Det var ikke min skyld.

Så går det mot jul i igjen. Og ute høljer regnet ned, uten at det har noe med det øverste bildet her å gjøre. Det bildet handler om en dusj, ikke om regn. Og ikke om jul. 

I mitt hode er regn langt bedre enn snø, mens sol er best. I natt drømte jeg at det var sommer og at jeg lå på en plen og solte meg, selv om plenen burde vært klippet. Så der har du meg, evnen til prokrastinering følger meg til og med inn i drømmeland. Selv om det kanskje kan diskuteres om det er en evne. Det vi ser på som evner har jo stort sett et litt positivt anslag ved seg. Det er koblet til noe en får til, noe en behersker. Så for eksempel det å ha hard mage er ikke en konsekvens av evner, vil jeg påstå. Det samme gjelder det å snuble, eller hele tiden miste og knuse ting. Men noen ganger ligger virkeligheten vår i grenseland, og merkelappene vi er villige til å sette på ting verdt et spørsmål eller to før de festes for solid.

Det å være en suksessfull massemorder, vil ikke nødvendigvis være noe en ser på som en evne, men det å bombe et land effektivt sønder og sammen kan av noen hylles som om det er en evne de er glad for at noen har.  Ellers kan evner være så mye. Til og med det å sitte her og skrive blogg kan kanskje kobles til en form for evne, selv om det i noens øyne nok heller mer mot evneveikhet å bruke tid på slike temaer som jeg gjør. Noe sier meg også at enkelte menn nok ville hostet opp en mer kritisk holdning enn kvinner, om de leste det jeg for eksempel skal skrive i dag. Selv om det ikke gjelder alle menn.

I går var kjæresten og jeg og så på et idrettsstevne som datteren hennes var deltaker ved. Grenen var cheerleading. Og der var det mange evnerike ungdommer, fulle av spenst og kraft og mot og idrettsglede. Mest jenter, men også noen gutter. Det er veldig lett å tillegge andre mennesker ting. Og spesielt gutter som ikke liker fotball, men i stedet begynner med cheerleading, kan kanskje få det til å starte noen tanker i hodet til enkelte. Men ingen av guttene så spesielt femi eller homo ut. Jeg tror ikke det å være homofil er et av kriteriene for gutter som må oppfylles for å få lov til å drive med denne idretten. I stedet er det styrke og spenst, som er det toneangivende ved dem. Det samme gjelder innenfor dans. Like tåpelig som merkelapper av en slik karakter på gutter, er det at kvinner må være lesber for å drive med vektløfting eller beherske lange kast av tunge ting. Som om idrett reguleres ut ifra legning. I stedet er det vel slik at det finnes en del folk som sitter og ruger med sin brede godt foldet utover en del gamle holdninger og kjønnsrollemønster, så lite lys slipper til, noe som i bunn og grunn sier mer om dem selv enn om idrettsutøvere.

Jeg har en opplevelse av at slike dømmende holdninger sitter mest i menn, der homofobien blant enkelte veves inn i det meste som ikke bærer snekkerbelte. Mens ungdom som begynner med en sport gjør det fordi de har en evne som kan passe til den idretten de velger, ikke til en legning. Og evner er jo i utgangspunktet positivt ladet, som nevnt over her. Så la det få lov til å fortsette med å være det, i stedet for at det av en eller annen grunn skal nedgraderes.

Nå dette er nevnt, så bør det også nevnes at jeg i blant opplever et vanskelig forhold til enkelte menn, selv om jeg er mann selv. Noe som ikke skyldes at alle menn er kritikkverdige eller like, men at jeg i barndommen opplevde ting som i dag gir meg mye angst og symptomer på posttraumatisk stresslidelse. Både i heimen, og på skolen en periode fra jeg var ca. 9 til 14, hadde jeg en del utfordringer ikke alle andre hadde. Mye av det følte jeg skyldtes meg selv, at det var noe feil med meg, og at det var rimelig at jeg ble straffet for en slik synd. Og slikt kan henge igjen. Gjennom hele livet, til en er moden for pennalet og legger seg til rette med et siste lite, stille ønske om at helvete ikke finnes, og at Gud er en kvinne.

Det å delta på evenementer som kjæresten og jeg gjorde i går, får meg til å kjenne på ting. Det samme skjer ved for eksempel avslutninger på skoler, osv. Det ene jeg kjenner på, er det jeg føler enkelte menn utstråler. Spesielt arroganse overfor andre mennesker, voksne som barn, i tillegg til tilbakeholdt aggresjon, er jeg flink til å spotte. Og kommer jeg for tett innpå slike menn, aktiveres forsvarsmekanismer i meg. Adrenalin fosser gjennom kroppen og muskler forbereder seg på å spennes. Jeg går inn i et modus hvor jeg ser en mulighet for at jeg vil bli fysisk angrepet. For selv om hodet mitt vet dette ikke er en reell trussel, vet dessverre ikke kroppen min det. Den lever plutselig sitt eget liv. Dette kan vare fra et par sekunder til mange minutter, mens er jeg uheldig kan jeg kjenne på det til jeg forlater situasjonen jeg er i. Jeg kan også ta det med hjem, men da mest i form av en transformasjon mot sorg.

Dette var de voksne, men så var det barna. Det jeg er mindre flink til å se, er hvilke barn som har det slik jeg hadde det. Men jeg ser etter dem hele tiden. En slags unnvikenhet i kroppsspråk eller blikk, underkastelsestendenser eller for mye klovnefakter. Og når jeg mener å oppdage det i noen - en glo i magen på dem, eller et svart hull i blikket -  så bringes jeg rett tilbake til egen barndom, der alt jeg den gang følte ligger og venter på meg, og reaktiveres. Slik at jeg kjenner på en angst og en hjelpeløshet, som jeg igjen projiserer inn i de barna jeg opplever ikke har det helt bra. Så det er ikke bare moro å stille på slike arenaer vi nå snakker om. Det kan bli ganske sårt. Likevel må jeg jo gjøre det til tider. Og jeg klarer det, fordi jeg har en evne som i hvert fall innimellom tillater meg å skille mellom det som var og det som er, det jeg føler og det som er virkelig. I stedet for at jeg lar meg overvelde fullstendig av fortiden.

Jeg vet ikke hvor mange det er som har det slik som jeg. Men noen er det nok. Kanskje det til og med er noen blant de som leser dette som kjenner seg igjen i det jeg har skrevet i dag. Det kan være i form av å sitte på gamle holdninger som kun er der for å glorifisere deg selv eller dine ståsted, eller at du selv er en voldsutøver, fysisk eller psykisk, at du er en som sviker de som stoler på deg og ikke ser andres behov enn dine egne, enten du er mann eller kvinne. Men det kan også være noen som leser dette som bærer på utfordringer knyttet til vold og/eller andre overgrep, i form av å være mottaker av det. Enten da de var barn, eller etter at de ble voksne. Og til dere eller deg, vil jeg si:

Det var ikke din skyld. 

Uansett hva du gjorde eller ikke gjorde, så var det ikke din skyld. Overgrep er aldri mottakerens ansvar, enten de foregår på skolen, i hjemmet eller andre steder. Det eneste som er ditt ansvar, er å deale med det du ble utsatt for i etterkant, forsøke å se på det, forstå det og leve med det, på en måte som hindrer at du fører det videre, og selv blir den som ødelegger en annens liv.

Det er ikke noe gøy å kjenne på de tingene som vekkes i meg når jeg er i sammenhenger der barn og voksne samles. Men jeg kan likevel ikke vike unna alles slike happeninger. Om jeg skulle vike unna alle vanskelige følelser i livet mitt, måtte jeg stengt meg selv fullstendig av. Jeg måtte lukket den døra i meg selv der følelser flyter fram og tilbake, og kaste nøkkelen. Men det vil jeg ikke. Gjorde jeg det, måtte jeg skjermet meg fra alle andre mennesker, og ville gått glipp av både den kjærligheten jeg kan gi og den jeg kan få. Og jeg måtte slutte som kunstner. Å være kunster uten å kunne kjenne på følelser klarer jeg ikke å se på som en mulighet.

Det å forsøke på å stenge av for alle vanskelige følelser, vil frarøve også deg muligheten til å kjenne på det som gjør godt, om det har blitt din overlevelsesstrategi. De gode og de vonde følelsene bruker jo samme dør. Det gode du gir og det gode du får, det vonde du gir, og det vonde du får. Alt må over samme terskel. Og den eneste dørvakten i ditt liv må være du. Ikke de som en gang utsatte deg for ting du ikke skulle blitt utsatt for.

Om jeg lukket døra i meg, ville jeg for eksempel tatt fra meg selv muligheten til å glede meg over bonusdatteren min sin prestasjon i går, og i stedet la de som utsatte meg for ting da jeg var ung gå av med seieren. Men det fikk de ikke, seieren ble min i går. På samme måte som ungdommene fikk medaljer, kom jeg også på en pall. På samme måte som det at jeg skriver til deg om dette, er en seier i dag. Hadde jeg ikke hatt mot til å vise noen hva som er meg, hadde det vært et tap. 

Seieren min i går, var at selv om jeg kjente på ting som var vanskelig å forholde seg til, så tok gleden over å kunne delta og være tilstede størst plass. Mye større plass enn det vanskelige, selv om jeg også kjente på det som var utfordrende. Jeg koste meg sammen med kjæresten der vi satt og så på hva barn og ungdom fikk til eller ikke fikk helt til. Og selv om jeg ikke nødvendigvis kjente på et felleskap med alle som satt på tribunen, så betydde ikke det mest. Det som betydde mest, var det jeg klarte å verdsette. Det jeg evnet å få til. Det at jeg var der. Det at jeg klarte å romme meg selv.

Jeg vil til slutt nevne at jeg skriver ikke om slike ting som i dag fordi min historie er så interessant at den bør skrives. Jeg skriver fordi det kanskje finnes enkelte der ute som trenger at noen setter ord på noe for dem. At de har ting de bærer på, men ingen å dele det med. Nå jeg setter ord på det, er vi i hvert fall to om noe.

Bildene i dag er laget under terapi, for mange år siden. Det øverste bildet handler om en mobbesituasjon jeg opplevde gjentatte ganger i barneskolen.

Bildet nummer to handler om vold og overgrep i hjemmet.

Bilde nummer tre handler om angst, når jeget oppløses og alt rundt meg og i meg fragmenteres.

Og bilde nummer fire viser en åpen dør.

Ta deg tid til videoen, og til å se på ansiktene i den. Selv skal jeg løpe i gang en hjemmelaget pizza. Ikke fordi jeg må, men fordi jeg vil.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: