Tid.

For et par dager siden sa bonussønnen min på 14, at han i blant leser det jeg skriver på Vannlandet. Og det er ikke verst, for temaene mine er ikke alltid de mest interessante for ungdom, tror jeg. Han sa også at innleggene mine ofte ble veldig lange, så etter et par avsnitt endte han gjerne opp med å scrolle nedover for å se hvor langt det var igjen. Så denne er til deg, Daniel,  i dag skal jeg formidle noen tanker uten for mange ord.

Jeg tenker at en ikke trenger å være ung for å kjenne på at ting i blant blir litt langt på enkelte felt. Vi lever jo i en tid der veldig mye går fort, og bilder og inntrykk flagrer forbi, sammen med krav og fristelser. Det er det vi er vant til. Så jeg kjenner ofte på en utålmodighet jeg også. Om jeg zapper mellom tv-kanaler, går jeg fort videre om noe ikke umiddelbart fenger meg. Og det jeg mister i dette jaget, er ro, og en følelse av tilfredshet. Det er tid til å kjenne etter, og til å komme i kontakt med noe inni meg som på sikt kanskje har større verdi enn mye av det som er rundt meg og hele tiden sloss om min oppmerksomhet.

Det går en serie i reprise på tv nå, som viser hvordan livet var på sekstitallet. Og noe av det som slår meg når jeg ser på det, er hvor langsomt ting i blant går. Folk prater til og med langsommere enn de gjør i dag. Og en får ikke følelsen av at mest mulig skal presses inn i minst mulig tid. Jeg kjenner at det gjør godt når ting ikke må gå så fort. 

Og med det, var dagens blogg ferdig.

Bildet er av bonussønnen og meg, tatt for ca. 7-8 år siden.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: