Skam deg!

I går skrev jeg om Anorexia. Også skrev jeg at jeg skulle lage middag til kjæresten. Og middag ble det. Oppskriften finner du her: Det ble indisk. Og det smakte fortreffelig, med et hint som kunne minne om eple. Hot var det derimot ikke. Så liker du det hot, må du doble chilimengden. På den annen side, alt trenger jo ikke å være hot bare fordi det ikke er kjøttkaker.

Det at jeg skriver om både mat og spiseforstyrrelser samtidig, kan kanskje noen oppleve som vanskelig. Kanskje til og med krenkende. Hva vet jeg. Men det blir om ikke annet, så i det minste en innledning til en artikkel om det umulige krenkelsesbegrepet i skolen.

Å krenke noen er ingen god ting å gjøre. Heller ikke at noen krenker deg, føles godt. Men som det sies i artikkelen, er dette med krenkelser en subjektiv opplevelse. Det betyr likevel ikke at alt ansvar for opplevelsen overføres til den krenkede, bare fordi det er der den blir definert. For vi kan alle tenke, og enkelte kan til og med tenke lenger enn nesa si, og vet derfor i hvert fall når vi har som mål å krenke noen. Og om dét oppleves som vanskelig å identifisere, så kan en jo ha som mål å ikke gjøre det, så er en kanskje allerede langt på vei mot en bedre hverdag for flere enn seg selv.

Det er mange måter en kan bli krenket på. Selv tenker jeg at krenkelser ofte inkluderer skam. Og skam er en vond ting. Derfor er det slik jeg ser det også en uting å be barn skamme seg, om de har gjort noe en mener er galt. Det er langt bedre å formidle hva som er feil og hva som ville vært riktig, i stedet for å påtvinge dem en vond følelse som samtidig kobler seg til deres identitet. Det blir som i du er, i stedet for du gjør. En angriper personen istedet for handlingen. Og det å lære at en er en som burde skamme seg, kan bli en tung bør å bære. Lærer en å skamme seg nok, kan skammen gå fra å være en rettesnor, til å bli en livshemmende faktor i hverdagen.

Jeg tror at de fleste av oss kommer til å kjenne på skam, uten at noen trenger å fortelle oss at vi har grunn til å kjenne på det. Så det er ikke slik at vi ved å ikke be barna våre skamme seg når de gjør noe feil, samtidig gjør dem skamløse for resten av livet.

Hvorfor vi ber noen skamme seg? Det tror jeg vi i blant gjør fordi vi ønsker oss makt over dem. Vi vil ha dem til å gjøre slik vi vil. Eller føle det vi vil de skal føle. Kanskje fordi de i utgangspunktet fikk oss selv til å føle noe vi ikke ville kjenne på. Og det er jo ikke lov å banke verken voksne eller ungene sine til underdanighet og lydighet lenger, så da tar en i bruk det psykiske i stedet: Skam deg!

"Skammen er sterkt knyttet til taushet. Skam er opplevelsen av egen uverdighet, og den snakker man ikke gjerne om. Den som opplever angst eller sorg, kan oppleve omgivelsenes medfølelse og omsorg. Den skamfulle forventer forakt."

Sitatet er hentet fra en artikkel om skam, og du kan lese mer om det her, om du ønsker det.

Vi har alle noe vi skammer oss over. Det kan være koblet til ting vi har gjort, ting vi burde ha gjort, men har latt være - skammen kan være koblet til kropp og utseende, eller ha utgangspunkt i hva noen har gjort mot oss. Skam gjør oss nakne, eller får oss til å kjenne på frykten for å bli kledd nakne. Vi barberte ikke hodene til de såkalte tyskertøsene etter krigen fordi de skulle fryse, vi gjorde det for at de skulle skamme seg, og fordi alle skulle kunne se skammen deres. Det var en krenkelse. Og alle som har kjent på det, vet hvor vondt krenkelser gjør, og hvor vond og ensom skammen er å bære. Likevel ber vi blant annet barn om å skamme seg. Så kanskje vi bør finne andre metoder vi kan bruke for å fremme budskapet vårt på. Det er nå i hvert fall en tanke en kan gi litt rom, uten at en må skamme seg over akkurat dét, i hvert fall.

Ta deg kanskje også tid til å se dagens lille video, og forsøk å sette deg inn i følelsene du ville hatt om det var ditt barn som gikk der naken. Deretter hva barnet ditt føler i situasjonen. Og at det er du som går ved siden og sier:

Skam deg! Skam deg!

Dagens bilde ga jeg tittelen "Etterlatt".

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: