mandag 30. november 2015

Alt trenger ikke å være så forpult perfekt hele tiden.



I natt haglet det så jeg ble holdt våken. Litt. Ikke så lenge. Jeg skal uansett ikke klage, for jeg sov i nærmere elleve timer. Hva det skyldes, skal jeg ikke mene noe veldig sikkert om, men jeg er forkjølet, så den greia kan jo ha noe å si. Forkjølelsen gjør sitt til at det har blitt vanskeligere å puste effektivt nok, og jeg får litt for lite surstoff i meg, så jeg blir sliten i løpet av dagen. Noe som igjen skyldes at lungene min er ganske herpa, og nok ikke ville gitt mange kronene på Finn. Det er litt kipt å bli såpass påvirket av en liten forkjølelse som jeg blir, så jeg håper influensaen ikke får tak i meg i vinter. Vaksinen er i hvert fall tatt nå.

I går feiret vi bursdag for bonusdatteren min. Og vi ble mange rundt bordet, elleve tilsammen med smått og stort. Vi har plass til fjorten hos kjæresten min når vi plusser på med kjøkkenbordet, pluss at vi kan plassere fem - seks rundt salongbordet i tillegg. Da er vi oppe i rundt tjue stykk, så vi er klare for babyboomen når den tid kommer.

Jeg liker å ha familie rundt meg. Både min egen og kjærestens, og gjerne sammen. Det gir meg en tilhørighet, og tilhørighet fungerer som en forankring i livet. Det å løpe i gang familieselskap krever likevel litt forberedelser, både for kjæresten og meg. Jeg tar meg av maten. Mens hun er langt mer opptatt av at huset skal være på stell enn jeg. Slapp av, sier jeg, det er bare familie. 

Denne gangen trådte bonussønnen til og støvsuget høyt og lavt for oss, men det mangler jo ikke på oppgaver uansett. Noe som med min nå enda mindre lungekapasitet enn til vanlig, førte til at jeg for egen del ble litt mer sliten enn vanlig etter hvert også. Ting og tang skal jo i tillegg til forberedelser holdes i gang og drives framover underveis. Og det skal bæres inn og ut av bord og kokes kaffe og det skal sosialiseres og ryddes etterpå og bæres bord og stoler før og etter og helst skal litt oppvask tas hånd om før en kan kalle det kvelden. Så kanskje det var derfor jeg endte opp med å sove såpass lenge i natt som jeg gjorde. Gudene vet.

I det siste har vi innført en skikk der vi i tillegg til kaker og kaffe, også serverer middag når det er bursdag på gang. Og så får den som skal feires også velge hva som skal spises. Det blir derfor ikke alltid servert så veldig fancy mat. I går var det Mac & Cheese som sto på menyen, for det var det bursdagsbarnet valgte. Noe som ga litt utfordringer, siden vi beregnet at vi trengte tre store former, men ikke kunne ha mer enn én i ovnen samtidig. Men jeg fikk det til å funke, og maten ble servert varm.

Nå er det slik at skal ungene få velge, så skal de det. Enten det blir grøt eller hot-dogs eller noe annet de velger, så er det deres valg som gjelder.  Og da må resten av besøket bare ta til takke med det som blir servert, og så får vi vente med steika til en annen gang. Så i går endte det med at det ble rimelig mye rester. Noe som ikke plager undertegnede nevneverdig, for da kunne vi fryse ned litt til et par dager med dårlig tid, hvor både kjæresten og jeg slipper å lage middag. Og ungene liker jo Mac & Cheese, så da slipper en sukk og stønn fra den kanten.

Det å fryse ned rester er en grei ting. Langt bedre enn å hive dem. Selv kaster jeg nesten ikke mat i det hele tatt. Det skjer innimellom at en melkeskvett står litt for lenge, men stort mer enn det hiver jeg ikke. Selv om det hender at døtrene mine går berserk i skapet mitt en gang eller to i året, og stempler ut litt gamle tørrvarer, jeg i mitt stille sinn tenker kunne fungere fremdeles. Utfordringen når en bor alene slik jeg gjør, er at ikke alt lar seg handle i små kvanta. Men når det er på den måten, får en spise leverpostei til boksen er tom, eller la være å kjøpe den inn, tenker jeg. Og middager kan en lage i større porsjoner, og så fryse ned det en ikke spiser der og da.

I det hele tatt er det mange små ting en kan gjøre for å spare miljøet og dempe pengeflommen litt, uten at en føler at levestandarden senkes. Lyset trenger for eksempel ikke å stå på i de rommene der det ikke er noen. Og en kan slå av panelovnen før det blir så varmt at en må lufte ut. Selv har jeg en liten leilighet med åpen kjøkkenløsning, så jeg slår av panelovnen når jeg bruker komfyren. En annen ting som stjeler mye strøm, er varmtvann. Så om en ikke bruker dusjen som spa og blir stående med fullt trykk til tanken er tom, så teller det litt i lengden. Er en mange i familien teller det mer enn hos meg.

Her kan du lese litt om hvorfor de rike er rike. Og ja, det handler om å ta noen riktige valg, selv om det nok skal litt mer til enn å spise opp leverposteien før du kan kjøpe deg en Porsche.

Nå skal jeg avslutte. Dagens blogg har ikke handlet om kunst. Den har heller ikke handlet om angst og depresjoner eller så mye om de utfordringer mange kan ha som en daglig realitet, som Vannlandet i utgangspunktet er ment å dreie seg rundt. I stedet handlet den om livets små gleder, eller det å se at noen grep i hverdagen gir en positiv uttelling på forskjellige plan. Uten at en må være perfekt av den grunn. Uten at alt rundt oss må være perfekt. Ingen er perfekte, ingen lever perfekte liv.

Det viktigste jeg skrev om i dagens blogg var nok likevel dette med å komme sammen med andre. Enten det er familie eller venner, bursdag eller ikke bursdag. På et folkelig vis. Uten å legge lista oppunder taket. For livet har jo slike sider og muligheter i seg også. Alt handler ikke om hva du ikke klarer eller det å leve opp til noe, det handler om hva du klarer også. Og du klarer mye mer enn du tror, det er bare det at du tror det ikke er bra nok. Men det er det. Du er bra nok. 

Det vil alltid være noen utfordringer når det kommer til det å samles. Det kan handle om sosiale utfordringer, i mitt tilfelle sosial angst, eller det kan hende at en ikke orker å stelle i stand så mye av en eller annen grunn. Men forsøker en å møte utfordringene med fokus på det potensialet en har og ikke kun begrensningene, åpner det seg gjerne en dør mot noe bra i tillegg. Og tilleggene er viktige. Det er de som skaper vekst, ikke grunntonen. I grunntonen ligger det som forteller deg at alt må være perfekt sammen med mye annet ræl vi har samlet i løpet av et liv, og den kan også formidle at du ikke bør eller trenger å forsøke på annet enn å verne deg selv og dine følelser. Men stå på, og forsøk. Noen ønsker ganske sikkert å tilbringe tid med deg, selv om du ikke har vasket ned hele huset først eller serverer fire retter.

Dagens bilde er ikke av de mest glamorøse, det illustrerer ikke noe perfekt på linje med strålende middager som i blant ligger avfotografert på Facebook, men viser noen av de frosne middagene mine i en ellers overfylt liten fryser. Tre forskjellige retter å velge mellom i dette tilfellet. Enkelt og greit. Og både sunnere, billigere og mer smakfulle enn ferdigretter er de også. Enkelte av dem krever i blant poteter ved siden. Men det går jo kjapt å koke et par av den sorten. Selv skreller jeg dem først, og deler dem i fire. Da tar det ikke mange minuttene før de er kokt myke.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: 




   

lørdag 28. november 2015

Tid.




For et par dager siden sa bonussønnen min på 14, at han i blant leser det jeg skriver på Vannlandet. Og det er ikke verst, for temaene mine er ikke alltid de mest interessante for ungdom, tror jeg. Han sa også at innleggene mine ofte ble veldig lange, så etter et par avsnitt endte han gjerne opp med å scrolle nedover for å se hvor langt det var igjen. Så denne er til deg, Daniel,  i dag skal jeg formidle noen tanker uten for mange ord.

Jeg tenker at en ikke trenger å være ung for å kjenne på at ting i blant blir litt langt på enkelte felt. Vi lever jo i en tid der veldig mye går fort, og bilder og inntrykk flagrer forbi, sammen med krav og fristelser. Det er det vi er vant til. Så jeg kjenner ofte på en utålmodighet jeg også. Om jeg zapper mellom tv-kanaler, går jeg fort videre om noe ikke umiddelbart fenger meg. Og det jeg mister i dette jaget, er ro, og en følelse av tilfredshet. Det er tid til å kjenne etter, og til å komme i kontakt med noe inni meg som på sikt kanskje har større verdi enn mye av det som er rundt meg og hele tiden sloss om min oppmerksomhet.

Det går en serie i reprise på tv nå, som viser hvordan livet var på sekstitallet. Og noe av det som slår meg når jeg ser på det, er hvor langsomt ting i blant går. Folk prater til og med langsommere enn de gjør i dag. Og en får ikke følelsen av at mest mulig skal presses inn i minst mulig tid. Jeg kjenner at det gjør godt når ting ikke må gå så fort. 

Og med det, var dagens blogg ferdig.

Bildet er av bonussønnen og meg, tatt for ca. 7-8 år siden.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:





torsdag 26. november 2015

Litt tanker rundt gammel og ung.



I dag skulle jeg vært på atelieret, men jeg holder meg hjemme. For ute er det speilglatt, og området hvor jeg bor er i avisen nevnt som spesielt utsatt. Om noen var avhengig av at jeg møtte et eller annet sted, ville jeg nok vurdert å forsøke meg på glatta. Men det er ingen som er avhengig av at jeg svinger penslene akkurat i dag. Så etter også å ha sett på nyhetene hvordan det gikk på Østlandet da ishinna kom dit for en dag eller to siden, fant jeg ut at bilen min kan få stå i dag. Én ting er å kjøre på snø, noe annet å leke Bambi på holka.

Nå kan en kanskje kalle dette pinglete, men selv kaller jeg det konsekvenstenkning, og det er en egenskap en utvikler med årene. Det er ikke alt en trenger å gamble på, selv om det er mulig. For eksempel trenger en ikke å løpe ned en lang trapp med hendene i lomma. Må en absolutt løpe ned en trapp, er det best å ha hendene fri. Det er også lurt å undersøke hvor dypt det er, før en stuper, men sekstiåringer og eldre stuper vel sjelden ut i noe som helst. Enten det nå er det ene eller det andre. Men er det vann vi snakker om, så ramler vi vel til nød uti som en sekk poteter, mens vi tror vi ser unge og spenstige ut.

Dette med konsekvenstenkning er ikke alltid like velutviklet i yngre år. Så de unge opplever de som er litt mer voksne som redde eller feige eller at de bekymrer seg for mye. Så våre håpefulle nekter å gå med refleks, fordi det ikke er kult, eller fordi de tror de har full kontroll. Mens vi som er eldre sier at det er lov å tenke seg om. En forskjell som i praksis kommer til syne ved at folk over femti sjelden ender opp med å teste ut forskjellige narkotiske stoffer, mens en del ungdom tar sjansen. 

Når dette med konsekvenstenkning slår inn for fullt, har jeg ikke noe endelig svar på, men kanskje det kommer sigende. Så da jeg var førti var jeg nok hissigere på gasspedalen enn jeg er som sekstiåring. Og mens en attenåring gjerne tror at det å kjøre som en gris viser at han har kontroll og at det er kult å kjøre på grensen, vet han etter noen år bak rattet at kontrollen ligger i å tilpasse seg de andre trafikantene og å være forutseende. Som førtiåring kunne jeg også fremdeles forsøkt å stå på et rullebrett, mens i dag vet jeg det ville vært en ganske dårlig idé. Mens brodder, derimot … ok, jeg sliter litt med brodder på skoa, men de blir nok kjøpt inn en dag.

Nå er ikke dette et angrep på ungdom. For det er også ofte ungdommen som driver ting framover, mens vi gamlinger holder igjen. Og denne egenskapen hos ungdom er en bra ting, om en godtar et premiss som sier at alt som drives framover er en udelt positiv bevegelse. Noe det dessverre ikke alltid er. Men om det var, så vil det likevel alltid også være felt som innbyr til å bruke det som bringes framover på en feil måte. For eksempel er det ikke gitt at all tid et barn bruker ved forskjellige skjermer er bedre enn det å klatre i trær eller leke med andre barn. Likevel, det er ofte de unge som på mange felt skaper noe nytt som også har verdi. For eksempel innen kunst. Der er det de mer satte som holder igjen. Det var for eksempel ikke ungdom som dømte Bjørnebo for å ha skrevet og utgitt boka «Uten en tråd», det var en god del eldre og moralistiske herrer som tok seg av den saken.

Det var heller ikke de unge som nektet å spille Inger Lise Rypdals Fru Johnsen på radio, nektet å vise mer enn overkroppen til Elvis på tv, eller som hevdet at Beatles burde klippe seg og ikke visste noe om musikk. Og slik er det nok på mange felt innen kunsten. Inklusive billedkunsten. Eksempelvis var nok både Jackson Pollock og Andy Warhol vanskeligere å svelge for dem med noen år på ræva, enn for de som var yngre og mer på søk etter kunstuttrykk som brøt med det tradisjonelle.

Det er ofte de eldre som har mest å forsvare, mens de yngre gjerne forsøker å bryte grenser, for å se hva som ligger på den andre siden av dem. Og dette er mange ganger bra. Ikke kun for å finne en erstatning, men ofte i form av et mulig tillegg. For det er jo ikke slik at alt vi eldre sitter på er skit. Om du ikke er så gammel at du har begynt med bleie, da.

Så hva skal jeg konkludere med etter dette skribleriet på morgenen? Tja, det må vel være at vi trenger både unge og gamle, og at tåper finnes i alle aldre.

Dagens bilde er fra en av mine første maleriutstillinger. Fremdeles med en tråd til keramikk, i form av skulpturer. Men jeg vet ikke om det er noe poeng i å slippe den delen av meg helt, bare fordi jeg fant noe nytt.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:




   

onsdag 25. november 2015

Rammer som utgangspunkt.




I dag vil jeg snakke om regulering. Ikke i forhold til vasskraft eller skjenketider, men i forhold til det livet en lever. For joda, det er ikke så dumt med litt regulering i hverdagen. Og kanskje helst selvregulering. Når andre forsøker seg på regulering av oss, blir det kjapt en konflikt, fordi vi opplever det som for eksempel krav, manipulering eller at vi blir forsøkt fratatt noe; kanskje spesielt frihet. Men om en klarer å regulere seg selv, ender det gjerne opp med en følelse av å beherske noe, ha kontroll, få til livet. Og nå tenker jeg ikke på det at en skal regulere på et vis som skal tillate en å velge bort alt en burde stå i, men mer i form av en kontroll over det en vet en burde, slik at en tar tak i det og fullfører ting. For selv om alt en burde kan bli så tungt å bære for noen at de svikter under vekten av det, og ordet bør derfor i visse sammenhenger har blitt et skjellsord i disse tider, så finnes det likevel ting en bør gjøre, og ting en ikke bør gjøre. Utfordringen ligger i denne sammenhengen i å velge selv, men også i å finne finne ut av hva som styrer valgene før en velger.


Det å oppdage at en regulering har ført til noe positivt er ikke så vanskelig. En ser det der hvor en også kan se en ramme; noe som holder livet ditt samlet innenfor noen begrensninger. Og da mener jeg ikke begrensninger i form av gitter, men i form av hva som er overkommelig og godt for deg å leve med på sikt. For det er nå en gang slik at i det samfunnet vi lever, så må det litt struktur til. Iblandet denne strukturen ligger det noen regler. Satt av oss selv, andre, eller som et felles verdigrunnlag tiden har befestet i oss. 



Har du ikke struktur og regler i livet, møter du for eksempel kanskje ikke på jobb så trofast som en burde, noe som kan føre til trekk i lønn eller i verste fall at du får sparken. Og da forsvinner mye av de trygge rammene en har. For deg selv, og for de som måtte være mer eller mindre avhengig av deg. Som for eksempel barn. Andre felt hvor struktur og regler kan sabotere livet ditt i mer eller mindre grad, er om ikke du ikke kommer deg i seng om kvelden, puler på andre enn du bør bare fordi du hadde så lyst eller anledningen bød seg, svir bleiepengene på ting av mindre viktighet som nettspill eller enda et par nye sko, osv, slik at du må dra kredittkortet for å betale strømregningen, og så er du i gang. 

I det hele tatt kan mangelen på struktur og regler skape mange vanskelige situasjoner for deg. Det blir fort til noe som minner om ringer i vann, og plutselig en dag er ringene utenfor rekkevidde, og du har mistet kontrollen, oversikten, de trygge rammene i livet ditt, som tross alt er det som gir deg en plattform hvor ditt egentlige potensiale finner best levevilkår innenfor.

Om en slik vanskelig situasjon skulle oppstå, er det også lett å skylde på noen andre: «Jeg måtte gå bak ryggen din, for hvis ikke, ville jeg ikke fått det jeg vil ha eller føler jeg fortjener». Ryggen i denne sammenhengen, kan en tenke seg er en arbeidsgiver, en ektefelle eller kjærest, eller en venn. Men det går også an å enke at vi til tider går bak vår egen rygg. Gjennom å rettferdiggjøre valg vi vet er tatt på et dårlig grunnlag, fordi vårt begjær, vår eiertrang, vårt behov for trøst, eller trang til fasade som identitetsbærer lokker oss inn i det, uten at vi lar motforestillingene i oss få taletid.



Motstanden i oss mot å regulere eller sette litt egengrenser, kan kanskje springe ut av at en er redd for å miste noe, eller gå glipp av noe. Men det kan også hende at livet, hverdagen eller oppgaver en er satt til oppleves for uoverkommelig. Slik det kan virke om du bestemmer deg for å rydde i et kott som er fylt opp fra gulv til tak så du nesten ikke kommer inn. For hva skal en begynne med, og hvor skal en gjøre av alt sammen – oppgaven kan framstå som skremmende og krevende. Så det er lett å utsette det, og i stedet fylle opp den bitte, lille plassen i kottet som er tilgjengelig med enda mer skrot eller ting en ikke får til å kaste av en eller annen grunn, og så presse igjen døra og låse den. Og kott kan være så mangt. Jeg tenker at dette kottet i blant er oss selv. Vi bare fyller på hele tiden, uten å ta en liten opprydning, mens vi glemmer hva som ligger skjult bakerst. Fordi vi tror vi må ta alt på en gang, om vi først skal begynne. Men det må vi ikke.



Det er ikke slik at det skal stå på små felt når det gjelder å ta kontroll over eget liv. En kan begynne med å ta oppvasken før den når taket. En kan skrive handleliste i stedet for å handle på impuls. En kan etablere litt regler og retningslinjer for sine barn, i stedet for å la reglene styres av hvilket humør en er i. Og du kan gjøre det samme for deg selv. Kontroll er bra, rammer er bra. Vi trenger alle rammer. Vi trenger dem bare ikke på samme sted, alle sammen.



Grunnen til at dette ble et tema for meg i dag, er at jeg begynte å se på noen gamle bilder jeg lagde i terapi for en del år siden. Livet mitt den gang var lagt i grus, helsa tok en lei vending pga lungesvikt, angsten og den depressive delen av meg jeg alltid har levd med fikk skikkelig feste, og trygge rammer som jobb, familie, hus og slikt forsvant over natten, fordi jeg ikke hadde sikret meg juridisk. Og jeg husker at da jeg lagde disse bildene i terapi, ble det en stund viktig for meg å male en ramme samtidig. Noe som holdt ting på plass. Og slik er det fremdeles. De nye rammene for livet mitt som jeg med tiden har klart å etablere, er kjempeviktige for meg. Innenfor disse rammene finnes nå mennesker til å stole på, det finnes ting som rutiner og forutsigbarhet, men også det å være tro mot meg selv. Det å være tro mot seg selv er ikke viktig kun i form av en rett til å velge bort det en ikke vil ha, det er også viktig i forhold til det en bør, og ikke minst åpner det også dører i forhold til muligheter.



Når det gjelder det jeg lager av kunst i dag, så finnes det også en ramme. Den mest bastante er at jeg kun lager ting som betyr noe for meg, og jeg lager kun ting som skal stå i forhold til noe annet, som igjen skal danne en samlet utstilling med et spesifikt tema. Og temaene har alltid en eller annen link til menneskeverd. Det gjør at jeg ikke hopper og spretter rundt mellom alt som kan se morsomt eller lettvint ut, drevet av et behov for å selge eller at noen skal like det jeg gjør, men at jeg i stedet forsøker å dvele ved det jeg forsøker å finne så lenge at jeg får til å komme litt i dybden av det.



Nå skal jeg likevel forsøke meg på noe nytt snart. Tanken er å lage en utstilling av kulltegninger, hvor jeg ikke viser de ytre forsvarverk , slik som dagens bilder eksemplifiserer, men den indre sårbarheten vi også eier. Og jeg har ikke tegnet med kull siden studiedagene, og ikke var jeg spesielt flink til det heller. I det hele tatt er det mange år siden jeg tegnet i det hele tatt, og det å tegne er dessverre ikke som å sykle. Det må nok læres på nytt, frykter jeg. Så dette blir både skummelt og morsomt, og vil ta tid før jeg behersker. Jeg har liten tro på at det bare er å hive seg rundt, og så blir første bilde et mesterverk. For slik er det ikke med kunst, og slik er det ikke i livet, det er langt mellom mesterverkene og de kommer ikke seilene på ei fjøl. Det betyr likevel ikke at det er kun mesterverkene som har verdi. Vi er alle i stand til å skape noe som får en betydning. Et bilde, en relasjon, eller oss selv. Vi må bare stå i det og holde fast ved de verdier som skal være bærebjelkene våre, for å få det til. Ikke sprette rundt på de overflater som byr seg, og så la vinden føre oss dit vinden vil. Rammer er ikke et bur, det er et utgangspunkt med hold i. Jeg tror at jeg er tjent med å velge både retninger og rotfester selv, innenfor rammer jeg også velger selv. Og det tror jeg du er også.

Dagens øverste bilde, er en gulnet tegning av en mann med hjelm, som jeg lagde på åttitallet (beklager refleksene i det). Hjelmer har ofte vært et tema i arbeidene mine. Resten av bildene viser noen eksempler på det.

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link: 





søndag 22. november 2015

Utgangspunkt.






Tidligere nevnte jeg i et innlegg at jeg fikk tilsendt en tekst fra en jeg har kontakt med på nett. Det har fått meg til å hente fram mine egne tekster, og titte litt på dem igjen.

Noe av det jeg selv har skrevet, handler om andre enn meg selv. Men noe er også linket til perioder i livet mitt eller konkrete hendelser.  Felles for dem alle, er likevel at de i tillegg til mye annet, også på et punkt har fungert som en ventil.

Ventiler er gode å ha. Spesielt i situasjoner hvor en føler seg som en trykkoker, eller om en er helt avstengt og kun greier å ta til seg små drypp fra omverden.  For jo, ventiler kan brukes begge veier. Noen ganger er det slik at vi klarer å regulere dem selv også. Og ikke la noe eller noen stenge dem totalt, alternativ flekke dem bort slik at alt fosser fritt inn eller ut. Og et hjelpemiddel til egenkontroll, kan altså være å skrive, male, eller lignende ting.

For en del år siden da livet mitt var på det aller vanskeligste, var jeg så heldig at jeg en periode fikk delta på kunstterapi. Vi var en gruppe, hvor vi både snakket om og malte ting vi hadde opplevd, følte eller tenkte. Så bildene i dag er fra den tiden, de ble begge laget i terapi. Det med torsoen la jeg også ut i går, men da uten medfølgende tekst, så jeg legger det ut igjen nå. Det grå bildet følger tekst nummer to, er av en utslagsvask sett ovenfra, og handler om noe som skjedde da jeg var rundt 22 år gammel. Mens fotoet av meg er fra da jeg var 46- 47 år gammel. Det er et av en større serie, som ble tatt av en fotograf og musiker jeg ble kjent med for ca 15 år siden. Omtrent samtidig som jeg drev på med å skrive disse tekstene. Fotografen heter Maria V. Ramstad.  

Tanken bak det å legge ut disse tingene her, er å vise hvor lite som skal til for å komme i kontakt med noe en har opplevd og det en føler. I blant kan det være et foto, eller det kan være nok å tegne for eksempel en strekmann, og så la den symbolisere noen en har delt en erfaring med. Selv lagde jeg sirkler eller firkanter, nå noe ble for vanskelig å billedliggjøre mer konkret enn det. For det er ikke slik at et bildes kunstneriske kvaliteter er det som alltid teller mest. Noen ganger er det nok at noen farger eller streker handler om noe for den som lager det, og at en ved hjelp av det kan komme nærmere innpå og bearbeide ting en har vanskelig for å forholde seg til, eller bare ønsker å se litt nærmere på noe.

På Facebooksiden min legger jeg ut mye bilder av kunst. Fellesnevneren for det jeg legger ut, er at det sier meg noe. Det kan handle om teknikk, at noe er vakkert eller stygt, men det handler minst like ofte om at noe pirker borti noen følelser i meg, gode eller vonde. For slik er jeg skrudd sammen, at ikke kun musikk eller ord er i stand til å berøre meg. Enkelte av bildene jeg legger ut på Facebook, er det også noen andre som føler noe i forhold til, selv om ikke alt berører alle. Det gjenspeiler seg kanskje i at de klikker liker på noe som når dem, eller lar være. Så jeg tenker at det er en god ting at det er et mangfold i det jeg legger ut. Slik at de som ser det kan få muligheten til både å like og mislike kunst. Slik vi også forholder oss til andre ting i livet.

Om du synes kunst er verdt å forholde seg til, så send meg en venneforespørsel på fjesboka og jeg vil legge deg til, mens du får muligheten til å like eller ikke like ting du sjelden finner vist på tv innimellom all reklamen, eller innimellom alle fotoene som illustrerer lykke og vellykkethet på FB. Et lite kunstverk kan kanskje fungere som en liten øy bestående av to sekunders kontemplasjon i hverdagens hav av kjas og mas, krav og flukt, før du scroller videre.

                                                                           ***


Utgangspunkt: Skulpturell assosiasjon


Livet må da ha mer å by på enn dette, tenkte han, og så seg rundt. Han så, og så, og han så at det var ikke der problemet lå.

Mens en pike sa: ”Om en har sårflatene åpne mot hverandre vokser man lett sammen.”

Ordene innhentet han, brått. Som en brutal eksposisjon til klarsyn. De lød som vått og revnende tøy, men var kun innledningen til en assosiasjon.

Assosiasjon: Amputert torso.

Mangfold og glede, tenkte han, det finnes fremdeles der ute, til å ta imot. Rundt meg, på alle kanter. I det jeg fornemmer, det jeg ser, det jeg lukter og hører. I det som kan berøres.

Og piken sa: ”Det er bare å rekke ut armen og åpne hånden.”




                                                                            ***



Å ikke vite


Det var skremmende å se henne slik på kjøkkengulvet, det er ikke til å komme bort i fra det, han kunne se at hun hadde det vondt - i ansiktet, på de skarpe linjene rundt øynene og hvordan leppene strammet seg over tennene da hun skjøt rygg og krøkte seg rundt smerten.

Hun ble stående på kne og se opp på han mens hun støttet hendene på lårene. Tårene rant fritt nedover kinnene og øynene var blå og blanke. Uten stemme. Og tristheten i dem var altfor stor til at han orket se hvor den endte.

Vanskeligheten lå i å ikke vite hva han skulle gjøre, så han ble bare stående og se tilbake. Forsøkte å trøste med blikket, ville hjelpe, men kunne ikke - ble stående lenge. Ville ikke ta det inn, ikke forstå - men da hun reiste seg, og hele kroppen var langsomhet og sorg, måtte han erkjenne rekkevidden, det totalt irreversible - da han fikk se omfanget av blodet på kjolen og utover gulvet, og lurte på hvor mye som kunne være igjen inne i henne.

Og det gjorde så vondt å se og vite og forstå. Men det var først senere, etter at gulvet var vasket rent for blod igjen, og han ikke kunne huske hvor han gjorde av det lille fosteret …






                                                                          ***

Også musikk kan gi oss assosiasjoner, og film, og om vi tillater oss det, kan alle former for kunst bringe oss inn i landskap og følelser vi av forskjellige grunner har lagt bak oss, slik at vi kan se på dem igjen, kanskje med nye øyne. Dagens musikkvideo starter for eksempel med fluer, og en kan gjennom et vindu se en bil komme opp langs en vei. For meg ble dette koblet til helt konkrete bilder, knyttet til minner om helt andre ting enn i historiene jeg la ut, der det er jeg selv som sitter alene bak et vindu i et lite, gammelt hus med mye fluer. Mens jeg venter på en bil. Hvilke minner du får av sangen vet bare du, men jeg er ganske sikker på at du opplever at noe dukker opp.



Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:   







lørdag 21. november 2015

Someone's gotta do it.




Bergen snurper seg sammen under kulda, vinteren har kommet. Ennå ikke med snø, men rimet har begynt å titte fram, i påvente av et langt mer hvitere, men neppe varmende teppe. Mens jeg, jeg sitter inne i mitt lune rede og skriver blogg. 

I dag er i dag, mens i går var i går. Og i går var det en spennende dag. Ikke bare begynte noen av oss som arbeider ved Galleri VOX å henge opp vår kommende juleutstilling - 30x30 - men jeg selv gjorde også et langt jump framover i hodet mitt, i forhold til egne utstillinger jeg ser for meg å kanskje kunne vise en gang i en ikke altfor for fjern framtid.

Vår juleutstilling 30x30, henviser til størrelsen på bildene vi stiller ut, de må alle være 30x30cm.




Dette har blitt en mal for juleutstillingen vår, som vi har brukt i noen år nå. Kunstnere fra hele Bergen er som vanlig invitert til å komme med sine arbeider, og utstillingen er en såkalt rett-fra-vegg-greie, hvor du får med deg det du måtte ville kjøpe med en gang. I år viser vi rundt hundre forskjellige bilder; malerier, grafikk, collage og tegninger. Her kan du se fjorårets utstilling. Den gang forsøkte vi med 3x30, eller mindre, men i år holdt vi oss til kun 30x30.

Selv stiller jeg ikke ut noen av mine ting i denne sammenhengen. Grunnen til det, er at jeg arbeider i et annet format. Stort sett er bildene mine 100x120cm store. De kunne vært større, men da hadde jeg ikke fått dem inn i den lille Golfen min. Vi reguleres alle av noe, på et eller annet vis. Og selv om denne reguleringen er litt sær, funker den for meg.  

Nå det gjelder mine egne, framtidige utstillinger, kommer jeg likevel til å bryte mitt trygge format innimellom. Selv om formatet er der i den utstillingen jeg arbeider mot nå, en ren maleriutstilling som handler om holdninger og stigmatisering, er det spennende å forsøke noe nytt. Så etter hvert vil jeg om ting faller på plass, bevege meg ut i nytt og ukjent landskap. Jeg ser for meg to utstillinger, der den ene er tenkt å handle om savn og døden, mens det andre er tenkt å handle om livets sårbarhet. Spesielt den første vil ta meg bort fra det jeg til vanlig arbeider med, og vil krysse over mot installasjon. Noe jeg har vært innom tidligere, men denne gangen blir det likevel noe helt nytt. Utstilling nummer to har jeg bare så vidt begynt å tenke på, så hva den ender opp med er mer uvisst, selv om det som utløste lysten til å lage den ligger der som en ledestjerne. Den første utstillingen har fått arbeidstittelen "I miss U", mens nummer to har fått arbeidstittelen "Fragile".

Når jeg planlegger en utstilling, liker jeg å være i dialog med noen jeg opplever er litt på samme sted som meg, men likevel har et ben plassert i noe jeg selv aldri ville etterlatt fotavtrykk i. Denne dialogen er kjempeviktig for meg. Gjennom samtaler kan vi under hele prosessen dele tanker og ideer rundt innholdet, og forsøke å samle/utvide/begrense dem, samtidig som jeg i hodet utvikler det rent visuelle jeg skal arbeide mot. Dette samarbeidet kan være en både utfordrende og vond prosess, men også veldig givende.

Grunnen til at det funker på denne måten for meg i dag, er at jeg ikke lenger føler jeg trenger fullt eierskap over de planer jeg i utgangspunktet måtte ha. Det er nok at jeg har eierskap over det endelige resultatet. Og jeg tenker at om jeg hadde midlene og skulle bygge meg et drømmehus, ville jeg trengt både arkitekt, snekker og rørlegger for å få til det jeg så for meg som en mulig løsning. Det ferdige huset ville helt sikkert blitt annerledes det jeg så for meg i begynnelsen, men det ville likevel blitt noe jeg følte meg komfortabel med. Antagelig ville det også blitt både finere og mer praktisk enn jeg ville klart å tenke ut på egen hånd.

Jeg tenker videre at slik går det an å forholde seg til mange ting i livet. Det trenger ikke å begrense seg til kunst eller hus. Vi møter alle noen utfordringer eller muligheter på vår vei. Og om vi er villige til å inkludere rådgivere og støttespillere i det vi møter eller søker, i stedet for å låse oss fast til egne tanker, muligheter, illusjoner, frykt og det vi anser som våre begrensninger, så vil antagelig livene våre bli både mer interessante, lettere og rikere. Det eneste ved siden av viljen som må til for å få til noe slikt, er at vi våger. 

I de to potensielle utstillingene som skal handle om døden og livet, skal jeg denne gangen forsøke på et samarbeid med en grafiker. Hun heter Anna Björkman, og er som navnet kanskje forteller deg, svensk. Grunnen til at det ble henne, er at jeg så en liten kunstbok hun har laget, som tok utgangspunkt i hennes fars død. Tankene hun hadde bak denne boken, og tanker hun har delt som også viser til lekenhet og tilnærminger til uttrykk og inntrykk som i utgangspunktet er ganske annerledes det jeg selv har, tror jeg kan tilføre meg noe.  Samtidig har hun som person en lunhet og ro som kan påvirke min til tider oppskrudde iver, angst og håpløshet, og bare det i seg selv gir grobunn for noe nytt, som igjen kan videreføres inn i kunsten. Kanskje i form av kontraster, kanskje i form av noe annet.

Jeg kjenner at jeg allerede nå grugleder meg. Gleder meg fordi det er spennende og jeg får bruke meg selv som menneske, formidler og kunstner, gruer meg fordi jeg vet jeg må forbi de utfordringene som ligger i å lese og forholde meg til et annet menneske på et litt dypere plan enn min unnvikenhet og trang til å tilfredsstille forteller meg er tryggest. Samtidig som jeg også må stange mot mine kunstneriske begrensninger og følelser knyttet til temaene jeg arbeider med, over lange perioder. For jo, å lage kunst handler ikke kun om teknikk, det handler minst like mye om følelser. I min verden noen få gode følelser, men mest de litt mer vanskelige. Uten den følelsesmessige biten, ville det begrenset seg til teknikk. Og teknikk i seg selv kan bli litt kjedelig. Tenk bare på musikk.

Alt dette er likevel et stykke fram i tid, mens her er nå, med kald sol over hvor jeg bor. Dagen ser ut til å bli til å leve med. Jeg skal lage meg lasagne i dag, kanskje gå en tur med kjæresten, og kvelden blir vel viet til tv. Utover det skjer det antagelig ikke så mye annet enn at jeg spiser en kokosbolle.

Hva du skal bruke dagen din til, aner jeg ikke, men nå har du i hvert fall brukt litt av den til å lese det jeg har skrevet om kunst, livet, døden og samarbeid, samtidig som du kanskje også har tenkt noen tanker knyttet til ditt eget liv. Så får du kjenne etter om du i tillegg føler noe i forhold til det. For det er lov å føle også, ikke bare tenke, and somone's gotta do it.

Dagens skisse av en torso med touriquet, ble laget for tolv, tretten år siden, mener jeg å huske.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: 




     

torsdag 19. november 2015

Gjenkjennelig form.



Det er mye en kan skrive blogg om. Fra mat til slanking, eller klær, innredning osv.  Noen skriver også om det som er vanskelig i det livet en lever. Jeg vet ikke om fjernsynsprogrammet Hæsjtægg viser virkeligheten slik den er, men serien handlet om forskjellige typer bloggere, og jeg syntes den var morsom.. Til tider også irriterende. Så det er dumt at den nå blir tatt av lufta.

Selv skriver jeg litt om så mangt, men forsøker i hvert innlegg å flette inn noe som kan kobles til menneskeverd, muligheter, håp eller noe i den duren. Ofte helt til slutt. Hvor jeg begynner, er en annen sak. Og i dag vil jeg begynne med å skrive litt om det å skrive. For i tillegg til å være et sted hvor jeg legger ut bilder og musikk, er jo Vannlandet et sted for det skrevne ord.

For noen dager siden fikk jeg en tekst på mail fra en annen blogger. Og det var veldig kjekt. Det medførte i tillegg at jeg hentet fram litt av mine egne tekster, som stort sett ble skrevet for en del år siden, i en periode hvor livet mitt var litt vanskeligere enn det er i dag.

Å skrive er å sette ord på ting. Og det å sette ord på ting er en måte å nærme seg noe på. Kanskje kan det også hjelpe en til å klargjøre ting, slik at de med litt flaks kanskje blir lettere å forholde seg til. Tenk bare hvor mye kjappere og lettere helgehandelen går om du har skrevet en liste å forholde deg til. Samtidig som du kanskje ikke plukker med deg så mye du egentlig ikke trenger, eller glemmer noe. Å skrive ned følelser og tanker fungerer på samme måte. Det gir deg oversikt. Og du kan gå tilbake og lese det du skrev, noe som er vanskelig om du bare forholder deg til tanker eller samtaler. For akkurat som mangel på handleliste kan få deg til å glemme ting du trenger til søndagsmiddagen, glemmer en gjerne mye av det som blir sagt eller tenkt. Og en ender gjerne opp med å fokusere på en liten bit som fikk feste i minnet, og det er ikke nødvendigvis den viktigste. Når det gjelder samtaler, kan det være for eksempel noe en eller annen sa som såret deg eller misforsto, og når det gjelder tanker, så har de en tendens til å spinne rundt og rundt en eller annen tåpelig eller skamfull detalj, og bite seg selv i halen. Gjerne i mørke nattetimer.

Det er mange måter å skrive på. Akkurat som det er mange måter å fylle et lerret på, til det en dag har blitt et bilde.  En kan skrive blogg, dagbok, en kan skrive dikt, eller historier. Og en ting som jeg føler hjalp meg mye da jeg skrev flittigst, var å skape fiktive personer. Jeg kunne også gjøre jeg-personen i en historie til kvinne, i stedet for mann, selv om det var min historie eller mine følelser som egentlig presset seg fram. På den måten fikk jeg litt avstand til det deg skrev om, slik at vanskelige temaer ble lettere å være ærlig om. Form er uansett ikke det viktigste når en skriver slike ting som jeg snakker om nå, men innholdet. Enten det ligger i ordene og setningene, eller mellom linjene, blir det noe vi kan komme tilbake til. Og kanskje kan det også ende opp med at vi får se litt annerledes på noe, enn vi i utgangspunktet gjorde.

Og da har vel du brukt bortimot nok tid på meg og mitt i dag, så nå skal du snart få fred. Men tenk over mulighetene som ligger i det å sette noen ord ned på papir, eller i et Word-dokument. Det må ikke være så mye. Det går an å starte med ordet «meg». Og så la det lede deg fram til noen følelser eller tanker, som igjen kanskje kan bli til en liste, eller noe annet. En annen dag kan en skrive «du», og se hva det kan lede til. Kanskje blir du oppmerksom på at et ord kan ha flere betydninger, og kan se litt nærmere på det. Ofte legger vi jo kun én betydning i et ord når vi vil si noe til en annen, men den som hører kan legge noe annet i det samme ordet. Slik kan det gå begge veier, og føre til både splid og sterke følelser og misforståelser. Språk har både muligheter og begrensninger i seg. Og om du kjenner for det, kan du fortsette med å skrive og å kjenne på ting, til ordene en dag kanskje har blitt en liten historie. Som et lite glimt i tiden, som du senere kan se tilbake på som gjennom et vindu, og kanskje finne igjen noe ved deg selv, slik jeg kan gjøre her:


Gjenkjennelig form

Alt har sin begynnelse. Jorden fikk sin begynnelse. Det sies at det skjedde i en eksplosjon.

Dette er begynnelsen på et teaterstykke, en historie som har lite til felles med Big Bang. Den kommer sigende som ut av intet, i det sceneteppet dras fra, og lyset langsomt tennes.

I scenen som er satt spiller røtter en taus hovedrolle.

I rot -a el. -en, røtter (norr rót)
1 den delen av en plante som går ned i jorda bjørka har lange røtter / skogen råtnet på r- / fra r- til topp fra nederst til øverst
2 rotfeste, festepunkt tannr-, tunger-, hårr-
3 fast tak, grunnlag planen har ikke r- i virkeligheten / ha sin r- i stamme fra / opphav, kilde r-a til alt vondt / hans ideer slo r- mellom folket festet seg, fant grobunn / rykke ondet opp med r-a ta det fra grunnen av
4 mat.: r-en av, til et tall tall som multiplisert med seg selv gir vedkommende tall / r-en av 16 er 4
5 språkv: det felles element som er bærer av grunnbetydningen for alle ord som hører til en ordfamilie, jf rotord.

Røttene finnes i en hage, men ikke nede i jorden. De er revet opp, og troner ved siden av dype, mørke hull. Hagen er bratt og ulendt, og døde, tørre trær spriker mot en regntung himmel.

Her sitter hovedpersonen i denne historien. Alene på en scene. I denne hagen. I en kube. Også kalt hus.



Et hus kan være så mangt. Stødig, ustødig, solid, tett, lekk. Det kan være bygd av strå, grener eller murstein, som i eventyret om ulven og de tre små griser. Og brukes til å stenge noe inne, eller noe ute. I blant kan de to tingene være vanskelige og skille.

bur n1 (norr búr[/b], besl med *bu I og III)
1 om e forh: hus med soverom
2 forrådshus på en gard stabb-
3 kasse el. rom med gitterverk til å stenge dyr el. fugler inne i; overf: fengsel fugleb-, kaninb-, løveb- / sette i b-
4 idr: mål (II,7) [i]holde b-et rent ikke slippe inn mål

I denne historien er huset slik:

Vestveggen er alt som ble borte, østveggen det som aldri fant fram. Nord noe som ble glemt og sør en sorg som for alltid vil gråtes. Gulvet framstår som en gåte, og taket er tungt som liket av en stjernehimmel og hviler på fire bjelker som likegodt kunne sittet i et øye.

Midt i rommet står et bord. På bordet tegnes en tegning. Langsomt og pertentlig. På et ark som ved stykkets begynnelse er hvitt. Det er det dette teaterstykket handler om. Kun det. Kveld etter kveld. Tegningen forestiller et vindu, og gjennom vinduet kan en se et vell av farger bevege seg på vei fram til en gjenkjennelig form.

***


Dagens bilde er en skisse, som ble laget rundt samme tiden som den lille historien ble skrevet. 


Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link:


mandag 16. november 2015

Ikke alt trenger å handle om lyst, selv om det hjelper.




I dag har jeg ikke lyst til å skrive blogg, men jeg gjør det likevel. En avsløring som kan få noen til å tro at jeg er flink til å gjøre ting jeg ikke har lyst til, og dermed er et målrettet og pliktoppfyllende menneske, men som handler mer om at nå slipper jeg å gjøre ting jeg har enda mindre lyst til å gjøre en stund. Så egentlig handler det kanskje en del om prokrastinering. Som jeg forsvarer med ting som at klesvasken rømmer jo ikke akkurat, så den skal vi nok få tatt. Og det gjør vi nok, selv om jeg ikke helt vet hvem jeg vier meg med her jeg sitter, for jeg må nok ta den på egenhånd. Det er bare så kjeeeeedelig, arrrghhh!

For noen kan dette med å utsette ting bli et stort problem. For meg er det ikke så ille nå, føler jeg. Selv om jeg havner litt på hæla i blant, så imploderer ikke livet mitt. Noe som kan skape store problemer for enkelte, er ting som å ikke betale regningene sine i tide, og ikke åpne post. Slike ting er ikke et problem for meg. Jeg klarer å holde orden på økonomien. Jeg har oversikt. Den er jo ganske liten, økonomien min, så det å skaffe meg oversikt tar ikke mye tid. Noen får det likevel ikke til, enten de har mye og rutte med eller lite, og grunnene kan være mange, men konsekvensene ganske sammenfallende. De som har sett litt på Luksusfellen på tv, har sikkert fått med seg hva det kan ende opp i.

Andre ting som ikke er fullt så farlig som å la ansvaret for økonomi seile sin egen sjø, er det å utsette klesvasken, slik jeg gjør akkurat nå. Det er kanskje også mer vanlig. Jeg regner det derfor som ganske sikkert at en eller annen som leser dette ikke har tom skittentøyskurv, og at det er en stund siden den var det. Jeg regner det også som ganske sikkert at det blant disse igjen, finnes noen som har en forklaring på hvorfor den ikke er tom, som minner mer om selvrettferdighetsargumentering, enn reelle grunner. Vi trenger jo ikke akkurat å gå til elva og banke tøyet med stein lenger. I løpet av tre minutter er tøyet i maskinen, og så tar det ti minutter – toppen - å henge det opp til tørk. Om du ikke bruker tørketrommel. Den kan en lade i en fei. Og kun det å legge sammen og putte i skapet står igjen. Det går egentlig så kjapt å vaske en maskin, at en kan bruke reklamepausene på tv til det og likevel ha tid til å finne fram chipsposen.

Slik har vi det nok på mange felt. Vi skyver ting framfor oss. Uten at det får så store konsekvenser. Før vi eventuelt har skjøvet litt for langt. Og noe kollapser eller eksploderer. Det som kan kollapse er ting som den nevnte økonomien, det som kan eksplodere er for eksempel relasjoner. Fordi vi lar være å snakke med hverandre, og i stedet går rundt og bærer på lengsel, nag, aggresjon, sorg, opplevelser av ikke å bli sett eller tatt på alvor, av svik, ikke blir elsket eller behandlet slik vi kjenner vi fortjener, osv. Og så sprekker det; noen kjenner en dag at nok er nok. I stedet for at det ble tatt opp og forholdt seg til mens det ennå var håndterlig, og ikke utsatt til det var så betent at byllen sprakk.

Om byller er små, går det greit å tørke vekk det som kom ut, uten at det skjer stort mer enn det. Men er byllen stor nok, og den betente gørra kommer ut på samme vis som en vulkan slenger rundt seg med av vår planets indre, klistrer den illeluktende verken seg gjerne til det meste av det vi har bygget rundt oss. Og verre kan det bli. Det kan bli en kjedereaksjon. Plutselig begynner det å poppe byller rundt oss på alle kanter, og vi ender opp med å slenge oppsamlet dritt og betente ord mot hverandre på en måte vi aldri trodde ville kunne skje, den gang vi gikk inn i relasjonen med kjærlighet og tro på det gode i hverandre og på framtiden. Kjærligheten overvinner alt, var plattformen som ledet inn mot roseframtiden. Men plutselig raser nå både den og alt annet. Betent gørr fra sprengt byll, etser bort pilarene som holdt oss oppe. Grunnen forsvinner under bena våre. Og det er for sent å tenke at om jeg bare hadde våget å si det jeg vi mente litt før. Om jeg bare hadde våget å vise det jeg følte. Om jeg bare ikke hadde skjøvet alt det som var vanskelig eller ubehagelig framfor meg så lenge.

For sent. Og for noen også umulig å rette opp i. For ansvaret flyttes kjapt fra oss selv og over på den andre, når ting begynner å gå i motbakke. Og det som en gang var felles grunn med fuglesang, engsolei og kløver, ender opp som dødt landskap med store hull og skyttergraver, hvorfra vi fyrer av salve etter salve med skyts som er siktet inn på det mest sårbare i den andre.

Håkæi, det MÅ ikke gå slik, men det kan. Det er heller ikke slik at velfødde bakteriesamfunn i skittentøyskurven din MÅ vokse seg til øgler eller nye arter verden aldri har sett før, men noe vil nok trives godt der om du tilbyr det muligheten. For mulighetene rundt oss for at noe kan få konsekvenser vi ikke ønsker, er utrolig mange. Det skal ikke stå på det. Og noen av disse konsekvensene kommer kun fordi vi utsatte å forholde oss til det som virket utfordrende eller kjedelig, sårbart, skamfullt eller på andre måter forstyrrende for vårt velbehag og illusjoner om oss selv eller andre. Så med det, avslutter jeg dagens blogg, og går for å sette på en klesvask i stedet. For nå ble det med ett veldig vanskelig å vri seg unna, kjenner jeg.




Dagens første bilde er av et lite hefte bonusdatteren min lagde til meg da jeg ble seksti år. I tillegg til fotoene hun brukte ( tatt før magen fikk overtaket fullstendig), inneholdt heftet også små betraktninger rundt hvem hun opplever jeg er, og hva jeg har betydd for henne. Arbeidet med dette fikk hun ferdig i tide til den store dagen. Og kanskje det er slik, at selv om vi skyver framfor oss det som er vanskelig, så bærer vi kanskje også på noen godord vi burde ha sagt til noen som står oss nært, men som vi av forskjellige grunner utsetter å si i en stresset hverdag. Ikke kun kritikk eller ting som handler om våre egne behov, selv om det er viktig å våge også det. Men i tillegg noe som samtidig gjør oss selv sårbare, og som vi burde sørge for å få sagt i tide. Selv har jeg ikke alltid rukket det. Så dagens andre bilde handler nettopp om dette. Det ble laget i terapi for ca 10 år siden, viser til noe som skjedde for ca 35 år siden, og det fikk tittelen "Broen, elven og Solveig."


RAMME

klemt inn i en liten svart bok
mellom dikt om kjærlighet

tre aborterte fostre
og blikket til en hund i det den skal dø

Solveig
som så døden rosa
og gikk i fossen

***


Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:










  

søndag 15. november 2015

Jeg er meg, jeg er hel.




Hvem var jeg? Hvem er jeg? Hvem skal eller kan jeg bli?

I blant synes jeg dette er litt vanskelige spørsmål å gi svar på, fordi det på et vis kan ligge et premiss i dem når de står slik sammen. Premisset er at vi utvikler oss, og at utvikling legger noe bak oss som ferdiglevd, mens det som skal komme ennå er skjult for oss, og kan bli alt mulig. Det eneste vi eier er det som er her og nå – grip dagen.

(Et premiss er et faktum, som en går ut i fra er en sannhet det er enighet om, slik at en ikke trenger å begrunne den.)

Dette tankegodset rundt var, er og blir, kobler vi gjerne sammen med begrep som Carpe Diem, og hyller i form av ferdigkjøpte dekaler. For premisser – gjerne falske - er noe reklameverden og kapitalen forer oss med hele tiden, slik at vi skal betale for noe vi ellers kanskje ikke ville sett behovet av, om vi hadde tenkt selv. I dette tilfellet gjerne i form av de ferdigkjøpte bokstavene en limer på en av veggene i hjemmet hvor en bor. Ideen vi er ment å motiveres av for å bruke penger på det, er vel at en ikke skal glemme å gripe dagen, mens det hele i praksis gjerne ender ved at vi griper til lommeboka. Etter det lever vi nok mye som før, litt her og litt der, iblandet bekymringer for framtiden og arr eller gleder fra fortiden. 

For noen er det kanskje også viktig å vise disse ordene en har kjøpt og opplever som meningsfulle, til de som stikker innom en dag. Som et innredningselement, eller et statement som skal fortelle noe om oss selv. Gjerne begge deler. Da har vi koblet ordene på veggen til noe som har vært, og noe som skal skje i framtiden. For tankegodset vårt i dag, som forteller at ord som Carpe Diem er verdt å lime på veggen, er et resultat av livet vi har levd, det vil si det som har vært, noe det ikke går å løsrive seg fra. Mens det også har blitt et uttrykk for en del av hvem vi ønsker å framstå som eller være i morgen, og som vi i tiden som kommer ønsker å promotere av en eller annen grunn. Enten for noen andre, eller for å ha en slags kontroll eller påminnelse over hvordan vi selv skal tenke og føle i framtiden.




Når jeg ser meg i speilet, så ser jeg at jeg ser annerledes ut enn på bilder tatt for noen tiår siden. Men samtidig er det som skjedde meg for noen tiår siden nært knyttet til meg i dag, og kanskje spesielt når det kommer til det følelsesmessige. Disse følelsene mine, eller sidene ved meg, vil slik jeg tenker også ligge i meg i morgen, dvs i framtiden. Det betyr at jeg på et vis er mye den samme nå som jeg var før, og som jeg skal bli. En kan si at det henger sammen, og sammen er det meg.



Jeg er. Ikke bare fordi jeg tenker, som noen har sagt, men fordi jeg henger sammen. For det at noe henger sammen, betyr antagelig at det finnes, som en idé, noe fysisk eller en mulighet, uten at jeg sitter på en matematisk formel som kan bevise det.



I mitt hode er det altså slik at det som er av for eksempel følelser og verdier i meg, er noe jeg kan knytte til de erfaringene jeg har gjort meg i årene fram til dag. Det jeg har opplevd på godt og vondt. Jeg tenker også at erfaringene jeg gjorde i går, og de jeg gjør i dag, vil ha noe å si i forhold til hva som skjer i morgen, og hvordan jeg vil tolke og oppleve det som er meg og det som er rundt meg. Og det at jeg er knyttet sammen i før, nå og det som venter, får meg til å tenke at det å være, kan være som en sirkel. Vi kan befinne oss på forskjellige punkt, men det finnes hele tiden tråder som binder oss til andre ting på sirkelen, som i seg selv er der hele tiden.


For noen dager kom jeg over et foto på Facebook av ei jeg var sammen med for ca førti år siden, og som skulle komme til å bety mye for meg, og for livet mitt. Fotoet var tatt da hun var ung voksen, og viste henne derfor mye slik jeg husker henne. Og det uforberedte møtet med ansiktet og øynene som plutselig så på meg, vippet meg fullstendig ut av det som vi til vanlig kaller her og nå. Alle følelsene som fantes for førti år siden eksploderte inne i meg – de gode, og de vanskelige. De fine møtene sprang fram fra bak tidens slør, sammen med minner og følelser om savn, sinne, forvirring, usikkerhet, og mine paniske forsøk på å holde henne fast da det gikk mot slutten av forholdet. Noe som aldri funker, det vet jeg nå. For jeg har også fått erfare hvordan kvinner har forsøkt med alle midler å holde fast på meg. Noen ganger med det gode, andre ganger med manipulering, trusler, forfølgelse og stikk der det gjør vondest. Men jeg gikk likevel. Og etterlot noen. Slik jeg også ble forlatt. For hun forlot meg. 

Ikke alle har en trygg havn i livet. Eller noen de kan henvende seg til for råd eller trøst når livet tårner seg over en. Andre har en mor eller far de kan henvende seg til, det hadde ikke jeg. De var ikke tilgjengelige på et slikt plan. Andre igjen har en Gud. Det hadde jeg heller ikke. Og kjærester jeg skulle få oppleve å dele ting med, var slik jeg tolket dem, aldri i stand til å romme hele meg, mine tanker, håpløshet, angst, depresjoner og lengsel. Så istedet skrev jeg. Lange brev til denne kvinnen. Brev jeg sjelden eller aldri sendte. Uten at jeg alltid visste om hun levde eller var død. For jeg trengte noen å forankre meg i. At hun ikke lenger skulle finnes, var derfor umulig for meg å forholde meg til, så jeg skrev uansett. I flere tiår var hun den jeg henvendte meg til når livet ble for vanskelig, eller når jeg opplevde noe jeg var stolt over å få til, men som ingen i min nærhet var i stand til å favne. Brev på brev som ble krøllet sammen og aldri nådde en postkasse. Til jeg en dag sluttet med det, fordi jeg traff kjæresten min Beate, som klarer å ta i mot det jeg er i stand til å formidle, slik at jeg føler meg forankret og tatt i mot: All min sorg, all min glede, min angst, mine tanker, mine drømmer - det livet jeg har eid, det jeg aldri fikk tak på, det livet jeg en dag skal dø fra. Alt sammen er hun villig og i stand til å ta i mot. Jeg får lov til å være meg. Lov til å være hel. Og uten denne rausheten hos Beate, ville dette blogginnlegget aldri blitt skrevet og lagt ut på nett. 




Tiden leger alle sår, sies det. Så en tenker at ting og tang kanskje viskes litt ut over tid, og det gjør det jo, for vi henter det fram igjen kun i små dråper av gangen, så derfor virker det slik. Men det er ikke sånn at vi alle har like sterke filtre i livene våre. Noen har heller ikke pipetter eller dråpetellere. Så det går også an å erfare at minner og følelser en gjorde seg over en periode, som i slike tilfellet som det jeg skriver om i dag, treffer deg som en komprimert størrelse i HD format, i stedet for noe lett tåkelagt. I det minste var det slik jeg opplevde det i løpet av noen få sekunder og minutter. To år av livet mitt, som et senter og omkranset av de nære årene som kom før og etter dem, og som jeg levde for førti år siden, traff meg samlet som kokt ned til en essens her jeg satt i stolen min og tittet på et bilde på skjermen foran meg. Og essenser kan ha en kraftig gjennomslagskraft, det vet vi. Det er derfor vi forsøker å kontrollere dem, og gjerne bruker dem forsiktig og i dråpeform, i stedet for å ta hele flasken på en gang.




Nå er ikke jeg ukjent med slike essensopplevelser, eller flashback. For ikke lenge siden ble jeg også rykket bakover i tid, da jeg fikk kjenne på et gufs fra fortiden. Da handlet det om posttraumatiske tilbøyeligheter. Men selv om følelsene i disse to tilbakeføringene ikke går å sammenligne, så er mekanismene bak dem de samme. Noe hentes fram i meg, som kan ha ligget der i mange år. Og dette noe har vært med på å forme den jeg er, og gjør det fremdeles. For så innimellom å treffe meg som komprimerte kuler i mellomgulvet om erfaringene har vært veldig gjennomgripende.



Så føkk dekaler med Carpe Diem. For selv om det er viktig å være tilstede her og nå, så er livene våre mye mer enn øyeblikket. Uten en fortid, ingen framtid. Vi var, vi er og vi blir mer hele tiden. Det blir ikke borte noe, selv ikke om vi forsøker å fortrenge det eller en stund glemmer det som var. Det blir bare mer. Lag på lag. Og noe av det blir vi underlagt, noe legger vi under oss, noe søker vi tilbake til, noe viker vi unna, noe forsøker vi å fortrenge, annet verner vi om som smykker, noe pirker vi oss til blods og tårer med,  vi lever - vi er, var og blir et glimt i tiden. Og alt sammen lagres i oss og finnes på en gang – smilerynker og arr, latter og tårer, forbannelser og bønn. 

Men - for det finnes alltid et men - vi er likevel ikke forsteinede, låst i en fortid eller skjebne som ikke gir oss valgmuligheter. I stedet er vi noe bevegelig, som en dans av kraft og sårbarhet hånd i hånd. Vi er ikke noen som trenger å stemples som offer eller seierherrer og det var det, men vi er deltagere, mottagere og givere, lyttere og fortellere. Sånn er det for meg, og sånn er det for deg. Du kan ta i mot, og har noe å komme med, du har en verdi. 




Og da har jeg vel utlevert meg selv nok for denne gangen, så nå er det på tide å runde av. Her i det jeg kaller hjemmet mitt, har jeg ikke ting skrevet på veggene. Ikke noe"home is where your heart is", "allways kiss me godnight" eller "carpe diem". Jeg foretrekker å ha kunst på veggene mine, eller bilder av dem jeg er glad i. Men jeg vet at mange bruker slike ting som en påminnelse eller et smykke. Jeg vet også at disse ordene ikke er på veggene fordi en har tenkt ut selv at de kan være der, men fordi de har blitt en salgsvare og vi så lett kopierer hverandre. Og det er selvfølgelig greit, vi har alle behov vi etterlever, og vi trenger å bekrefte oss selv. Men jeg tenker likevel, ut i fra det jeg har skrevet i dag, at må du absolutt ha ord på veggen din for å huske noe, så ikke gå og kjøp noen ferdiglagede klistremerker med Carpe Diem og andre klisjeer fordi det er så lettvint eller for at noen skal tjene penger på deg. Du er verdt mye mer enn det. Så hent i stedet fram litt sterke farger og en bred pensel, og skriv med modige og brede strøk så malingen spruter:

Ego Me
Sanus Sum


jeg er meg
jeg er hel



Alle bildene viser denne gang meg selv.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:





   

fredag 13. november 2015

Vern




Mitt lille, sosialdemokratiske hjerte trenger ro. I det siste har det blitt forstyrret altfor mye av alle hatmeldingene knyttet til flyktningene som kommer til landet. Så nå forsøker jeg å ikke lese alt som skrives om de krigsrammede et par dager, og ikke klikke meg inn på all svartmalingen som legges ut på fjesboka innimellom alle bildene av ferieturer, innredninger, lykkeskildringer og noe godt i glasset. Enten svartmalingen handler om uttalelser fra våre politikere, eller mer direkte og negative personskildringer fra et brunblått hjørne rimelig langt til høyre for folk flest sine sofaforankrede bakender, framført i form av forkledninger som skal dresse opp ikke alltid like stuerene motiver - om ikke i bunad, så i hvert i fall noe som vekker eiendomsrett og et skinn av idealisme og selvrettferdighet. Gjerne med utgangspunkt i skremselspropaganda som at nå forsvinner velferdsgodene våre ut vinduet, eller at nå må vi tenke oss om, for de kommer til å voldta alle kvinnene i landet. Noe som nok er trolig, når vi ser bevisene tårne seg opp. Blant annet i form av at to tenåringer blant de tusener som har krysset grensene våre, var for pågående overfor ei jente. Noe nordmenn sjelden er.

Her blant oss har vi jo grenser, vi vet forskjell på rett og galt. Sånn er vi. Vi er tross alt kristne, ikke muslimer. Så det finnes nok knapt ei jente her i vårt land, som har blitt utsatt for utilbørlig sexpress fra norske gutter eller litt mer voksne menn. I hvert fall ikke blant de jentene som kler seg sømmelig, eller på andre måter unngår å friste noen. Og voldtekter finnes heldigvis ikke. Verken utenfor husets fire vegger eller innenfor. Det at det hevdes å være to barn i hver skoleklasse som utsettes for seksuelle overgrep her i vårt velfødde fedreland, hører ikke hjemme i denne sammenhengen. Nå må vi ikke avlede diskusjonen, men holde fokus der det bør være. Så heller ikke den fysiske og psykiske volden barn blir utsatt for i mange hjem, og arbeidspresset hos barnevernet, bør nevnes i sammenhenger som dette. Nå handler det faktisk om å redde det vi har, og hindre at muslimene får sette rot. 



At de to utenlandske ungdommene skilles fra hverandre og sendes til andre kanter av landet, løser uansett noe av problemet i Alta. I hvert fall for en stund. Og for noen. Like resolutte reaksjoner på overgrep gjelder likevel ikke over alt. For daglig kommer våre litt mer norskættede mobbere og hormonladde framtidshåp til skolene i Alta, og i resten av landet, og sitter trygt som fjellet der, nærmest uansett hva de finner på. Mens mobbeofrene og jenter som må tåle både det ene og det andre må møte dem hver dag. Men det får nå være, jeg er uansett enig i at det bør gripes inn og reageres når det skjer lignende ting som i Alta. Det jeg reagerer på er heftigheten i følelser som oppstår, og hatmeldingene som fort sklir over i å gjelde alle innvandrere/flyktninger.

Jeg vet ikke hva alt vi kan lese av hatefulle uttalelser gjør med oss på sikt. Men jeg kan tro noe. Og jeg tror ikke det gjør oss til bedre mennesker. Det betyr likevel ikke at jeg mener motstanderne av innvandring skal knebles, eller tilhengerne skal glorifiseres. Det er ikke det jeg skriver om nå. Det er lov å ha en mening, det er lov å drive politikk. Det er hatet jeg reagerer på. Ondskapsfullheten. Skittkastingen. Degraderingen av en hel folkegruppe, kvinner, menn og barn. Og jeg kjenner at jeg er mer redd for dette enn jeg er for dem som flykter fra krig, dem som hatet rettes mot. Og det sier litt. For jeg er i utgangspunktet litt redd for alt jeg ikke kjenner. Noe som vi på godt norsk kaller fremmedfrykt. Denne frykten er likevel ikke kun rettet mot hudfarger og religiøs tilknytning. Jeg ville blitt redd om jeg måtte gå i dialog med en norsk motorsykkelgjeng i lærvester en sen kveld jeg var ute og gikk tur alene også. Ikke liker jeg meg blant de som bruker ord som meget, og har silkeskjerf under skjortekragen heller – de som har fokus på skattelettelser mer enn på de svakere i samfunnet, og skåler i vin som koster mer enn jeg har å leve for i måneden. I det hele tatt er det mange grupper i samfunnet vårt som gjør meg usikker og får meg til å føle meg sårbar.



I dyreverden er det slik at noen ganger skjer det at forskjellige arter forsøker på samhandling framfor angrep. En kan for eksempel se slike ting på National Geographic. Her en kveld så jeg et neshorn og en flodhest som forsøkte å finne ut av samhandlingen. Men det ble litt merkelig. For de hadde begge sine egne sosiale nøkler og uttrykk, og forsto ikke hverandre. Likevel endte det ikke opp i kamp. Og bra var nok det. 

Her hos oss er det ikke like lett. For vi er nok mer aggressive enn neshorn og flodhester. I tillegg har vi ord som våpen, og de fyres av rimelig lett og kjapt, og siktet stilles mot et punkt hvor en kan oppnå størst skade. Så vi er nok langt mer triggerhappy enn mange andre arter. I tillegg til å være mer ondskapsfulle og revirhevdende. Og ikke nok med det, vi er det i tillegg innenfor vår egen art. En liten forskjell i geografisk og sosial ballast, så lader vi våpnene og skyter hatefulle ord mot alt som kan skytes på. Noe en kunne se ganske tidlig etter krigen, da nordlendinger, finnmarkinger og samer begynte å trekke sørover til Østlandet. Mange ville ikke leie ut en leilighet til dem. De var redde. Senere skjedde det samme da inderne og pakistanerne kom på syttitallet, så når muslimene kom, deretter polakkene, pluss tiggerne fra Romania, og nå når folk flykter fra krig og leter etter trygghet hos oss gjentar det seg. Vi møter dem med redsel og fordommer, og i Sverige brenner de nå ned husene de skal bo i. I stedet for å gi dem vern, vil vi lage murer for å verne oss selv. Som om det er vi som er offer, og ikke de som rømmer fra krig, forfølgelse og fattigdom.

Jeg kan forstå en redsel for det som er nytt, og det som er annerledes. Jeg er tross alt redd det meste som finnes utenfor min egen stue. Men hvorfor må vi hate dem som flykter fra krig i tillegg? Hva er det med disse menneskene som gjør at de fortjener vårt hat? De står jo ikke grensevakt selv? Det er ikke de som lager reglene som gjør det mulig å komme hit. De er på flukt, er redde, og Norge lar dem få komme. Det er politikerne våre som sitter på løsningene og avgjørelsene, ikke flyktningene selv. Likevel er det flyktningen som angripes.

I Alta var det to gutter som trådte solid feil. Men det var jo de to, og det vil sikkert vise seg at flere vil gjøre ting som er feil i vårt samfunn, men ikke alle som kommer hit vil gjøre noe galt. Så hvorfor skal alle hates kollektivt? Handler det egentlig om dem, eller handler det om oss?

Dagens bilder har alle tittelen Vern.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: