onsdag 30. september 2015

Dagen etter.






Tid for blogg. Selv om det kanskje var andre ting som burde kommet først. Men prioriteringer er jo en del av livene våre - vi må velge - og da er det ikke alltid «bør» kommer først i køen. For de krav som ligger i bør og burde, opplever vi jo å bli teppebompet av hele tiden, så det ville blitt lite rom for annet i livene våre om vi kun skulle etterleve disse kravene. Ikke vet vi alltid hvor de kommer fra heller. Om det er et speilbilde av våre egne krav og lengsler, eller om det er noen andres stemmer vi hører.

I går var jeg på et seminar vi har arbeidet for å få til den siste tiden, i anledning tiårsjubileum for arbeidsplassen min. Og det ble en fin opplevelse med rundt 60 gjester, og med mange gode foredragsholdere og fine bidrag fra scenen. I tillegg til noen av dem som er tilknyttet og var med å starte prosjektet Galleri VOX, fikk vi oppleve strålende innslag fra motivator og foredragsholder Trond Haukedalog performanceartist Kurt Johannesen. Men det stoppet ikke der. Vi ble også invitert inn i det musikalske universet til Katy Penny, som du ser rett under her i videoen hun gjorde sammen med med gruppa JEF for noen år tilbake. Alene på scenen med gitar, sårbarhet og kraft, tok hun oss denne gangen inn i følelser som ble påtagelig sterke for flere enn undertegnede, via låter laget spesielt for anledningen. 



En annen som gjorde stort inntrykk, var multikunstner Trine Osland, som i tillegg til egenkomponerte, vare og ærlige sanger til pianospill, sa noe viktig rundt dette med bør og burde. Om hvordan hun hadde blitt nødt til å forsøke å stryke de to ordene fra vokabularet sitt, for ikke å bli helt knust under tyngden av alle krav hun opplevde å måtte etterleve. Hun hadde følt at det å «bli riktig» ble en så tung bør å bære at hun knapt nok visste hva eller hvem hun var tilslutt. For det å forsøke å "bli riktig", var i hennes øyne og i mange år, eneste veien hun kunne se for seg at hun kunne gå for å bli tatt i mot, bli akseptert og å bli elsket. Og slik er det nok for veldig mange flere enn Trine.

Å akseptere at en er den er er, blir for mange ganske vanskelig. Det er likevel ikke sikkert at for eksempel du tenker over hvor mye energi du legger ned i å tilfredsstille krav som kommer fra andre enn den ærligste delen av deg selv. Enten stemmen og kravet som stilles til deg, kommer fra oppvekst og barndom, noen eller noe du har tett innpå deg i dag, reklamehimmelen med alle de vakre modellene og scenarioer, eller samfunnets kritiske holdning til egenart og glorifisering av ufeilbarlighet. Å våge å være tro mot seg selv, den er og hva en tenker og føler, er en livslang kamp.

Ingen slipper unna å kjempe, men vi kan i blant velge hvilke kamper vi ønsker å ta, på de arenaer vi føler er riktige for oss. Min styrke ligger for eksempel ikke i å stille meg på en scene som bidragsyterne jeg har nevnt over her, og for eksempel snakke om temaer jeg tar opp her i Vannlandet eller via kunsten min. Så i tillegg til at jeg var så heldig å få være en liten del av forberedelsene til seminaret, ble mitt bidrag å vise en installasjon bestående av ti selvportrett, som for meg selv handler blant annet om dette med fasade kontra innhold. 




I tillegg til mitt bidrag, stilte Raw Art kunstner Pål Akerø ut et av sine eminente verk. Det hadde fortjent å bli vist fra flere sider, men de andre bildene jeg tok ble dessverre veldig uklare, så det får bli til en annen gang.



Vi har alle en fasade. Mens vi ofte er veldig redde for å slippe noen innenfor den, og la dem se alt grumset, usikkerhet og all vår sårbarhet, som vi i blant gjør til en livslang misjon å skjule. Noe som gjerne er koblet til en skam over ikke å være bra nok, eller å ha gjort/ikke gjort noe andre kan rette en dømmende pekefinger mot.  For skam er en kraftig og negativ regulator når det kommer til å hemme en personlighets grunnleggende mangfold, og krever at vi innordner oss en stram mal, som i blant kan ende opp med å bli en tourniqet, mer enn en rettesnor eller dør mot noe verdifullt. Skam kan til og med være frikoblet fra handling, men i stedet eller i tillegg være solid festet til hvem en er. Som for eksempel i arvesynden. Selv har jeg en oldemor som var tater, og det er en blodslinje jeg tidlig lærte var et skammens stempel. Men tiden går, og i dag kjenner jeg heller en stolthet i forhold til denne arven. Jeg opplever det som den lille bloddråpen av noe litt eksotisk nå er som et sting av chili i den retten som er hele måltidet meg, og som jeg kan dele med deg. Og chili synes jeg ofte setter en spiss på ting. Bare ikke på risengrynsgrøten. Men hvem faen har egentlig lyst til å leve livet som risengrynsgrøt.




Jeg skal skrive mer om installasjonen min og tankene rundt den i et annet blogginnlegg, for det blir fort et litt langt innlegg om jeg skulle ta alt på en gang. Jeg har også en video nå, som kommer etter hvert, om alt fungerer.

Så fram til da får du forsøke å leve med den sitrende følelsen av nærmest uutholdelig forventning jeg har skapt i deg denne gangen, og gjerne finne på en bitte liten morsom ting du ikke bør gjøre, men som likevel gjør deg godt.

Dagens øverste bildet er fra scenen hvor stor kunst, humor og menneskekunnskap ble presentert. Det hele ble loset stødig og vel i havn, av vår daglige leder Unni Hachvaag. Bilde nummer to viser et utsnitt av installasjonen jeg satte opp igjen, bilde nummer fire viser Pål Akerø sitt verk "Heller ufør enn etter", mens bilde nummer fire er del av nevnte installasjon min, og har fått undertittel "Tater". 

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:









søndag 27. september 2015

Life's a bitch, but she's my bitch.




Søndagen har åpnet øynene og kaffen har kommet i koppen. En klesvask er satt på og badet har fått en liten makeover. Så nå kan jeg sette meg til med bloggen med god samvittighet. Noe som sjelden er en utfordring, men virkeligheten jeg lever i vil alltid handle om prioriteringer. Og slik er det nok med din virkelighet også. For virkeligheter finnes, akkurat som sannheter, de ser bare ikke helt like ut for alle.

SANNHETER

Virkeligheten er som den er
epler vokser på trær

dag følger alltid natt
is er kald og glatt

kjærlighet er noe vi trenger
ikke alt kan kjøpes for penger

havet er stort og vått
sjokolade og brus er godt

i dag kommer aldri igjen
alle trenger en venn

gjerrighet er liv med skall rundt
og grønnsaker er faktisk sunt

Elton John er gay
pappa elsker deg.



Dette var et lite dikt jeg skrev til døtrene mine da de var små. Og spesielt den lille linjen med at «gjerrighet er liv med skall rundt», var viktig for meg å formidle til dem. Jeg tror at for noen blir slike skall av gjerrighet så ugjennomtrengelige at de ender opp som ganske ensomme.

«Virkeligheten er de som den er». Kanskje går det an å tenke på virkeligheten eller våre sannheter som en kopp. Står den foran deg, ser du hva den er, og du kan kaste deg ut i en lang tirade hvor du påberoper deg å eie sannheten om koppen. At den er vakker, passe stor, og at den vil du bruke til å drikke kaffen din fra akkurat her og nå. Men på den andre siden av bordet, sitter det gjerne en som ser koppen fra den andre siden, og hen ser kanskje noe du ikke fikk med deg. Det kan være en sprekk som går fra bunnen og opp, eller det kan være en dekorasjon. Det kan til og med være en påklistret lapp, som sier at denne koppen blir brukt til urinprøver. Du derimot, vet at lappen var en spøk, og at sprekken ikke medfører lekkasje, mens hen på andre siden kanskje vil påstå at du ikke har det fulle overblikk. Kanskje er det dere føler i forhold til koppen også veldig forskjellig. Den ene kan få lyst på kaffe og kake av å se på den, mens den andre kanskje fikk en kopp varm kaffe over seg som liten, og kobler kaffe-kopp-følelser på en helt annen måte enn deg. Og slik kan det fortsette. Jeg, som har bakgrunn som keramiker, vil i tillegg se på balansen mellom estetikk og funksjon, mens en annen kanskje er mest opptatt av prisen på en kopp. 

Alle som ser koppen, opplever en virkelighet, og mener kanskje at de eier en sannhet. Selv om de opplever sannhetene forskjellige, er det likevel mulig å komme fram til en fellesnevner. Og hjelpemiddelet som vi trenger da, kaller vi kommunikasjon. God kommunikasjon er å søke mer enn å forsvare.

Men nok om det. I det siste har jeg hatt en del å gjøre på atelieret, som har inkludert et mer og tettere samarbeide med andre enn til vanlig. Vi har satt opp en retrospektiv fellesutstilling, og vi har arbeidet fram mot et seminar vi skal ha neste uke. Og jeg kjenner at opplevelsen min av det å være på atelieret har fått et løft. Til vanlig står jeg og stanger mot et lerret som gir meg kraftig motstand, og jeg beveger meg på grensen av hva jeg får til, i et forsøk på å forsere den. Noe som kan være en ensom og vond opplevelse. Både fordi jeg hele tiden må forholde meg til hva jeg ikke er i stand til rent faglig, og det at temaene i bildene mine alltid gjør vondt å gå inn i.

Det å arbeide tettere på andre, gjorde sitt til at trivselen min økte betraktelig. Og jeg tror det blant annet handlet om at jeg fikk noen å speile meg i, noen som bekreftet en verdi og et potensiale i meg. Mens det å stange mot et maleri kanskje oftest bekrefter begrensningene mine, selv om små opphøyde øyeblikk av lykke inntreffer. Denne erfaringen med samarbeid kan jeg ta med meg og kanskje på en god dag bruke til noe. For den sier meg at det å være kunstner, og forsøke å strekke seg mot det umulige, er bare én del av det hele. Det finnes også en annen del. Den som handler om fellesskap og kommunikasjon. Antagelig finnes det også flere vinklinger på det å arbeide i atelieret, som det kan være verdt å ha et lite blikk på når ensidigheten overvelder meg med sine bombastiske påstander. 

Akkurat som vi kan se en kopp fra mer enn én side, kan vi også løfte på den og se under, og vi kan til og med titte oppi den. Noe som vil gi oss forskjellige inntrykk, og dermed større kunnskap. Det eneste en egentlig er avhengig av for å se virkeligheten en omgir seg med fra forskjellige sider, er vilje og mot. Og det gjelder ikke kun for kopper. Det gjelder for hvordan vi ser på andre mennesker, og det gjelder for synet på oss selv. Vi er ofte langt mer enn det vi har fokus på. Og det er andre også.

I tillegg til de nevnte opplevelsene den siste tiden, har jeg blitt intervjuet og fått en sak i nettavisen Nordnesrepublikken , og i morgen skal jeg sette opp og vise en installasjon jeg lagde for noen få år tilbake, som jeg kalte «It’s all about love me». Noe som også krever et tett samarbeide med noen for å få til. Installasjonen skal vises i forbindelse med det nevnte seminaret. Og jeg gleder meg til å se arbeidet satt sammen igjen, og ikke kun demontert og som lagrede elementer i et mørkt kott. Jeg skal skrive mer om denne installasjonen en annen gang, og jeg skal også se om jeg får filmet den mens den står oppe.  

Disse opplevelsene med fellesskap og mening har gitt meg en ny giv, føler jeg. Tankene mine har arbeidet på en positiv måte, og har ført meg et langt sprang videre mot det som en gang om ikke altfor lenge skal bli en ny separatutstilling. En utstilling som skal handle nettopp om det å se på virkeligheten fra forskjellige utgangspunkt. Utstillingen har nå fått arbeidstittelen «Djevelens verk», og skal handle om hvem som styrer tankene, følelsene, holdningene og valgene våre. Er det en djevel, er det en gud, eller er det kun oss selv. Alle bildene skal ha en eller annen link til det å tro. Ikke fordi jeg tror på alt som hevdes å være en sannhet i den store svarte boka, men fordi tro og utøvelse av den, fra tidlige tider gikk hånd i hånd med kunstuttrykk. Og det gjelder ikke kun innenfor kristendommen, men innenfor alle trosretninger og langt bakover til Inkaene og andre.  For meg oppleves det som spennende å se hva jeg kan få til rundt denne koblingen i dag. Og jeg kjenner at jeg gleder meg skikkelig til å male nå. En glede som lenge har vært fraværende i arbeidet mitt. Life’s a bitch, but she’s my bitch.

Men nå får det være nok skriblerier. Jeg har en dusj som venter, en klesvask å henge opp, en ny som skal settes på, om et par timer kommer eldste datteren min for å skrelle nepa mi så jeg ser presentabel ut før jeg skal på det nevnte seminaret, og så skal kjæresten og jeg i middag hos svigermor. I dag er både Beates og mine unger opptatt på annet hold, så det blir middag kun for de voksne. Innimellom er det ganske godt.

Dagens bilde tok jeg en dag sola skinte gjennom persiennene på arbeidsrommet mitt. Stripene av lys ga meg assosiasjoner i retning gitter, som igjen gir en innfallsport til dagens link. 

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:




      

onsdag 23. september 2015

Kjærleik er å vilja vel.




I dag står det en artikkel i nettavisen Nordnesrepublikken, om Galleri VOX og vår kommende utstilling, som har fått navnet Jubel. Utstillingen skal vise en samling bilder fra de årene atelieret og galleriet har vært i drift, og er en del av tiårsjubileet. Om ikke lenge skal vi også ha et lite dagsseminar, hvor jeg blant annet skal  sette opp igjen installasjonen «It’s all about love me». En installasjon som handler om fasade vs et litt mer ærlig jeg, og er bygd opp rundt ti store selvportrett, plassert inne i et rundt rom hvor utsiden består av hvite sykehuslaken.

Noen ganger kan en lure på om det er slik at det er flere som har en kobling til «me» framfor «love». Det blir for eksempel et sprik mellom det smilende ansiktet til den nye sjefen ved Haukeland sykehus som får en årslønn på 1,7 millioner (pluss et års sikret etterlønn), og sparepakken til politikerne som skal ta fra de svakeste enda mer enn det allerede er gjort. At det hele kalles omplassering av penger eller effektivisering eller Smart omsorg, er vel ikke noe som lurer meningmann lenger. Den visa har vi hørt før. Senest da de fant en ny måte å regne ut uføretrygd på. Et regnestykke som ikke akkurat førte til bedre livsvilkår for de med aller minst. Så det forundrer meg ikke om vi i stedet for smart omsorg nå vil ende opp med kun billigere omsorg, som i praksis gjerne betyr dårligere tilbud for den som trenger omsorgen, tikk, takk - tid er penger, og du er ikke lenger produktiv, do the math sjøl.

Jepp, det virker litt merkelig når det nye byrådet går ut med høy sigarføring og deklamerer null privatisering, når hjemmehjelpstjenesten nå skal settes ut på anbud. I mitt hode ligger det både et juv og en manglende bro der, mellom ord og handling, men hallo – jeg har tross alt en psykisk lidelse, så en kan vel ikke vente at jeg får ting til å henge sammen. Så det at jeg tenker noen tanker rundt ting som at det blir uvesentlig om det er det nye byrådet eller det gamle som står for forslagene, siden det er det nye som skal følge det opp eller ei, er vel bortkastet å si noe om.

Alle er likevel ikke bare opptatt av å ta fra de små og gi til de store. Om det er politikk eller verdier som fikk Radøyordføreren til å ville gå ned i lønn, skal ikke jeg ha noen mening om. Men det skader uansett ikke å vise litt måtehold om en sitter og vagler på toppen, i stedet for å vifte arrogant med tærne i et herlig, avkjølende fotbad, fylt opp av de lavere kasters fortvilelsestårer. Kjærleik er å vilja vel, synger Gåte under dagens link.

Med det lille tankekorset fra Gåte, har jeg ikke tid til å skrive mer i dag. Livet kaller. Så derfor runder jeg av.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:





søndag 20. september 2015

Flashbulb Memory





I dag vil jeg starte med å skrive noe om flashbulb memories. Det vil si, jeg vil i hvert fall si noe om minner. Googler en Flashbulb Memory, får en gjerne opp noe som henviser til angrepet på tvillingtårnene; 9-11, eller mordet på Kennedy. Og det sies noe om at minnet ikke nødvendigvis er et speilbilde av hendelsen, men at det i tillegg også er formet av ting en har lest eller sett i etterkant.

Jeg tenker at slik er det med mange andre minner også, de formes av tiden, de farges av nye inntrykk vi får. Jeg, for eksempel, har ingen minner om måltider fra mine første leveår, utenom de som ble spist hos noen andre. Men jeg husker små glimt av at jeg spiste søppel, og det finnes minner knyttet til det jeg har blitt fortalt i ettertid. At jeg fra jeg var helt liten plukket ting jeg kunne spise fra grøftekanter, at jeg spiste mark, at jeg gikk til naboer og sa at jeg var sulten og at jeg stjal fra naboenes fuglebrett.

Om noen av minnene er uklare og jeg er usikker på opphavet til dem, er det likevel noe jeg med sikkerhet kan huske tydelig, og som jeg vet er helt ærlige minner. Det er hvor utrolig sterkt det var å få spise hos andre, og hvor overveldende det var med de vennlige stemmene, utvalget og mengden av godsaker som fantes der. I tillegg kan jeg huske at jeg spiste til jeg gråt av smerte, om vi var for eksempel hos bestemor, og at dette ble sett på som noe morsomt. Bjørn har ikke magemål, ble det vitset om. Ut ifra disse elementene av minner og fortellinger, har det blitt skapt en forestilling i meg, som sier at dette er hvordan barndommen min var. Jeg føler at jeg kanskje fikk litt for lite eller dårlig mat hjemme i de første leveårene, men kan ikke bevise at det var slik.

Andre minner en kan bære med seg, kan gjøre noe med hvordan du forholder deg til følelser som dukker opp i dag. Da jeg var tolv år, døde bestefaren min, og han var en viktig mann for meg. Han døde lillejulaften, men vi fikk vite det på første juledag, da kom telefonen. Bestemor ville ikke ødelegge julaften vår. Slik jeg husker det, ble meldingen nesten uforståelig for meg. Det ble som om jeg gikk inn i et vakuum. Jeg forsto ikke hva det hele innebar. Samtidig var det slik at resten av familien (vi var fem barn) spontant presset seg sammen i sofaen rundt min mor og gråt, men jeg var for sent ute og fikk ikke plass. Slik at jeg ble stående alene på gulvet i følelsesvakuumet mitt og ikke helt visste hva jeg skulle gjøre. Og så eksploderte plutselig faren min, og brølte bak en harmdirrende pekefinger fra sofaen: Se på han, se på Bjørn, han er beinhard, han eier ingen følelser.» Noe som selvfølgelig førte til at alle så på meg, og jeg selv hadde ingen å gå til. Selv om jeg også hadde mistet morfaren min, fikk jeg ikke være en del av en felles sorg og samholdet. De lagde ikke plass til meg, slik de kunne ha gjort. I stedet ble jeg skilt ut av flokken og brennmerket som en mutant som ikke hadde følelser.

Dette er et minne som sitter så sterkt i meg, at jeg fremdeles har problemer med å stå i situasjoner der jeg opplever det som forventet at jeg skal føle noe spesifikt. Det gjelder både for sorg og glede. Opplevelsen av å være annerledes og mindreverdig og at jeg står utenfor fellesskapet blir i blant nesten overveldende, og pekefingeren, som nå har blitt min egen, dukker veldig lett opp igjen og viser alle at jeg er et dårlig og ufullstendig menneske som fortjener kun forakt. Dette blir derfor den dominante følelsen i spesielle situasjoner, mens jeg forsøker alt jeg kan å gi rom i meg selv til de følelsene som er forventet at jeg skal føle. Men det blir ofte umulig å gi de følelsene plass  der og da. Så i stedet faller himmelens rasende engler over meg i form av et angstanfall.

Det er ikke sikkert at de minnene jeg har av å sitte i en grøftekant og spise restene av en råtten frukt er helt sannferdige, på den måten at det var et mønster i det som viser hovedvekten av hverdagene mine. Det er ikke sikkert at jeg ofte satt sulten alene i skogen og spiste bær og kvae og ferske skudd fra grantrær, fordi jeg var redd for å gå hjem. Det er ikke sikkert at den beske smaken av mark er et reelt minne. Det er heller ikke sikkert at de minnene jeg har av sofaen og min fars pekefinger og brøl forteller helt sannferdig hvem som satt nærmest hvem, hvordan lyset var i stuen, eller hvor høy temperaturen var i huden min da skamrødmen fikk meg til å gå i oppløsning og hele tilværelsen ble kun fragmenter jeg ikke lenger forsto. Men det finnes en essens i disse minnene og en hel del andre, som har vært med på å forme meg, og som gjør at jeg på godt og vondt er den jeg er i dag. Så min jobb nå, er å forsøke å finne strategier som gjør at jeg kan leve med disse minnene og det de gjør med meg, forsøke å skille det ene fra det andre, og da fra nå. Samtidig er det blitt min jobb å skape kunst rundt temaer som har med mellommenneskelighet, verdighet og sårbarhet å gjøre, og å skrive denne bloggen. Slik at du som også føler at du ikke fikk plass i sofaen, kanskje et lite øyeblikk kan føle at du ikke står helt alene på gulvet. Jeg står der sammen med deg.

Til slutt vil jeg si at livet ikke består kun av de minnene du bærer med deg. Livet består også av de minnene du skaper i dag, og som du skal skape i morgen. Og jeg, jeg skal straks dra bort til kjæresten min og lage søndagsmiddag. Hun deltok for noen dager siden på en forelesning i forbindelse med studiet hun tar, og tok med seg hjem begrepet flashbulb memories, som hun så ga til meg. Men det skal vi ikke ha som tema rundt bordet i dag. I stedet skal vi kose oss og skape nye minner, til smaken av lettsaltet torsk med poteter, gulrøtter, hvit saus og bacon, pluss is til dessert. Og jeg skal spise akkurat passe.

Dagens bilde har jeg kalt Regresjon. Om du ser nøye på Mikke Mus klokka, så går tiden baklengs.

Ha en fin dag.

Bjørn



Dagens link:


lørdag 19. september 2015

Is it the painter or the picture, hanging in the gallery?




Tid for blogg. Det er lørdag og helg. Regner sildrer ned akkurat nå, og får verden utenfor vinduet mitt til å ligne ei halvdrukna katte. Likevel er det ikke snakk om vannmasser som det deler av Østlandet har opplevd siste tiden, så jeg skal ikke klage.

Det store nyhetsbildet som diverse redaktører har valgt ut for meg, skal jeg ikke gå så tungt inn på i dag, men siden jeg tidligere har sagt noe om en liten politisk føljetong her i Bergen, føler jeg likevel for å vise til siste kapittel, der politiet nå har tatt ut  korrupsjonstiltale mot ordfører Trude Drevland og havnesjefen vår, Inge Tangerås. Med tanke på politiets tidligere håndtering av denne saken, burde en kanskje kaste et lite blikk på motivene til dem som valgte å henlegge saken også, skriver Frank Aarebrot. Og er en først inne på politiet, er ikke spranget langt fram til det å ville peke litt på en annen nyhet på politifronten, kjenner jeg. Den at den «midlertidige» bevæpningen nå har resultert i at en somalisk kvinne har blitt skutt. Så da er det likevel ikke kun vådeskudd våre svartkledde beskyttere får til. Nå skal saken etterforskes av Spesialenheten for politisaker, men de ender vel neppe opp med å konkludere i noe annet enn at det var riktig av politiet å skvise triggern og plante ei hard kule i den myke kroppen til den nevnte damen. Jeg personlig skal nøye meg med å stort sett peke på nyhetsopplslaget og ikke mene så mye, så får heller du ta deg av det med å mene noe. Men jeg føler for å nevne så vidt, at jeg kjenner jeg får en litt ekkel assosiasjon av denne saken, fordi det minner om episoder rundt om i byer i utlandet, der den svarte delen av befolkningen ofte bli møtt på en kanskje noe mer brutal måte enn den hvite, om en skal tro det en ser på tv og leser i media.  Med derpå følgende uroligheter som eskalerer og fører til enda mer vold. Kanskje det å ty til vold ikke alltid er den beste måten å løse ting på, der forskjellige kulturer, trosretninger og hudfarger finner et møtepunkt.

Men nok om dette. Det som ligger hjertet mitt nært å skrive om i dag, er at det nærmer seg tiårsjubileum for Galleri VOX, hvor jeg har atelierplass. Hurra, hurra!  I den anledning vil vi blant annet presentere en retrospektiv utstilling, der vi viser et lite utvalg av arbeider gjort av de som har arbeidet ved atelieret i løpet av tiårsperioden. For egen del er det ett maleri og én keramisk skulptur jeg skal vise. Dagens bilde er et lite utsnitt av maleriet, som jeg malte i 2010.

Bak selve utformingen av utstillingen som vi har kalt Jubel, hva vi vært en liten gruppe. Det er jo noe i det at for mange kokker gjerne gir mye rot, så det å begrense antallet var nok en god løsning. Selv har jeg vært med i denne lille gruppen, så de siste tre dagene har vært fylt med mange utfordringer og mye gleder. Det å kuratere en utstilling der en kjenner alle utstillerne godt, skapte en del følelser i meg, og jeg kjente på at det i blant ble en konflikt mellom det å ville ta vare på den enkelte utstillers ønsker og følelser, og det å skape en fin utstilling der de arbeidene som endte opp med å bli stilt ut denne gangen, fikk anledning til å spille opp mot hverandre på en positiv måte; forsterke hverandre i stedet for å konkurrere. Vi var med andre ord nødt til å begrense det som skal vises, for at hver og en av de valgte objektene skal få den posisjonen de fortjener. Jeg håper likevel vi fikk til en ganske fin balanse mellom kunstner og kunst. 

Selv om det ble en fin erfaring å delta i kurateringen og å henge opp denne utstillingen, ble det som sagt også utfordrende. Jeg har opplevd noen dager med en veldig god dialog mellom oss som ble valgt til å gjøre jobben, og det har resultert i noen små klare øyeblikk der alt stemmer på både et kunstnerisk og mellommenneskelig plan. Små «opphøyde» glimt i tiden, hvor et knippe fornemmelser av hva som er mulig, møtes i en nesten ekstatisk følelse i det det faller på plass, og en opplever at en har fått ta i bruk store deler av det en har samlet av erfaringer og kunnskap gjennom et langt liv som kunstner og menneske. 

For noen vil det kanskje virke som flisespikkeri, føleri eller detaljrytteri, når en velger å ty til tommestokk og legge arbeid i å flytte et bilde et par millimeter til siden og så kjenne på den nesten euforiske følelsen av at nå falt noe på plass, men det er der vi til tider har vært, opplever jeg.  Om du så i tillegg tenker at det er med denne respekten en forholder seg til hvert eneste lille eller store verk som skal stilles ut, så er det mye sjel og følelser som blir lagt ned i arbeidet en er satt til å gjøre. Samtidig blir det da også en ganske stor utfordring om noen kommer inn fra sidelinja, og vil forandre på både de små og litt større smykkene en føler en har fått til, og legge til nye føringer for det en holder på med.

I vårt tilfelle skjedde nettopp dette. Og jeg opplevde at det var lite hjelp i hverken motargumenter, eller tydeliggjøring av de retningslinjene vi hadde gitt oss selv for å oppnå et godt resultat.  Noe som etter hvert fikk frustrasjonsnivået til å stige faretruende mot rødt i undertegnede, fordi jeg opplevde både å bli utsatt for respektløshet, og å bli minimert som kunstner.

Det som gjorde situasjonen ekstra vanskelig for meg personlig, var at jeg oppfattet de valgte innspillene som kun velmenende. Så det ble et sprik mellom det jeg opplevde som utilbørlig inngripen, og det som ble servert som hjelp. Etter hvert ble følelsene i meg som dette spriket skapte såpass sterke, at jeg valgte å avslutte dagens arbeid, framfor å gå inn i en tung konfrontasjon.

Jeg tenker at det å trekke seg ut av en situasjon som har blitt vanskelig, i blant kan være en fordel. Når følelser er tungt inne, opplever jeg at det kan være en god idé å utsette det en kjemper for til det mest turbulente får lagt seg litt. Slik at en får tenkt litt igjennom det som skjedde, og kanskje også får sett på det hele i et litt annerledes lys; en mulighet som avstand i tid har en nærmest formidabel evne til å tilføre oss. Og så får en heller ta opp det problematiske når en får roet seg litt ned.  Det betyr altså ikke at en trenger å gi avkall på det å formidle sin egen opplevelse, sitt syn eller sin vilje, det handler kun om i hvilken setting og på hvilket tidspunkt en vil bringe det til torgs i form av en kamp. Med andre ord, jeg opplevde det i dette tilfellet som mer formålstjenlig å trekke meg selv ut, og på den måten samtidig gi meg selv anledning til å trekke piggene litt inn, framfor å buse fram med alt jeg hadde av tanker og følelser som allerede hadde grøtet seg sammen i ei herlig smørje, hvor det lett kunne blitt ganske vanskelig å skille mellom hva som var hva.

Jeg vet ikke hvordan du som nå har lest disse tankene jeg har skrevet ned opplever dem, men selv opplever jeg at jeg har klart å omforme noe som lett kunne endt opp som en tapsopplevelse, til å bli en personlig seier. Det er ikke sikkert at dét igjen ender med gjennomslag for alle de ideer og krav som vi som var valgt til å kuratere og forme den nevnte utstillingen ønsker oss, slik at jeg kan stå fullt og helt inne for alle detaljer i det ferdige resultatet. Men jeg står likevel inne for de tanker og de mål vi satte oss, og viljen til å gjennomføre dem. Jeg opplever også at jeg personlig tok kontroll over meg selv da jeg tok et lite steg tilbake, i stedet for at jeg mistet den og reiste bust, for så å søke å ta kontroll over alle andre. Og det må jo være en fin erfaring å ta med seg, og en grei konklusjon som avslutning på en blogg, og ikke minst som en avslutning på en uke med mange fine og rike opplevelser.

Vel møtt til utstilling, med spennende arbeider skapt av en flott gruppe kunstnere. Vi åpner torsdag den 17.september kl. 17. Lik oss gjerne også på Facebook

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: 






mandag 14. september 2015

Nå skal jeg si noe om mat.



Ny dag, ny blogg, men av en gammel mann. Jepp, sinnet er ungt, men kroppen drar på åra. I det minste liker jeg å tenke at sinnet er ungt. En nærmere gjennomgang ville vel likevel avslørt at tenkesettet ikke har så mye til felles med det som kvisesmykka hormonbomber har. Noe jeg bør være glad for, kanskje, og ikke tenke på som et nederlag eller en slitasje av tankekraft. Det er tross alt slik at med alder kommer i blant visdom, ikke kun særhet. Selv om det jeg selv kaller klokskap, av ungdom gjerne vil bli gitt en merkelapp påtrykt at jeg ikke forstår hvordan verden er nå, betyr ikke det at de alltid har rett og jeg alltid feil. På samme måte som at våre politikere heller ikke har rett i alt, og at vi som må leve med dem alltid tar feil når vi reagerer på det de sier og velger. Alle har sin agenda, når de vil ha gjennomslag for noe. Det gjelder både barn, ungdom og politikere. De selger noe de vil ha en gevinst for. Det finnes få som minner om Mor Teresa blant barn. Og enda mindre blant politikere. Selv om de gjerne vil framstå som om de er drevet av en omtanke også for de svakeste, viser kanskje noen tegn at det finnes mer omtanke rettet mot annet hold. Men dem om det. Nå skal jeg si noe om mat.

I går fikk du oppskrift på Chili con carne. I dag skal du få en oppskrift på ostesmørbrød. For det kan smake godt, om en legger litt mer arbeid i det enn å putte skiva i microen og ende opp med ei vassen smørje under smelta ost.

Når jeg lager ostesmørbrød, lager jeg alltid to. Og jeg starter med å steke fire til seks skiver bacon. Etterpå legger jeg de to brødskivene med litt pepper på i panna, på mellomsterk varme, og legger to osteskiver på hver av dem. Når osten begynner å virke våt, snur jeg skivene så osten vender ned, og legger to nye osteskiver på siden som nå vender opp. Når disse begynner å bli myke, snur jeg skivene nok en gang, og lar dem steke et par minutter. Har jeg gjort det riktig og ikke vært for kjapp, vil jeg nå ha fått to brødskiver med sprøstekt ost på begge sider, men likevel med en mykhet innvendig. Og jeg topper dem med de sprø baconskivene. Fungerer helt ok som et kveldsmåltid, eller når du ellers måtte ha lyst på noe godt. Og enda bedre om du legger til noe grønt ved siden av.




Mat er gøy. Eller det kan være det, selv om jeg vet at for mange kan mat også være et problem. Nå er det vel likevel ikke maten som er det egentlige problemet, tenker jeg, men hvordan du forholder deg til den. For eget vedkommende har jeg lettest for å lage god og sunn mat når jeg har det bra, mens jeg gjerne ender opp med noe mer usunt når jeg er for eksempel i en depresjon. Og det er litt dumt, siden jeg ville hatt godt av litt sunnhet også når jeg er nede, for å komme meg raskere opp igjen. Siden det er slik at det å være nede og det å ikke helt fikse sunnhetsgreia henger sammen, kunne jeg selvfølgelig endt opp med å rakke ned på meg selv fordi jeg ikke klarer å gjøre det som er bra for meg, og kanskje begynt å se på situasjonen som om forholdet til for eksempel mat er problemet. Men slik er det ikke. Jeg er ikke så flink til å gå tur heller når jeg er deppa, men turer som fritidssyssel er ikke problemet mitt. Både mat og det å gå tur er gleder i det livet jeg lever. Og når disse tingene ikke fungerer, skyldes det helt andre ting. Som for eksempel at jeg er i en periode hvor jeg er dårlig til å regulere følelsene mine. Så spiser du for lite eller spiser du for mye og gjerne usunt i tillegg, så handler det kanskje om følelser for deg også.

Nå kan det kanskje hende at du opplever du ikke har et problem, selv om du stuper rimelig lett og ofte ned i chipsposen eller snopeskåla, men forsøk å bryte et mønster, og du vil se hvor vanskelig det er. Og det skyldes ikke chipsen eller sjokoladens kraft, men kraften til følelsene dine. De som oppstår når du ikke har noe å putte i munnen som kan dempe dem. Og da snakker vi gjerne om ting tilsatt salt eller sukker eller begge deler, ikke en banan.

Nå kunne jeg skrevet ganske mye mer om dette, men jeg får avslutte, og heller ta det en annen gang. Datteren min er på vei bort for å hente et maleri samboeren hennes skal få av meg. De kjøpte seg et rekkehus for en stund siden, og han ville ha et bilde i sin lille mannehule. Etter å ha sett den nye Jurassic Park, endte han opp med å ønske seg øyet du kan se som dagens øverste bilde.

Bilde nummer to er av de nevnte ostesmørbrødene.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:





søndag 13. september 2015

Kanskje vi behøver noen som trenger oss.



Bergen er en fin by å bo i, synes jeg. Det er også mange tilbud til de som måtte møte på noen utfordringer de ikke nødvendigvis ønsket seg. Selv har jeg arbeidet med kunsten min ved Galleri VOX i ti år. Uten dette stedet, hadde jeg neppe kunnet fortsette som kunstner da angst og depresjoner begynte å ta altfor stor plass. Her kan du også lese om en dame i Bergen som har brukt tilbudet til Amalie Skrams Hus, etter å ha møtt utfordringer de færreste nok helt klarer å sette seg i. Og vil du lese enda mer under røde linker, så finnes det visst et tilbud til dem som har barn, og samtidig har et begrenset nettverk.

Dette var bare noe av det som er bra ved Bergen. Det finnes mye, mye mer. I tillegg har Bergen også ordførere. Og de er kanskje litt merkelige for tiden. Ett eller annet skurrer i hvert fall, spør du meg. Først hadde vi Drevland som leflet med rederfiffen, og da hun måtte trekke seg tilbake, spratt det fram en kar fra Frp for å overta. Noe som resulterte i denne noe smakløse ytringen. Med en påfølgende forklaring, som egentlig kun sier at han ikke gjorde noe feil, men at folk misforsto og ikke oppfattet at han var drevet av godhet og hjertevarme. Så det er nok noe med helt vanlige folk i Bergen også; de blir beskyldt for å ikke forstå så mye. Om det er en påstand som ville holdt vann om den ble sett nærmere på, er jeg ganske usikker på. Så egentlig sier den vel mer om arrogansen til ordføreren enn om folk flest sin intelligens. 

For å sette ordførerens fokus i et perspektiv, kan en titte litt på hva en politimann fra Sverige sier, da en ung flyktning full av angst forsøker å ta livet sitt. Om du ikke leser noen av de andre linkene, så ta deg likevel tid til denne. Det er vel og bra at vi skal hjelpe de som har det vondt der de er, men det skjer jo ikke over natta. Og hva gjør vi i mellomtiden?

Men jeg skal ikke skrive om politikk i dag, selv om jeg kunne sagt noe om hva vi trenger og hva vi ikke trenger, og hvem som trenger hvem. Valgkampen går mot slutten, og jeg er vel ganske lei den nå. Selv om jeg i utgangspunktet ikke har lagt ned så veldig mye energi i den, dukker det gjerne en tanke eller to opp når vi ser våre folkevalgte bruse med fjærene og love gull og grønne skoger, samtidig som de sier at Norge er på vei utfor bakke. 

Det er lett å mene noe og lett å si ting. Det som er vanskeligere for meg personlig, er for tiden å finne noe mening og glede i dette lille livet mitt, som jeg forsøker å leve. Selv om jeg kan le en smule når det skjer noe morsomt på tv, så er ikke smil og latter det som preger dagene mine mest. Noe som ikke betyr at jeg er nederst i kjelleren der alt er svart og trist. Det er bare litt grått her jeg er. Og det er vanskelig å finne noe å glede seg til. Det meste jeg gjør, motiveres av at jeg bør eller må gjøre det. Og ikke av lyst. Jeg tror ikke jeg helt vet hva jeg har lyst til en gang. Om det samtidig skal være koblet til noe som er reelt mulig. Det vil si at jeg ikke har noe mål som viser meg vei. Og mål er jo gjerne koblet til mening, sies det.

Å sette ord på slike tanker, er ikke for å grave meg selv enda lenger ned, det er for å grave meg opp. Det er noe med det at for å kunne bevege seg bort fra noe, er det en fordel å se hvor en står, før en satser på det en vil. Sitter du i rullestol, er det lite poeng i å satse på å løpe maraton, bare fordi du vil. En må finne noe annet som gir mening. Og det er selvfølgelig mulig. Om en ikke bruker all sin energi på å gremmes over alt som er utenfor rekkevidde. Så første punkt må være å se hvor en står, så å se litt på hvilke muligheter en har, for deretter forsøke å ta inn over seg hva som skal til for å komme i mål.

Selv tror jeg at jeg med fordel kunne leve litt sunnere her jeg står, uansett hvilke andre mål jeg måtte velge å sette meg for framtiden. Selv om jeg ikke er av de mest usunne, så vet jeg at et godt kosthold og mosjon er bra i forhold til nedstemthet eller depresjoner. Så da blir utfordringen å komme i gang. Noe jeg egentlig allerede er, men det meste kan gjøres bedre. 

En greie som kan hjelpe en til å bevege seg litt mer enn vanlig, er å alliere seg med noen. Noen som kan inspirere og motivere. Og i dette øyeblikket fikk jeg en sms fra kjæresten, som illustrerer akkurat det jeg er inne på nå. Hun spør om vi skal gå en tur. Og selv om jeg kjenner trang til å fortsette med å breie ræva framfor dataen fordi det er lettest og jeg ikke er spesielt munter her og nå, og derfor ikke føler jeg har så mye å tilby som turkompis heller, så kjenner jeg likevel på en trang til å gjøre noe mer fysisk enn å hakke på tastaturet. Så nå tar jeg meg en pause i skrivingen, kommer meg ut i Guds frie litt sammen med Min Kjære, og fortsetter heller på dette blogginnlegget litt senere.

Tudelu, så lenge.

***

Nå har det gått noen timer, og jeg har gått noen skritt. Noe som føles godt å ha gjort, og det gjorde godt mens vi gikk. Jeg tror ikke dagen hadde blitt noe bedre av å bare sitte foran pc-skjermen, eller av å kun se på tv. I blant er det godt å være sammen med en annen. Vi trenger alle noen. Noen trenger også deg. Uten at du nødvendigvis må yte så jævlig mye samtidig. I blant er det nok at du er der.

I tillegg til at jeg kjenner at kropp og lunger har fått røre litt på seg, kjenner jeg at det å skrive blogg ikke er et så stort behov akkurat nå, i stedet er jeg sulten. Så jeg runder av og varmer meg litt fiskegrateng. Jeg lagde to store former for noen dager siden – en form til meg selv, og en til kjæresten - og i dag skal jeg spise siste rest. Å lage opp store porsjoner av sunn mat, er ikke så dumt. Nå som det går tomt for fiskegrateng, får jeg finne på noe annet å lage. Kanskje en stor kjøttgryte kunne være noe. Eller noe litt hot, så kunne kjæresten få en porsjon også. Hun er veldig glad i det hotte. Noe som er litt selvmotsigende, med tanke på hvor lunken jeg kan være. Her er uansett en link til en oppskrift på Chili con carne, om du også skulle få lyst på noe annet enn vassen ferdigmiddag eller chips.

Dagens bilde er av fiskegratengen, den formen som kjæresten fikk. Den holdt til en middag for tre. Form nummer to kan du skimte i øverste hjørne til venstre, den er litt større og holdt til fem middager for én. 

Gratengen ble ikke så god som den kunne være, men den var bedre enn forrige gang jeg lagde den, så neste gang jeg forsøker meg blir den nok perfekt. Hvis ikke får jeg forsøke igjen. Har en litt overskudd en dag, så er det å eksperimentere og lage sin egen vri på mat ganske gøy. 

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:






fredag 11. september 2015

Another Day In Paradise.




Sola skinner over Bergen med all sin velvillighet og skiller ikke mellom gull og rust, fattig eller rik. Alle får sitt av lys og varme. For slik er sola, at den ikke er opptatt av rettferdighet, eiendomsrett, grenser eller forfordeling, den bare er. Så noen ganger får vi sol så det holder innimellom all regnet her vestpå, mens i andre land får de knapt en regnskur, men blir nærmest svidd til døde av solskinnet.

Selv om ikke sola lar seg styre av begreper som medmenneskelighet eller følelser, så gjør vi mennesker det. Det kan for mange for eksempel vekke medfølelse når de tenker på hva Trude Drevland har fått erfare siste året, og kanskje noen tenker at hun må få fred nå. Noe som ikke er rart, siden den samme Drevland i stor grad bruker følelser når hun kommuniserer via media. Det gjør hun når hun er morsom, og nå når hun er på bunn. Men de samme empatiske menneskene som ser Drevlands smerte, klarer kanskje ikke å hoste opp tilsvarende medfølelse når det kommer til for eksempel Anders Behring Breivik. Noe som ikke er rart, siden de to menneskenes synder heller ikke er sammenlignbare, og Breivik i tillegg ikke tillates å henvise seg til oss med sine følelser på samme måte som Drevland. Poenget mitt med å nevne dette, er likevel at begge har blitt tatt for noe. Breivik har blitt dømt, og Drevland er under etterforskning. Det dreier seg ikke om mennesket, men handlingene. Du straffes ikke for hva du er, men for hva du gjør. Dette er en av tingene som kjennetegner et demokrati som vårt. Eller burde være. Om du da ikke er muslim, eller homo, eller noe annet Hvermannsen ikke helt klarer å akseptere. Da dømmes du for det å være, og alle med felles kjennetegn skjæres over samme kam.

Rettsprinsipper fungerer best om vi ser at de er til vår fordel. Noe som kanskje ikke alltid er like lett, fordi ting som opplevd rettferdighet kommer inn i bildet. Og opplevelsen av rettferdighet er i blant subjektiv, og reguleres ofte av følelser. Det er derfor vi har et system hvor det ikke er meningen at hver og en av oss skal være anklager, dommer og skarpretter.

Jeg tror det er lettest å gi slipp på rettsprinsippene når en føler hat eller sympati for noen, som for eksempel for Breivik og Drevland. Eller om en vil ha noe, det vil si om begjær kommer inn i bildet. Med det siste mener jeg når vi vil ha noe, og når vi selv må yte og gi avkall eller dele på noe vi allerede har, og når goder skal utdeles. For mitt vedkommende, er det for eksempel lettere å kjenne sympati for en streikende sykepleier eller barnehageansatt, enn det er overfor en advokat eller pilot som mener hen får for lite. På samme måte er det lett for meg å føle sympati for en syk og trygdet alenemor/far som mistet noe av levestandarden for seg selv og barna, fordi den nye måten å regne ut trygd på som ble innført for en stund siden, fikk et slikt utslag. Det er langt vanskeligere å hoste opp medfølelse for at de med de største og dyreste eiendommene kanskje må betale eiendomsskatt, og i verste fall mister en sydentur av den grunn. Slik jeg ser det, ville det vært til det beste for de fleste, om de rikeste ble skattelagt for luksus, og de fattigste fikk ei krone mer i bostøtte, mens folk flest slapp eiendomsskatten. Men på dette feltet er det nok mange som mener noe, og enda flere som føler noe - sterkt.

Slike mekanismer med at vi lar oss styre av følelser og begjær, vet enkelte av de folkevalgte om.  Og de bruker kunnskapen for å lokke oss, og sette oss opp mot hverandre. Men de bruker den også for å skremme oss. «Nå går det til helvete med Norge og økonomien, og du mister både jobb og penger", er mantraet for tiden. Og det eneste som kan redde oss er å gi de rikeste skattelettelse på formuen. Så stem blått, så redder vi deg og hele paradiset. 

Samtidig, midt oppe i flyktningeproblematikken, snakker for eksempel Frp så å si kun om hva flyktningene kan koste oss, og glemt er flyktningestrømmen til Sverige under krigen, eller til Amerika da Norge var på sitt fattigste. Mens mange av dem som tilhører grasrota og folkesjelen snakker om hva vi kan gjøre for dem som kommer hit fra krigsområder.

Disse skremslene vi mates med nå for tiden, får meg til å tenke at det minner om måten høyresiden i alle år har forsøkt å få folk til å fire på kravene i lønnsoppgjørene, fordi Norge ellers vil gå på ræva. Noe som jo ikke har skjedd. Norge ble bare rikere og rikere, selv om de som var rike allerede, ble mest mer rike. Og klasseforskjellene øker. De minker ikke. Så det blir helt ubegripelig for meg at gjennomsnittsmennesker med gjennomsnittslønninger eller mindre, stemmer på ytterste høyre, selv om det loves billigere bensin og mindre bompenger. Noe som jo likevel bare er bløff, det vet vi nå. Penger flyttes fra de svakeste til de som allerede har mest, mens de midt på treet tror de skal få det så mye bedre bare vi får stoppet islamiseringen og drapet på nisselua til fordel for burka, men får ikke høynet levestandarden så mye likevel. Det vi har fått, er lov til å kjøre Segway, mens det meste strammes inn, nye skatter kommer, og politiet flyr rundt med skarpladde gunnere og trykker av der de ikke burde. 

Ny skatt er for eksempel rushtidsavgift, og den nevnte boligskatten. Og dette rammer ikke de rikeste. De rike har råd til det. Det er de midt på treet og lavere som får problemer. Likevel stemmer folk på ytre høyre, og tror på løftene de får: «Alt blir bedre når formuseskatten kuttes, og Norge konkurranseutsettes». Men de fleste bør vel ha fått med seg hvordan for eksempel de eldre og svakeste har fått det etter hvert, når menneskelighet settes ut på anbud. Så alt blir ikke bedre. Det er en løgn. Pleiere og hjelpere tvinges til å gi mindre omsorg, mens alt regnes ut ifra hva som skal spares eller tjenes og klokka tikker og tikker og tid er penger, noe gamle og svake ikke er. De er i stedet kun utgifter, og møkk i bleia som ingen har tid til å skifte på mange timer enda. Det er dette vi har valgt.  Og det er dette frykt og begjær kan få oss til å fortsette med å velge.

Det er lett å si at Nordmenn nå lar seg styre av følelser, når de vil ta i mot folk som er på flukt. Det er også lett å henvende seg til folks følelser, og forsøke å skremme dem fra å ta flyktningene inn i paradiset vårt. Vi lar oss styre av følelser, og noen har en grunn til å henvende seg til følelsene våre. Sånn er det bare. Vi manipuleres. Men heldigvis har vi også muligheten til å velge ut ifra begreper som rett og galt.

Jeg har tittet på en serie på NRK som heter Diktaturet. Der er det med en kar som svikter de andre for å få fordeler selv. Og denne mannen sier at det verste han vet er idealister, for det eneste de vil, er å ødelegge det bestående. I mitt hode er virkeligheten slik, at det ofte er idealistene som tar tak i det som er feil, og forsøker å rette på det, slik at verden blir bedre. 

Folk tenker forskjellig. En kan velge det lette, eller en kan velge det vanskelige. Men det er ikke slik at det letteste nødvendigvis alltid er det mest riktige. Noen ganger blir det letteste helt feil. Spesielt når det kommer til dette med å tro på løfter. Det er kjempelett å tro på løfter. Så vi tror og vi tror, mens reklameindustrien har gode dager. Og politikk selges på samme måten.

Det er også lett å love noe selv, når en vil ha noe, og lett å finne unnskyldninger for hvorfor en ikke kunne holde løftet. Se bare på barna, når de ønsker seg noe: «Jeg skal bli verdens snilleste og rydde rommet hver dag, bare jeg får en iPhone.» Det løftet holdes vel stort sett helt til de har lagt hendene på det de ville ha. Mens rommet raskt går tilbake til å være det et barnerom gjerne er; et kaos. Og arvingene hoster opp forklaring på forklaring på hvorfor de ikke kan, vil, har tid til eller orker å rydde likevel. Gjerne med en henvisning til at noen andre har skylden. For eksempel skole og lekser eller fritidsaktiviteter eller venner. Og vi, vi er fulle av forståelse og skjønner at skole og lekser og fotball og riding og venner er kjempeviktig, og ser ikke at den timen som den håpefulle skulle bruke til å rydde, nå stort sett går med til å sitte alene med telefonen. Mens tiden går uavbrutt og upåvirket. Og etter hvert glemmer vi kampen vi hadde om telefonen, og går inn i en ny kamp, fordi tenåringen bare ha flere giga, og kommer med de samme løftene en gang til.
  
På samme måte som barna skylder på alle andre, føler jeg Frp skylder på alle andre. Som om de ikke visste da de gikk til valg, at den situasjonen de står i nå med flere viljer og krefter enn deres egne, ville komme. De var neppe så storhetsgale at de trodde de skulle lede et totalt diktatur da Siv ropte «Morna Jens», eller at alle andre partier og grupper i samfunnet skulle legge seg flate for at de skulle få gjennomføre populismen sin og vise veien til blått nirvana uten skyer i form av formueskatt eller bompenger. Løfter er ikke alltid løfter, i blant er de kun en gulrot, eller en nøkkel.  Blår i øynene dine. Noe som skal dekke over noe annet. Vi glemmer lett gitte løfter om bensinprisene eller bompengene når vi teppebombes med skremsler om Islam, innvandrere og tomme oljebrønner, og en virkelighet der alle andre har skylden for at regjeringer ikke holder valgløftene sine.

Kanskje er det noe i det at hvis det virker for godt til å værer sant, så er det ikke sant.

Det var nå det. Jeg hadde egentlig tenkt å skrive om hvordan vi lar oss styre av følelser innenfor husets fire vegger i dag, men så ble det ikke helt slik. Så det får jeg ta en annen dag. Nå er det på tide å avslutte.

Det er ikke ofte jeg velger å ha bilder av andre enn meg selv her på Vannlandet, men jeg gjør et unntak i dag. Dagens bilde er av René Magritte, og heter på norsk, "Dette er ikke en pipe". Og det er det jo ikke. Det er et maleri av en pipe.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:



mandag 7. september 2015

Selvregulering og selvtrøst.





Tid for blogg igjen. Og siden jeg nå har fått kjøpt meg Officepakken med Word, og skal bruke den i stedet for et gratis skriveprogram som fulgte med datamaskinen da jeg måtte kjøpe ny for en stund siden, vil det kanskje bli færre skrivefeil framover. For i Word ser retteprogrammet ut til å fungere.

I blant har jeg vondt for å se skrivefeilene mine. Når jeg leser igjennom det jeg har skrevet, blir jeg litt blind, og ser i blant det som er ment å stå, i stedet for det jeg har skrevet. Leser jeg derimot teksten noen dager senere, oppdager jeg gjerne feilene. Sånn er det når jeg maler bilder også. Jeg har lettere for å se feil jeg har gjort når jeg får litt avstand til arbeidet. En mekanisme som også gjenspeiler seg i livene våre generelt, tror jeg. Står en for eksempel midt opp i en krangel eller annet som vekker sterke følelser, er det vanskeligere å få et overblikk over helheten enn det er når en får roet følelsene ned. På samme måte fungerer det om en psykopat eller en manipulator får grepet i deg. Det blir vanskelig å se hva som er rett og galt, sant eller løgn, mens en står midt oppe i en manipulasjon, men langt enklere i etterkant, og enda enklere om en snakker med noen som kan gi et divergerende syn på situasjonen. Derfor er det viktig å snakke med noen. Tiden da det het at det som skjer innenfor hjemmets fire vegger skal forbli der, bør være forbi. Relasjoner som bygger på slike krav, er ikke noe du ønsker, spør du meg. 

Nå var det likevel ikke dette jeg hadde tenkt å skrive om i dag. Jeg kom bare over artikkelen om manipulatorer, og syntes det var viktig å nevne den, fordi jeg vet av erfaring hva psykopater, narsissister eller manipulatorer kan gi av konsekvenser. Det jeg i stedet hadde tenkt å samle noen tanketråder rundt, var trøst. For trøst trenger vi i blant. Enten fra andre, eller fra oss selv. Slik jeg har forstått det, starter evnen til å trøste seg selv allerede i veldig ung alder. Barnet gråter, mor trøster det, barnet lærer gjennom speilingen i moren at det er mulig å få orden på følelsene og å roe seg ned. Evnen til selvregulering, er med andre ord ikke noe vi kun er født med, men noe vi også lærer.

Jeg tenker at mangelen på evnen til selvregulering eller selvtrøst, kanskje kan få en til å søke trøst der den er tilgjengelig. Det mest kjente begrepet er vel kanskje trøstespising. For mitt eget vedkommende, var det slik jeg har forstått det, lite nærhet til foreldrene mine i tidlig alder. Jeg lå mye alene inne på et rom. Det heter seg at jeg lå der inne på rommet uten å gråte, og at de kun trengte å ta meg opp når jeg skulle ha mat, noe som ble snakket om som noe positivt. Det har aldri blitt sagt noe rundt om det var slik at jeg ikke gråt i utgangspunktet, eller om jeg sluttet med det etter hvert, som i en form for resignasjon. Men vi har alle sett filmer av apatiske og tause barn som mangler nærhet, for eksempel i filmsnutter fra barnhjem rundt om kring i verden. Og i blant lurer jeg på om det var noe slikt som skjedde med meg.




Da jeg ble litt eldre, lærte jeg heller ikke selvregulering. I stedet lærte jeg noe om rigide og militante leveregler, fysisk straff og trusler, der en straff ikke alltid sto i forhold til synden, men var avhengig av humøret til dommeren og eksekutøren. Et reaksjonsmønster som ikke lærer deg til å forstå og etterleve forskjellen mellom rett og galt, men hva du kan slippe unna med, og hva du ikke kan slippe unna med.

Det er mange som lever med angst. Kanskje gjør du det også. Hvor din angst stammer fra, skal jeg ikke ha sagt noe om. Men for meg, er det lett å tro at angsten min stammer fra disse tidlige årene. Følelser ble noe jeg ikke lærte å regulere. I stedet ble det slik at jeg var tjent med å ikke vise eller kjenne på hva jeg egentlig følte, for følelsene mine ble lett tolket som en provokasjon og et opprør, og opprør ble slått hardt ned på. Og uten at jeg hadde en reell mulighet til å trøste meg selv i etterkant, siden jeg ikke hadde lært noe om selvregulering, ble det derfor til at jeg brukte det jeg hadde av løsningsmodeller til å tilfredsstille/trøste/dempe omgivelsene i stedet. Mens jeg forsøkte å skyve egne følelser og behov i bakgrunnen. Jeg lært med andre ord det noen i dag kaller "å hoppe over egne følelser", slik barn som blir utsatt for forskjellige overgrep gjerne lærer seg til. 

I dag, mange år senere, klarer jeg ikke å hoppe over følelsene mine på samme måte lenger, men jeg har lært forskjellen på rett og galt. Jeg har forstått at det ikke er noe feil med meg, på alle felt der det ble sagt at det var det. Som liten fikk jeg høre at alt var feil med meg. Jeg sto feil, gikk feil, satt feil, spiste feil, drakk feil, tenkte feil, hadde feil meninger, følte feil og pustet feil. Til og med på det feltet hvor jeg kanskje var flink - tegning - var det meste feil. Enten det gjaldt motivet, utførelsen eller tidspunktet hvor jeg tegnet. Noe som førte til at det ble lite kjerne i meg, men desto mer tilpasningsdyktighet/unnvikenhet. Jeg ble en tilfredsstiller i en storm av kaos. 

Selv om jeg nå i en alder av seksti år både vet forskjellen på rett og galt, og også har tydelige meninger og sterke følelser knyttet til det, mangler jeg fremdeles mye av evnen til å takle følelsene som oppstår i meg i mange dagligdagse situasjoner. De vokser meg lett over hodet. Når denne samlingen av følelser blir for stor til at jeg klarer å forholde meg til den, vipper det hele over og blir til angst. Og siden jeg mangler mye av evnen til å regulere meg selv, forsøker jeg i stedet ofte å unngå vanskelige følelser framfor å stå i dem. Siden følelser gjerne er knyttet til situasjoner, og får sin arena i fellesskap med andre, unngår jeg derfor også situasjoner, relasjoner og samvær ganske mye, fordi det blir risikabelt for meg.

Da jeg var yngre, kunne jeg ta meg noen øl om jeg for eksempel skulle ut og feste med andre ungdommer. Det dempet angsten og tok toppene av følelsene mine. Om jeg ikke drakk for mye. Noe jeg hadde en tendens til å gjøre, for sikkerhets skyld. Da ble i blant følelsene forsterket, og kunne medføre kaos og grenseløshet. Denne sammenhengen klarte jeg etter hvert å ta lærdom av, så i de siste 25 årene har alkohol vært en minimal del av livet mitt. I det hele tatt hengir jeg meg lite til ødeleggende og destruktive avledningsritualer/fluktmuligheter, utover at jeg isolerer meg ganske mye.  Ikke trøstespiser jeg så mye, ikke vasker jeg hele tiden, enten det gjelder meg selv, omgivelsene mine eller begge deler. Ikke etterstreber jeg en total orden. Ikke kutter jeg meg eller sulter meg, som en del ungdom ser ut til å ha som løsning på manglende evne til selvregulering, og ikke ligger jeg med alle som har et øyeblikks nærhet og varme å tilby. Veldig ofte blir det heller slik at angsten bare må få brenne seg ut, og at jeg må utholde den til det skjer. Noe som for tiden stort sett er en daglig problemstilling. Men forrige uke hadde jeg to angstfrie dager. O halleluja, så deilig det var. Plutselig kunne jeg gjøre ting jeg ellers ikke vurderte muligheten av en gang.

Det å være litt bevisst sine egne muligheter, begrensninger og mønstre, slik jeg etter hvert har blitt, kan ende opp med å bli lite forenlig med et godt selvbilde. Så kanskje det er slik at dette med selvregulering også har en kobling til opplevd egenverdi. Siden disse to tingene henger sammen med det å beherske noe, og vår verdi ofte settes i forhold til hva vi får til, og ikke hva det koster. Det er ikke alltid vi ønsker å se det, eller klarer å se det, men det er jo gjerne slik at ting henger sammen i livene våre – hvem vi er, hvorfor vi ble slik, hva vi søker og hva vi klarer. Og opplever vi ikke at det finnes slike sammenhenger, søker vi kanskje en kobling der koblinger er tilgjengelige. Noe som kan føre til de utroligste forklaringsmodeller på hva vi trenger, hvorfor vi er som vi er, bør få være som vi er, bør få gjøre som vi vil, og i enkelte tilfeller også at andre bør utslette seg selv og gjøre som vi vil, så vi selv skal kunne klare å dempe følelsene våre. 

Små barn er gjerne fokusert på hva de vil ha, mens de voksne i tillegg kan relatere seg til viktigheten av å gi. Noe som ikke alltid ser ut til å stemme likevel, om en tar en titt på hvordan enkelte grupper eller enkeltpersoner forholder seg til den store flyktningestrømmen vi har fått i det siste. Og med den lille siste betraktningen, er det tid for å avslutte tiden ved tastaturet for denne gang.

Dagens blogg er ikke ment å være den ene, store og endelige Sannhet på noe som helst plan, men er kun tanker som dukket opp etter hvert som jeg skrev. Så blir det opp til deg å ta de tankene - og ikke minst eventuelle følelser - som må ha poppet opp i deg selv mens du leste, plassere dem, forstå dem og kanskje gi dem et hjem. Om du føler for det.

Dagens øverste bilde er fra utstillingen Innerst, og det er meg selv som speiles. Tanken var å vise feilkoblingen, der den voksne (beskueren) speiler seg i barnet, mens barnet ikke har samme muligheten til speiling. Bilde nummer to har fått tittelen Taus, og er malt uten modell.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: 

Sangen under dagens link får meg til å føle noe jeg ikke kobler til angst. Jeg håper det er det slik for deg også.






onsdag 2. september 2015

Om kontroll, og om å gi slipp på den.




Vi liker alle å ha en opplevelse av kontroll. Enten det er over livene våre, bilen, ektefellen/kjæresten eller følelsene. Kontrollen over livene våre henger i blant sammen med helse og jobb. Skjærer det seg noe der, så kan det bli ille. Når det gjelder bilen, kan vi komme i en ulykke med den, men vi kan forebygge og øke sjansene for at det ikke skjer, gjennom å følge opp med service og vedlikehold. I hvert fall så lenge vi har en inntekt. Våre kjære har vi mindre kontroll over, men vi kan oppleve at vi har det likevel, gjennom avtaler og vilje til å etterleve felles verdier. Likevel, mange av ungene våre kommer til å smake alkohol litt tidligere enn du ønsket, noen vil teste ut stoff, alle er på nettet og ser ting du ikke har kontroll over, som samtidig gjør noe med dem, mens kjæresten din tenker det hen tenker og føler det hen føler. Uten at du får vite alt om det. Noe som gjerne fungerer andre veien også. Tenk bare på dine egne tanker, fantasier, drømmer og alt du ellers ikke forteller, og tenk deg at din kjære har like mye hen bærer på, uten at du får vite det.

Noe av det du ikke forteller har sin bakgrunn i at det er knyttet for eksempel skam til det. Det samme gjelder for din kjære. Har du et kompleks, er det ikke sikkert du deler det med noen. Har du gjort noe du tenker på som galt, likeså. I tillegg kommer alt du ellers måtte skamme deg over, enten det er knyttet til hva du føler, ikke føler, hva du har gjort, kroppsbilde; hvordan du er/ser ut, eller hva du føler du burde kunne/klare/orke, men ikke får til.

Ofte er det du snakker minst om, kanskje det du opplever som forventet å være knyttet til deg. Som for eksempel oppfyllelsen av kjønnsroller, og identitetsproblematikk. Vi vil alle i større eller mindre grad helst falle innenfor en norm. Selv om normene er forskjellige, er de knyttet til våre idealer, og vi vil ikke nødvendigvis selv være den som retter pekefingeren mot vår manglende evne til å fylle skoene vi beundrer, eller føler vi burde fylle. Det er langt lettere å peke på det vi vil være, og så late som at det er det vi er.

Selv om vi kanskje skjuler mye, vil en likevel i et forhold åpne seg, og utlevere seg litt mer enn en gjør overfor andre. Frivillig eller ufrivillig. For noen kan litt også bli mye. For noen år siden, var jeg i et annet forhold enn jeg er nå. Det tok slutt. Og hun jeg mistet kontakten med, sa ved bruddet at hun aldri ville våge å være så åpen igjen, som hun hadde vært sammen med meg. Hva det kom til å innebære for henne, vet jeg ikke. Men jeg tror ikke det var et godt utgangspunkt å ha, om hun endte opp i et nytt forhold. Selv valgte jeg det stikk motsatte da jeg etter en stund var så heldig å treffe kjæresten min Beate, og jeg satset på enda mer åpenhet. Noe jeg aldri har angret på. Det at vi våger å vise så mye av oss selv og det vi tenker og føler for hverandre, er styrken i forholdet vårt, opplever jeg. Ikke trusselen.

Hvorfor kjæresten jeg hadde en gang sa det hun gjorde da det ble slutt, hadde selvfølgelig å gjøre med at jeg visste mye om henne etter den tiden vi var sammen, Hun hadde våget å åpne opp for ting i seg selv hun ellers holdt skjult. For andre, og kanskje også for seg selv. Så frykten var antagelig at jeg kunne bruke dette mot henne. Og slik blir det jo i blant, selv om det ikke var et tema fra min side. Dette handler mer om hennes sårbarhet enn min vilje til å gjøre henne vondt. Det blir litt som i at en gjør det som framstår som mulig til noe reelt truende i hodet sitt.

Selv om de fleste ikke ender opp med å ville ødelegge hverandre etter et brudd, kan det likevel hende at ene parten angriper når de skal fortsette livet uten mer håp om en framtid sammen, eller uten kontroll/makt over den en ikke vil gi slipp på. Da tyr aggressoren gjerne til tusler, og en slik trussel kan handle om vold, men kan også handle om å avsløre noe. Og da spesielt på punkt der hvor den en vil nå føler seg sårbar. Har en vært sammen en stund, vet en hvor den andre er sårbar. Om en da ikke har bygd forholdet kun på en late_som_virkelighet. 

Jeg har selv i yngre år fått kjenne på kroppen hva hevngjerrighet etter et brudd kan medføre, og det var ikke spesielt morsomt, samtidig som det tok meg mange år å kunne slappe av i forhold til det. I og med at det også inkluderte trusler om at noen noen var på vei for å "ta meg", og at noe skulle "avsløres". Nå kom det aldri noen og tok meg, men jeg måtte rydde opp i mye dritt som ble spredd om meg til familie og kjente. Til det hele etter hvert roet seg ned. En av farene ved slike hevnaksjoner, er at svartmalingen ofte har et snev av sannhet i seg. Men det har gjerne blitt tatt ut av en sammenheng, pusset og pyntet på og oppgradert, slik at det skal passe den som vil hevne seg, og det samtidig skal bli vanskelig for deg selv å hevde at alt er usant.

Trusler er ofte enda vanskelige å leve med enn det som rettes i mot deg av hevn og konkret skyts. Så lenge ting det trues med ikke har skjedd, men ligger der som en trussel, er du fremdeles under truerens makt. Og dette vet den som truer. Så ikke alt det du er redd for vil skje. Det er ofte vår egen frykt og fantasier som blir ødeleggende for oss, mer enn en iverksettelse fra den andre. Ute i lyset sprekker uansett trollene.  Det kan det være verdt å huske på, om en kommer i en slik situasjon. 

Vi møter folk. Noen gode, andre er rævhol. Shit happens. Men selv om det kan bli skummelt å utlevere seg selv og å gjøre seg sårbar etter at det har blitt brukt mot en, så tror jeg det er viktig å våge det likevel. Hvis ikke bygger en på et vis livet sitt på en løgn. Og det å bære på løgner fører ikke til noe godt. En har jo likevel alltid belastningen som ligger i faren for å bli avslørt, og konsekvensene av en avsløring kan bli langt større enn det å være åpen hadde blitt. Selv om det selvfølgelig også kan komme som en lettelse å bli avslørt, kan det også føre til at du trekker deg enda mer inn i deg selv, for å forsvare andre løgner du nå så deg nødt til å spinne videre på eller ty til for å finne fast grunn under føttene igjen, så du ikke drukner i egne løgner. Ei flytebrygge kan oppleves som fast grunn, men er det ikke likevel.

Til slutt kan unnvikelser og løgner ende opp med at en vever et nett rundt seg selv, som en ikke klarer å komme ut av igjen. Jeg har opplevd slike mennesker også. Og de kan være ødeleggende for deg. Spesielt om de samtidig er lystløgnerne. De som lager historier bare fordi det får dem til å framstå som noe bedre enn det de er, eller som større ofre. Til du selv ikke lenger klarer å skille mellom rett og galt, og står i fare for å miste din indre kjerne. Slike mennesker har lite å tilby deg av empati, og gjerne som mål å bruke deg til noe, mer enn å se på deg som en gave de bør verdsette. Nettet de spinner kveler ikke kun dem selv, det kveler deg også.

I blant blir vi gående og bære på ting vi ikke er sikre på om vi våger å vise eller si. Jeg hadde selv en slik liten greie for noen dager siden, og det var det som ledet fram til tankerekken rundt ærlighet og åpenhet over her. Jeg var i en situasjon hvor jeg følte det var nødvendig å være veldig tydelig overfor noen – så tydelig at jeg fryktet vedkommende følte seg overkjørt eller behandlet respektløst. Det vil si, en opplevelse av å miste ansikt. Og jeg tok disse tankene og følelsene rundt det inntrufne med meg hjem etterpå, og sov dårlig ei hel helg, fordi det surret og gikk i hodet mitt. Men da jeg etter hvert valgte å ta det opp med vedkommende, fikk jeg ikke ei skyllebøtte i fjeset, men et takk til svar, fordi jeg hadde reddet hen ut av noe hen selv ikke klarte å stoppe. Om jeg ikke hadde våget åpenheten som måtte til for å snakke med vedkommende, men i stedet hadde lagret det hele der vi lagrer vanskelige ting, ville jeg levd videre med et falskt bilde av virkeligheten. Det vil si at både det å være åpen og selvutleverende i den situasjonen hvor jeg var tydelig og satte en grense, og det at jeg tok det opp for å se nærmere på det i etterkant, førte noe godt med seg. Det var skummelt å gjøre begge deler, men nå kan jeg se at det ville vært mer skummelt om jeg lot være. Det kunne ført til en unødvendig kile i forholdet vårt. Kanskje ikke så stor, men likevel merkbar.

Blir det mange slike små kiler, kan det ende i at noe revner. Det blir som med bekker små og en stor å.

Så, til slutt; dette er det jeg vil konkludere med, etter å ha lesset av meg alle disse ordene mine i dag: 

Ikke vær så redd for å være deg selv, om du kjenner på en slik frykt. Våg å vær tro mot det du føler og tenker, og ikke skygg automatisk unna følelsene som vil oppstå om du våger litt mer enn det du ellers gjør. Fasade er ikke alt. Og det er ikke bare sangere eller andre kunstnere som har lov til å vise sitt indre liv, det er lov også for deg. Det kan oppleves som vanskelig, men kanskje fører det med seg noe godt likevel. Enten det er i samspillet med en du har kjær, dine barn, en venn, noen du arbeider sammen med, eller dine foreldre. Det er lett å knyte en knute, men det kan bli vanskelig å knyte dem opp igjen om de blir mange. Noe som kan ende med at løsningen blir å klippe over det som binder det hele sammen.

Dagens bilde viser solnedgangen i går kveld. Samtidig er det utsikten fra vinduet ved skrivebordet mitt, der jeg sitter og hakker på tastaturet for at ting som Vannlandet skal få en form og et innhold, jeg håper når noen som deg.

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link: