Selvregulering og selvtrøst.

Tid for blogg igjen. Og siden jeg nå har fått kjøpt meg Officepakken med Word, og skal bruke den i stedet for et gratis skriveprogram som fulgte med datamaskinen da jeg måtte kjøpe ny for en stund siden, vil det kanskje bli færre skrivefeil framover. For i Word ser retteprogrammet ut til å fungere.

I blant har jeg vondt for å se skrivefeilene mine. Når jeg leser igjennom det jeg har skrevet, blir jeg litt blind, og ser i blant det som er ment å stå, i stedet for det jeg har skrevet. Leser jeg derimot teksten noen dager senere, oppdager jeg gjerne feilene. Sånn er det når jeg maler bilder også. Jeg har lettere for å se feil jeg har gjort når jeg får litt avstand til arbeidet. En mekanisme som også gjenspeiler seg i livene våre generelt, tror jeg. Står en for eksempel midt opp i en krangel eller annet som vekker sterke følelser, er det vanskeligere å få et overblikk over helheten enn det er når en får roet følelsene ned. På samme måte fungerer det om en psykopat eller en manipulator får grepet i deg. Det blir vanskelig å se hva som er rett og galt, sant eller løgn, mens en står midt oppe i en manipulasjon, men langt enklere i etterkant, og enda enklere om en snakker med noen som kan gi et divergerende syn på situasjonen. Derfor er det viktig å snakke med noen. Tiden da det het at det som skjer innenfor hjemmets fire vegger skal forbli der, bør være forbi. Relasjoner som bygger på slike krav, er ikke noe du ønsker, spør du meg. 

Nå var det likevel ikke dette jeg hadde tenkt å skrive om i dag. Jeg kom bare over artikkelen om manipulatorer, og syntes det var viktig å nevne den, fordi jeg vet av erfaring hva psykopater, narsissister eller manipulatorer kan gi av konsekvenser. Det jeg i stedet hadde tenkt å samle noen tanketråder rundt, var trøst. For trøst trenger vi i blant. Enten fra andre, eller fra oss selv. Slik jeg har forstått det, starter evnen til å trøste seg selv allerede i veldig ung alder. Barnet gråter, mor trøster det, barnet lærer gjennom speilingen i moren at det er mulig å få orden på følelsene og å roe seg ned. Evnen til selvregulering, er med andre ord ikke noe vi kun er født med, men noe vi også lærer.

Jeg tenker at mangelen på evnen til selvregulering eller selvtrøst, kanskje kan få en til å søke trøst der den er tilgjengelig. Det mest kjente begrepet er vel kanskje trøstespising. For mitt eget vedkommende, var det slik jeg har forstått det, lite nærhet til foreldrene mine i tidlig alder. Jeg lå mye alene inne på et rom. Det heter seg at jeg lå der inne på rommet uten å gråte, og at de kun trengte å ta meg opp når jeg skulle ha mat, noe som ble snakket om som noe positivt. Det har aldri blitt sagt noe rundt om det var slik at jeg ikke gråt i utgangspunktet, eller om jeg sluttet med det etter hvert, som i en form for resignasjon. Men vi har alle sett filmer av apatiske og tause barn som mangler nærhet, for eksempel i filmsnutter fra barnhjem rundt om kring i verden. Og i blant lurer jeg på om det var noe slikt som skjedde med meg.

Da jeg ble litt eldre, lærte jeg heller ikke selvregulering. I stedet lærte jeg noe om rigide og militante leveregler, fysisk straff og trusler, der en straff ikke alltid sto i forhold til synden, men var avhengig av humøret til dommeren og eksekutøren. Et reaksjonsmønster som ikke lærer deg til å forstå og etterleve forskjellen mellom rett og galt, men hva du kan slippe unna med, og hva du ikke kan slippe unna med.

Det er mange som lever med angst. Kanskje gjør du det også. Hvor din angst stammer fra, skal jeg ikke ha sagt noe om. Men for meg, er det lett å tro at angsten min stammer fra disse tidlige årene. Følelser ble noe jeg ikke lærte å regulere. I stedet ble det slik at jeg var tjent med å ikke vise eller kjenne på hva jeg egentlig følte, for følelsene mine ble lett tolket som en provokasjon og et opprør, og opprør ble slått hardt ned på. Og uten at jeg hadde en reell mulighet til å trøste meg selv i etterkant, siden jeg ikke hadde lært noe om selvregulering, ble det derfor til at jeg brukte det jeg hadde av løsningsmodeller til å tilfredsstille/trøste/dempe omgivelsene i stedet. Mens jeg forsøkte å skyve egne følelser og behov i bakgrunnen. Jeg lært med andre ord det noen i dag kaller "å hoppe over egne følelser", slik barn som blir utsatt for forskjellige overgrep gjerne lærer seg til. 

I dag, mange år senere, klarer jeg ikke å hoppe over følelsene mine på samme måte lenger, men jeg har lært forskjellen på rett og galt. Jeg har forstått at det ikke er noe feil med meg, på alle felt der det ble sagt at det var det. Som liten fikk jeg høre at alt var feil med meg. Jeg sto feil, gikk feil, satt feil, spiste feil, drakk feil, tenkte feil, hadde feil meninger, følte feil og pustet feil. Til og med på det feltet hvor jeg kanskje var flink - tegning - var det meste feil. Enten det gjaldt motivet, utførelsen eller tidspunktet hvor jeg tegnet. Noe som førte til at det ble lite kjerne i meg, men desto mer tilpasningsdyktighet/unnvikenhet. Jeg ble en tilfredsstiller i en storm av kaos. 

Selv om jeg nå i en alder av seksti år både vet forskjellen på rett og galt, og også har tydelige meninger og sterke følelser knyttet til det, mangler jeg fremdeles mye av evnen til å takle følelsene som oppstår i meg i mange dagligdagse situasjoner. De vokser meg lett over hodet. Når denne samlingen av følelser blir for stor til at jeg klarer å forholde meg til den, vipper det hele over og blir til angst. Og siden jeg mangler mye av evnen til å regulere meg selv, forsøker jeg i stedet ofte å unngå vanskelige følelser framfor å stå i dem. Siden følelser gjerne er knyttet til situasjoner, og får sin arena i fellesskap med andre, unngår jeg derfor også situasjoner, relasjoner og samvær ganske mye, fordi det blir risikabelt for meg.

Da jeg var yngre, kunne jeg ta meg noen øl om jeg for eksempel skulle ut og feste med andre ungdommer. Det dempet angsten og tok toppene av følelsene mine. Om jeg ikke drakk for mye. Noe jeg hadde en tendens til å gjøre, for sikkerhets skyld. Da ble i blant følelsene forsterket, og kunne medføre kaos og grenseløshet. Denne sammenhengen klarte jeg etter hvert å ta lærdom av, så i de siste 25 årene har alkohol vært en minimal del av livet mitt. I det hele tatt hengir jeg meg lite til ødeleggende og destruktive avledningsritualer/fluktmuligheter, utover at jeg isolerer meg ganske mye.  Ikke trøstespiser jeg så mye, ikke vasker jeg hele tiden, enten det gjelder meg selv, omgivelsene mine eller begge deler. Ikke etterstreber jeg en total orden. Ikke kutter jeg meg eller sulter meg, som en del ungdom ser ut til å ha som løsning på manglende evne til selvregulering, og ikke ligger jeg med alle som har et øyeblikks nærhet og varme å tilby. Veldig ofte blir det heller slik at angsten bare må få brenne seg ut, og at jeg må utholde den til det skjer. Noe som for tiden stort sett er en daglig problemstilling. Men forrige uke hadde jeg to angstfrie dager. O halleluja, så deilig det var. Plutselig kunne jeg gjøre ting jeg ellers ikke vurderte muligheten av en gang.

Det å være litt bevisst sine egne muligheter, begrensninger og mønstre, slik jeg etter hvert har blitt, kan ende opp med å bli lite forenlig med et godt selvbilde. Så kanskje det er slik at dette med selvregulering også har en kobling til opplevd egenverdi. Siden disse to tingene henger sammen med det å beherske noe, og vår verdi ofte settes i forhold til hva vi får til, og ikke hva det koster. Det er ikke alltid vi ønsker å se det, eller klarer å se det, men det er jo gjerne slik at ting henger sammen i livene våre – hvem vi er, hvorfor vi ble slik, hva vi søker og hva vi klarer. Og opplever vi ikke at det finnes slike sammenhenger, søker vi kanskje en kobling der koblinger er tilgjengelige. Noe som kan føre til de utroligste forklaringsmodeller på hva vi trenger, hvorfor vi er som vi er, bør få være som vi er, bør få gjøre som vi vil, og i enkelte tilfeller også at andre bør utslette seg selv og gjøre som vi vil, så vi selv skal kunne klare å dempe følelsene våre. 

Små barn er gjerne fokusert på hva de vil ha, mens de voksne i tillegg kan relatere seg til viktigheten av å gi. Noe som ikke alltid ser ut til å stemme likevel, om en tar en titt på hvordan enkelte grupper eller enkeltpersoner forholder seg til den store flyktningestrømmen vi har fått i det siste. Og med den lille siste betraktningen, er det tid for å avslutte tiden ved tastaturet for denne gang.

Dagens blogg er ikke ment å være den ene, store og endelige Sannhet på noe som helst plan, men er kun tanker som dukket opp etter hvert som jeg skrev. Så blir det opp til deg å ta de tankene - og ikke minst eventuelle følelser - som må ha poppet opp i deg selv mens du leste, plassere dem, forstå dem og kanskje gi dem et hjem. Om du føler for det.

Dagens øverste bilde er fra utstillingen Innerst, og det er meg selv som speiles. Tanken var å vise feilkoblingen, der den voksne (beskueren) speiler seg i barnet, mens barnet ikke har samme muligheten til speiling. Bilde nummer to har fått tittelen Taus, og er malt uten modell.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: 

Sangen under dagens link får meg til å føle noe jeg ikke kobler til angst. Jeg håper det er det slik for deg også.