Tid for blogg. Selv om det kanskje var andre ting som burde
kommet først. Men prioriteringer er jo en del av livene våre - vi må velge - og
da er det ikke alltid «bør» kommer først i køen. For de krav som ligger i bør og burde, opplever
vi jo å bli teppebompet av hele tiden, så det ville blitt lite rom for annet i
livene våre om vi kun skulle etterleve disse kravene. Ikke vet vi alltid hvor
de kommer fra heller. Om det er et speilbilde av våre egne krav og lengsler,
eller om det er noen andres stemmer vi hører.
I går var jeg på et seminar vi har arbeidet for å få til den
siste tiden, i anledning tiårsjubileum for arbeidsplassen min. Og det ble en fin opplevelse med rundt 60 gjester, og med mange gode foredragsholdere og
fine bidrag fra scenen. I tillegg til noen av dem som er tilknyttet og var med å starte prosjektet Galleri VOX, fikk vi oppleve strålende innslag fra motivator og foredragsholder Trond Haukedal, og performanceartist Kurt Johannesen. Men det stoppet ikke der. Vi ble også invitert inn i det musikalske universet til Katy Penny, som du ser rett under her i videoen hun gjorde sammen med med gruppa JEF for noen år tilbake. Alene på scenen med gitar, sårbarhet og kraft, tok hun oss denne gangen inn i følelser som ble påtagelig sterke for flere enn undertegnede, via låter laget spesielt for anledningen.
En annen som gjorde stort inntrykk, var multikunstner Trine Osland, som i tillegg til egenkomponerte, vare og ærlige sanger til pianospill, sa noe viktig rundt dette med
bør og burde. Om hvordan hun hadde blitt nødt til å forsøke å stryke de to
ordene fra vokabularet sitt, for ikke å bli helt knust under tyngden av alle
krav hun opplevde å måtte etterleve. Hun hadde følt at det å «bli riktig» ble
en så tung bør å bære at hun knapt nok visste hva eller hvem hun var tilslutt. For det å forsøke å "bli riktig", var i hennes øyne og i mange år, eneste veien hun kunne se for seg at hun kunne gå for å bli tatt i mot,
bli akseptert og å bli elsket. Og slik er det nok for veldig mange flere enn Trine.
Å akseptere at en er den er er, blir for mange ganske
vanskelig. Det er likevel ikke sikkert at for eksempel du tenker over hvor mye
energi du legger ned i å tilfredsstille krav som kommer fra andre enn den ærligste delen av deg selv. Enten
stemmen og kravet som stilles til deg, kommer fra oppvekst og barndom, noen eller noe du har tett innpå deg i
dag, reklamehimmelen med alle de vakre modellene og scenarioer, eller samfunnets
kritiske holdning til egenart og glorifisering av ufeilbarlighet. Å våge å være tro mot seg selv, den er og hva en tenker og føler, er en livslang kamp.
Ingen slipper unna å kjempe, men vi kan i blant velge hvilke kamper vi ønsker å ta, på de arenaer vi føler er riktige for oss. Min styrke ligger for eksempel ikke i å stille meg på en scene som bidragsyterne jeg har nevnt over her, og for eksempel snakke om temaer jeg tar opp her i Vannlandet eller via kunsten min. Så i
tillegg til at jeg var så heldig å få være en liten del av forberedelsene til seminaret, ble mitt bidrag å vise en
installasjon bestående av ti selvportrett, som for meg selv handler blant annet om dette med fasade kontra innhold.
I tillegg til mitt bidrag, stilte Raw Art kunstner Pål Akerø ut et av sine eminente verk. Det hadde fortjent å bli vist fra flere sider, men de andre bildene jeg tok ble dessverre veldig uklare, så det får bli til en annen gang.
Vi har
alle en fasade. Mens vi ofte er veldig redde for å slippe noen innenfor den, og
la dem se alt grumset, usikkerhet og all vår sårbarhet, som vi i blant gjør til en livslang
misjon å skjule. Noe som gjerne er koblet til en skam over ikke å være bra nok,
eller å ha gjort/ikke gjort noe andre kan rette en dømmende pekefinger mot. For skam er en kraftig og negativ regulator når det
kommer til å hemme en personlighets grunnleggende mangfold, og krever at vi
innordner oss en stram mal, som i blant kan ende opp med å bli en tourniqet, mer enn en rettesnor eller dør mot noe verdifullt. Skam kan til og med være frikoblet fra handling, men i
stedet eller i tillegg være solid festet til hvem en er. Som for eksempel i
arvesynden. Selv har jeg en oldemor som
var tater, og det er en blodslinje jeg tidlig lærte var et skammens stempel. Men tiden går, og i dag kjenner jeg heller en stolthet i forhold til denne arven. Jeg opplever det
som den lille bloddråpen av noe litt eksotisk nå er som et sting av chili i den retten som er hele måltidet meg, og som jeg kan dele med deg. Og chili synes jeg ofte setter en spiss på ting. Bare ikke på risengrynsgrøten. Men hvem faen har egentlig lyst til å leve livet som risengrynsgrøt.
Jeg skal skrive mer om installasjonen min og tankene rundt den i
et annet blogginnlegg, for det blir fort et litt langt innlegg om jeg skulle
ta alt på en gang. Jeg har også en video nå, som kommer etter hvert, om alt
fungerer.
Så fram til da får du forsøke å leve med den sitrende
følelsen av nærmest uutholdelig forventning jeg har skapt i deg denne gangen, og gjerne
finne på en bitte liten morsom ting du ikke bør gjøre, men som likevel gjør deg godt.
Dagens øverste bildet er fra scenen hvor stor kunst, humor og menneskekunnskap ble presentert. Det hele ble loset stødig og vel i havn, av vår daglige leder Unni Hachvaag. Bilde nummer to viser et utsnitt av installasjonen jeg satte opp igjen, bilde nummer fire viser Pål Akerø sitt verk "Heller ufør enn etter", mens bilde nummer fire er del av nevnte installasjon min, og har fått undertittel "Tater".
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link: