søndag 30. august 2015

Jeg er av verden kjed og all dens usselhet.




Så fikk vi helg nok en gang. Helg er ikke det verste en kan få. For eksempel er regninger i posten du ikke forventet, mye verre. Til og med valgreklame synes jeg er verre enn helg, spesielt siden jeg har fått et merke som sier nei takk til reklame på postkassa mi nå. Noe som blir respektert av de fleste annonsører, men altså ikke av alle politiske partier. Så det er mye vi trenger mindre enn en markert ukeslutt. Hemoroider, for eksempel, vil nok enkelte påstå er mindre attraktivt enn noen fridager. Eller fotsopp. Selv har jeg ikke erfaring med akkurat de greiene, men jeg tviler ikke på at det kan være mer utfordrende enn en rolig søndags formiddag, gjerne i familiens lune palett av høstfarger og harmonisk pertentlighet, der alt har sin naturlige plass, noe som også innbefatter å ha kaffekoppen innenfor rekkevidde.

I tillegg til at det er helg, begynner det jo å gå mot høst,  uten at vi alle ominnreder eller fargesetter hjemmet vårt på nytt av den grunn. Fordelen med årstiden slik jeg ser det, er mer at det dukker opp noe som jeg liker å se på tv, i motsetning til hva sommeren ofte har å tilby. Og siden jeg tilbringer mye tid i min lille krybbe pga av invalidiserende angst, blir tv til tider et ganske viktig element i livet mitt. I går så jeg for eksempel både Stjernekamp og Skal vi danse. Og det kjente jeg gjorde meg litt lykkelig, selv om jeg helst ville sett både Egor Filipenko og Elena Bokoreva Wielsrud  svinge seg på gulvet. Noe jeg ikke fikk. Istedet var Egor Filipenko blitt dommer. Ikke alt nytt er nødvendigvis til det bedre, selv om dette utavkomfortinnslaget på lørdagskvelden fikk meg til å smile:



Et annet innslag i Stjernekamp som vekket meg litt opp, var unge Celine Helgemo sin tolking av en låt av Gåte. Jeg spilte mye Gåte for noen år siden, så det var kjekt å bli minnet på dem igjen. Innslaget fra Stjernekamp kan du se her, og originalen finner du her.

Jeg liker å se konkurranse- og reality-tv. I hvert fall noen av seriene. Det vekker følelser i meg. Både gode og vonde. Og følelsene er i en setting hvor det er lett å forholde seg til dem. Slik tror jeg det er for de fleste, som ser på denne typen programmer. Noe ikke alle gjør. Noen synes hele greia er skit. Selv om det synspunktet nok styres av andre grunner enn en frykt for å kjenne på noe. Likevel, det finnes settinger i våre liv hvor følelser ikke er like velkomne som når de når oss via bøker, film, sport eller tv. Det oppleves med andre ord mest kontrollerbart når vi kan beskue andres følelser og de samtidig vekkes i oss selv, om det skjer på arenaer hvor det meste er forutsigbart, regissert og innenfor trygge rammer. Når det skjer i RL, blir det mye vanskeligere. I hvert fall om det er negative følelser vi blir møtt med, eller som vekkes i oss. Uten denne mekanismen som trigger ting i ganske mange av oss oss, ville realityprogram ikke fungere, mye kunst ville forsvinne, og vi ville fått noe annet i stedet. Selv om kunst og reality er to vidt forskjellige ting, handler det ofte også i kunsten om å nå noe i andre mennesker. Enten det er på et følelsesplan, intellektuelt plan eller et politisk.

Om en googler "fluer og vannposer", får en fram et forslag til hvordan en skal unngå å få fluer i huset på sommeren. Alt en trenger er en pose vann hengende i døråpningen eller i vinduet. Det skal funke, uten at noen påberoper seg å vite hvorfor. Men som det sies i den lille videoen som følger artikkelen: 84 millioner vietnamesere kan ikke ta feil. Det samme kan en kanskje si om reality-tv også. Millioner sitter jo og ser på det. Så noe bringer disse programmaene til torgs, selv om det for mange blir helt feil å se på det, og ikke alle kvaliteter er av de mest opphøyde bestandig.

Blant motstanderne er det slik jeg oppfatter det likevel noe en kan godta. Skillet går i blant mellom hva en realityserie tar utgangspunkt i. Det blir derfor også et skille mellom dem som ser på Paradise Hotel, og de som ser på Stjernekamp. Selv om begge seriene henvender seg til følelsene våre, kan Stjernekamp gi oss en intellektuell eller kunstnerisk knagg å henge vår interesse på, som Paradise Hotel ikke klarer å komme i nærheten av, selv på en god dag. På samme måte kan en si at en serie som 71 Grader Nord, for noen kanskje kan rettferdiggjøres gjennom en interesse for friluftsliv, mens jakten på Kjærligheten kanskje ikke kan inkorpereres i et spiselig element på samme måte, selv om det er matprodusenter som står i fokus. Hvor den nye serien Diktaturet legger seg, skal jeg ikke uttale meg om. Men selv om den bygger på mye av det samme som Big Brother gjør, forsøker den nok å henvende seg til et litt annet publikum likevel. Hvem serien som skal vise naken-dating henvender seg til, er ikke godt å si, men det inkluderer nok i hvert fall dem som liker å se andre mennesker nakne.

Noen liker hund, andre katt. Vi er forskjellige og har forskjellige preferanser på mange felt. Men i blant får jeg følelsen av at Reality-tv for noen blir oppfattet på linje med Se og Hør. Det er noe en ikke vil vedkjenne seg, fordi det ikke er politisk korrekt, og derfor fortjener lite mer enn forakt. Men likevel leses det litt i smug. Sitter en på et venterom, finner en mer utslitte Se og Hør, enn utslitte Kapital, selv om begge tilbudene er innenfor rekkevidde. Det betyr selvfølgelig ikke at flertallets valg alltid er de riktigste, eller er det som skal definere alle kvaliteter. Det betyr heller ikke at det alltid er slik at denne verdens Se og Hør velges først, for det finnes selvfølgelig mennesker som velger bevisst blant hva de ønsker, og ikke blant hva som er lettest tilgjengelig. Uansett hvilket plan det er på. Og bra er det, for det er ofte idealistene som peker på ting som kunne vært bedre for flere enn seg selv. Blant idealistene finner en mange unge. De har ikke resignert enda. Du må ikke svikte oss nå,  synger Gåte til ungdommen. Og det er det bra at de synger. For vi trenger ungdommens kraft og pågangsmot langt mer enn ordene til gamle bloggskrivende menn som undertegnede. For selv om de som sitter med makt, penger og posisjoner, har fått noen år på hengeræva og påberoper seg å vite best, samt har midlene og viljen til å holde fast ved det de påstår å vite, gjelder ikke det nødvendigvis alltid for folk som meg. Selv om jeg er gammel nok til å bruke ord som "samt".

Men ung/gammel, folk er uansett forskjellige, og i mitt hode bør de få lov til å være det. Ofte er vi også både og. Vi har fått noen rynker, men føler oss unge. Alternativt kjenner vi oss voksne og synes vi har skjønt det meste, men er fremdeles ungdom og uten mange erfaringer enda. Og uansett alder spiser vi en sjokolade, selv om vi vet at et eple er sunnere. Selv er jeg slik jeg oppfatter meg selv forskjellig så det holder, og jeg påberoper meg retten til både å være det, og til å være åpen om det. Selv om det innbefatter både reality-tv, alder, og fysisk og psykisk helse som gir minimalt av status, og derfor at jeg vil bli sett ned på av noen. Det må jeg leve med. Men mennesker som ser ned på andre mennesker, opphøyer seg selv, og står i blant for en elitisme og et tenkesett som i deres eget hode gjør dem bedre enn folk flest, med påfølgende flere rettigheter, mer enn at tenkesettet skal føre til et inkluderende og raust, demokratisk samfunn, hvor det er plass også til Jørgen Hattemaker. Menneskeforakt fører kanskje ikke noe godt med seg, selv om den utøves hele tiden. Og dét er kanskje også verdt å tenke litt over, i disse valgtider, og en tid der mye dreier seg rundt fremmedfrykt, båtflyktninger, jeg vil ha mer og jeg vil ha det alene, og om bevæpnet politi.

Dagens bilde er av en keramisk skulptur jeg lagde en gang for lenge, lenge siden.

Dagens link er til nok ei låt av Gåte (ble mye Gåte i dag), og tar utgangspunkt i et dikt av Gjest Baardsen. Det er likevel bare første verset i et langt dikt de synger. Tittelen på dagens Vannland kommer også fra dette diktet.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: 











onsdag 26. august 2015

Litt om følelser, og hva vi gjør med dem.




I dag sov jeg til klokka ett. Det vil si at øret var mot puta i rundt elleve, tolv timer. Og det er jo ikke verst, for en mann på seksti, når disse timene heller ikke ble avbrutt av turer på latrinen. Så noe er bedre enn gjennomsnittet med undertegnede, føles det som. Grunnen til at jeg sov så lenge, var at jeg var sliten, tror jeg. Ikke fordi jeg lemper spesielt mye stein for tiden, men mer fordi jeg har litt mye følelser å stri med. Noen ganger føles det som om jeg er over gjennomsnittet med tanke på følelser også.

Det å ha mange og sterke følelser å deale med, har sin pris. Noen ganger skulle jeg ønske jeg hadde mer kontroll over dem, istedet for at de tar kontroll over meg.

I går var jeg på atelieret, og det ble følelsesmessig utfordrende. Ikke fordi det oppsto noen "situasjon", men bare fordi følelsene mine i blant løper litt løpsk. For eksempel angsten. Og angst hadde jeg i går, uten at den nødvendigvis hadde noe med jobben å gjøre. Så i dag vil jeg snakke om følelser koblet til en situasjon, og hvordan en kan forholde seg til dem.

Jeg kunne selvfølgelig skrevet om helt andre ting også, verden er jo større enn lille meg og hva jeg eller du føler, og gir langt flere temaer å velge mellom. Jeg kunne for eksempel skrevet ganske mye om det siste stuntet til vår noe merkelige og litt skumle, høyrevridde justisminister, for det kan det sies mye om. Det samme kan en om grenser, og ting som at målet helliger middelet, som ser ut til å være et motivasjonsfremmede tenkesett når den nevnte Anundsen hiver seg utpå, enten det er for å tvinge folk ut av landet, eller stramme til grensene rundt velstanden vår så ingen slipper inn. Jeg kunne også kommet med noen synspunkt rundt hva som er motivet bak å putte skarpladde våpen i hendene på unggutter i svarte uniformer, men det ville tatt litt tid, så vi får ta det en annen gang.

Andre ting jeg kunne skrevet litt om er bil. For jo, bil er noe jeg liker. Jeg hadde for eksempel ikke lagt meg på magen og blånekta, om denne hadde kommet og hivd seg over meg med løfter i blikket. Selv om den i videoen under her, nok får det til å rykke enda litt mer i pungen, kanskje. Det er lov å drømme.





Det jeg liker mindre er middelklassemenn i BMV med testosteron som veiviser i stedet for trafikkregler, som alltid skal først frem og ikke ser ut til å ha blinklys. At de kræsjer mer enn folk flest, kom ikke som en bombe på meg.

Men jeg skulle snakke om følelser, og om hvordan en kan forholde seg til dem.

Tenk deg at du opplever noe som trigger sterke følelser i deg. Det kan være sinne, angst, følelsen av å bli latterliggjort eller tråkket på. Valgmulighetene er store. Noen ganger går vi hjem etter å ha blitt overveldet av slike følelser, og gjenopplever situasjonen igjen, og igjen og igjen. Det kan stjele nattesøvn og konsentrasjonsevne. Kanskje gjenopplever en det med en indre dialog, der en selv setter den en mener var for eksempel urettferdig, ettertrykkelig på plass. På denne måten kan en stå i de vonde følelsene nesten så lenge en ønsker, og til og med få dem til å vokse utover sine egne bredder. Til det brenner seg ut, eller legger seg til å sove i oss, fram til vi møter personen vi mener bærer ansvaret for følelsene våre igjen. Om vi da ikke velger å holde oss unna vedkommende, eller støte hen ut. Uten at det kommer noe godt ut av det i det hele tatt. For andre mennesker og egne følelser vil vi jo alltid måtte møtte. Om vi ikke doper oss fra sans og samling i vårt eget private lille fengsel, enten fengselet er valium, en innsjø av alkohol, mer ulovlige stoffer, tvangshandlinger, selvskading, over- eller underspising, eller bare bare vår egenskapte og uinntakelige borg av selvrettferdighet og ansvarsfraskrivelser.

Tenk om en i stedet for å gi næring til vonde følelser, heller tok tak i situasjonen som utløste dem når en kom hjem, og valgte å forholde seg til den uten følelsene som hadde blitt trigget. Forsøkte å fortelle om situasjonen til noen, eller skrive den ned. Som en liten historie. Helt uten å fargelegge det med følelser. Kanskje det kunne få en til å se annerledes på ting. Om en deretter i tillegg forsøkte å skrive ned eller fortelle samme historien, men denne gangen med alle følelsene en opplevde, så ville en antagelig se en forskjell. Og den forskjellen ville kanskje blitt mest merkbar når det kommer til lengde på historien.

1. I dag kom Lise og satte seg ved siden av meg i lunsjen. Vi pratet en del om forskjellige tema, og spiste maten vår. Hun hadde med seg salat, og jeg skiver med sjokoladepålegg. Da vi var ferdige gikk vi hvert til vårt.

2. I dag kom Lise og og satte seg ved siden av meg i lunsjen. Jeg kjente at det ble litt ubehagelig, for hun satte seg for nært. Jeg skjønner ikke hvorfor hun alltid må kline seg helt opptil folk. Jeg får angst av det. Vi pratet en del om forskjellige tema, som om jeg hadde noe valg. Hun klarer jo ikke akkurat å holde kjeft, og attpåtil prater hun kun om seg og sitt og det føkkings perfekte livet hun later som om hun har. Jeg fikk helt noia da hun spurte hvor jeg var i ferien. Som om jeg hadde det minste lyst til å si at Tore forlot meg på grunn av en bitch som minner ganske mye om et tilsvarende beinrangel som hun selv er, og at jeg derfor stort sett satt hjemme og grein og spiste sjokolade og drakk bøtter med pappvin. Jeg kjente det kokte i meg. Og enda verre ble det med skårblikket hun sendte mot sjokoladepålegget mitt. Mens hun selv satt der og pirket i den vanlige salaten som en bedriten kanin. Jeg må da få lov til å ha noe godt på maten selv om jeg har et par kilo for mye å dra på. Jeg fatter ikke at hun ikke skjønner hvor provoserende hun er. Etter at hun hadde ødelagt lunsjpausen min trippet hun ut av lokalet mens hun hun smilte søtt mot sjefen. Fordømte hore.

Det er ikke vanskelig å se at dette virker som to forskjellige historier. Det som er mer verdt å merke seg, er at "Jeg" i historie nr.2, legger ansvaret for alle følelsene hun opplever over på Lise, mens hun selv blir et offer.

En annen ting en bør bite seg merke i, er at slike løsningsstrategier hvor en ser litt nærmere på følelsene sine, kan funke for menn også. En trenger ikke å stenge seg inne i garasjen eller å brumme mot kjerring og unger. Det er lov til å sette ord på ting.

Jeg tror at om en klarer å stille to slike forskjellige vinklinger på en hendelse opp mot hverandre i hodet mens en fremdeles står i situasjonen, vil en kunne dempe mye av følelsene sine der og da, og kanskje klare å se hva som er hva litt bedre, og hvem som har ansvar for hva også. Det er i hvert fall verdt en forsøk, kanskje. Og fram til en klarer det, kan en trene på det hjemme, gjennom å skrive eller fortelle til noen om det en opplever via to versjoner.

Og med dette bitte lille redskapet til å forstå og takle følelser, eller om du vil; servering av bedriten bedrevitenhet uten at jeg forstår noe i det hele tatt, men bare forsøker å få folk til å ikke stå opp for seg selv, runder jeg av dagens blogg.

Dagens bilde begynte jeg på i går, og det er derfor kun i sin spede begynnelse. 

Alt har sin begynnelse, og det meste kan bli til noe. Dette bildet har arbeidstittelen Bønn, og det har sin årsak i at jeg arbeider mot en utstilling med tema linket til kristendom.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:









mandag 24. august 2015

Ikke alt er til å smile av.




Da har en ny uke kommet seg i siget. Den forrige sluttet med feiringen av eldste datteren min sin bursdag, og siden hun er frisør, benyttet jeg anledningen til å få snauet skallen. Derav det nydelige bildet av undertegnede i dag. Når håret først skal taes, kan en like godt ta skikkelig i. Så i det siste har maskinen vært innstilt på 3mm.

Ikke alle bilder som blir tatt av oss viser oss fra vår beste side. Men skitt au, det er da ikke så farlig. Så bemerkningen om at jeg på vedlagte bilde ligner på  Montgomry Burns fra familien Simpson, prellet derfor av som vann på gåsa.

Om noen hadde tatt bilder av oss i alle de små øyeblikkene når vi glemmer oss selv, ville det blitt mange rare bilder. I et innlegg kalt, "Hva ser du når jeg ikke ser", under bloggen Trua på livet, blir det nevnt noe om hvordan en ser ut under sex, så der har vi ett eksempel på motiver vi kanskje ikke hadde likt om vi fikk se oss selv avfotografert. Og enda mindre hadde vi kanskje likt at andre hadde fått se det, selv om det var aldri så ekte. For ekte skal jo det meste være, sies det. "Det blir så høye krav til å være ekte at en må fake det for å være i nærheten", skriver Molly under den nevnte bloggen. Og akkurat den bemerkningen fikk meg til å trekke på smilebåndet.

Det er mye en kan fake. Og det er mye en kan trekke på smilebåndet av. Naturvernerne smiler  visstnok over død skog. Mens alle turgåere smiler kanskje ikke like mye over en ulv fanget på kamera utenfor Oslo, bare tre minutter før et barn gikk forbi. Hvem som smiler over at advokater går til aksjon og nekter å stille til fengslingsmøter, vet jeg ikke. Men de selv synes et påslag på timelønna for rettshjelp som hever den med 80 til kr.1050, er grunn god nok til markere seg for. Som om de ikke smiler hele veien til banken fra før. Men én advokat går på jobb likevel. Så får hver og en sette ting i perspektiv så godt en kan.

Selv har jeg mer til overs for smilet til en dame fra Trøndelag, enn advokatenes. Du kan leve godt med en bipolar lidelse, sier hun, og har begynt å arbeide som fylkeskoordinator for Bipolarforeningen. Hennes livserfaringer kommer til nytte. Og sånt er bra. Selv om hun neppe får 1050 i timen for det, men heller neppe er der hvor alt skal måles i penger. For alt trenger ikke å handle om å få mest mulig penger ut av det, mens litt ekstra kunne komme langt bedre med for de som har minst enn dem som har så det holder og vel så det. Noe spesielt de som har aller minst vet noe om. Og antagelig vil få vite enda mer om. For nå går det visst på ræva med Norge snart, skrives det mye om i media for tiden, uten at jeg skal trekke tråder tilbake til jernkvinnen Thatchers snuoperasjon for England av den grunn. The lady's not for turning, sa hun, i hvert fall,



men det hindret henne ikke i å rævkjøre store deler av samfunnet av den grunn, vil kanskje noen påstå. Uten at en trenger å sprette champagneflaska når folk dør av den grunn. Uansett kommer nok ikke svikten i oljeinntektene her i landet til å hindre de som har mye i å ville ha mer, mens det nok kommer til å svi innbitt både her og der for de svakeste i samfunnet. Jeg har nevnt det før, og nevner det igjen; de svakeste går ikke til streik.

Det er mye en kan skrive blogg om. En kan for eksempel skrive om at det rasles med sablene i Korea, og kanskje noe om atomvåpen når en er inne på det temaet.  Men det er enda mer en kan la være å skrive om. Så nå tar jeg tak i den sist nevnte muligheten, og avslutter.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:









fredag 21. august 2015

The tyrant within us.




Vi streber alle på et eller annet nivå mot det perfekte. Selv om vi gjerne kaller det andre ting. Som å gjøre det beste ut av noe, eller strekke seg etter et eller annet. Mens andre ganger har vi mest fokus på å ikke gjøre noe feil. Til å hjelpe oss til å se hva vi bør strekke oss etter, har vi maler. Én mal kan vise oss hvordan en perfekt oppførsel er, en annen hvordan vi bør kle oss, en tredje hvordan jeg bør skrive denne bloggen. Og vi kaller gjerne malene for regler. Ofte kan disse reglene fungere som et hjelpemiddel, men de kan også fungere som et tyranni. Det kommer an på hvordan vi forholder oss til dem, og hvordan de brukes for eller mot oss av andre.

For meg som lever med angst, finnes det mange regler som folk flest kanskje ikke har. Så for meg har mange av reglene blitt et tyranni. Ikke i form av at jeg må gjøre noe, som i OCD, men mer i form av at jeg ikke bør gjøre noe, d.v.s isolere meg fra omverden. Og det skyldes at for sosial angst, er malen for hvordan en skal være, tenke, føle og oppføre seg på, lagt på et plan som skal hindre at noen får noe å utsette på deg. D.v.s. tenke noe negativt om en, som en ikke har kontroll over selv. Som igjen gjerne handler om at en er under hælen på Skam. En kan også si at ens egne følelser er ens egen tyrann. For veldig ofte blir en ikke gitt valgmuligheter, slik en kan ha i et demokratisk styresett.

Hos meg er det slik at følelsene og skammen forsøker å hindre meg i det meste. De lykkes ikke alltid, men de lykkes ofte. Og det er ikke alltid mulig for meg å forutse når de vil lykkes, og når jeg selv vil klare å stå i mot. Angsten kan komme som julekvelden på kjerringa, mens fraværet av angst kan komme som kjerringa på julekvelden. Jeg vet aldri alt på forhånd. Selv om jeg vet litt om hva som kan trigge ting. Så noen dager kommer jeg meg ikke ut av leiligheten, selv om en stor del av meg ikke vil annet enn det. Kraften i angsten er likevel størst. Og den forteller meg at jeg ikke må vise noen hva jeg føler. Hvorfor det har blitt slik, skal jeg ikke gå inn på nå. Men alle konsekvenser har en årsak.

Disse mekanismene med sitt eget tyranni, trenger en likevel ikke å ha en diagnostisert angst for å oppleve. Mange har for eksempel blitt spurt om de kan tegne en tegning i en eller annen anledning, men ender opp med å vri seg unna, og si at de kan ikke tegne. Ofte handler det da om at de ikke vil kjenne på den lille berøringen av skamfølelse som dukker opp når noen får se resultatet av det de selv tenker på som evneløshet. Det samme kan skje om du blir bedt om å holde en tale, skrive et innlegg, en innbydelse eller lignende. Det kan skje om noen byr deg opp til dans, eller ber deg bake ei kake. Det er ikke grenser for mangfoldet tyrannen i oss har å velge mellom. Så vi har alle vårt som den kan bruke.

Så blir spørsmålet da; er det fordi vi er så dårlige til noe vi lar tyrannen i oss herje fritt, eller er det fordi vi ikke vil at noen skal se det, få vite det, og derfor avsløre oss som ikke gode nok?

For en god del år tilbake, arresterte yngste datteren min meg. Hun hadde fortalt om en karakter på skolen hun var veldig fornøyd med å ha fått, men jeg klarte ikke å styre unna et "men", etter først å ha skrytt av henne. "Men jeg vet du kan enda bedre", sa jeg, i hva jeg selv oppfattet som et forsøk på å motivere. " Nå ødela du hele gleden min over det jeg fikk til med et men", responderte hun. Og den kjente jeg langt inn i hjerterota. Så slike "men" har jeg forsøkt å styre unna i ettertid, om noen forsøker å vise noe de har fått til, eller at de er stolte over noe.

Jeg tror at den tyrannen jeg omtalte, fødes av en slik stemme som jeg ble overfor datteren min. Vi opplever den alle, den er ikke i oss fra fødselen av. Jeg tror den kommer fra et sted etter at vi blir født. Enten det er i form av samfunnets til tider trange maler, foreldrene våre, lærere eller venner og bekjente. Det er disse stemmene som fødte tyrannen i deg. Den oppsto ikke i deg uten grunn. Det er disse menneskene som trykker deg ned fremdeles. Det betyr ikke at det er gjort mot deg bevisst eller av ondskap, ofte er det bare av ubetenksomhet, eller at noen har hatt seg selv mest i fokus. Andre ganger kan det også skyldes Janteloven.

Mennesker som lever i samfunn der Jante ikke har like gode eksistensvilkår som hos oss, er ikke like fulle av skam som vi er. Mange amerikanere, for eksempel, hiver seg utpå noe nytt og forsøker med humor, selvironi og entusiasme, der mange nordmenn står forknytte og ikke vil delta og helst ikke vil bli sett i det hele tatt.

Siden jeg tror at det er mennesker rundt oss som føder tyrannen vi lever med, tror jeg også at vi selv ofte nærer tyrannen i noen, med måten vi møter dem på. Det betyr ikke at vi ikke skal være kritiske, det betyr kun at vi skal tenke oss om litt. Ikke alt ved andre må hele tiden kritiseres eller måles opp mot noe. Ikke alt må perfeksjoneres, selv om vi ser en mulighet for det. Om barnet ditt viser deg en tegning, trenger du ikke møte det med hvordan tegningen kunne blitt bedre. Og slik er det mellom oss voksne også. En trenger ikke alltid å være hjelpsom der og da. En kan ta i mot det en blir gitt. Og om en føler et behov for det,  heller vise en annen løsning senere, som da kanskje ikke vil framstå som kritikk, men i stedet fungerer som en aha-opplevelse.

Jeg vet ikke hva din tyrann forteller deg. Men jeg har sterk tro på at det blant annet kan kobles til frykten for å bli avslørt. Frykten for å bli kledd naken. Så tyrannen fungerer som en utpresser. Det betyr at den mister litt av sin makt, om du våger å vise deg naken. Og slik fungerer det med angst også. Den blir gjerne litt mindre om du forsøker å ikke skjule den. Det igjen, kan en koble til et begrep som å være tro mot seg selv. 

Om en er tro mot det en føler, blir følelsene mindre farlige, og tyrannen mister litt makt. Det gjelder mange av følelsene våre. Sinne er for eksempel ikke så farlig å vise overfor dem en er helt trygg på, men gjerne vanskelig å forholde seg til når det er rettet mot noen en ikke våger å vise hvem er er overfor. Slikt blir mat for tyrannen i deg. Og på samme måte fungerer det med mange andre følelser også. De er vanskeligst å deale med når vi knyter oss rundt dem, når vi låser oss inne sammen med tyrannen.

I natt drømte jeg at jeg lagde noen fine tusjtegninger. Jeg tegner ellers lite nå, i stedet maler jeg, så jeg føler jeg har glemt hvordan jeg skal få til en god strek. Det har ført til at den døra har blitt litt lukket, i stedet for at jeg begynner å trene meg opp til å tegne igjen. Dette at jeg lar være å tegne, skjer fordi tyrannen i meg krever det, og truer meg med mer angst om jeg utfordrer hen. Og slik er det med veldig mye jeg ønsker å gjøre. Det tryggeste er å la være. 

Den siste tiden har angstnivået mitt vært høyere enn for et par måneder siden, og mindre forutsigbart, selv om jeg har vanskelig for å tidfeste nøyaktig når det vippet fra det ene til det andre. Antagelig har det vært en glidende overgang. Angsten har i tillegg blitt mer generell, og ikke kun sosialt betinget. Den henger over meg som en fjellside, klar til rive seg løs og falle over meg hvis jeg motarbeider tyrannen i meg. Det eneste som hindrer den i å komme dundrende ned med all sin kraft og fulle tyngde, føles i blant å være en dørkarm. Det gjør at jeg har vært lite utenfor den låste døra mi. Innenfor dørene hvor ingen kan se meg, klarer jeg likevel å takle angsten fordi tyrannen antagelig leser det som underkastelse når jeg sperrer meg inne, og derfor er villig til å gi meg litt fred, noe som fører til at jeg til og med kan ha det litt greit. 

Nå skal jeg avrunde og konkludere, for det er en ting en bør gjøre, lærte jeg på skolen.

Å ikke utfordre en tyrann, gjør at tyrannen kanskje ikke ser deg, og dere kan leve relativt forutsigbart i en slags balanse. Jeg håper likevel at både du og jeg finner nøkler til dørene våre i dagene som kommer. Ikke for å låse oss inne sammen med tyrannene våre, men for å låse opp og få luftet ut litt.

Dagens bilde er av en tusjtegning jeg tegnet for 25-30 år siden.

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link:





onsdag 19. august 2015

Livet er ikke kun politikk. Det er sex også. Og mat.



Det er mye en kan skrive blogg om, hvis en tar utgangspunkt i hva det skrives om i avisene. For eksempel kan en ta en titt på denne videoen for inspirasjon,



den viser til forrige kommunevalg i Bergen. Virkeligheten ble vel ikke helt slik som den forespeiles der. I stedet fikk vi et fall i populariteten til høyresiden. Noe som etter sigende skyldes fem grunner, der det at høyreordføreren ble tatt i løgn er kun en av dem. Så på den måten finner videoen sin naturlige plass; den viser en virkelighet som viste seg å ikke være helt virkelig. I stedet ble det slik at Bergen gikk med et kraftig underskudd, som de eldre og svakeste skal måtte betale for, om en skal tro denne artikkelen. Og nå kunne vi selvfølgelig la dette bli en innfallsport til også å snakke om hva vår empatiske høyreregjering lovte av allmenne goder i stortingsvalget, og hva de i stedet har klart å ta fra de aller svakeste i landet. Men disse tingene vet de fleste om allerede, og bryr seg vel neppe noe særlig om å høre gjentatt, hvis de selv ikke tilhører nevnte gruppe.

Men skitt au, jeg kjenner jeg har litt på hjertet, og jeg tror av en eller annen grunn at heller ikke de som ligger rundt midt på treet eller rett under lønnsmessig, kan slå seg på brystet og og hevde med overbevisning og tyngde at de har fått det så mye bedre i løpet av blåperioden. Valgløfter er i blant valgflesk og blir brukt av alle fordi det er tilgjengelig, men nå handler det om de som har styrt skuta de siste årene. Og de har gått på noen skjær. Så bompengene øker fremdeles og bensinprisen likeså, mens hva som har gitt større rom og viktig frihet kan jeg ikke komme på. Det er i hvert fall ikke friheten som Frp mener ligger i å stenge alle utlendinger ute fra landet vårt, så også nasjonalistene har blitt løyet for. Den stor friheten som ligger i å kunne bruke segway, veier nok ikke opp tungt nok til å sukre den sure pilla. Heller ikke friheten blant utvalget i matvarehandelen, som styres av kun noen få store selskap, har økt. Og det er i hvert fall ikke eiendomsskatten som ble folk flest sin frihet. Eller det at mange barn i videregående skole mistet stipendet, fordi mor og fars inntekt nå slås sammen, selv om de er skilt, og kun den som sitter med det daglige ansvaret i praksis blir den som får det langt trangere. Pluss barna, selvfølgelig. Men hallo, de er barn, de har ingen stemme og kommer fra fattige familier. Konsekvensen er uansett at den som betaler bidrag, nå som før gjerne vil hevde at hen allerede har ytt sin del, så den med den daglige omsorgen vil nok ofte måtte bære ekstrautgiftene/tapet alene. 

For de som har aller minst, har skattelettelsene til de rikeste kostet enda mer. Ett sted må jo pengene komme fra. Så samtidig som for eksempel en uføretrygdet forelder har fått hevet bruttoytelsen, uten å sitte med mer igjen av den grunn, fordi skatten ble hevet tilsvarende eller mer, blir selvfølgelig stipendet til avkommet regnet utifra bruttolønn. Akkurat som ved bostøtte. Så de som har aller minst taper igjen. Selv om de ble forespeilet at den mye måten å regne ut trygden på ikke skulle gi negative utslag for dem med minst. Noe som i dag lett kan virke som en løgn. Og om de med minst ikke taper et kongerike, kan noen hundrelapper eller en tusing gjøre en stor forskjell for en som har lite fra før. Og de kan jo ikke akkurat streike. For de som ikke trenger å tenke på slikt, kan kanskje dette være noe å sikle etter. En trenger jo ikke nødvendigvis å ha en liten elektrisk VW som bil nr.to. Det finnes feitere greier enn det.

En annen ting de blå har klart, er å gi politiet våpen i hverdagen. Og nå vil de gi dem elektrosjokkvåpen også. Så de gjør sitt for å forme det samfunnet vi bor i, løfter dem som har mye enda litt høy(e)re og holder de små nede, mens de kobler ladde våpen opp mot frihetsbegrep. Et elektrovåpen kan jo neppe ha mye nytte for seg om noen sprenger ei bombe, men er desto mer hendig når en skal nedlegge for eksempel en eller annen demonstrant, småtjuv eller en narkoman, som det etter all sannsynlighet vil bli flere av, jo større skillet mellom rik og fattig blir. Så bedre føre var, er kanskje motivet, selv om de sier det er pga av terrorfare. Uten at jeg kan se at politi med gunnern på hofta gjorde så stor forskjell på den andre siden av dammen, da tvillingtårnene falt. Men en kan jo eventuelt bruke våpen om noen spytter på politiet. Noe som trolig kommer til å gi langt sterkere reaksjoner eller i hvert fall kjappere, enn det en veskenapper får. Likevel, litt elektrosjokk ville virket på begge, og ei kule ville stoppet all diskusjon relativt resolutt. Og vi vil alle derfor kunne sove tryggere i sengene våre innenfor bompengeringer og landegrenser som langsomt strammer seg rundt oss.

For oss som ikke liker våpen i hendene på macho menn med uniformer, er det liten trøst å finne i at Politiskolen ikke vil gi elevene mer våpentrening, selv om det allerede har vært flere ulykker. Og ulykkene skyldes etter hva som sies at våpnene er ladd, men ikke har sikringknapp, slik for eksempel våpen i forsvaret hadde da jeg var så vidt innom den greia i ungdommen. Det skal visst få oss til å føle oss trygge, at noen går rundt med et skapt skudd klart i kammeret. I forsvaret var det strengt forbudt. Og det var det en grunn til. 

Men livet er ikke kun politikk. Det er sex også. Med sex kommer begjær og vil ha, og en må forholde seg til grenser. Eller en burde i hvert fall ha noen grenser, tenker jeg. Ikke la alt flyte ut fordi det virker fristende der og da. Men jeg er jo gammel, og lever relativt trygt i min lille, trange verden, og lar meg påvirke lite av fristelser i form av grensebryting eller populisme. En annen og helt annerledes nyhet en kan lese om enn høyrepolitikk og triggerhappy politigutter med dårlig dømmekraft i svart uniform med skarpladde våpen, er at hackere har stjålet infoen til en mengde folk som frekventerer en nettside, hvor de som som hegner til utroskap som fritidssyssel, kan finne en de kan ha seg en liten smule med om behovet dukker opp. For egen del klarer jeg ikke helt å hoste opp noen medlidenhet med disse stakkars "ofrene" som nå kanskje blir avslørt. Det kan hende det er moralisten i meg som hindrer det. 

Det er mye jeg kan skrive om på nett. Jeg kan skrive om meg selv, at jeg lever med en angst og depresjonslidelse, jeg kan vise fram kunsten min uten at noen forsøker å sensurere den, og jeg kan skrive åpent om hva jeg mener om ting og tang i samfunnet vi lever i. Den friheten har vi i vårt land. Uten at politiet kommer med elektrosjokkpistoler for å stanse oss. I hvert fall ikke enda. Pr. i dag er det kun psykiatrien som styrer elektrosjokkene her på bjerget, og de gjør det uten påtrykk fra folk i uniform.

For et par dager siden snakket jeg med en nabo som kommer fra Eritrea, og han pekte på hvor heldige vi er i Norge. Noe det er lett å glemme. Den virkeligheten han kom fra er helt annerledes, fortalte han. Det samme opplevde han da han en periode arbeidet i Saudi Arabia. Han hadde ingen rettigheter i det hele tatt. Politiet kunne stoppe han på gata og forlange å få det han hadde på seg av penger. Bare fordi han var fra et annet land. Og han kunne ikke gjøre noen ting i et forsøk på å forhindre det, om han samtidig fortsatt ville arbeide. Men selv om vi her i vårt langstrakte og skrinne har mye vi bør være takknemlige for sett i forhold til mange andre land, betyr ikke det samtidig at vi bør stå der med lua i handa og drite på hæla i lykksalig troskyldighet og mangel på engasjement for annet enn eget behov, mens vi stemmer Høyre og Frp, og jubler over små, populistiske gavepakker, under et dryss av ballonger med lange neser på. Mens vi glemmer at de fleste ballonger sprekker eller siger sammen før eller siden. Vi har fremdeles friheten til å peke på ting som burde vært rettet opp i. Vi har fremdeles muligheten til å velge noe med hold i og en framtid også for de små. Og den muligheten bør vi ikke gi fra oss uten videre.



Og da var dagens blogg kommet til en ende. Det ble lite om meg selv i dag, så det er antagelig grenser for hvor mye folk kan skrive om en ulykkelig barndom og et liv med angst og depressive tilbøyeligheter, tross alt. Eller kanskje ikke, vi får nå se. Det kommer dager etter dette. Men kanskje jeg i stedet for navlebetraktninger kunne skrive mer om kvinner og hårvekst? For noen av de feminine kjemper for retten til hår under armene og på beina, mens trenden blant menn ser ut til å være fjerning både her og der, til vi ligner førpubertale gutter hele gjengen. Men bredbeint bære skarpe våpen og stå og mige skal vi, kom ikke her, så får heller noen andre tørke opp sølet etter oss om vi trykker av litt feil. Jeg så en boksekamp på tv i går, og joda - med armhuler glatte som ei barnerumpe forsøkte en muskelbunt å slå en annen i svime. Så der har jeg noe å skrive om. Eller jeg kan skrive om mat. Mat er gøy. Og godt. Og relativt ufarlig, om en ser bort fra diverse tilsetningsstoffer. Eller hvis du da ikke har et problem med den på et mentalt plan. Noe jeg ikke har. Så jeg vurderer å lage denne lille godbiten en gang overskuddet melder sin ankomst. Noe som ikke skjer i dag, gitt varmen som har lagt seg over Bergen som et dirrende teppe av skimrende sollys og blå, blå himmel. 

Dagens bilde er det yngste datteren min som har tatt. Jeg synes det passet til dagens tema, med det lille mennesket som krabber opp av det blåsvarte hullet. Men igjen, der har du meg, jeg kan si og mene nesten hva jeg vil. Og det kan du også.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Et innslag jeg så på Norske talenter i går. Det viser en ung mann fra Bergen, som lagde en sang til sin mor før hun døde. Må innrømme at jeg ble rørt. Sjekk ut selv:







mandag 17. august 2015

Kunsten å leve og livet med kunst.





Overskriften på dagens blogg kommer fra en drøm jeg hadde i natt. I drømmen skulle jeg skrive et teaterstykke med samme tittel. Noe som nok ikke kommer til å skje i våken tilstand. For ikke har jeg for vane å kaste meg ut i slike oppgaver, jeg har også glemt hva stykket egentlig handlet om. Det eneste jeg husker er at det tegnet til å bli et eksepsjonelt bra stykke. Slik drømte kunstuttrykk gjerne framstår, helt til du våkner.

Men overskriften husker jeg altså, og den synes jeg har noe for seg. For livet har ikke alltid vært enkelt, men jeg har alltid holdt på med å lage noe. Helt fra jeg var liten og satt med fargestifter, har det vært greia mi. Etter hvert lagde jeg noe av det som var for hånden. En gammel jakke kunne bli en veske, og ei tønne et bord. Helt til jeg endte opp på kunsthåndtverkskolen i Bergen i begynnelsen av åttitallet. Da fikk dette med å skape en mer tydelig retning, og jeg endte opp som keramiker.



 Nå, mange år senere, er det maleri jeg holder på med. I tillegg til installasjoner og utsmykninger. Og det går rimelig greit det også.





En kan vel si at det er kunsten å leve som har gitt meg flest utfordringer, ikke kunsten jeg lever med. Og de som har lest litt her inne før, har antagelig fått med seg at utfordringene for min del startet allerede i barndommen, som ikke var helt stuerein. Jeg har skrevet en liten novelle om hvordan jeg opplevde deler av den, for de som er interesserte i det. Jeg kalte den Ingenmannslandet.



Hadde jeg vært barn i dag, hadde jeg nok endt opp i fosterhjem, eller under et annet tiltak. Hva det igjen kunne ledet til, er det ingen som vet. Det kommer jo uansett an på hvem jeg da hadde møtt, og hvor tidlig det skjedde. Som tolv, trettenåring var nok det meste av angst og kaos allerede forankret solid i meg. Likevel, jo tidligere en får hjelp, jo bedre er det nok. I tillegg heter det ofte at det er aldri for sent. Og jeg tenker i blant at om det vanskelige ikke hadde funnet meg, men om dette med kunstneriske evner hadde blitt lagt vekt på i tidlig alder i stedet, ville jeg ha kommet lenger enn jeg har i dag på den veien. Uten at jeg likevel skal klage med tanke på den delen av livet mitt, for kunsten har gitt meg både et levebrød og et livsinnhold i mange år. I tillegg har den gitt meg en identitet. Jeg er ikke kun et mishandlet barn, angst eller kaos. Jeg er ikke kun alt jeg aldri klarte, og den som aldri lærte å romme seg selv. Jeg er i tillegg kunstner.




Å leve er ikke enkelt. Å bære seg selv kan være tungt. Enten det handler om hvem en er, hva en har gjort eller hva en unnlot å gjøre. Vi har alle slike bører med oss. Jeg er nok heller ikke alene om å ha fått en dårlig start. Slik livet mitt ble, har jeg fått lov til å møte mennesker med all verdens smerte de bærer med seg. Noen har jeg møtt i det virkelige liv, andre her på nett. Med barndommer blant alkoholiserte foreldre, oppvekst på barnehjem, barndommer med misbruk og voldtekter, slag og savn og redsel og en hverdag bestående av lut og kaldt vann. Jeg har møtt folk som på tross av dette har skapt seg et liv. Noen med diagnoser som posttraumartisk stresslidelse, andre med angst, spiseforstyrrelser, selvskading, OCD og diverse personlighetsforstyrrelser.



I tillegg har jeg møtt mennesker som selv om barndommen var grei, har endt opp med diagnoser som har gjort livet vanskelig. Likevel har de klart kunsten å skap seg et liv. Et liv med ADHD, bipolaritet, schizofreni og andre fysiske eller psykiske diagnoser. Merkelapper som for noen som ser dem utenfra kan virke skremmende, men som sier kun noe om utfordringer et menneske kan ha, og ikke noe om godhet, empati, sårbarhet, velvilje, kreativitet, lengsel, latter, kjærlighetsevne, tårer eller vennskap de har fått ta i mot eller dele.

Dessverre har jeg også fått møte mennesker med personligheter som går i retning psykopati og narsissisme. Og jeg bærer med meg en mistenksomhet overfor andre på grunn av dette, som jeg godt kunne klart meg uten. Noe jeg ikke er alene om, for jeg har også møtt andre som har kommet inn i skyggen av noen med en slik personlighet. Enten det var i barndom, voksenalder, eller begge deler. Men uansett hva vi fikk av egenskaper eller utfordringer, uansett hvem vi møtte, uansett hva vi ble utsatt for, uansett hvilke arr vi bærer, på huden eller i sjelen, så har vi et liv. Kunsten er å finne en mening i det. Det føler jeg til tider at jeg klarer.



Livet er ikke kun for de vakre og rike. Livet er til for de som sliter også. De med et par kilo for mye, og de som ikke er meglere eller modeller eller rockestjerner. Livet er ikke kun for rosabloggerne med sin falske ferniss, de med feite inntekter og dyre biler, faste magemuskler og blekede tenner. Det er ikke slike ting som definerer et menneskes egenskaper. Disse tingene definerer kun staffasjen. Livet er hverdagen, de en har kjær, et smil og en tåre og en glede og en sorg. Det er alt som ligger bak deg og alt som venter.



Livet er for deg også. Livet ditt er din kunst å få til, og det er fullt av muligheter. Selv om noen dører lukker seg på veien, er det også noen som åpner seg. Spesielt for deg som er ung, er det viktig å huske på det, om noe butter i mot. Det er alltid noe en kan gjøre. En åpen hånd en kan ta i mot eller rekke fram mot noen. Et steg en kan ta. En vridning på hodet kan alltid gi et nytt inntrykk og muligheten til en ny retning. Men også for gamlinger som meg, er det viktig å huske på at morgendagen kommer med muligheter. Kunsten er å nyttegjøre seg dem, noe som i blant kan gi en utfordring. Men en får prøve så godt en kan. Og trår en feil, får en prøve igjen. Og igjen. Og igjen. The show ain't over till the fat lady sings.



Dagens bilder er hentet fra åttitallet og fram til nå, men i tilfeldig rekkefølge.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: 







fredag 14. august 2015

Kjærlighetssorg.





For tiden kan en lese på nett at kjærlighetssorg rammer kvinner hardere enn menn. I det minste er det det overskriften sier. I artikkelen, derimot, kobles det hele til et brudd. Jeg tenker at kjærlighetssorg kan en ha uten at et brudd har skjedd. En kan leve med sin partner og føle at kjærligheten har forsvunnet. Noe som selvfølgelig kan kobles til sorg.

Om tapet av kjærlighet fører til at et brudd skjer, tenker jeg at det kan være mange andre følelser enn det vi kaller sorg som popper opp. Det kan være sinne koblet til svik, for eksempel. Det kan være hevngjerrighet og det kan være følelser knyttet til tap av kontroll, med derpå behov for å opprettholde den eller ta den tilbake. Noe som kanskje kan føre til at enkelte blir stalkere. Er stalkere drevet av kjærlighetssorg, eller er de drevet av noe annet?

I artikkelen sies det at et brudd rammer kvinner sterkest, det vil si om vi knytter opplevelsen til fysisk eller psykiske følelser – opplevd smerte. Og det blir gjort forsøk på å begrunne dette med nedarvede, biologiske mekanismer. En forklaringsmodell som minner om det boken Den nakne ape har som utgangspunkt, når den forsøker å forklare menneskelig adferd slik den framstår i dag.

Jeg tenker at kvinner ofte er flinkere til å sette ord på sine følelser enn menn. (I det minste er det det jeg har blitt fortalt via statistikk og myter, selv om det for meg personlig ofte oppleves motsatt). Kanskje de også generelt er mer villige til å erkjenne styrken i følelsene sine, mens menn kanskje kan oppleve det som et svakhetstegn å gjøre det samme. Men om en skal forholde seg til nedarvede biologiske faktorer kan det hende at det for mannen har vært en fordel å stenge av for diverse følelser, for å overleve selv. Eventuelt skjule dem. Mens kvinnene kanskje har hatt bruk for følelsene i samspillet med for eksempel barn. Det er lite hjelp i enkelte følelser i møtet med en sint bjørn, men mer til hjelp i en gruppe når det skal sosialiseres.

Hvem som føler hva og sterkest er likevel ganske uinteressant i dag og i dette tilfellet, fordi det her handler mye om statistikk, og svarene i tillegg er avhengige av hvordan spørsmålene blir stilt og oppfattet. Forskjellen mellom kjønnene var etter hva det sies i artikkelen heller ikke så veldig store. Så det vil uansett finnes mange tilfeller der ting vipper til et annet hold, og lite kjøtt på beinet i en artikkel som den nevnte, som vi kan bruke til å navigere i hverdagen. Ingen av oss er statistikk, vi er levende mennesker med variabler også i oss selv. Det som er mer interessant, er at et brudd ofte gjør noe med oss, ikke hvem som føler sterkest eller mest. Det er ingen konkurranse. Men vondt kan det gjøre, og vanskelig kan det være å takle det, så fra tid til annen dukker det opp forslag om å gjøre kjærlighetssorg til en diagnose. Diagnose eller ikke diagnose, en bør ta det på alvor når folk får det vondt. Kjærlighetssorg kan til og med være dødelig.

Selv har jeg opplevd en del brudd igjennom årene. Helt siden fra jeg var tenåring. Noen har vært vanskeligere å forholde seg til enn andre. Så om jeg hadde vært del av den omtalte undersøkelsen, ville svaret mitt vært avhengig av hvor i livet jeg var. Det ville også vært avhengig av hva som ledet til bruddet og hvor sterke følelser jeg hadde for den jeg var sammen med. Om det var jeg selv som ville det, og hvorfor. Det er nok heller ikke slik for alle at et brudd er det verste som kan skje. Bruddet kan komme som en lettelse. Men veien fram til et brudd kan være både lang og vond likevel, og en kan bære mye av den smerten med seg videre, så lettelse er ikke nødvendigvis synonymt med smertefrihet.

Jeg tror de verste bruddene er dem som knyttes til svik fra en annens side. Slik har i hvert fall jeg opplevd det. Enten svikene kom før bruddet og ledet fram til det, eller om bruddet oppleves som et svik i seg selv. Så da er det kanskje svik som er den største utfordringen for oss følelsesmessig, ikke et brudd. Svik er ræva å bli utsatt for, og absolutt ikke noe å være stolt over om det er en selv som sviker noen heller. Og det gjør vi, vi sviker alle noen fra tid til annen.

*

Jeg begynte på dette blogginnlegget i går, men fikk ikke tid til å gjøre det ferdig. Ikke engasjerte det meg så veldig å skrive det heller, men jeg får vel gjøre det ferdig likevel. Jeg mener å huske at i går var utgangspunktet mitt at det jeg skrev skulle lede fram til noe rundt hvordan vi tillegger kjønn forskjellige egenskaper og kvaliteter eller begrensninger, uten at dette egentlig har så mye for seg, utover at en putter folk i grupper hvor det ligger føringer for hvordan en skal/bør være, med påfølgende konsekvenser rundt selvbilde når en blir stilt overfor hva en ikke klarer/vil/kan. At kvinner føler sterkere ved et brudd kan også mannen si skyldes ting som hennes hang til dramatikk, mens han selv er mer rasjonell. På den annen side kan kvinnen si at hun er mer i kontakt med sine følelser, mens mannen er grunnere, eller dønn flat. Så slike undersøkelser er vel ikke akkurat noe en bør trekke inn i en krangel for å høste et poeng, for å si det slik. På samme måte som andre stereotype beskrivelser eller "sannheter" ikke nødvendigvis er noe vi bør trekke fram om målet er litt større enn å trykke noen ned eller glorifisere seg selv.

Statistikk kan brukes til så mangt. I denne artikkelen om Avhengig personlighetsforstyrrelse, kan en lese at diagnosen er hyppigst blant kvinner. Det ligger i kortene at et brudd kanskje kan bli vanskeligere å forholde seg til for en person med en slik personlighetsforstyrrelse, enn for en som er mer trygg og selvstendig. Så da kan en spørre seg om det var tatt høyde for dette i undersøkelsen rundt smerte/brudd, og om undersøkelsen var farget av slike element eller ikke. Eventuelt hvor mange andre element en kan peke på som kan kalles et avvik fra det normale. I en liten undersøkelse med få mennesker ville slike element kunne gi store utslag, mens i en stor gruppe ville betydningen av dem gi mindre utslag, tenker jeg. For meg personlig betyr det likevel lite, siden smerte er smerte uansett, og det er den en må forholde seg til i et brudd. Ikke hvor smerten min ligger i forhold til det annet kjønn eller på en skala. På samme måte burde en forholde seg til andre menneskers smerte; empatisk, og ikke på en skala. 

Det som gjør vondt gjør vondt for oss alle. Artikler som den om smerte/brudd er egentlig bare til hjelp for å skape unaturlige skiller mellom kjønnene, opplever jeg, men jeg frykter at vi spiser dem gjerne og lett som om de er en form for sannhet som starter og stopper ved det som skrives. Det står i avisen, så det må jo være sant. Men de kunne like godt ha skrevet noe sånt som at kvinner bruker vaskeklut hyppigere enn menn, og konkludert med at de av den grunn da er mer rensligere, og at renslighet handler om å være følsom overfor omgivelsene. Ergo er kvinner mer i kontakt med følelser, og vil derfor oppleve for eksempel kjærlighetssorg sterkere enn menn. En kan også si at en stein er en gris, fordi griser ikke kan fly, og det kan ikke steinen heller. Derfor må steinen være en gris. Eller noe annet vrøvl. Konsekvensen er uansett at det skapes stereotyper når mennesker puttes inn i båser, hvor for eksempel vaskeklutbrukende menn som meg selv, kunne blitt fortalt at vi er litt mer feminine enn menn flest, selv om en vaskeklut ikke har noe med verken det feminine eller det maskuline å gjøre. Og dette kan jeg se. For gutter og jenter som er på jakt etter sin identitet kan det være vanskeligere. De har mye å leve opp til som egentlig er helt bortkastet. Og de føler fort at de ikke klarer å fylle den kjønnsrollen de blir fortalt at de bør fylle.

Dette var et innlegg som kanskje var uten det helt store engasjementet. Jeg skumleste en artikkel, og ordene bare kom som en følge av det. De er ikke ment å være noe annet enn tanker i fri flyt, eller hulter til bulter.

Dagens bilde viser en keramisk skulptur, som jeg kalte Arr.


Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:





søndag 9. august 2015

Barn, voksne, cheerleading og et frieri.




I går skinte sola over Bergen så det svei i huden, i dag er det grått. Sånn er det, alt har sin tid. Og for to jenter på Torgalmenningen var det tid for frieri i sola i går, og de ga hverandre sitt ja. Noe som ble både rørende og fint. Før frieriet hadde det vært oppvisning av Åsane Seahawks, cheerleading og dans. Der også bonusdatteren min var med. Det er hun som står på toppen av pyramiden på dagens øverste bilde, som ble tatt under oppvarmingen. Det er også hun som kastes i været på den lille videoen under her. Forestillingen ledet fram mot og kulminerte i det nevnte frieriet.




Det å være i en folkmasse, er ikke det jeg liker aller best. Men i går gikk det greit. Med greit menes at angstnivået var til å leve med, og at impulsen til å rømme ikke var et tema. Som den oppmerksomme leser kanskje likevel fikk med seg, så var det en liten skjelving i den lille videoen. For jo, angsten kan påvirke hendene. Den kan også påvirke ansiktmusklene. Det vil si at mimikken min blir noe jeg ender opp med å vie en del oppmerksomhet, og må arbeide med for å ha kontroll over. Likevel, det var nok bare meg som var oppmerksom på at jeg hadde litt angst der jeg sto blant folk som kanskje ikke hadde det selv. For jeg rister jo ikke i hele kroppen, og ansiktmusklene tar ikke helt av. Jeg merker det bare selv. Og folk flest var nok lite opptatt av meg, men desto mer opptatt av forestillingen til de flinke jentene, eller av seg selv.



Å kjenne på angst knyttet til sosiale sammenhenger er noe jeg må leve med. Noen ganger ender den opp med å prege det jeg står i på en måte som fører til at jeg går glipp av sammenhengens potensiale, andre ganger hindrer den meg fra å delta. I går gikk det greit. Jeg var tilstede og kunne glede meg over opplevelsen, og det ble en fin greie for meg å kunne stille opp for å se på bonusdatteren og gruppen hun deltar i.

Angst er det mange som får erfaring med. Det kan være for en periode, eller det kan være for livet. Selv har jeg hatt angst i all den tid jeg kan huske, selv om jeg ikke definerte det som angst før jeg ble voksen. Som barn hadde jeg ingen forutsetning til å sette ord på det jeg følte, utover at jeg visste at jeg var redd når redselen ble sterkere enn vanlig. Om noen hadde oppdaget denne redselen, ville kanskje livet mitt blitt annerledes, og videoer som den jeg filmet i går ville kanskje endt opp med å bli mer stødig.

I dag blir dette med forskjellige typer overgrep og omsorgssvikt både oppdaget og reagert på annerledes enn da jeg var barn. Og ofte skjer det i møtet med barnehagen. Men for at noe skal oppdages og at noen skal reagere, må de som arbeider med barn først ha fått en utdannelse som gjør dem skikket til dette. Noe som ikke alltid er tilfelle, skal en tro det som står i denne artikkelen.

Jeg har både bekjente og en søster som arbeider i barnehage, og de kunne sikkert sagt mer om dette. I tillegg har jeg en datter som utdanner seg til lærer ved universitetet i Kristiansand. Og skolen er det andre stedet hvor et barn som utsettes for overgrepsproblematikk får muligheten til å bli sett. Om de som arbeider i skoleverket blir gitt redskapene som skal til for å oppdage og å reagere, kan kanskje noen barn slippe å ende opp som meg, og bruke hele livet sitt på å takle angsten sin, mens evnene de kanskje ble gitt, blir noe uvesentlig og ikke får komme til uttrykk.

Siste tiden har jeg sett en dansk serie på Netflix. Den heter Rita. Hovedpersonen, læreren Rita, er absolutt ikke helt A4, noe som får henne opp i mange vanskelige situasjoner. Serien gir oss et innblikk i hva ungdom kan slite med, men også hva voksne kan slite med. Og det ligger i kortene at Rita har hatt en vanskelig oppvekst selv, uten at jeg fram til der jeg er kommet i serien hittil helt kan si hva det bunner i, utover at moren har vært mye fraværende. Rita har et stort hjerte for de svake eller utsatte, men har samtidig et sterkt forsvarsverk når det kommer til egen sårbarhet. Livet er vanskelig, og det viser hun til fulle.




 I en av episodene blir hun spurt hvorfor hun ble lærer, og hun svarer at det var for å beskytte barn mot deres foreldre. For slik er det for noen barn, de trenger noen utenfra som både ser dem og kan beskytte dem.  Serien er verdt å se.

Bildene og videoen fra cheerleadingen er lagt ut i samråd med bonusdatteren min. Husk å alltid spørre før du legger ut bilder av barn på nett. Det er ikke nødvendigvis slik at de synes det er like morsomt som du synes.

Og med dette kan jeg vel runde av dagens blogg. Den ble ikke så lang, men det er kanskje bare en fordel.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: 














lørdag 8. august 2015

Paradoksene lever blant oss i beste velgående.




Det er helg. Helg er en forandring fra hverdagen. I det minste for noen. For meg er det en forandring som kjennes rimelig grei ut. Noe forandringer ikke alltid er, men i blant blir. Det er overgangene som gjerne er problemet. Før helgen lastet jeg ned Windows 10, og det gikk problemfritt. Så ikke alle overganger byr på utfordringer. Det er godt at ikke alt i livene våre er totalt forutsigbarhet. Enten det er på godt eller vondt.

Den siste tiden har jeg har hatt yngste datteren min hjemme på ferie. Noe som har vært veldig koselig. Men i går reise hun igjen. Og den overgangen kjente jeg. Jeg savnet henne umiddelbart, og det ble plutselig veldig stille i hjemmet mitt. I tillegg var kjæresten min opptatt, så stillheten måtte utholdes. Valgmulighetene mine framsto ikke som så mange. For nettverket mitt er relativt lite, må jeg kunne si, uten at noen kan arrestere meg for overdrivelser av den grunn.

Det å kjenne på overgangers problematikk er det nok flere enn meg som har erfaring med. Det å utholde ting er også en ting som mange kan slite med. Selv om de kanskje bruker andre ord på det. Noen kaller det å gjøre ting ferdig, andre å stå i motstand. Og klarer en det ikke, går en videre til noe nytt. Om en kan. Noe som dessverre ikke alltid fungerer. Har du amputert en fot, må du utholde den erfaringen resten av livet. Har du en eller annen fysisk eller psykisk lidelse, må du kanskje det samme. Så da må en finne seg strategier. Noen bruker taushet som en strategi når problemer oppstår. Av en eller annen grunn velger de å ikke prate om det. Selv prater jeg. Gjerne mye. Og jeg prater gjerne om problemer de rundt meg måtte ha også. Enten det er på jobb eller i privaten. Noe som i blant får meg til å føle ting. Og til tider på et vis å adoptere følelsene til dem jeg prater med. Dessverre Men jeg har med årene blitt flinkere til å skille mellom andres følelser og mine følelser. På samme måte som at jeg har blitt flinkere til å skille mellom andres oppgaver og mine egne.

For noen år tilbake da datteren min bodde hjemme, kjørte jeg henne ofte i min lille bil om hun skulle et sted. Gjerne mer enn jeg trengte. Og det hadde sin årsak i at jeg selv har angst for buss. Noe datteren min ikke har. Likevel, det ble som når mødre kler på barna ekstra klær fordi de selv fryser. Og ikke fordi det er kaldt. Samme mekanisme kom til uttrykk i forholdet mitt til kjæresten min. I begynnelsen stilte jeg på alt hun skulle gjøre, om det kunne linkes til noe jeg selv opplevde som vanskelig.

Etter som årene har gått, har jeg blitt flinkere til å skille mellom andres følelser og mine egne. Så nå tilbyr jeg meg ikke å stille opp på alt lenger. Noe som er bra. For går en litt lenger tilbake i tid, så endte min væremåte opp i at jeg ble veldig lett å manipulere og bruke. Alt en trengte å gjøre for å sette meg i bevegelse, var å linke det en ville til følelsene mine, og så var jeg i gang. Full av forståelse og tro på at jeg måtte være slik.

I dag er en del av dette lagt bak meg. Jeg har lært meg til å si nei. I begynnelsen da kjæresten og jeg kom sammen, hang det likevel en del igjen av denne siden i meg. Men nå er jeg ikke lenger alltid villig til å tilby min hjelp eller støtte. I hvert fall må hun i blant spørre først, i stedet for at jeg alltid kommer henne i forkjøpet. Noe som kan gi meg dårlig samvittighet, men som også kan gi en følelse av å ha valgt riktig, siden jeg jo ser at hun klarer ting på egenhånd. Det samme gjelder for døtrene mine. De klarer seg jo utmerket selv om jeg ikke hele tiden forsøker å være i framkant for å dempe alt de måtte møte av vanskelige oppgaver eller følelser. Den ene som student, og den andre i arbeid og som mamma. Så kanskje det er noe i begrepet som sier at kjærlighet er å slippe noen fri. Selv om vi ofte bruker det i forbindelse med brudd. Kanskje det til og med er slik at et forhold ikke hadde kommet til brudd, om det i utgangspunktet ga hver enkelt frihet til både samtale, egenart, deling og vekst.

Vårt begrep om kjærlighet innbefatter gjerne en slags forestilling om å bli ett. Selv tror jeg denne forestillingen egentlig er knyttet til makt. Og fra gammelt av handler det da om mannens makt over kvinnen, selv om det selvfølgelig kan gå begge veier i dag. Selv har jeg begynt å tenke på to mennesker i et forhold som to sirkler. Om en setter de to sirklene nesten inntil hverandre, og så dreier dem rundt, vil en oppleve en uendelighet av mulige berøringspunkt, som hele tiden kan være i forandring eller utvikling, avhengig av de to sirklenes hastighet. Har en et punkt a på den ene sirkelen, og et punkt b på den andre, vil de to punktene treffes igjen etter at sirklene har beveget seg en runde, om de er like store og har samme hastighet. Men om de hver for seg får muligheten til vekst og egen hastighet, vil de hele tiden møtes i nye punkt. Jeg tror at den gamle forestillingen om at en skal være ett, gjør at sirklene i stedet for å møtes ender opp med å overlappe hverandre. Og da ender en kanskje opp med å gripe inn i ting en skulle latt være, eller å holde den andre fast.

Det er mange måter å holde noen fast på. I det forrige blogginnlegget mitt, skrev jeg om hvordan det kunne bli om en av partene i et forhold er et maktmenneske. Men også godvilje kan holde noen fast. Jeg, for eksempel, trenger ikke alltid å ta ansvaret for andres følelser, og sette meg i en stilling der jeg hele tiden må hjelpe dem til å unnslippe det de måtte kjenne på eller kunne komme til å måtte kjenne på. Det kan ende opp med å låse både meg selv og den jeg forsøker å hjelpe. Slike mekanismer hvor en er for "snill" kaller vi gjerne for å sy puter under armene på noen. En tar fra dem muligheten for vekst. Og årsakene til dette kan jo være forskjellige. Jeg selv projiserer mine egne følelser, og er som et trekkpapir i forhold til andres. Andre kan velge hjelpsomheten for å holde den en hjelper på plass i en slags ubehjelpelighet, for på den måten å ha kontroll over dem. Og kanskje gjør de det uten å vite om det selv engang. Det meste i livene våre handler om følelser, og ikke nødvendigvis om planlegging. Noe som gir oss et paradoks, siden vi er mye villigere til å snakke om planer enn vi er til å snakke om følelser. For det det er lettere å snakke om å hive ut hybelkaninen i hjørnet enn om elefanten i rommet.  

Det var det. Dagens blogg er over. Senere i dag skal kjæresten og jeg en tur til sentrum, for å se litt på livet der. Det er sol og lørdag og livet er ikke så verst. Hva du skal bruke lørdagen til, vet jeg ikke, men jeg håper det er til noe du liker.

Dagens bilde kalte jeg "Canidae". Det betyr hund.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: