søndag 27. september 2015

Life's a bitch, but she's my bitch.




Søndagen har åpnet øynene og kaffen har kommet i koppen. En klesvask er satt på og badet har fått en liten makeover. Så nå kan jeg sette meg til med bloggen med god samvittighet. Noe som sjelden er en utfordring, men virkeligheten jeg lever i vil alltid handle om prioriteringer. Og slik er det nok med din virkelighet også. For virkeligheter finnes, akkurat som sannheter, de ser bare ikke helt like ut for alle.

SANNHETER

Virkeligheten er som den er
epler vokser på trær

dag følger alltid natt
is er kald og glatt

kjærlighet er noe vi trenger
ikke alt kan kjøpes for penger

havet er stort og vått
sjokolade og brus er godt

i dag kommer aldri igjen
alle trenger en venn

gjerrighet er liv med skall rundt
og grønnsaker er faktisk sunt

Elton John er gay
pappa elsker deg.



Dette var et lite dikt jeg skrev til døtrene mine da de var små. Og spesielt den lille linjen med at «gjerrighet er liv med skall rundt», var viktig for meg å formidle til dem. Jeg tror at for noen blir slike skall av gjerrighet så ugjennomtrengelige at de ender opp som ganske ensomme.

«Virkeligheten er de som den er». Kanskje går det an å tenke på virkeligheten eller våre sannheter som en kopp. Står den foran deg, ser du hva den er, og du kan kaste deg ut i en lang tirade hvor du påberoper deg å eie sannheten om koppen. At den er vakker, passe stor, og at den vil du bruke til å drikke kaffen din fra akkurat her og nå. Men på den andre siden av bordet, sitter det gjerne en som ser koppen fra den andre siden, og hen ser kanskje noe du ikke fikk med deg. Det kan være en sprekk som går fra bunnen og opp, eller det kan være en dekorasjon. Det kan til og med være en påklistret lapp, som sier at denne koppen blir brukt til urinprøver. Du derimot, vet at lappen var en spøk, og at sprekken ikke medfører lekkasje, mens hen på andre siden kanskje vil påstå at du ikke har det fulle overblikk. Kanskje er det dere føler i forhold til koppen også veldig forskjellig. Den ene kan få lyst på kaffe og kake av å se på den, mens den andre kanskje fikk en kopp varm kaffe over seg som liten, og kobler kaffe-kopp-følelser på en helt annen måte enn deg. Og slik kan det fortsette. Jeg, som har bakgrunn som keramiker, vil i tillegg se på balansen mellom estetikk og funksjon, mens en annen kanskje er mest opptatt av prisen på en kopp. 

Alle som ser koppen, opplever en virkelighet, og mener kanskje at de eier en sannhet. Selv om de opplever sannhetene forskjellige, er det likevel mulig å komme fram til en fellesnevner. Og hjelpemiddelet som vi trenger da, kaller vi kommunikasjon. God kommunikasjon er å søke mer enn å forsvare.

Men nok om det. I det siste har jeg hatt en del å gjøre på atelieret, som har inkludert et mer og tettere samarbeide med andre enn til vanlig. Vi har satt opp en retrospektiv fellesutstilling, og vi har arbeidet fram mot et seminar vi skal ha neste uke. Og jeg kjenner at opplevelsen min av det å være på atelieret har fått et løft. Til vanlig står jeg og stanger mot et lerret som gir meg kraftig motstand, og jeg beveger meg på grensen av hva jeg får til, i et forsøk på å forsere den. Noe som kan være en ensom og vond opplevelse. Både fordi jeg hele tiden må forholde meg til hva jeg ikke er i stand til rent faglig, og det at temaene i bildene mine alltid gjør vondt å gå inn i.

Det å arbeide tettere på andre, gjorde sitt til at trivselen min økte betraktelig. Og jeg tror det blant annet handlet om at jeg fikk noen å speile meg i, noen som bekreftet en verdi og et potensiale i meg. Mens det å stange mot et maleri kanskje oftest bekrefter begrensningene mine, selv om små opphøyde øyeblikk av lykke inntreffer. Denne erfaringen med samarbeid kan jeg ta med meg og kanskje på en god dag bruke til noe. For den sier meg at det å være kunstner, og forsøke å strekke seg mot det umulige, er bare én del av det hele. Det finnes også en annen del. Den som handler om fellesskap og kommunikasjon. Antagelig finnes det også flere vinklinger på det å arbeide i atelieret, som det kan være verdt å ha et lite blikk på når ensidigheten overvelder meg med sine bombastiske påstander. 

Akkurat som vi kan se en kopp fra mer enn én side, kan vi også løfte på den og se under, og vi kan til og med titte oppi den. Noe som vil gi oss forskjellige inntrykk, og dermed større kunnskap. Det eneste en egentlig er avhengig av for å se virkeligheten en omgir seg med fra forskjellige sider, er vilje og mot. Og det gjelder ikke kun for kopper. Det gjelder for hvordan vi ser på andre mennesker, og det gjelder for synet på oss selv. Vi er ofte langt mer enn det vi har fokus på. Og det er andre også.

I tillegg til de nevnte opplevelsene den siste tiden, har jeg blitt intervjuet og fått en sak i nettavisen Nordnesrepublikken , og i morgen skal jeg sette opp og vise en installasjon jeg lagde for noen få år tilbake, som jeg kalte «It’s all about love me». Noe som også krever et tett samarbeide med noen for å få til. Installasjonen skal vises i forbindelse med det nevnte seminaret. Og jeg gleder meg til å se arbeidet satt sammen igjen, og ikke kun demontert og som lagrede elementer i et mørkt kott. Jeg skal skrive mer om denne installasjonen en annen gang, og jeg skal også se om jeg får filmet den mens den står oppe.  

Disse opplevelsene med fellesskap og mening har gitt meg en ny giv, føler jeg. Tankene mine har arbeidet på en positiv måte, og har ført meg et langt sprang videre mot det som en gang om ikke altfor lenge skal bli en ny separatutstilling. En utstilling som skal handle nettopp om det å se på virkeligheten fra forskjellige utgangspunkt. Utstillingen har nå fått arbeidstittelen «Djevelens verk», og skal handle om hvem som styrer tankene, følelsene, holdningene og valgene våre. Er det en djevel, er det en gud, eller er det kun oss selv. Alle bildene skal ha en eller annen link til det å tro. Ikke fordi jeg tror på alt som hevdes å være en sannhet i den store svarte boka, men fordi tro og utøvelse av den, fra tidlige tider gikk hånd i hånd med kunstuttrykk. Og det gjelder ikke kun innenfor kristendommen, men innenfor alle trosretninger og langt bakover til Inkaene og andre.  For meg oppleves det som spennende å se hva jeg kan få til rundt denne koblingen i dag. Og jeg kjenner at jeg gleder meg skikkelig til å male nå. En glede som lenge har vært fraværende i arbeidet mitt. Life’s a bitch, but she’s my bitch.

Men nå får det være nok skriblerier. Jeg har en dusj som venter, en klesvask å henge opp, en ny som skal settes på, om et par timer kommer eldste datteren min for å skrelle nepa mi så jeg ser presentabel ut før jeg skal på det nevnte seminaret, og så skal kjæresten og jeg i middag hos svigermor. I dag er både Beates og mine unger opptatt på annet hold, så det blir middag kun for de voksne. Innimellom er det ganske godt.

Dagens bilde tok jeg en dag sola skinte gjennom persiennene på arbeidsrommet mitt. Stripene av lys ga meg assosiasjoner i retning gitter, som igjen gir en innfallsport til dagens link. 

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:




      

2 kommentarer:

  1. Hei Bjørn, for et fint intervju med deg. Skjønner du er i farta med utstillinger. Hadde tatt turen innom om jeg ikke hadde så lang vei.
    Når det gjelder den virkelige virkeligheten, ja så tenker jeg at den kanskje finnes. Men som mennesker er vi prisgitt oss selv, dvs subjektiviteten vår. Når det gjelder kaffekoppen du beskriver så kan det sikkert sjekkes ut hva som stemmer eller ikke.
    Når det gjelder andre forståelser i og av livet så tror jeg det beste vi kan gjøre er å forstå at ting og tang ser ulikt ut for oss mennesker, det finnes faktisk flere perspektiver.
    God søndag -

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei gamle ugle.

      Henger veldig med på at det finnes flere perspektiver på livet. Så få hver og en av oss forsøke å finne vårt eget, og tenke oss litt om for før vi gulper nedpå det som virker lettest å svelge.

      Ha en fin uke.:)

      Bjørn

      Slett