søndag 22. november 2015

Utgangspunkt.






Tidligere nevnte jeg i et innlegg at jeg fikk tilsendt en tekst fra en jeg har kontakt med på nett. Det har fått meg til å hente fram mine egne tekster, og titte litt på dem igjen.

Noe av det jeg selv har skrevet, handler om andre enn meg selv. Men noe er også linket til perioder i livet mitt eller konkrete hendelser.  Felles for dem alle, er likevel at de i tillegg til mye annet, også på et punkt har fungert som en ventil.

Ventiler er gode å ha. Spesielt i situasjoner hvor en føler seg som en trykkoker, eller om en er helt avstengt og kun greier å ta til seg små drypp fra omverden.  For jo, ventiler kan brukes begge veier. Noen ganger er det slik at vi klarer å regulere dem selv også. Og ikke la noe eller noen stenge dem totalt, alternativ flekke dem bort slik at alt fosser fritt inn eller ut. Og et hjelpemiddel til egenkontroll, kan altså være å skrive, male, eller lignende ting.

For en del år siden da livet mitt var på det aller vanskeligste, var jeg så heldig at jeg en periode fikk delta på kunstterapi. Vi var en gruppe, hvor vi både snakket om og malte ting vi hadde opplevd, følte eller tenkte. Så bildene i dag er fra den tiden, de ble begge laget i terapi. Det med torsoen la jeg også ut i går, men da uten medfølgende tekst, så jeg legger det ut igjen nå. Det grå bildet følger tekst nummer to, er av en utslagsvask sett ovenfra, og handler om noe som skjedde da jeg var rundt 22 år gammel. Mens fotoet av meg er fra da jeg var 46- 47 år gammel. Det er et av en større serie, som ble tatt av en fotograf og musiker jeg ble kjent med for ca 15 år siden. Omtrent samtidig som jeg drev på med å skrive disse tekstene. Fotografen heter Maria V. Ramstad.  

Tanken bak det å legge ut disse tingene her, er å vise hvor lite som skal til for å komme i kontakt med noe en har opplevd og det en føler. I blant kan det være et foto, eller det kan være nok å tegne for eksempel en strekmann, og så la den symbolisere noen en har delt en erfaring med. Selv lagde jeg sirkler eller firkanter, nå noe ble for vanskelig å billedliggjøre mer konkret enn det. For det er ikke slik at et bildes kunstneriske kvaliteter er det som alltid teller mest. Noen ganger er det nok at noen farger eller streker handler om noe for den som lager det, og at en ved hjelp av det kan komme nærmere innpå og bearbeide ting en har vanskelig for å forholde seg til, eller bare ønsker å se litt nærmere på noe.

På Facebooksiden min legger jeg ut mye bilder av kunst. Fellesnevneren for det jeg legger ut, er at det sier meg noe. Det kan handle om teknikk, at noe er vakkert eller stygt, men det handler minst like ofte om at noe pirker borti noen følelser i meg, gode eller vonde. For slik er jeg skrudd sammen, at ikke kun musikk eller ord er i stand til å berøre meg. Enkelte av bildene jeg legger ut på Facebook, er det også noen andre som føler noe i forhold til, selv om ikke alt berører alle. Det gjenspeiler seg kanskje i at de klikker liker på noe som når dem, eller lar være. Så jeg tenker at det er en god ting at det er et mangfold i det jeg legger ut. Slik at de som ser det kan få muligheten til både å like og mislike kunst. Slik vi også forholder oss til andre ting i livet.

Om du synes kunst er verdt å forholde seg til, så send meg en venneforespørsel på fjesboka og jeg vil legge deg til, mens du får muligheten til å like eller ikke like ting du sjelden finner vist på tv innimellom all reklamen, eller innimellom alle fotoene som illustrerer lykke og vellykkethet på FB. Et lite kunstverk kan kanskje fungere som en liten øy bestående av to sekunders kontemplasjon i hverdagens hav av kjas og mas, krav og flukt, før du scroller videre.

                                                                           ***


Utgangspunkt: Skulpturell assosiasjon


Livet må da ha mer å by på enn dette, tenkte han, og så seg rundt. Han så, og så, og han så at det var ikke der problemet lå.

Mens en pike sa: ”Om en har sårflatene åpne mot hverandre vokser man lett sammen.”

Ordene innhentet han, brått. Som en brutal eksposisjon til klarsyn. De lød som vått og revnende tøy, men var kun innledningen til en assosiasjon.

Assosiasjon: Amputert torso.

Mangfold og glede, tenkte han, det finnes fremdeles der ute, til å ta imot. Rundt meg, på alle kanter. I det jeg fornemmer, det jeg ser, det jeg lukter og hører. I det som kan berøres.

Og piken sa: ”Det er bare å rekke ut armen og åpne hånden.”




                                                                            ***



Å ikke vite


Det var skremmende å se henne slik på kjøkkengulvet, det er ikke til å komme bort i fra det, han kunne se at hun hadde det vondt - i ansiktet, på de skarpe linjene rundt øynene og hvordan leppene strammet seg over tennene da hun skjøt rygg og krøkte seg rundt smerten.

Hun ble stående på kne og se opp på han mens hun støttet hendene på lårene. Tårene rant fritt nedover kinnene og øynene var blå og blanke. Uten stemme. Og tristheten i dem var altfor stor til at han orket se hvor den endte.

Vanskeligheten lå i å ikke vite hva han skulle gjøre, så han ble bare stående og se tilbake. Forsøkte å trøste med blikket, ville hjelpe, men kunne ikke - ble stående lenge. Ville ikke ta det inn, ikke forstå - men da hun reiste seg, og hele kroppen var langsomhet og sorg, måtte han erkjenne rekkevidden, det totalt irreversible - da han fikk se omfanget av blodet på kjolen og utover gulvet, og lurte på hvor mye som kunne være igjen inne i henne.

Og det gjorde så vondt å se og vite og forstå. Men det var først senere, etter at gulvet var vasket rent for blod igjen, og han ikke kunne huske hvor han gjorde av det lille fosteret …






                                                                          ***

Også musikk kan gi oss assosiasjoner, og film, og om vi tillater oss det, kan alle former for kunst bringe oss inn i landskap og følelser vi av forskjellige grunner har lagt bak oss, slik at vi kan se på dem igjen, kanskje med nye øyne. Dagens musikkvideo starter for eksempel med fluer, og en kan gjennom et vindu se en bil komme opp langs en vei. For meg ble dette koblet til helt konkrete bilder, knyttet til minner om helt andre ting enn i historiene jeg la ut, der det er jeg selv som sitter alene bak et vindu i et lite, gammelt hus med mye fluer. Mens jeg venter på en bil. Hvilke minner du får av sangen vet bare du, men jeg er ganske sikker på at du opplever at noe dukker opp.



Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:   







2 kommentarer:

  1. Dukket opp en hale, som dasket etter fluer, en oksehale, Ikke vet jeg hvorfor, men den kom 😊
    Klem❤

    SvarSlett
    Svar
    1. Var jo litt morsomt med den halen, tror jeg. I utgangspunktet trodde jeg at låta skulle bringe en inn mot minner om gammel kjærlighet som ble borte. Oksehaler var ikke framme som en fjern mulighet en gang.:)

      Ha en fin fortsatt søndag.:)

      Bjørn

      Slett