onsdag 22. juli 2015

Rett og urett nærer seg ikke av hverandre




I dag er det den 22.juli. Og det står mye om Utøya i nyhetene. På tv skjer det også ting. Selv føler jeg ikke for å gå inn i alt, siden det vekker ganske mye vonde følelser i meg, selv om jeg bare opplevde det som skjedde via tv. Og noe må det jo være lov å skjerme seg fra, i blant. Det som skjedde på Utøya forsvinner ikke fra minnet mitt selv om jeg lar være å ta alt av detaljer inn over meg en gang til.

Tyrifjorden var i barndommen mitt ferieparadis. Besteforeldrene mine bodde der. Selv om det var i den andre enden av fjorden, og ikke der Utøya ligger. Vi brukte å bade på et sted som vi kalte Sandbanken. Det ligger ved Vikersund. Bildet av badenymfene kan være tatt ved Sandbanken, eller i det minste i nærheten. Jentungen til venstre er min mor, og hun som holder rundt henne er Bestemor. Herlige badedrakter.

Jeg har veldig mange og gode minner knyttet til dette stedet. På Sandbanken var det sandstrand, som den brave leser kanskje kunne gjette seg til. Dessuten var det langgrunt. Og jeg husker fremdeles følelsen av sanden mellom tærne, og at vannet var lunkent helt innved stranden, der Kime svømte mellom bena våre. I blant fanget vi dem, og brukte dem til agn. Jeg husker den varme og farlige toglinja vi måtte over, det lille skogholtet vi måtte gjennom for å komme til stranden, og alt ormegresset der. Tyrifjorden var ellers min bestefars lekegrind og fristed, og han tilbragte mange timer i båten med fiskestenger og ei halv pils. Det er han som sitter til venstre på bildet. I min barndom hadde Bestefar ei snekke, men bildet er tatt før dette, og da gikk det i seil. Noen ganger fikk vi være med på turer i snekka. Og av fisk fikk vi ørret, gjedde eller sik. Den største ørreten min bestefar fikk var på ti kilo, og den var han stolt av. Det finnes et bilde av fangsten, men jeg har ikke det her og nå.



Jeg tenker at jeg vil beholde Tyrifjorden som et ferieparadis i minnebanken min, og ikke la det jeg husker bli fortrengt av Utøya og det som skjedde der. For slik er det i blant, at det gode vi husker veldig lett kommer i bakgrunnen for det vonde. Kanskje spesielt for mennesker som har dårlige minner fra en vanskelig barndom, kan det være vanskelig å få tak i det som var godt. Men noe var det jo gjerne der.

Selv kan jeg i blant føle det nesten som at det er blir en form for forræderi å hengi meg til gode minner fra barndommen. For det kan få meg til å stille spørmål ved om livet var så ille som jeg vil ha det til. Men dette er jo bare tanker på ville veier, og handler ikke om hva virkeligheten var. Ei flaske brus eller en solskinnsdag ved stranden veier uansett ikke opp for en knyttneve i ansiktet eller svien fra et belte mot naken hud, skremsler eller terror. Det er to helt forskjellige ting. Hva jeg føler i dag eller ikke føler, forandrer ikke på det som var. Urett som ble begått er heller ikke en størrelse som minker om jeg hengir meg til minner om varm sand mellom tærne. Rett og urett nærer seg ikke av hverandre.

Jeg har skrevet en liten novelle om noen av barndomsopplevelsene mine, som jeg kalte Ingenmannslandet. Om du har lyst og tid kan du lese den her.

I går begynte jeg på atelieret igjen etter ferien. Og det ble veldig kjekt. Noe av det første jeg måtte gjøre, var å finne noen bilder av arbeid jeg har gjort tidligere, som kan brukes i katalogen Kraftverk. Kraftverk gis ut av Kunst Kultur og Psykisk Helse i Bergen, og viser kunstarbeid gjort av folk med psykiske utfordringer. En kan få delt både bilder og tekst med andre på denne måten. Selv bruker jeg å ha med et par foto i hver billedutgivelse, for jeg synes det er viktig å ufarliggjøre dette med å ha en psykisk lidelse. Av samme grunn har jeg også  delt noen bilder på en engelsk side med Outsider Art. Kunsten min passer kanskje ikke helt inn der, men det er mer som menneske jeg velger å gi et bidrag, tenker jeg. Det er viktig å vedkjenne seg hvem en er, og ikke la alt av problematiske heftelser ved en selv bli skjult bak et teppe av skam og forstillelse. Det er jo ikke slik at jeg dør av at noen oppdager at jeg sliter med angst. Og om noen skulle oppleve det som et problem, så er det deres problem. Jeg selv har nok av andre problemer å forholde meg til, så det er bare en fordel om jeg kan minimere litt av den delen som omhandler å skjule meg selv. For denslags koster ganske mye energi.

Og se der, der ble det litt blogg i dag også. Snart er det ettermiddag, og jeg skal ut og gå en liten tur sammen med kjæresten. Men jeg har gått tom for medisiner, så først må jeg en tur på apoteket, for å få meg litt innhalatorer og slik skit. Pusten er jo ikke noe å skrive hjem om, så en får bruke de hjelpemidlene en kan. Hva du har av hjelpemiddel i livet ditt, vet jeg ingenting om. De fleste har i hvert fall en boksåpner, og bruker den uten å skamme seg over det. Det kan også være at du trenger rullestol eller krykker.  Eller litt hjelp til å puste, som jeg er avhengig av. Åpenhet kan også være et hjelpemiddel til et bedre liv. Det er lett å glemme det, men det som er synlig er mye lettere å gjøre noe med enn det vi skjuler. Enten vi bruker krefter på å skjule det for oss selv, eller for andre.

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link:


4 kommentarer:

  1. Akkurat nå - lite hjelpemidler i hverdagen, for at det skal bli hverdag, noe runde og hvite som kan kverke noen vondter og en støttebandasje slik at ankelen ikke skal oppføre seg uartig.
    Men det finnes hjelpemidler. Takk for det.
    Ut på tur i dag og i morgen og så skal jeg se på en lenke eller to.
    Klem :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Håper du fikk deg en fin tur. Her ble den grei. Og uten regn.:)

      Bjørn

      Slett
  2. Vil berre sei hei.og at eg kjem innom att.Marieklem

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Marie. Så godt å våkne i dag og finne en melding fra deg. Er en stund siden sist, og jeg har lurt på hvordan du har det.

      Må du ha en flott dag.:)

      Bjørn

      Slett