Jeg er av verden kjed og all dens usselhet.

Så fikk vi helg nok en gang. Helg er ikke det verste en kan få. For eksempel er regninger i posten du ikke forventet, mye verre. Til og med valgreklame synes jeg er verre enn helg, spesielt siden jeg har fått et merke som sier nei takk til reklame på postkassa mi nå. Noe som blir respektert av de fleste annonsører, men altså ikke av alle politiske partier. Så det er mye vi trenger mindre enn en markert ukeslutt. Hemoroider, for eksempel, vil nok enkelte påstå er mindre attraktivt enn noen fridager. Eller fotsopp. Selv har jeg ikke erfaring med akkurat de greiene, men jeg tviler ikke på at det kan være mer utfordrende enn en rolig søndags formiddag, gjerne i familiens lune palett av høstfarger og harmonisk pertentlighet, der alt har sin naturlige plass, noe som også innbefatter å ha kaffekoppen innenfor rekkevidde.

I tillegg til at det er helg, begynner det jo å gå mot høst,  uten at vi alle ominnreder eller fargesetter hjemmet vårt på nytt av den grunn. Fordelen med årstiden slik jeg ser det, er mer at det dukker opp noe som jeg liker å se på tv, i motsetning til hva sommeren ofte har å tilby. Og siden jeg tilbringer mye tid i min lille krybbe pga av invalidiserende angst, blir tv til tider et ganske viktig element i livet mitt. I går så jeg for eksempel både Stjernekamp og Skal vi danse. Og det kjente jeg gjorde meg litt lykkelig, selv om jeg helst ville sett både Egor Filipenko og Elena Bokoreva Wielsrud  svinge seg på gulvet. Noe jeg ikke fikk. Istedet var Egor Filipenko blitt dommer. Ikke alt nytt er nødvendigvis til det bedre, selv om dette utavkomfortinnslaget på lørdagskvelden fikk meg til å smile:

Et annet innslag i Stjernekamp som vekket meg litt opp, var unge Celine Helgemo sin tolking av en låt av Gåte. Jeg spilte mye Gåte for noen år siden, så det var kjekt å bli minnet på dem igjen. Innslaget fra Stjernekamp kan du se her, og originalen finner du her.

Jeg liker å se konkurranse- og reality-tv. I hvert fall noen av seriene. Det vekker følelser i meg. Både gode og vonde. Og følelsene er i en setting hvor det er lett å forholde seg til dem. Slik tror jeg det er for de fleste, som ser på denne typen programmer. Noe ikke alle gjør. Noen synes hele greia er skit. Selv om det synspunktet nok styres av andre grunner enn en frykt for å kjenne på noe. Likevel, det finnes settinger i våre liv hvor følelser ikke er like velkomne som når de når oss via bøker, film, sport eller tv. Det oppleves med andre ord mest kontrollerbart når vi kan beskue andres følelser og de samtidig vekkes i oss selv, om det skjer på arenaer hvor det meste er forutsigbart, regissert og innenfor trygge rammer. Når det skjer i RL, blir det mye vanskeligere. I hvert fall om det er negative følelser vi blir møtt med, eller som vekkes i oss. Uten denne mekanismen som trigger ting i ganske mange av oss oss, ville realityprogram ikke fungere, mye kunst ville forsvinne, og vi ville fått noe annet i stedet. Selv om kunst og reality er to vidt forskjellige ting, handler det ofte også i kunsten om å nå noe i andre mennesker. Enten det er på et følelsesplan, intellektuelt plan eller et politisk.

Om en googler "fluer og vannposer", får en fram et forslag til hvordan en skal unngå å få fluer i huset på sommeren. Alt en trenger er en pose vann hengende i døråpningen eller i vinduet. Det skal funke, uten at noen påberoper seg å vite hvorfor. Men som det sies i den lille videoen som følger artikkelen: 84 millioner vietnamesere kan ikke ta feil. Det samme kan en kanskje si om reality-tv også. Millioner sitter jo og ser på det. Så noe bringer disse programmaene til torgs, selv om det for mange blir helt feil å se på det, og ikke alle kvaliteter er av de mest opphøyde bestandig.

Blant motstanderne er det slik jeg oppfatter det likevel noe en kan godta. Skillet går i blant mellom hva en realityserie tar utgangspunkt i. Det blir derfor også et skille mellom dem som ser på Paradise Hotel, og de som ser på Stjernekamp. Selv om begge seriene henvender seg til følelsene våre, kan Stjernekamp gi oss en intellektuell eller kunstnerisk knagg å henge vår interesse på, som Paradise Hotel ikke klarer å komme i nærheten av, selv på en god dag. På samme måte kan en si at en serie som 71 Grader Nord, for noen kanskje kan rettferdiggjøres gjennom en interesse for friluftsliv, mens jakten på Kjærligheten kanskje ikke kan inkorpereres i et spiselig element på samme måte, selv om det er matprodusenter som står i fokus. Hvor den nye serien Diktaturet legger seg, skal jeg ikke uttale meg om. Men selv om den bygger på mye av det samme som Big Brother gjør, forsøker den nok å henvende seg til et litt annet publikum likevel. Hvem serien som skal vise naken-dating henvender seg til, er ikke godt å si, men det inkluderer nok i hvert fall dem som liker å se andre mennesker nakne.

Noen liker hund, andre katt. Vi er forskjellige og har forskjellige preferanser på mange felt. Men i blant får jeg følelsen av at Reality-tv for noen blir oppfattet på linje med Se og Hør. Det er noe en ikke vil vedkjenne seg, fordi det ikke er politisk korrekt, og derfor fortjener lite mer enn forakt. Men likevel leses det litt i smug. Sitter en på et venterom, finner en mer utslitte Se og Hør, enn utslitte Kapital, selv om begge tilbudene er innenfor rekkevidde. Det betyr selvfølgelig ikke at flertallets valg alltid er de riktigste, eller er det som skal definere alle kvaliteter. Det betyr heller ikke at det alltid er slik at denne verdens Se og Hør velges først, for det finnes selvfølgelig mennesker som velger bevisst blant hva de ønsker, og ikke blant hva som er lettest tilgjengelig. Uansett hvilket plan det er på. Og bra er det, for det er ofte idealistene som peker på ting som kunne vært bedre for flere enn seg selv. Blant idealistene finner en mange unge. De har ikke resignert enda. Du må ikke svikte oss nå,  synger Gåte til ungdommen. Og det er det bra at de synger. For vi trenger ungdommens kraft og pågangsmot langt mer enn ordene til gamle bloggskrivende menn som undertegnede. For selv om de som sitter med makt, penger og posisjoner, har fått noen år på hengeræva og påberoper seg å vite best, samt har midlene og viljen til å holde fast ved det de påstår å vite, gjelder ikke det nødvendigvis alltid for folk som meg. Selv om jeg er gammel nok til å bruke ord som "samt".

Men ung/gammel, folk er uansett forskjellige, og i mitt hode bør de få lov til å være det. Ofte er vi også både og. Vi har fått noen rynker, men føler oss unge. Alternativt kjenner vi oss voksne og synes vi har skjønt det meste, men er fremdeles ungdom og uten mange erfaringer enda. Og uansett alder spiser vi en sjokolade, selv om vi vet at et eple er sunnere. Selv er jeg slik jeg oppfatter meg selv forskjellig så det holder, og jeg påberoper meg retten til både å være det, og til å være åpen om det. Selv om det innbefatter både reality-tv, alder, og fysisk og psykisk helse som gir minimalt av status, og derfor at jeg vil bli sett ned på av noen. Det må jeg leve med. Men mennesker som ser ned på andre mennesker, opphøyer seg selv, og står i blant for en elitisme og et tenkesett som i deres eget hode gjør dem bedre enn folk flest, med påfølgende flere rettigheter, mer enn at tenkesettet skal føre til et inkluderende og raust, demokratisk samfunn, hvor det er plass også til Jørgen Hattemaker. Menneskeforakt fører kanskje ikke noe godt med seg, selv om den utøves hele tiden. Og dét er kanskje også verdt å tenke litt over, i disse valgtider, og en tid der mye dreier seg rundt fremmedfrykt, båtflyktninger, jeg vil ha mer og jeg vil ha det alene, og om bevæpnet politi.

Dagens bilde er av en keramisk skulptur jeg lagde en gang for lenge, lenge siden.

Dagens link er til nok ei låt av Gåte (ble mye Gåte i dag), og tar utgangspunkt i et dikt av Gjest Baardsen. Det er likevel bare første verset i et langt dikt de synger. Tittelen på dagens Vannland kommer også fra dette diktet.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: