søndag 20. september 2015

Flashbulb Memory





I dag vil jeg starte med å skrive noe om flashbulb memories. Det vil si, jeg vil i hvert fall si noe om minner. Googler en Flashbulb Memory, får en gjerne opp noe som henviser til angrepet på tvillingtårnene; 9-11, eller mordet på Kennedy. Og det sies noe om at minnet ikke nødvendigvis er et speilbilde av hendelsen, men at det i tillegg også er formet av ting en har lest eller sett i etterkant.

Jeg tenker at slik er det med mange andre minner også, de formes av tiden, de farges av nye inntrykk vi får. Jeg, for eksempel, har ingen minner om måltider fra mine første leveår, utenom de som ble spist hos noen andre. Men jeg husker små glimt av at jeg spiste søppel, og det finnes minner knyttet til det jeg har blitt fortalt i ettertid. At jeg fra jeg var helt liten plukket ting jeg kunne spise fra grøftekanter, at jeg spiste mark, at jeg gikk til naboer og sa at jeg var sulten og at jeg stjal fra naboenes fuglebrett.

Om noen av minnene er uklare og jeg er usikker på opphavet til dem, er det likevel noe jeg med sikkerhet kan huske tydelig, og som jeg vet er helt ærlige minner. Det er hvor utrolig sterkt det var å få spise hos andre, og hvor overveldende det var med de vennlige stemmene, utvalget og mengden av godsaker som fantes der. I tillegg kan jeg huske at jeg spiste til jeg gråt av smerte, om vi var for eksempel hos bestemor, og at dette ble sett på som noe morsomt. Bjørn har ikke magemål, ble det vitset om. Ut ifra disse elementene av minner og fortellinger, har det blitt skapt en forestilling i meg, som sier at dette er hvordan barndommen min var. Jeg føler at jeg kanskje fikk litt for lite eller dårlig mat hjemme i de første leveårene, men kan ikke bevise at det var slik.

Andre minner en kan bære med seg, kan gjøre noe med hvordan du forholder deg til følelser som dukker opp i dag. Da jeg var tolv år, døde bestefaren min, og han var en viktig mann for meg. Han døde lillejulaften, men vi fikk vite det på første juledag, da kom telefonen. Bestemor ville ikke ødelegge julaften vår. Slik jeg husker det, ble meldingen nesten uforståelig for meg. Det ble som om jeg gikk inn i et vakuum. Jeg forsto ikke hva det hele innebar. Samtidig var det slik at resten av familien (vi var fem barn) spontant presset seg sammen i sofaen rundt min mor og gråt, men jeg var for sent ute og fikk ikke plass. Slik at jeg ble stående alene på gulvet i følelsesvakuumet mitt og ikke helt visste hva jeg skulle gjøre. Og så eksploderte plutselig faren min, og brølte bak en harmdirrende pekefinger fra sofaen: Se på han, se på Bjørn, han er beinhard, han eier ingen følelser.» Noe som selvfølgelig førte til at alle så på meg, og jeg selv hadde ingen å gå til. Selv om jeg også hadde mistet morfaren min, fikk jeg ikke være en del av en felles sorg og samholdet. De lagde ikke plass til meg, slik de kunne ha gjort. I stedet ble jeg skilt ut av flokken og brennmerket som en mutant som ikke hadde følelser.

Dette er et minne som sitter så sterkt i meg, at jeg fremdeles har problemer med å stå i situasjoner der jeg opplever det som forventet at jeg skal føle noe spesifikt. Det gjelder både for sorg og glede. Opplevelsen av å være annerledes og mindreverdig og at jeg står utenfor fellesskapet blir i blant nesten overveldende, og pekefingeren, som nå har blitt min egen, dukker veldig lett opp igjen og viser alle at jeg er et dårlig og ufullstendig menneske som fortjener kun forakt. Dette blir derfor den dominante følelsen i spesielle situasjoner, mens jeg forsøker alt jeg kan å gi rom i meg selv til de følelsene som er forventet at jeg skal føle. Men det blir ofte umulig å gi de følelsene plass  der og da. Så i stedet faller himmelens rasende engler over meg i form av et angstanfall.

Det er ikke sikkert at de minnene jeg har av å sitte i en grøftekant og spise restene av en råtten frukt er helt sannferdige, på den måten at det var et mønster i det som viser hovedvekten av hverdagene mine. Det er ikke sikkert at jeg ofte satt sulten alene i skogen og spiste bær og kvae og ferske skudd fra grantrær, fordi jeg var redd for å gå hjem. Det er ikke sikkert at den beske smaken av mark er et reelt minne. Det er heller ikke sikkert at de minnene jeg har av sofaen og min fars pekefinger og brøl forteller helt sannferdig hvem som satt nærmest hvem, hvordan lyset var i stuen, eller hvor høy temperaturen var i huden min da skamrødmen fikk meg til å gå i oppløsning og hele tilværelsen ble kun fragmenter jeg ikke lenger forsto. Men det finnes en essens i disse minnene og en hel del andre, som har vært med på å forme meg, og som gjør at jeg på godt og vondt er den jeg er i dag. Så min jobb nå, er å forsøke å finne strategier som gjør at jeg kan leve med disse minnene og det de gjør med meg, forsøke å skille det ene fra det andre, og da fra nå. Samtidig er det blitt min jobb å skape kunst rundt temaer som har med mellommenneskelighet, verdighet og sårbarhet å gjøre, og å skrive denne bloggen. Slik at du som også føler at du ikke fikk plass i sofaen, kanskje et lite øyeblikk kan føle at du ikke står helt alene på gulvet. Jeg står der sammen med deg.

Til slutt vil jeg si at livet ikke består kun av de minnene du bærer med deg. Livet består også av de minnene du skaper i dag, og som du skal skape i morgen. Og jeg, jeg skal straks dra bort til kjæresten min og lage søndagsmiddag. Hun deltok for noen dager siden på en forelesning i forbindelse med studiet hun tar, og tok med seg hjem begrepet flashbulb memories, som hun så ga til meg. Men det skal vi ikke ha som tema rundt bordet i dag. I stedet skal vi kose oss og skape nye minner, til smaken av lettsaltet torsk med poteter, gulrøtter, hvit saus og bacon, pluss is til dessert. Og jeg skal spise akkurat passe.

Dagens bilde har jeg kalt Regresjon. Om du ser nøye på Mikke Mus klokka, så går tiden baklengs.

Ha en fin dag.

Bjørn



Dagens link:


4 kommentarer:

  1. Lest og ble berørt.
    Og skal ha torsk til middag i morgen :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Gled deg til torsken, Annemor. Vår smakte utmerket, og ble likt av både voksne og barn. Bedre utgangspunkt enn mat som faller i smak, får en neppe for en koselig middag.:)

      Selv var jeg en smule preget av å ha skrevet dagens blogginnlegg, det er ikke bare å legge alt bort sånn uten videre, når en velger å gå litt i dybden. Men jeg tror ikke det påvirket andre enn meg selv at jeg følte på noe, selv om det ble bemerket til at jeg skalv på hendene. Jeg sa det var fordi jeg er gammel, og så var dét et tilbakelagt tema.;)

      Nå er jeg hjemme hos meg selv igjen, og jeg kjenner jeg er godt fornøyd med dagens lille samling.:)

      Ha en fin uke.:)

      Bjørn

      Slett
  2. Det er så utrolig hvordan du setter ord på følelsene dine. Minner er rare ting, ja. Broren min fylte 60 på lørdag. Jeg husker ham som alltid glad og utadvendt. Mens jeg var sjenert og innadvendt. Vet ikke om det alltid var sånn, hva som foregikk inni han, vet jeg jo ikke. Men rollene i søskenflokken fortsetter. Storesøster insisterer på å skrive et felles kort fra oss andre søsken, hun fortsetter å snakke på vegne av oss alle. Og vi andre skygger banen... Sånn har det alltid vært, så vidt jeg kan huske.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei KKvinnebloger.:)

      Det er rart med de søsknene ja. Vi er fem, og vi har oppigjennom hatt et mønster vi også, der noen var mer åpne og villige til å snakke om vanskelige ting enn andre. Så forskjeller har det vært. Men vi har likevel vært veldig sammensveiset i forhold til mange andre søskenflokker, opplever jeg. Nå som vi drar på åra, føler jeg litt av fellesskapet minker. Vi blir litt staere, og det virker som om vi kanskje har mer å forsvare hver for oss enn før - at vi beskytter oss mer.

      Ha en fin uke. Var deilig med et solgløtt i Bergen i dag.:)

      Bjørn

      Slett