Noen ganger er litt nok i massevis.

Det er søndag. Og dagen startet med den sedvanlige skiven med jordbærsyltetøy pluss et krus med kaffe. I tillegg til nyheter på nett. Inne blant nyhetene fant jeg også en oppskrift på tacograteng, som jeg kanskje kommer til å nytte meg av en dag om ikke lenge, siden jeg får yngste datteren min hjem på ferie i morgen. Noen ganger er raskt og lettvint helt greit. Og de færreste av oss kan servere indrefilet hver dag.

Om jeg skulle gått for noe annet enn tacograteng, kunne kanskje hvalkjøtt vært noe. Spesielt om jeg bodde på Færøyene. Men selve slaktingen (obs, sterke bilder) hadde jeg nok ikke deltatt i. Det blir for brutalt for meg. Ikke klarer jeg å se at slik killing frenzy kan forsvares med at det er tradisjon heller. Og det sier jeg selv om jeg liker hvalkjøtt.

Ikke alle tradisjoner er riktige å hengi seg til bare fordi forfedrene våre henga seg til dem. Noe en del kjønnslemlestede kvinner nok kan skrive under på, for eksempel. Eller de som da de var barn, ble oppdratt med slag og vold som korreksjonsinstrument.

Folk blir slått ned, folk blir skutt og folk blir mishandlet i sine hjem. Noen ender opp med å dø av det. I Norge drepes det likevel langt mindre mennesker enn for eksempel i USA, så de fleste av oss går relativt trygt rundt omkring i vårt langstrakte. Noe som nok kan sees i sammenheng med forskjellen mellom våpenlover i USA og våpenlover hos oss. Her kan du se en video av et våpen en amerikansk unggutt utviklet, og som han mener er helt ok. Mens presidenten sukker over at han ikke klarer å gjøre noe med våpenlovene. Nå kunne jeg lagt ut flere nyheter som omhandler vold eller drap i vår nærhet også, men det skal jeg la være. For jeg regner med at du får nok av den slags innput via andre kanaler enn Vannlandet.

Livet er mer enn det en leser i avisene. Det er mer enn katastrofer og krig og urett. Livet ditt foregår der du er. I hjemmet ditt eller på jobben eller sammen med venner. Og den virkeligheten som du opplever der, er sjelden den samme som nyhetene beskriver. Det er de færreste av oss som bli slått ned på åpen gate eller opplever vold hjemme. Likevel, noen gjør det. Både voksne og barn. Og liker du ikke dette temaet, bør du surfe videre til et annet sted på nettet nå.

Volden en selv, eller enkelte av våre naboer eller venner eller familiemedlemmer kan ende opp med å oppleve, kan være fysisk, eller den kan være psykisk. Den fysiske blir gjerne lettest å dokumentere, siden en kan ta bilder av blåmerker og kutt, eller vise dem fram på legevakten. Den psykiske volden er derimot vanskeligere å dokumentere. Der blir det gjerne ord mot ord, om en ikke får tatt opp lyden av det som skjer en. Så i slike tilfeller er en avhengig av at noen tror på det en sier, om en søker hjelp. Det gjør de ikke alltid. En kjensgjerning som nok fører til at noen ikke søker hjelp. For i blant går det an å oppleve at det som skjer en, ville bli vanskelig for andre å tro. Gjerne også fordi en har "latt seg selv bli utsatt for det" over lang tid, uten å gå sin vei. Og om noen skulle tro det en sier, er det likevel vanskelig for andre å sette seg inn i hva det gjør med deg som menneske om du opplever å bli minimert over lang tid. Historien din ender opp med å bli fargelagt av lytterens tolkning, mer enn din opplevelse. Dette gjelder for både menn og kvinner. Og barn. Det finnes ikke kun mannlige overgripere eller psykopater. Det finnes også kvinnelige. Så også menn og barn kan ende opp med å sitte fast i forhold hvor de blir degradert, nedverdiget, manipulert eller psykisk mishandlet over tid. Ikke alt er synlig for omverden. Min mor ble i sin tid fortalt hvor heldig hun var som fant en slik prektig mann som min far var. Og han var langt fra prektig, for å si det slik. Men de opprettholdt begge en fasade. Og de som likevel visste noe om vår familiesituasjon gjorde nada med det. Under linken finner du en side som heter Psykopaten.info.

De som får høre om historier hvor psykiske overgrep skjer, kan kanskje forholde seg medfølende til enkeltopplevelser om de er tydelige eller graverende nok, men alle de små detaljene og nyansene en har måttet forholde seg til i et forhold med psykiske overgrep, er det vanskelig å videreformidle. Og ikke minst på en måte som gjør konsekvensene synlige for andre. I det minste er det lett å tro dette selv, om du gjennom år har blitt fortalt og vist at det er deg det er noe feil med. At du er ingenting verdt. Enten det skjedde ting i barneårene eller etter at du ble voksen. For noen handler det i blant om både og, fordi de kanskje blir lette å skille ut i mengden for en viss type mennesker, om de har blitt utsatt for ting før. Enkelte er veldig flinke til å spotte dem som lengter etter bekreftelse og å bli elsket, og samtidig er sårbare for manipulering. 

Heldigvis er det slik at det en tror ikke nødvendigvis er det som er reelt. Det ligger ofte et skille mellom det en tror og det som er virkelig. Det er derfor vi kaller tro for tro, og virkelighet for virkelighet. Så selv om vi i blant kan tro noe så sterkt at vi opplever det som virkelig, så går det an å forandre på det. Og det gjelder på mange områder. Det går for eksempel an å etablere et annet syn på hvem du er, enn det du har i dag. Selv om du tror du er verdiløs, og selv om det på et gitt tidspunkt kan oppleves som en umulighet å skulle kunne se annerledes på det. Du kan dessverre også ende opp med å miste all tro på deg selv, selv om både du selv og livet ditt fungerer i dag. Veldig ofte handler dette om hvem du speiler deg i. Speiler du deg i en overgriper eller et menneske som stadig forteller deg at du har null verdi, vil du etter en stund selv se at du er ingenting verdt. Men finner du noen å speile deg i som vil deg vel og ser verdiene i deg, vil også du etter hvert få se verdiene i deg selv.

Lite skjer over natta i slike problemstillinger. Men mye kan skje over tid. En kan rives ned, eller en kan bygge seg opp. Og om en klarer å bygge seg selv opp litt, men ikke helt dit en vil, så betyr ikke det at det lille som skjer er uten verdi likevel. Ingen av oss kan få alt. Og vi trenger ikke alt. Noen ganger er litt nok i massevis. Det er lett å falle i den fella som sier at kun idealet en ser for seg er bra nok. Men en som sulter sier ikke nei takk til litt grøt, selv om det finnes biff i verden. Og slik burde vi kanskje tenke om livene våre i blant også.

Dagens øverste bilde ble tatt for noen måneder siden. Det viser meg selv sammen med barnebarnet, som fyller ett år i disse dager. Og jeg har det med for å vise en kontrast til dagens andre bilde, som jeg har kalt "I min fars sko". Det er et selvportrett hvor jeg er ikledd min fars uniform og hans holdning og mimikk, i et forsøk på å kjenne etter hvordan det ville oppleves å være han. Det var et tungt bilde å male, og det kjennes vondt for meg å se på det i etterkant. Men poenget med å vise de to bildene sammen, er at så forskjellig kan ett og samme menneske framstå. Begge viser jo meg.

I Bergen finnes en selvhjelpsgruppe som kaller seg Hieronimus, hvor du som sliter med angst kan finne hjelp i samvær med likesinnede. Her kan du også delta i kurs om psykopati/narsissisme. Kurset er åpent for både kvinner og menn. Jeg har selv deltatt, og fått utbytte av det gjennom ny innsikt og plassering av sammenhenger, ansvar og konsekvenser i forhold til både barne- og voksenliv. I tillegg arrangeres det kurs for kvinner som lever i voldelige forhold, enten det er fysisk eller psykisk. Nettsiden til Hieronimus finner du her.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Bare en låt jeg fant, som jeg lyttet til da jeg var ung. Jeg likte å lytte til vakre piker med sensitive stemmer. Det aktiverte følelsene mine. I dag er Linda Ronstadt en eldre kvinne med Parkinsons, og synger derfor ikke lenger, mens jeg er en eldre mann som skriver om livet på nett. Men nå skal jeg ta meg en velfortjent fika.