søndag 13. september 2015

Kanskje vi behøver noen som trenger oss.



Bergen er en fin by å bo i, synes jeg. Det er også mange tilbud til de som måtte møte på noen utfordringer de ikke nødvendigvis ønsket seg. Selv har jeg arbeidet med kunsten min ved Galleri VOX i ti år. Uten dette stedet, hadde jeg neppe kunnet fortsette som kunstner da angst og depresjoner begynte å ta altfor stor plass. Her kan du også lese om en dame i Bergen som har brukt tilbudet til Amalie Skrams Hus, etter å ha møtt utfordringer de færreste nok helt klarer å sette seg i. Og vil du lese enda mer under røde linker, så finnes det visst et tilbud til dem som har barn, og samtidig har et begrenset nettverk.

Dette var bare noe av det som er bra ved Bergen. Det finnes mye, mye mer. I tillegg har Bergen også ordførere. Og de er kanskje litt merkelige for tiden. Ett eller annet skurrer i hvert fall, spør du meg. Først hadde vi Drevland som leflet med rederfiffen, og da hun måtte trekke seg tilbake, spratt det fram en kar fra Frp for å overta. Noe som resulterte i denne noe smakløse ytringen. Med en påfølgende forklaring, som egentlig kun sier at han ikke gjorde noe feil, men at folk misforsto og ikke oppfattet at han var drevet av godhet og hjertevarme. Så det er nok noe med helt vanlige folk i Bergen også; de blir beskyldt for å ikke forstå så mye. Om det er en påstand som ville holdt vann om den ble sett nærmere på, er jeg ganske usikker på. Så egentlig sier den vel mer om arrogansen til ordføreren enn om folk flest sin intelligens. 

For å sette ordførerens fokus i et perspektiv, kan en titte litt på hva en politimann fra Sverige sier, da en ung flyktning full av angst forsøker å ta livet sitt. Om du ikke leser noen av de andre linkene, så ta deg likevel tid til denne. Det er vel og bra at vi skal hjelpe de som har det vondt der de er, men det skjer jo ikke over natta. Og hva gjør vi i mellomtiden?

Men jeg skal ikke skrive om politikk i dag, selv om jeg kunne sagt noe om hva vi trenger og hva vi ikke trenger, og hvem som trenger hvem. Valgkampen går mot slutten, og jeg er vel ganske lei den nå. Selv om jeg i utgangspunktet ikke har lagt ned så veldig mye energi i den, dukker det gjerne en tanke eller to opp når vi ser våre folkevalgte bruse med fjærene og love gull og grønne skoger, samtidig som de sier at Norge er på vei utfor bakke. 

Det er lett å mene noe og lett å si ting. Det som er vanskeligere for meg personlig, er for tiden å finne noe mening og glede i dette lille livet mitt, som jeg forsøker å leve. Selv om jeg kan le en smule når det skjer noe morsomt på tv, så er ikke smil og latter det som preger dagene mine mest. Noe som ikke betyr at jeg er nederst i kjelleren der alt er svart og trist. Det er bare litt grått her jeg er. Og det er vanskelig å finne noe å glede seg til. Det meste jeg gjør, motiveres av at jeg bør eller må gjøre det. Og ikke av lyst. Jeg tror ikke jeg helt vet hva jeg har lyst til en gang. Om det samtidig skal være koblet til noe som er reelt mulig. Det vil si at jeg ikke har noe mål som viser meg vei. Og mål er jo gjerne koblet til mening, sies det.

Å sette ord på slike tanker, er ikke for å grave meg selv enda lenger ned, det er for å grave meg opp. Det er noe med det at for å kunne bevege seg bort fra noe, er det en fordel å se hvor en står, før en satser på det en vil. Sitter du i rullestol, er det lite poeng i å satse på å løpe maraton, bare fordi du vil. En må finne noe annet som gir mening. Og det er selvfølgelig mulig. Om en ikke bruker all sin energi på å gremmes over alt som er utenfor rekkevidde. Så første punkt må være å se hvor en står, så å se litt på hvilke muligheter en har, for deretter forsøke å ta inn over seg hva som skal til for å komme i mål.

Selv tror jeg at jeg med fordel kunne leve litt sunnere her jeg står, uansett hvilke andre mål jeg måtte velge å sette meg for framtiden. Selv om jeg ikke er av de mest usunne, så vet jeg at et godt kosthold og mosjon er bra i forhold til nedstemthet eller depresjoner. Så da blir utfordringen å komme i gang. Noe jeg egentlig allerede er, men det meste kan gjøres bedre. 

En greie som kan hjelpe en til å bevege seg litt mer enn vanlig, er å alliere seg med noen. Noen som kan inspirere og motivere. Og i dette øyeblikket fikk jeg en sms fra kjæresten, som illustrerer akkurat det jeg er inne på nå. Hun spør om vi skal gå en tur. Og selv om jeg kjenner trang til å fortsette med å breie ræva framfor dataen fordi det er lettest og jeg ikke er spesielt munter her og nå, og derfor ikke føler jeg har så mye å tilby som turkompis heller, så kjenner jeg likevel på en trang til å gjøre noe mer fysisk enn å hakke på tastaturet. Så nå tar jeg meg en pause i skrivingen, kommer meg ut i Guds frie litt sammen med Min Kjære, og fortsetter heller på dette blogginnlegget litt senere.

Tudelu, så lenge.

***

Nå har det gått noen timer, og jeg har gått noen skritt. Noe som føles godt å ha gjort, og det gjorde godt mens vi gikk. Jeg tror ikke dagen hadde blitt noe bedre av å bare sitte foran pc-skjermen, eller av å kun se på tv. I blant er det godt å være sammen med en annen. Vi trenger alle noen. Noen trenger også deg. Uten at du nødvendigvis må yte så jævlig mye samtidig. I blant er det nok at du er der.

I tillegg til at jeg kjenner at kropp og lunger har fått røre litt på seg, kjenner jeg at det å skrive blogg ikke er et så stort behov akkurat nå, i stedet er jeg sulten. Så jeg runder av og varmer meg litt fiskegrateng. Jeg lagde to store former for noen dager siden – en form til meg selv, og en til kjæresten - og i dag skal jeg spise siste rest. Å lage opp store porsjoner av sunn mat, er ikke så dumt. Nå som det går tomt for fiskegrateng, får jeg finne på noe annet å lage. Kanskje en stor kjøttgryte kunne være noe. Eller noe litt hot, så kunne kjæresten få en porsjon også. Hun er veldig glad i det hotte. Noe som er litt selvmotsigende, med tanke på hvor lunken jeg kan være. Her er uansett en link til en oppskrift på Chili con carne, om du også skulle få lyst på noe annet enn vassen ferdigmiddag eller chips.

Dagens bilde er av fiskegratengen, den formen som kjæresten fikk. Den holdt til en middag for tre. Form nummer to kan du skimte i øverste hjørne til venstre, den er litt større og holdt til fem middager for én. 

Gratengen ble ikke så god som den kunne være, men den var bedre enn forrige gang jeg lagde den, så neste gang jeg forsøker meg blir den nok perfekt. Hvis ikke får jeg forsøke igjen. Har en litt overskudd en dag, så er det å eksperimentere og lage sin egen vri på mat ganske gøy. 

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:






4 kommentarer:

  1. Grateng er deilig, takk for middagstips. Jeg går litt på skeive når det gjelder mat for tiden, men fiskegrateng falt i smak (i alle fall i dag)
    Klem i alle fall :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Annemor.

      Det går litt på skeive for de fleste i blant, men de fleste retter seg også opp etter hvert. Så det gjør nok du også. Jeg har tro på deg.:)

      Og med tanke på at du har en stor og frodig hage, så har du sikkert litt ugress også. For eksempel brennesle. Hvis ikke så er det sikkert en nabo som har litt å avse. Her en en oppskrift på brenneslesuppe, som du kan lage deg når vater igjen er opprettet.:)

      http://www.nrk.no/mat/brenneslesuppe-1.11055850

      Ha en fin uke.:)

      Bjørn

      Slett
    2. Jo takk, etter sommerens forsømmelser har vi masse brennnesle, får lete etter unge skudd, når regnet ikke trommer lengre.Vakker uke og lagem hyggelige dager.

      Slett
    3. En vakker uke til deg også, Annemor. Her har regnet også kommet, etter noen dager med mye sol. Det er høst i lufta.

      Bjørn

      Slett