Ikke alt trenger å handle om lyst, selv om det hjelper.

I dag har jeg ikke lyst til å skrive blogg, men jeg gjør det likevel. En avsløring som kan få noen til å tro at jeg er flink til å gjøre ting jeg ikke har lyst til, og dermed er et målrettet og pliktoppfyllende menneske, men som handler mer om at nå slipper jeg å gjøre ting jeg har enda mindre lyst til å gjøre en stund. Så egentlig handler det kanskje en del om prokrastinering. Som jeg forsvarer med ting som at klesvasken rømmer jo ikke akkurat, så den skal vi nok få tatt. Og det gjør vi nok, selv om jeg ikke helt vet hvem jeg vier meg med her jeg sitter, for jeg må nok ta den på egenhånd. Det er bare så kjeeeeedelig, arrrghhh!

For noen kan dette med å utsette ting bli et stort problem. For meg er det ikke så ille nå, føler jeg. Selv om jeg havner litt på hæla i blant, så imploderer ikke livet mitt. Noe som kan skape store problemer for enkelte, er ting som å ikke betale regningene sine i tide, og ikke åpne post. Slike ting er ikke et problem for meg. Jeg klarer å holde orden på økonomien. Jeg har oversikt. Den er jo ganske liten, økonomien min, så det å skaffe meg oversikt tar ikke mye tid. Noen får det likevel ikke til, enten de har mye og rutte med eller lite, og grunnene kan være mange, men konsekvensene ganske sammenfallende. De som har sett litt på Luksusfellen på tv, har sikkert fått med seg hva det kan ende opp i.

Andre ting som ikke er fullt så farlig som å la ansvaret for økonomi seile sin egen sjø, er det å utsette klesvasken, slik jeg gjør akkurat nå. Det er kanskje også mer vanlig. Jeg regner det derfor som ganske sikkert at en eller annen som leser dette ikke har tom skittentøyskurv, og at det er en stund siden den var det. Jeg regner det også som ganske sikkert at det blant disse igjen, finnes noen som har en forklaring på hvorfor den ikke er tom, som minner mer om selvrettferdighetsargumentering, enn reelle grunner. Vi trenger jo ikke akkurat å gå til elva og banke tøyet med stein lenger. I løpet av tre minutter er tøyet i maskinen, og så tar det ti minutter – toppen - å henge det opp til tørk. Om du ikke bruker tørketrommel. Den kan en lade i en fei. Og kun det å legge sammen og putte i skapet står igjen. Det går egentlig så kjapt å vaske en maskin, at en kan bruke reklamepausene på tv til det og likevel ha tid til å finne fram chipsposen.

Slik har vi det nok på mange felt. Vi skyver ting framfor oss. Uten at det får så store konsekvenser. Før vi eventuelt har skjøvet litt for langt. Og noe kollapser eller eksploderer. Det som kan kollapse er ting som den nevnte økonomien, det som kan eksplodere er for eksempel relasjoner. Fordi vi lar være å snakke med hverandre, og i stedet går rundt og bærer på lengsel, nag, aggresjon, sorg, opplevelser av ikke å bli sett eller tatt på alvor, av svik, ikke blir elsket eller behandlet slik vi kjenner vi fortjener, osv. Og så sprekker det; noen kjenner en dag at nok er nok. I stedet for at det ble tatt opp og forholdt seg til mens det ennå var håndterlig, og ikke utsatt til det var så betent at byllen sprakk.

Om byller er små, går det greit å tørke vekk det som kom ut, uten at det skjer stort mer enn det. Men er byllen stor nok, og den betente gørra kommer ut på samme vis som en vulkan slenger rundt seg med av vår planets indre, klistrer den illeluktende verken seg gjerne til det meste av det vi har bygget rundt oss. Og verre kan det bli. Det kan bli en kjedereaksjon. Plutselig begynner det å poppe byller rundt oss på alle kanter, og vi ender opp med å slenge oppsamlet dritt og betente ord mot hverandre på en måte vi aldri trodde ville kunne skje, den gang vi gikk inn i relasjonen med kjærlighet og tro på det gode i hverandre og på framtiden. Kjærligheten overvinner alt, var plattformen som ledet inn mot roseframtiden. Men plutselig raser nå både den og alt annet. Betent gørr fra sprengt byll, etser bort pilarene som holdt oss oppe. Grunnen forsvinner under bena våre. Og det er for sent å tenke at om jeg bare hadde våget å si det jeg vi mente litt før. Om jeg bare hadde våget å vise det jeg følte. Om jeg bare ikke hadde skjøvet alt det som var vanskelig eller ubehagelig framfor meg så lenge.

For sent. Og for noen også umulig å rette opp i. For ansvaret flyttes kjapt fra oss selv og over på den andre, når ting begynner å gå i motbakke. Og det som en gang var felles grunn med fuglesang, engsolei og kløver, ender opp som dødt landskap med store hull og skyttergraver, hvorfra vi fyrer av salve etter salve med skyts som er siktet inn på det mest sårbare i den andre.

Håkæi, det MÅ ikke gå slik, men det kan. Det er heller ikke slik at velfødde bakteriesamfunn i skittentøyskurven din MÅ vokse seg til øgler eller nye arter verden aldri har sett før, men noe vil nok trives godt der om du tilbyr det muligheten. For mulighetene rundt oss for at noe kan få konsekvenser vi ikke ønsker, er utrolig mange. Det skal ikke stå på det. Og noen av disse konsekvensene kommer kun fordi vi utsatte å forholde oss til det som virket utfordrende eller kjedelig, sårbart, skamfullt eller på andre måter forstyrrende for vårt velbehag og illusjoner om oss selv eller andre. Så med det, avslutter jeg dagens blogg, og går for å sette på en klesvask i stedet. For nå ble det med ett veldig vanskelig å vri seg unna, kjenner jeg.

Dagens første bilde er av et lite hefte bonusdatteren min lagde til meg da jeg ble seksti år. I tillegg til fotoene hun brukte ( tatt før magen fikk overtaket fullstendig), inneholdt heftet også små betraktninger rundt hvem hun opplever jeg er, og hva jeg har betydd for henne. Arbeidet med dette fikk hun ferdig i tide til den store dagen. Og kanskje det er slik, at selv om vi skyver framfor oss det som er vanskelig, så bærer vi kanskje også på noen godord vi burde ha sagt til noen som står oss nært, men som vi av forskjellige grunner utsetter å si i en stresset hverdag. Ikke kun kritikk eller ting som handler om våre egne behov, selv om det er viktig å våge også det. Men i tillegg noe som samtidig gjør oss selv sårbare, og som vi burde sørge for å få sagt i tide. Selv har jeg ikke alltid rukket det. Så dagens andre bilde handler nettopp om dette. Det ble laget i terapi for ca 10 år siden, viser til noe som skjedde for ca 35 år siden, og det fikk tittelen "Broen, elven og Solveig."

RAMME

klemt inn i en liten svart bok
mellom dikt om kjærlighet

tre aborterte fostre
og blikket til en hund i det den skal dø

Solveig
som så døden rosa
og gikk i fossen

***

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: