Paradoksene lever blant oss i beste velgående.

Det er helg. Helg er en forandring fra hverdagen. I det minste for noen. For meg er det en forandring som kjennes rimelig grei ut. Noe forandringer ikke alltid er, men i blant blir. Det er overgangene som gjerne er problemet. Før helgen lastet jeg ned Windows 10, og det gikk problemfritt. Så ikke alle overganger byr på utfordringer. Det er godt at ikke alt i livene våre er totalt forutsigbarhet. Enten det er på godt eller vondt.

Den siste tiden har jeg har hatt yngste datteren min hjemme på ferie. Noe som har vært veldig koselig. Men i går reise hun igjen. Og den overgangen kjente jeg. Jeg savnet henne umiddelbart, og det ble plutselig veldig stille i hjemmet mitt. I tillegg var kjæresten min opptatt, så stillheten måtte utholdes. Valgmulighetene mine framsto ikke som så mange. For nettverket mitt er relativt lite, må jeg kunne si, uten at noen kan arrestere meg for overdrivelser av den grunn.

Det å kjenne på overgangers problematikk er det nok flere enn meg som har erfaring med. Det å utholde ting er også en ting som mange kan slite med. Selv om de kanskje bruker andre ord på det. Noen kaller det å gjøre ting ferdig, andre å stå i motstand. Og klarer en det ikke, går en videre til noe nytt. Om en kan. Noe som dessverre ikke alltid fungerer. Har du amputert en fot, må du utholde den erfaringen resten av livet. Har du en eller annen fysisk eller psykisk lidelse, må du kanskje det samme. Så da må en finne seg strategier. Noen bruker taushet som en strategi når problemer oppstår. Av en eller annen grunn velger de å ikke prate om det. Selv prater jeg. Gjerne mye. Og jeg prater gjerne om problemer de rundt meg måtte ha også. Enten det er på jobb eller i privaten. Noe som i blant får meg til å føle ting. Og til tider på et vis å adoptere følelsene til dem jeg prater med. Dessverre Men jeg har med årene blitt flinkere til å skille mellom andres følelser og mine følelser. På samme måte som at jeg har blitt flinkere til å skille mellom andres oppgaver og mine egne.

For noen år tilbake da datteren min bodde hjemme, kjørte jeg henne ofte i min lille bil om hun skulle et sted. Gjerne mer enn jeg trengte. Og det hadde sin årsak i at jeg selv har angst for buss. Noe datteren min ikke har. Likevel, det ble som når mødre kler på barna ekstra klær fordi de selv fryser. Og ikke fordi det er kaldt. Samme mekanisme kom til uttrykk i forholdet mitt til kjæresten min. I begynnelsen stilte jeg på alt hun skulle gjøre, om det kunne linkes til noe jeg selv opplevde som vanskelig.

Etter som årene har gått, har jeg blitt flinkere til å skille mellom andres følelser og mine egne. Så nå tilbyr jeg meg ikke å stille opp på alt lenger. Noe som er bra. For går en litt lenger tilbake i tid, så endte min væremåte opp i at jeg ble veldig lett å manipulere og bruke. Alt en trengte å gjøre for å sette meg i bevegelse, var å linke det en ville til følelsene mine, og så var jeg i gang. Full av forståelse og tro på at jeg måtte være slik.

I dag er en del av dette lagt bak meg. Jeg har lært meg til å si nei. I begynnelsen da kjæresten og jeg kom sammen, hang det likevel en del igjen av denne siden i meg. Men nå er jeg ikke lenger alltid villig til å tilby min hjelp eller støtte. I hvert fall må hun i blant spørre først, i stedet for at jeg alltid kommer henne i forkjøpet. Noe som kan gi meg dårlig samvittighet, men som også kan gi en følelse av å ha valgt riktig, siden jeg jo ser at hun klarer ting på egenhånd. Det samme gjelder for døtrene mine. De klarer seg jo utmerket selv om jeg ikke hele tiden forsøker å være i framkant for å dempe alt de måtte møte av vanskelige oppgaver eller følelser. Den ene som student, og den andre i arbeid og som mamma. Så kanskje det er noe i begrepet som sier at kjærlighet er å slippe noen fri. Selv om vi ofte bruker det i forbindelse med brudd. Kanskje det til og med er slik at et forhold ikke hadde kommet til brudd, om det i utgangspunktet ga hver enkelt frihet til både samtale, egenart, deling og vekst.

Vårt begrep om kjærlighet innbefatter gjerne en slags forestilling om å bli ett. Selv tror jeg denne forestillingen egentlig er knyttet til makt. Og fra gammelt av handler det da om mannens makt over kvinnen, selv om det selvfølgelig kan gå begge veier i dag. Selv har jeg begynt å tenke på to mennesker i et forhold som to sirkler. Om en setter de to sirklene nesten inntil hverandre, og så dreier dem rundt, vil en oppleve en uendelighet av mulige berøringspunkt, som hele tiden kan være i forandring eller utvikling, avhengig av de to sirklenes hastighet. Har en et punkt a på den ene sirkelen, og et punkt b på den andre, vil de to punktene treffes igjen etter at sirklene har beveget seg en runde, om de er like store og har samme hastighet. Men om de hver for seg får muligheten til vekst og egen hastighet, vil de hele tiden møtes i nye punkt. Jeg tror at den gamle forestillingen om at en skal være ett, gjør at sirklene i stedet for å møtes ender opp med å overlappe hverandre. Og da ender en kanskje opp med å gripe inn i ting en skulle latt være, eller å holde den andre fast.

Det er mange måter å holde noen fast på. I det forrige blogginnlegget mitt, skrev jeg om hvordan det kunne bli om en av partene i et forhold er et maktmenneske. Men også godvilje kan holde noen fast. Jeg, for eksempel, trenger ikke alltid å ta ansvaret for andres følelser, og sette meg i en stilling der jeg hele tiden må hjelpe dem til å unnslippe det de måtte kjenne på eller kunne komme til å måtte kjenne på. Det kan ende opp med å låse både meg selv og den jeg forsøker å hjelpe. Slike mekanismer hvor en er for "snill" kaller vi gjerne for å sy puter under armene på noen. En tar fra dem muligheten for vekst. Og årsakene til dette kan jo være forskjellige. Jeg selv projiserer mine egne følelser, og er som et trekkpapir i forhold til andres. Andre kan velge hjelpsomheten for å holde den en hjelper på plass i en slags ubehjelpelighet, for på den måten å ha kontroll over dem. Og kanskje gjør de det uten å vite om det selv engang. Det meste i livene våre handler om følelser, og ikke nødvendigvis om planlegging. Noe som gir oss et paradoks, siden vi er mye villigere til å snakke om planer enn vi er til å snakke om følelser. For det det er lettere å snakke om å hive ut hybelkaninen i hjørnet enn om elefanten i rommet.  

Det var det. Dagens blogg er over. Senere i dag skal kjæresten og jeg en tur til sentrum, for å se litt på livet der. Det er sol og lørdag og livet er ikke så verst. Hva du skal bruke lørdagen til, vet jeg ikke, men jeg håper det er til noe du liker.

Dagens bilde kalte jeg "Canidae". Det betyr hund.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: