Sex, svik, grenser og håp.

Tid for blogg. Det er lørdag, og ute regner det. Inne er det stille. Kun lyden fra tastaturet høres, sammen med surringen fra noen akvariepumper og litt blupp og plobb der luftbobler bryter vannflaten i det lille karet med reker, som jeg har på skrivebordet. Mens under vannflaten yrer det i nytt liv. De voksne rekene har hatt seg etter en lang periode med lite aktivitet, og yngler som om det sto om livet.

Når det kommer til rekene mine, har de ingen problemer med å finne en sexpartner. Deres verden er liten, og de tar for seg der de kommer til. Noe som ikke er så veldig annerledes det endel folk også gjør, for eksempel ved hjelp av appen Tinder. Et hjelpemiddel som kan føre til tidenes beste ligg, om en skal tro det personen i denne lille ferieskildringen påstår. Noe som nok kan være sant, hva vet jeg om andres ligg. Men ikke alle er like enige i at slike sexapper er bare fryd og gammen og uskyldig moro. Og med tanke på at verden blir mer og mer utseendefokusert, er det uansett ikke et hjelpemiddel som passer alle.

Og når vi først er inne på dette med lettvint sex, så kan en lese litt om faresignalene i forhold til utroskap under denne røde linken. Selv om det brukes mest spalteplass på at menn er utro. Men det er de jo ikke alene om å være. I mitt sekstiårige liv har jeg ikke praktisert den hobbyen, men jeg har blitt utsatt for det flere ganger. Både på det seksuelle og det økonomiske plan. Noe som selvfølgelig er to forskjellige temaer, men som likevel har en fellesnevner kalt svik. Og svik suger. Det gjør vondt langt inn i sjela å bli rævkjørt. Og det er vanskelig å bli helt kvitt følelsene rundt slike erfaringer igjen. De ligger og gnager ett eller annet sted i bakgrunnen, og det skal ikke så mye til før de reaktiveres og du begynner å kjenne på gammelkjente opplevelser av å bli lurt og å være verdt nærmest ingenting. Derfor er det også vanskelig å legge det vekk når en eventuelt måtte forsøke å etablere nye forhold. For innimellom kan det dukke opp noe som trigger en gammel mistenksomhet som ikke handler om din nye partner i det hele tatt. Da blir det viktig å holde tunga rett i munnen, og ikke projisere og mistenkeliggjøre og skape et helvete for den personen du tross alt valgte å være sammen med.

Sjalusi er vanskelig. Det handler om usikkerhet og kontroll. Men det er også en umulig oppgave å skulle ha full kontroll på et annet menneske, så det er bare å legge det bak seg. Noe jeg klarer å se i dag, men som jeg kanskje ikke var like god til å se i yngre år. Da blodet var hett og hormonene raste. Nå er jeg stort sett fornøyd med å sitte i skyggen av et tre, og smile lykkelig over at avføringen fungerer.

Ofte tar blogginnleggene mine utgangspunkt i det jeg kan lese i de forskjellige avisene på nett. Men livet mitt er jo litt større enn det. Og det er livet til dem jeg har rundt meg også. Om ikke lenge kommer yngste datteren min hjem en tur på ferie, og det gleder jeg meg til. Og eldste datteren min skal snart lage i stand bursdagsfeiring for barnebarnet mitt, som om ikke lenge runder ett år. Men min verden strekker seg også mot den andre enden av livssyklusen. Jeg selv drar jo på årene, med alt hva det fører med seg av tanker og følelser. Når en bor alene får en tid til å tenke over både det ene og det andre. Og i dag er kjæresten min og søsteren hennes og henter sin far, som ligger på sykehus etter et hjerneslag. Noe som gjorde han lam i ene siden. Dette skjedde for noen måneder siden, og i dag skal han for første gang få komme hjem i leiligheten sin noen timer. I rullestol. Jeg tenker det blir en følelsesladet opplevelse for både den ene og den andre.

Ingen vet hvor haren hopper, sa mannen, og satte fella i ovnsdøra. Ingen har så god kontroll på livet sitt at overraskelser ikke skjer, sier jeg. Og det gjelder på både godt og vondt. Da jeg forlot et umulig forhold for 15 år siden, visste jeg ingenting om at jeg skulle treffe kjæresten min, Beate, eller at hun skulle gi meg troen på det gode og generøse i mennesker igjen. Men slik ble det. Selvfølgelig opplever vi ting vi må løse vi også, men så lenge det er vilje så er det håp. Og jeg tenker at slik er det for deg også. Livet ditt er veldig avhengig av viljen din. Eller mangelen på den. Akkurat slik som det er for meg. Noen ganger virker oppgavene en blir stilt overfor uoverkommelige, og i blant er grunnen til det at de faktisk er uoverkommelige. Men det gjelder ikke alle oppgaver eller utfordringer. Så det koker i blant ned til å velge sine kamper, og hvor en bør sette inn kreftene sine. For det er veldig fort gjort at en går i gammelkjente spor og bare ender opp med å stange mot vegger en har stanget mot før. Det er tross alt det en kjenner og vet noe om, og derfor også det som er tryggest.

Jeg kan ikke forandre på barndommen min. Jeg kan ikke forandre på vonde erfaringer jeg endte opp med i voksenalder. Men jeg kan gjøre noe med meg selv. Jeg kan forsøke å etterleve mine verdier, og jeg kan forsøke å sette spørsmålstegn ved hva som er viktig og hva som er mindre viktig, og ikke legge alt ansvar for valgene mine over på noen andre. Som jeg sa et annet sted: En kan forstå hva som ledet en dit en er i dag, men en er ikke nødvendigvis tjent med å la de samme opplevelsene unnskylde de valg en tar i morgen. Å forstå, og å gjemme seg bak, er to forskjellige ting, og alt har rett på sitt virkelige navn.

Vi møter alle våre helt personlige svik, utfordringer og kamper gjennom livet. Det meste av det må vi forsøke å legge bak oss. Ikke i form av å glemme, men i form av å plassere det der det hører hjemme.

Every wall is a door, har jeg tatovert på armen min. Men dessverre lar ikke alle dører seg åpne. Så noen ganger må en innse umuligheten i det en forsøker på, og heller gå rundt. Da blir det omveien som blir døren. Og kanskje vil en om en våger og klarer å runde et hjørne, oppdage at et nytt landskap ligger og ventet på en, mens en selv så lenge stirret seg blind på låsen en sto og stanget mot, tynget under vekten av levd liv, svik eller håpløshet. Og så er det opp til enhver hva en gjør i det nye landskapet en fikk oppdage. Sånn er det, og sånn blir det, og dermed var dagens blogg unnagjort. 

Nå skal rekene mine få rent vann, så de forsetter med å kopulere og kose seg. Det samme skal fiskene få. En av mine Paracyprichromis nigripinnis "tygger" for tiden. Det vil si at denne fisketypen er munnrugere - hunnen bærer eggene i munnen og lar dem klekkes der. Deretter bæres også det klekkede ynglet i munnen en stund, så de skal få størst mulig sjanse til å overleve. Moren spiser ikke noe som helst under den måneden dette tar.

Selv om intensjonen er bra, går det ikke alltid godt i fiskeverden heller. Så veldig ofte ender det med at yngel dør før de rekker å bli båret helt fram. Men én gang gikk det bra med mine nigripinnis, så jeg har fire halvvoksne fisk gående sammen med tre voksne nå. Utfordringen for dem alle, er at de jages litt av verdens minste ciklide - Neolamprologus multifasciatus - som også går i samme akvarium, og er rimelig hissige i forhold til sin lille størrelse. Men hittil har det gått bra. 

Fisk er fisk og folk er folk, og noen får større utfordringer enn andre. Dagens bilde er fra utstillingen Innerst, og viser tablået I'm the Outcast. Utstillingen ble laget av skrot og søppel i tillegg til malerier og video, og handlet om forskjellige menneskers møte med veggen og konsekvensen av det. Teksten som fulgte det avbildede tablået kan du lese her.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: