Livet er ikke kun politikk. Det er sex også. Og mat.

Det er mye en kan skrive blogg om, hvis en tar utgangspunkt i hva det skrives om i avisene. For eksempel kan en ta en titt på denne videoen for inspirasjon,

den viser til forrige kommunevalg i Bergen. Virkeligheten ble vel ikke helt slik som den forespeiles der. I stedet fikk vi et fall i populariteten til høyresiden. Noe som etter sigende skyldes fem grunner, der det at høyreordføreren ble tatt i løgn er kun en av dem. Så på den måten finner videoen sin naturlige plass; den viser en virkelighet som viste seg å ikke være helt virkelig. I stedet ble det slik at Bergen gikk med et kraftig underskudd, som de eldre og svakeste skal måtte betale for, om en skal tro denne artikkelen. Og nå kunne vi selvfølgelig la dette bli en innfallsport til også å snakke om hva vår empatiske høyreregjering lovte av allmenne goder i stortingsvalget, og hva de i stedet har klart å ta fra de aller svakeste i landet. Men disse tingene vet de fleste om allerede, og bryr seg vel neppe noe særlig om å høre gjentatt, hvis de selv ikke tilhører nevnte gruppe.

Men skitt au, jeg kjenner jeg har litt på hjertet, og jeg tror av en eller annen grunn at heller ikke de som ligger rundt midt på treet eller rett under lønnsmessig, kan slå seg på brystet og og hevde med overbevisning og tyngde at de har fått det så mye bedre i løpet av blåperioden. Valgløfter er i blant valgflesk og blir brukt av alle fordi det er tilgjengelig, men nå handler det om de som har styrt skuta de siste årene. Og de har gått på noen skjær. Så bompengene øker fremdeles og bensinprisen likeså, mens hva som har gitt større rom og viktig frihet kan jeg ikke komme på. Det er i hvert fall ikke friheten som Frp mener ligger i å stenge alle utlendinger ute fra landet vårt, så også nasjonalistene har blitt løyet for. Den stor friheten som ligger i å kunne bruke segway, veier nok ikke opp tungt nok til å sukre den sure pilla. Heller ikke friheten blant utvalget i matvarehandelen, som styres av kun noen få store selskap, har økt. Og det er i hvert fall ikke eiendomsskatten som ble folk flest sin frihet. Eller det at mange barn i videregående skole mistet stipendet, fordi mor og fars inntekt nå slås sammen, selv om de er skilt, og kun den som sitter med det daglige ansvaret i praksis blir den som får det langt trangere. Pluss barna, selvfølgelig. Men hallo, de er barn, de har ingen stemme og kommer fra fattige familier. Konsekvensen er uansett at den som betaler bidrag, nå som før gjerne vil hevde at hen allerede har ytt sin del, så den med den daglige omsorgen vil nok ofte måtte bære ekstrautgiftene/tapet alene. 

For de som har aller minst, har skattelettelsene til de rikeste kostet enda mer. Ett sted må jo pengene komme fra. Så samtidig som for eksempel en uføretrygdet forelder har fått hevet bruttoytelsen, uten å sitte med mer igjen av den grunn, fordi skatten ble hevet tilsvarende eller mer, blir selvfølgelig stipendet til avkommet regnet utifra bruttolønn. Akkurat som ved bostøtte. Så de som har aller minst taper igjen. Selv om de ble forespeilet at den mye måten å regne ut trygden på ikke skulle gi negative utslag for dem med minst. Noe som i dag lett kan virke som en løgn. Og om de med minst ikke taper et kongerike, kan noen hundrelapper eller en tusing gjøre en stor forskjell for en som har lite fra før. Og de kan jo ikke akkurat streike. For de som ikke trenger å tenke på slikt, kan kanskje dette være noe å sikle etter. En trenger jo ikke nødvendigvis å ha en liten elektrisk VW som bil nr.to. Det finnes feitere greier enn det.

En annen ting de blå har klart, er å gi politiet våpen i hverdagen. Og nå vil de gi dem elektrosjokkvåpen også. Så de gjør sitt for å forme det samfunnet vi bor i, løfter dem som har mye enda litt høy(e)re og holder de små nede, mens de kobler ladde våpen opp mot frihetsbegrep. Et elektrovåpen kan jo neppe ha mye nytte for seg om noen sprenger ei bombe, men er desto mer hendig når en skal nedlegge for eksempel en eller annen demonstrant, småtjuv eller en narkoman, som det etter all sannsynlighet vil bli flere av, jo større skillet mellom rik og fattig blir. Så bedre føre var, er kanskje motivet, selv om de sier det er pga av terrorfare. Uten at jeg kan se at politi med gunnern på hofta gjorde så stor forskjell på den andre siden av dammen, da tvillingtårnene falt. Men en kan jo eventuelt bruke våpen om noen spytter på politiet. Noe som trolig kommer til å gi langt sterkere reaksjoner eller i hvert fall kjappere, enn det en veskenapper får. Likevel, litt elektrosjokk ville virket på begge, og ei kule ville stoppet all diskusjon relativt resolutt. Og vi vil alle derfor kunne sove tryggere i sengene våre innenfor bompengeringer og landegrenser som langsomt strammer seg rundt oss.

For oss som ikke liker våpen i hendene på macho menn med uniformer, er det liten trøst å finne i at Politiskolen ikke vil gi elevene mer våpentrening, selv om det allerede har vært flere ulykker. Og ulykkene skyldes etter hva som sies at våpnene er ladd, men ikke har sikringknapp, slik for eksempel våpen i forsvaret hadde da jeg var så vidt innom den greia i ungdommen. Det skal visst få oss til å føle oss trygge, at noen går rundt med et skapt skudd klart i kammeret. I forsvaret var det strengt forbudt. Og det var det en grunn til. 

Men livet er ikke kun politikk. Det er sex også. Med sex kommer begjær og vil ha, og en må forholde seg til grenser. Eller en burde i hvert fall ha noen grenser, tenker jeg. Ikke la alt flyte ut fordi det virker fristende der og da. Men jeg er jo gammel, og lever relativt trygt i min lille, trange verden, og lar meg påvirke lite av fristelser i form av grensebryting eller populisme. En annen og helt annerledes nyhet en kan lese om enn høyrepolitikk og triggerhappy politigutter med dårlig dømmekraft i svart uniform med skarpladde våpen, er at hackere har stjålet infoen til en mengde folk som frekventerer en nettside, hvor de som som hegner til utroskap som fritidssyssel, kan finne en de kan ha seg en liten smule med om behovet dukker opp. For egen del klarer jeg ikke helt å hoste opp noen medlidenhet med disse stakkars "ofrene" som nå kanskje blir avslørt. Det kan hende det er moralisten i meg som hindrer det. 

Det er mye jeg kan skrive om på nett. Jeg kan skrive om meg selv, at jeg lever med en angst og depresjonslidelse, jeg kan vise fram kunsten min uten at noen forsøker å sensurere den, og jeg kan skrive åpent om hva jeg mener om ting og tang i samfunnet vi lever i. Den friheten har vi i vårt land. Uten at politiet kommer med elektrosjokkpistoler for å stanse oss. I hvert fall ikke enda. Pr. i dag er det kun psykiatrien som styrer elektrosjokkene her på bjerget, og de gjør det uten påtrykk fra folk i uniform.

For et par dager siden snakket jeg med en nabo som kommer fra Eritrea, og han pekte på hvor heldige vi er i Norge. Noe det er lett å glemme. Den virkeligheten han kom fra er helt annerledes, fortalte han. Det samme opplevde han da han en periode arbeidet i Saudi Arabia. Han hadde ingen rettigheter i det hele tatt. Politiet kunne stoppe han på gata og forlange å få det han hadde på seg av penger. Bare fordi han var fra et annet land. Og han kunne ikke gjøre noen ting i et forsøk på å forhindre det, om han samtidig fortsatt ville arbeide. Men selv om vi her i vårt langstrakte og skrinne har mye vi bør være takknemlige for sett i forhold til mange andre land, betyr ikke det samtidig at vi bør stå der med lua i handa og drite på hæla i lykksalig troskyldighet og mangel på engasjement for annet enn eget behov, mens vi stemmer Høyre og Frp, og jubler over små, populistiske gavepakker, under et dryss av ballonger med lange neser på. Mens vi glemmer at de fleste ballonger sprekker eller siger sammen før eller siden. Vi har fremdeles friheten til å peke på ting som burde vært rettet opp i. Vi har fremdeles muligheten til å velge noe med hold i og en framtid også for de små. Og den muligheten bør vi ikke gi fra oss uten videre.

Og da var dagens blogg kommet til en ende. Det ble lite om meg selv i dag, så det er antagelig grenser for hvor mye folk kan skrive om en ulykkelig barndom og et liv med angst og depressive tilbøyeligheter, tross alt. Eller kanskje ikke, vi får nå se. Det kommer dager etter dette. Men kanskje jeg i stedet for navlebetraktninger kunne skrive mer om kvinner og hårvekst? For noen av de feminine kjemper for retten til hår under armene og på beina, mens trenden blant menn ser ut til å være fjerning både her og der, til vi ligner førpubertale gutter hele gjengen. Men bredbeint bære skarpe våpen og stå og mige skal vi, kom ikke her, så får heller noen andre tørke opp sølet etter oss om vi trykker av litt feil. Jeg så en boksekamp på tv i går, og joda - med armhuler glatte som ei barnerumpe forsøkte en muskelbunt å slå en annen i svime. Så der har jeg noe å skrive om. Eller jeg kan skrive om mat. Mat er gøy. Og godt. Og relativt ufarlig, om en ser bort fra diverse tilsetningsstoffer. Eller hvis du da ikke har et problem med den på et mentalt plan. Noe jeg ikke har. Så jeg vurderer å lage denne lille godbiten en gang overskuddet melder sin ankomst. Noe som ikke skjer i dag, gitt varmen som har lagt seg over Bergen som et dirrende teppe av skimrende sollys og blå, blå himmel. 

Dagens bilde er det yngste datteren min som har tatt. Jeg synes det passet til dagens tema, med det lille mennesket som krabber opp av det blåsvarte hullet. Men igjen, der har du meg, jeg kan si og mene nesten hva jeg vil. Og det kan du også.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Et innslag jeg så på Norske talenter i går. Det viser en ung mann fra Bergen, som lagde en sang til sin mor før hun døde. Må innrømme at jeg ble rørt. Sjekk ut selv: