lørdag 10. oktober 2015

Perspektiv og romfølelse vs. trange rom og punktopplevelser.





Det er helg. Igjen. Som det blir hver uke. Og da jeg gikk på nett for å lese litt nyheter til morgenkaffen, kom jeg over en overskrift som hevder at forsvarets ammunisjon er helseskadelig. Surprise, surprise. Ikke akkurat noen nyhet det der. Slik jeg har oppfattet det, er hele ideen bak skarp ammunisjon at du skal dø av den når den treffer deg. Og mer helseskadelig kan noe neppe bli.  Leser en artikkelen får en vite at nå er skytteren også i fare. Men les sjæl, om du vil. For meg var det overskriften som var mest interessant. 

Det har blitt lite blogg i uka som har gått. I stedet har jeg vært opptatt på annet hold. Det å være opptatt på annet hold er noe mange av oss i blant er. Men for meg som er noe rutinepreget i min livsførsel, er avbrekk fra rutinene i blant veldig positivt ladet. Om jeg får velge rutinebruddet selv. Men slik er det vel for alle. Vi liker best det vi selv velger, og det vi har kontroll over. Den som påstår seg å være annerledes, har ikke mistet kontrollen, tenker jeg.  I stedet er vedkommende for eksempel i en tilstand av spenning, opplever det som en positiv utfordring, eller liker adrenalin.

Kontrolltap er ikke noe vi ønsker. Om du så Skavland i går, så du også intervjuet med Monika Kørra, der hun fortalte om en gruppevoldtekt hun ble utsatt for. Og hvordan hun i etterkant nektet å la den være det som definerte henne. Noe som er et viktig budskap, som alle som har blitt utsatt for overgrep i forskjellige former, kan tjene på å åpne øynene for. Besøket hos Skavland kan du se her.

Det å ikke ville la et overgrep være det som definerer deg, er ikke det samme som at du skal fortrenge det, eller være taus. Taushet er ingen løsning, det er å unnvike å løse noe. Late som at det ikke finnes. Skal en løse noe, må en forholde seg til det.

For mitt vedkommende, vil det si at jeg ikke tjener noe på å være taus om at jeg har en psykisk lidelse. Taushet løser ingenting for meg. Taushet tvinger meg i stedet til å leve livet tynget av skam, og frykt for at noen skal oppdage hva jeg sliter med, og dermed dømme meg.  Det er heller ikke noe å tjene på å være taus rundt hva jeg selv tror denne lidelsen med angst og depresjoner skyldes. Det er ikke slik at gjennom å snakke om det, ender jeg opp med å være kun angst. Selv om jeg snakker om det, og skriver om det her på Vannlandet, er jeg mer enn angsten min. Det å være åpen er ikke noe som snevrer meg inn, men noe som utvider meg, i og med at jeg viser flere fasetter av meg selv enn taushet ville medført. Og fasetter er som perspektiv for en selv, det gir romfølelse og oversikt, fordi en får mer enn ett punkt eller én flate å forholde seg til. Samtidig gir flere fasetter de en har rundt seg samme mulighet til å se en som noe mer enn endimensjonal. På samme måte som jeg gjennom bildene jeg maler kan gi en opplevelse av tredimensjonalitet. Ikke kun gjennom det en ser av farger og linjer, men også via motiv og innhold i deg jeg forsøker å formidle.



Du er mer enn det du sliter med, eller det du lykkes med. Du er ikke kun begrenset til å være mann eller kvinne, homofil, heterofil, kristen, muslim eller hedning, diagnose eller ikke diagnose osv. Vi er alle mer enn ett punkt det går an å peke på. Også jeg er det. Derfor er jeg mer enn verdiløsheten som ble podet inn i meg som barn, og jeg er mer enn angst og den depressive delen som stjeler store deler av livet i mitt i saftige jafs. Blant annet er jeg den som nå i noen uker har hatt gode dager, og vært mer aktiv enn rutinene mine til vanlig innbyr til. Noe som ikke har gitt meg mer angst, men mindre. Det har heller ikke gitt meg mindre opplevelse av egenverdi, men mer. Noe som igjen betyr at jeg ikke er statisk, jeg er ikke låst i noe. Jeg er både formbar og en som former, tross mine seksti år. Noe som i blant påstås skal være like umulig som å lære en gammel hund å sitte.  En påstand som nok er mulig å gå etter i sømmene. Kanskje det er mer slik at vi ikke vil bevege oss utenfor det vi allerede eier, enn at det handler om manglende evne, når vi tviholder i våre sannheter og holdninger. Fordi sannheter er mye tryggere å forholde seg til enn spørsmål. Som bringer oss tilbake til det jeg sa om å miste kontroll. Det å eie noe er ikke et kontrolltap i seg selv. Ikke engang for den som eier en vond historie, en eller flere vonde opplevelser, er det å ta eierskap over historien sin eller det en føler, likestilt med kontrolltap. Kontrolltapet ligger i stedet i forsøket på flukt. I unnvikelsen. Ikke i lyset. I lyset sprekker trollene, mens de lever i beste velgående som trusler i skyggene. 

Og med det har du vel brukt bort i mot nok tid på å lese blogg for denne gang, så jeg runder av med å snakke litt om dagens bilder, og spise en kokosbolle - nam, nam.

Det øverste bildet er fremdeles under arbeid, og skal bli en del av min kommende utstilling, som har fått arbeidstittelen «Djevelens verk». En samling bilder med koblinger til tro og holdninger, der beskueren blir invitert til blant annet å stille seg noen spørsmål rundt hvem som eier ansvaret for hva: Er det en gud, en djevel, eller kun oss selv og våre til tider skremmende holdninger og trang til å dømme andre og forsvare oss selv, som gjør oss så selvgode.

Ett konkret tema som jeg vil peke på, er kirkens maktutøvelse overfor kvinner, som har vært noe suspekt opp igjennom årene. Fra heksebrenning, til at kvinnen skal tie i forsamlingen og være mannen underdanig, og fram til motstanden overfor kvinnelige prester. Bare for å ha nevnt noe.

Jeg har en liten idé som bor i hodet mitt. Og den sier at det å kjempe andres kamper for rettferd ikke betyr at du må gi avkall på deg selv. For ofte handler det om kampen for mennesker, og behøver derfor ikke bli en kamp om makt eller snevre roller. For mennesker er vi jo alle. Så det er viktig å være støttende i forhold til for eksempel barns rettigheter, kvinnekamp og de homofiles rettigheter. Jeg tenker videre at som mann, blir jeg verken kjerring eller homo av å støtte slike kampsaker. Og det blir neppe noen andre heller.  

Bildet med hånden og regnbuen har fått tittelen «Stigmata», og handler om den eviglange diskusjonen rundt kirken og homofili. En problemstilling som for meg ble aktualisert for noen år siden, da jeg fikk vite at en gammel skolekamerat tok sitt eget liv. Jeg skal ikke påberope meg å vite alt rundt denne hendelsen og årsakene som ledet fram til den, bilder er gjerne større enn det en kan skimte når en fokuserer på kun ett punkt.  Men jeg har fått forståelsen av at han i tillegg til å være homofil, også var prestesønn. Noe jeg har fått høre bød på noen utfordringer.

Bilde nummer to har jeg kalt «Statement», og det er en del av installasjonen «It’s all about love me», som jeg skrev litt om i forrige blogginnlegg.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:




4 kommentarer:

  1. Svar
    1. Den er god, Annemor. Ha en fin helg, og kos deg med det siste jordbæret når du ender opp med å plukke det.:)

      Bjørn

      Slett
  2. Leste dette innlegget i går, måtte grunne litt, mest på overskriften. Trange rom er ikke noe jeg oppsøker, om jeg kan unngå det. Blir fort klaustrofobisk.

    Samtidig tenker jeg ofte på livet og tankene om det, som et terreng som jeg skal både være i og tegne kartet til. Da må jeg veksle på å gå inn i landskapet, være der, uten å ha oversikt, og å gå ut for å få oversikt og perspektiv, i alle fall over delområder.

    Bare noen assosiasjoner fra meg. Ønsker deg god søndag

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei gamle ugle.

      Trange rom har en klaustrofobisk mulighet knyttet til seg, det er sant. Enten det gjelder det fysiske rom, eller er på et følelses- eller tankemessig plan.

      Det å våge nærhet,men samtidig få litt avstand til det en forholder seg til, er nok en fordel. Så der er vi på linje.:)

      Ha en fin søndag.:)

      Bjørn

      Slett