Alt trenger ikke å være så forpult perfekt hele tiden.

I natt haglet det så jeg ble holdt våken. Litt. Ikke så lenge. Jeg skal uansett ikke klage, for jeg sov i nærmere elleve timer. Hva det skyldes, skal jeg ikke mene noe veldig sikkert om, men jeg er forkjølet, så den greia kan jo ha noe å si. Forkjølelsen gjør sitt til at det har blitt vanskeligere å puste effektivt nok, og jeg får litt for lite surstoff i meg, så jeg blir sliten i løpet av dagen. Noe som igjen skyldes at lungene min er ganske herpa, og nok ikke ville gitt mange kronene på Finn. Det er litt kipt å bli såpass påvirket av en liten forkjølelse som jeg blir, så jeg håper influensaen ikke får tak i meg i vinter. Vaksinen er i hvert fall tatt nå.

I går feiret vi bursdag for bonusdatteren min. Og vi ble mange rundt bordet, elleve tilsammen med smått og stort. Vi har plass til fjorten hos kjæresten min når vi plusser på med kjøkkenbordet, pluss at vi kan plassere fem - seks rundt salongbordet i tillegg. Da er vi oppe i rundt tjue stykk, så vi er klare for babyboomen når den tid kommer.

Jeg liker å ha familie rundt meg. Både min egen og kjærestens, og gjerne sammen. Det gir meg en tilhørighet, og tilhørighet fungerer som en forankring i livet. Det å løpe i gang familieselskap krever likevel litt forberedelser, både for kjæresten og meg. Jeg tar meg av maten. Mens hun er langt mer opptatt av at huset skal være på stell enn jeg. Slapp av, sier jeg, det er bare familie. 

Denne gangen trådte bonussønnen til og støvsuget høyt og lavt for oss, men det mangler jo ikke på oppgaver uansett. Noe som med min nå enda mindre lungekapasitet enn til vanlig, førte til at jeg for egen del ble litt mer sliten enn vanlig etter hvert også. Ting og tang skal jo i tillegg til forberedelser holdes i gang og drives framover underveis. Og det skal bæres inn og ut av bord og kokes kaffe og det skal sosialiseres og ryddes etterpå og bæres bord og stoler før og etter og helst skal litt oppvask tas hånd om før en kan kalle det kvelden. Så kanskje det var derfor jeg endte opp med å sove såpass lenge i natt som jeg gjorde. Gudene vet.

I det siste har vi innført en skikk der vi i tillegg til kaker og kaffe, også serverer middag når det er bursdag på gang. Og så får den som skal feires også velge hva som skal spises. Det blir derfor ikke alltid servert så veldig fancy mat. I går var det Mac & Cheese som sto på menyen, for det var det bursdagsbarnet valgte. Noe som ga litt utfordringer, siden vi beregnet at vi trengte tre store former, men ikke kunne ha mer enn én i ovnen samtidig. Men jeg fikk det til å funke, og maten ble servert varm.

Nå er det slik at skal ungene få velge, så skal de det. Enten det blir grøt eller hot-dogs eller noe annet de velger, så er det deres valg som gjelder.  Og da må resten av besøket bare ta til takke med det som blir servert, og så får vi vente med steika til en annen gang. Så i går endte det med at det ble rimelig mye rester. Noe som ikke plager undertegnede nevneverdig, for da kunne vi fryse ned litt til et par dager med dårlig tid, hvor både kjæresten og jeg slipper å lage middag. Og ungene liker jo Mac & Cheese, så da slipper en sukk og stønn fra den kanten.

Det å fryse ned rester er en grei ting. Langt bedre enn å hive dem. Selv kaster jeg nesten ikke mat i det hele tatt. Det skjer innimellom at en melkeskvett står litt for lenge, men stort mer enn det hiver jeg ikke. Selv om det hender at døtrene mine går berserk i skapet mitt en gang eller to i året, og stempler ut litt gamle tørrvarer, jeg i mitt stille sinn tenker kunne fungere fremdeles. Utfordringen når en bor alene slik jeg gjør, er at ikke alt lar seg handle i små kvanta. Men når det er på den måten, får en spise leverpostei til boksen er tom, eller la være å kjøpe den inn, tenker jeg. Og middager kan en lage i større porsjoner, og så fryse ned det en ikke spiser der og da.

I det hele tatt er det mange små ting en kan gjøre for å spare miljøet og dempe pengeflommen litt, uten at en føler at levestandarden senkes. Lyset trenger for eksempel ikke å stå på i de rommene der det ikke er noen. Og en kan slå av panelovnen før det blir så varmt at en må lufte ut. Selv har jeg en liten leilighet med åpen kjøkkenløsning, så jeg slår av panelovnen når jeg bruker komfyren. En annen ting som stjeler mye strøm, er varmtvann. Så om en ikke bruker dusjen som spa og blir stående med fullt trykk til tanken er tom, så teller det litt i lengden. Er en mange i familien teller det mer enn hos meg.

Her kan du lese litt om hvorfor de rike er rike. Og ja, det handler om å ta noen riktige valg, selv om det nok skal litt mer til enn å spise opp leverposteien før du kan kjøpe deg en Porsche.

Nå skal jeg avslutte. Dagens blogg har ikke handlet om kunst. Den har heller ikke handlet om angst og depresjoner eller så mye om de utfordringer mange kan ha som en daglig realitet, som Vannlandet i utgangspunktet er ment å dreie seg rundt. I stedet handlet den om livets små gleder, eller det å se at noen grep i hverdagen gir en positiv uttelling på forskjellige plan. Uten at en må være perfekt av den grunn. Uten at alt rundt oss må være perfekt. Ingen er perfekte, ingen lever perfekte liv.

Det viktigste jeg skrev om i dagens blogg var nok likevel dette med å komme sammen med andre. Enten det er familie eller venner, bursdag eller ikke bursdag. På et folkelig vis. Uten å legge lista oppunder taket. For livet har jo slike sider og muligheter i seg også. Alt handler ikke om hva du ikke klarer eller det å leve opp til noe, det handler om hva du klarer også. Og du klarer mye mer enn du tror, det er bare det at du tror det ikke er bra nok. Men det er det. Du er bra nok. 

Det vil alltid være noen utfordringer når det kommer til det å samles. Det kan handle om sosiale utfordringer, i mitt tilfelle sosial angst, eller det kan hende at en ikke orker å stelle i stand så mye av en eller annen grunn. Men forsøker en å møte utfordringene med fokus på det potensialet en har og ikke kun begrensningene, åpner det seg gjerne en dør mot noe bra i tillegg. Og tilleggene er viktige. Det er de som skaper vekst, ikke grunntonen. I grunntonen ligger det som forteller deg at alt må være perfekt sammen med mye annet ræl vi har samlet i løpet av et liv, og den kan også formidle at du ikke bør eller trenger å forsøke på annet enn å verne deg selv og dine følelser. Men stå på, og forsøk. Noen ønsker ganske sikkert å tilbringe tid med deg, selv om du ikke har vasket ned hele huset først eller serverer fire retter.

Dagens bilde er ikke av de mest glamorøse, det illustrerer ikke noe perfekt på linje med strålende middager som i blant ligger avfotografert på Facebook, men viser noen av de frosne middagene mine i en ellers overfylt liten fryser. Tre forskjellige retter å velge mellom i dette tilfellet. Enkelt og greit. Og både sunnere, billigere og mer smakfulle enn ferdigretter er de også. Enkelte av dem krever i blant poteter ved siden. Men det går jo kjapt å koke et par av den sorten. Selv skreller jeg dem først, og deler dem i fire. Da tar det ikke mange minuttene før de er kokt myke.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: