Og vi toer våre hender.

Det er lett å slenge rundt seg med noen meninger. Selv gjør jeg det hele tiden. Og ofte er meningene kanskje ikke tuftet på et bredt nok kunnskapspekter bestandig. I stedet springer de ut av brokker, små biter av informasjon løsrevet fra et større bilde som jeg har tatt til meg. Brokker andre gjerne har valgt ut for meg på forhånd. For eksempel politikere, eller de som styrer innenfor media, slik at jeg skal fokusere på nettopp en liten del og ikke et hele. Andre ganger springer meningene mine ut av mine egne behov. Enten det er rent fysiske behov som bunner i økonomi og eierskap over ting og tang, behov som er koblet til bekreftelsen av identiteten min, eller den jeg ønsker å framstå som. For det er dessverre ikke alltid slik at den vi opplever at vi er, er den samme som den vi av forskjellige grunner ønsker at andre skal se oss som.

I dag leste jeg et innlegg om kvinnekamp. Der vises det til noen uttalelser av Kjetil Rolness, som leses som at han sier kvinnekampen er over. Jeg tror kanskje det er denne artikkelen det vises til. Men etter å ha skumlest begge omtalte innlegg, sitter jeg igjen med en følelse av at kvinnekampen de snakker om egentlig handler om å få kvinner inn i lederstillinger, eller stenge dem ute. Og jeg tenker at det er da uansett et lite antall kvinner eller menn som sitter i slike stillinger, så det virker som om det de skriver om mest av alt er en kamp mellom de som kan kalle seg eliten i vårt samfunn. Selv om kvinner leder like bra som menn, og derfor bør få samme anledninger som menn, har vel kvinnekampen sin arena mest blant det som skjer i hverdagen til grasrota, blant folk flest. På hjemmefronten der et par har fått barn og livet og ansvar mellom hendene, og oppgaver og fokus kommer til skue. Eller på gulvet på fabrikken og i ungdommenes venneflokker der roller etableres.

Uten en forandringer i forhold til kjønnsroller og holdninger her, nytter det kanskje lite å veive med armene på toppen, tenker jeg. For det er ikke sikkert at likestilling går fra toppen og smitter nedover på allmuen. Kanskje det er slik at det smitter mer oppover. Eller kanskje det til og med må gå begge veier. Hva vet jeg. Det er i hvert fall et argument noen kan finne på å bruke. Jeg selv vet ikke så mye, jeg bare tenker noen tanker og lar dem få ord i ny og ne, men altfor ofte toer jeg mine hender og lar dem som mener de vet best få holde på.

Jeg leste også en artikkel om avhengighet i dag. Og om rotteforsøk. Hvordan de reagerer på kokain. Teorien artikkelen bygges opp rundt, er at det kanskje ikke er stoffet i seg selv som gjør deg avhengig, men ensomhet. Og det underbygges med at rotter som blir satt i bur alene, vil velge kokain framfor vann, og gjerne spise stoffet til de dør. Mens rotter i et mer naturlig miljø og sammen med andre rotter ikke vil velge på samme måten, og derfor overleve.

Denne artikkelen får meg til å tenke litt rundt dette med av vi støter fra oss de som sliter. For jo, vi gjør det alle sammen. Ofte gir vi dem også det hele og fulle ansvaret for situasjonen de står i samtidig. Enten det er narkomane, flyktninger, tiggere, folk med en hang til flaska, mennesker med psykiske lidelser eller folk med dårlig økonomi og feil klær eller BMI, så har vi alle en eller annen fra en slik eller tilsvarende gruppe som vi ekskluderer, og som vi tenker om eller sier ting til, som at de må gjøre noe selv.

Vår ekskludering kan til og med dreie seg om at noen reagerer på ting ved oss selv og våre verdier, at de er forstyrrende for opplevelsen av den vi selv ønsker å være. Vi vil ikke ha dem nære oss, fordi de utfordrer oss på et eller annet plan. Det er langt bedre med folk som bekrefter oss enn folk som stiller spørsmål ved oss. Alternativt tvinger oss til selv å stille spørsmål ved oss selv. Men skulle rotteforsøket med kokain ha noe for seg, så har jo kanskje alle disse som vi ser ikke får alt til, kanskje også en opplevelse av ensomhet. Og kanskje er det slik at det er ensomheten deres som til tider er selve problemet. Det å bli glemt, skilt ut fra flokken og degradert. Det å leve i et unaturlig miljø.

UTSIKT

det er noe ubehagelig

ved folk

som er ensomme

noe

som burde få ei bjelle

til å ringe

eller et rødt lys

til å blinke

en burde aldri

slippe dem inn

på livet

Diktet skrev jeg for mange år siden. Den gang satt jeg mye alene. Det har jeg gjort i perioder i livet mitt, på grunn av depresjoner og angst, og det gjør jeg fremdeles, men ikke i samme grad. Til gjengjeld er det mange andre som gjør det, et hav av mennesker rundt oss på alle kanter som av en eller annen grunn føler seg utenfor det gode fellesskap, og er enda mer ensomme enn jeg var den gangen.

Når jeg ser tilbake på tiden hvor jeg skrev diktet, tror jeg ikke at depresjonen og angsten min ble mindre av at jeg holdt meg for meg selv, selv om disse sidene mine fortalte meg at det var ensomheten som var tryggest, og det jeg burde velge. Samtidig var det lett for meg å tenke at ansvaret for at jeg valgte å være alene, var kun mitt eget ansvar. På samme måte som at alle feil jeg noen gang har gjort, kun er valg jeg selv har tatt. Samtidig som det er lov for alle å takke noen for de seirene vi får oppleve - se bare nå det deles ut Oscars - blir det sett på som svakhet å vise til det noen har gjort mot oss av negative ting. Da blir rådet at vi skal legge det bak oss, og slutte med å skylde på andre, manne deg opp. Selv om både seire og nederlag kan linkes direkte til andre menneskers påvirkning.

Hvilke reelle valg jeg selv hadde å forholde meg til da jeg hadde det som verst, kommer i andre rekke når jeg går meg selv etter i sømmene. Det samme gjelder også for det jeg valgte da jeg var yngre, og barn, i forhold til hvem som sier eller sa at valgene mine var feil. Og at jeg var feil. De har alle hatt sin egen agenda. Så ikke alle andre som kunne sett meg ville tenkt likt, om de ble forelagt hva jeg valgte, og hvorfor. Men det hjelper meg ikke nevneverdig å vite noe om akkurat det, når minner og utfordringer tårner seg over meg i dag. Selv om jeg kan se ting som årsak og sammenhenger, så tillegger jeg uansett meg selv mesteparten av ansvaret. Det er plantet så solid i meg at jeg ikke klarer å se forbi det. I hvert fall ikke når ting bygger seg opp og overvelder meg.

På samme måte som for eksempel misbrukte barn kan oppleve det, reaktiveres det i blant følelser og tanker i meg når jeg kommer i kontakt med noe eller noen som kan linkes til tidligere erfaringer. Senest i venterommet, da jeg var hos tannlegen for noen dager siden. Der satte det seg en mann i nærheten av meg, som utstrålte noe jeg mente å kjenne igjen. Noe som handlet om arroganse og lite hensyn til omgivelsene, og som en del av meg igjen koblet til vold. Selv om tankene mine fikk meg til å bli sittende, fortalte følelsene mine at jeg var i en farlig situasjon som jeg burde komme meg unna. Og slik er det nok for mange flere enn vi tror - vi reagerer på ting. Og så legger vi ansvaret for følelsene som kommer over på oss selv. For deretter å degradere oss selv. For vi kan jo ikke legge ansvaret over på for eksempel en ukjent mann på et venterom, som kanskje til og med er verdens snilleste kar. Så hva skal en gjøre, hva skal en velge? Hva finnes det å velge mellom der og da?

Det er ikke alltid slik at det vi råder andre til å velge, er en valgmulighet for andre enn oss som ser på dem utenfra. Og skal jeg videreføre tankene rundt rottestudiet, kan det jo hende at de som faller utenfor velger å bli der, ikke på grunn av manglende vilje, men på grunn av mangelen på valgmulighet. Det kan også hende at vår forutinntatthet eller evne til å toe våre hender, hjelper oss til med å hold dem der de sitter, isolert i sitt unaturlige rottemiljø, uten å forstyrre oss altfor mye.

Begrepet toe våre hender kommer fra Bibelen, og referer til at Pontius Pilatus ikke ønsket å være den som pekte ut den som skulle frigis – Jesus eller Barrabas. Så i stedet vasket han sine hender, og overlot avgjørelsen til andre.

Dagens bilde er et selvportrett, og jeg ga det tittelen «Posisjon».

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: