Litt om premature utløsninger og romboller, men mest om noe helt annet.

Solen truer med å presse seg gjennom disen i Bergen. Uten at jeg lar trusselen skremme meg i nevneverdig grad. For slik er det med trusler i blant, de påvirker ikke alle likt. Hadde jeg for eksempel gått på medisiner som gjør meg lysømfintlig, hadde solens trussel blitt mer som en utfordring. Men jeg bruker ikke den typen medisiner. For noen er enkelte trusler også litt innbilte. Akkurat som tegn på sykdom kan være det. Her er en artikkel om oppblomstringen av matintolereranse. Eller mer rett, artikkelen forteller oss vel at ikke alle nødvendigvis har den intoleransen de tror. For eget vedkommende lever jeg med cøliaki, og det er ikke noe jeg innbiller meg. Men nå har de visst forsket på medisiner mot dette, så kanskje får vi om ikke altfor lenge ei pille eller ei sprøyte som lar meg spise for eksempel romboller igjen - ahhh, romboller! 

Da jeg fikk cøliaki, fikk jeg samtidig en allergi mot jod, som finnes i saltvannsfisk og sjødyr. Dette kalles noe så fint som Dermatitis herpetiformis. Men de glemte å fortelle meg at det var en lidelse som ville gå over etter at jeg hadde stått på glutenfri kost en stund. Så der har du den - jeg spiste ikke fisk på femten år, for å slippe å klø og få blemmer både her og der. Jepp, der også. Men en dag fant jeg en artikkel på nett som sa at lidelsen var midlertidig, så jeg testet ut en fiskemiddag - og himmel o lykke, det smakte jævlig godt med torsk igjen. 

Det er nå tjuefem år siden sist jeg spiste for eksempel en hvetebolle, så kanskje jeg ikke liker det lenger. Det er mye i livet jeg ikke liker lenger, så hvorfor skulle mat være fritatt. I barndommen likte jeg blodpølse. For noen år siden forsøkte jeg meg på den svarte delikatessen igjen. Og tro meg, det smakte høgg.

Sommerferien drar seg videre. Folk hiver seg i bilen eller på fly og angriper fridagene med det de har av resurser. Men for noen blir sommeren en tid hvor de står på sidelinjen. De har rett og slett ikke råd til ferie. Selv har jeg ikke mye penger, men jeg lever sparsommelig, så jeg har vel egentlig råd til et lite avbrekk fra rutinene. Men jeg ønsker det ikke. Rutiner er det som holder meg gående. Ferie er rutinebryting. Og jeg merker det nå på at det for eksempel blir vanskeligere å komme meg ut og gå min daglige tur. Det vil si at når noen rutiner brytes, kan utslaget av det komme på et helt annet sted enn du skulle tro. Det burde jo ikke være en sammenheng mellom at jeg ikke er på atelieret og at det blir vanskelig å gå tur. Men slik er det. Det vil si at lite blir forutsigbart i disse sommerdagene. Bryter jeg rutinene så blir livet skummelt. Eller skumlere. For det er skummelt til vanlig også. Men rutiner hjelper meg altså bedre til å holde angstnivået på et leveligere nivå enn fravær av rutiner gjør. Slik er det for de fleste, men ikke alle er like bevisst det. Det er fordi rutinene ikke utfordres så veldig hardt. Dessuten kaller de gjerne angsten for stress, eller plasserer det de føler som et ubehag noen andre har skyld i. Dagene er ellers stort sett trygge og livet leves etter timeplan, forutsigbarhet og en klar oppskrift. Hadde folk mistet all forutsigbarhet ville de ikke hatt det spesielt godt. Bare spør dem som møtte veggen.

Skal jeg gjøre noe jeg ikke bruker å gjøre, må jeg utfordre angstnivået mitt. Og det er jeg litt lei av å gjøre. Mot er å utfordre det du er redd for. Mot er ikke å ikke være redd for ting. En som går ut av bilen i en løvepark er ikke modig, hen er dum. Det samme kan en si om unge menn som tror de er racerbilsjåfører. Noe som kan få dem til å miste lappen like bråkjapt som en preamtur utløsning. 

Jeg vil ikke være racebilsjåfør lenger. Jeg har ikke lenger så mye å bevise.  Ikke går det for meg bare jeg ser en damesykkel lenger heller.

Slik jeg lever er ikke livet så verst. Det har sine opp- og nedturer, men jeg går sjelden helt i kjelleren nå. Så livet er levelig i denne formen også. Jeg trenger med andre ord ikke å være møllen på vinduet som titter inn og misunner dem som er innenfor og kanskje har mer enn meg. Det jeg opplever av lykke, er ikke avhengig av en målestokk hvor jeg setter livet mitt opp mot andres lykke, hva de får til eller hva de eier. Jeg er meg. Med mine følelser, min historie, min framtid, mine tanker, min virkelighet og mine evner og begrensninger. Og jeg vil ikke at hver dag skal være som å kaste seg utfor et stup med en fallskjerm jeg ikke vet sikkert vil fungere. Det betyr ikke at alt ved meg handler om feighet av den grunn, tror jeg. Jeg viser jo blant annet fram veldig mye av meg selv her på Vannlandet. Under fullt navn. For på den måten å fortelle deg at du heller ikke trenger å skjule deg, at du også har rett til å være den du er. Det å være så åpen som jeg til tider er, er det ikke alle som har baller til, tenker jeg. Det å leve som en prediker er ingen selvfølge. Ikke en gang i Fana eller på Oslos vestkant. Så fasaden blir alfa og omega. Men jeg har tross alt blitt seksti år, jeg trenger ikke så mange ambisjoner lenger, og vil nå ha det litt rolig. Jo høyere du rir, jo lenger blir fallet. Så mange av dem som galopperer på sin hvite høyest oppe blant skyene, tviholder seg nok til tider i sadelknappen så hardt at knokene hvitner mens de kniper det meste så ettertrykkelig sammen at det piper som ei hysterisk seljefløyte i rassen.

Selv vil jeg bare være bestefar og litt sånt nå. Jeg vil ikke ri så mange kjepphester lenger. Hvor lenge livet varer vet jeg ikke, men jeg vil ikke krige mot det til min døyans dag. Jeg vil heller flyte litt med, duppe smaått som ei badeand i den lille dammen som er virkeligheten min, mer enn å hive meg utpå havet i åpen belånt båt og ri høye bølger og huiiii, hvor det går – se på meg!

Siden jeg bor i Åsane i Bergen, så kan jeg leve litt lenger i dammen min enn om jeg bodde i for eksempel Bergenhus, skal en tro statistikken. Best hadde det vært om jeg bodde i Fana. Eller i Arna. Dette er de to stedene som rangerer på henholdsvis topp og bunn når det kommer til hvor folk vil bo her omkring. Så det er derfor ikke hvor du blir eldst som teller mest. Da hadde Arna vært en større bydel. Så kanskje handler det mer om livsinnhold enn år, for mange. Kanskje om tilbud bydelen kan hoste opp. Eller status. Men så er det det da, status kan jo være så mangt. For noen er det status å leve grønt og forsiktig, for andre er det status å leve på stor fot,

og med et digert karbonavtrykk i kjølvannet. Mens du patter på en feit cubaner, som en kan innbille seg ble rullet på låret til ei jomfru. Sånn er det med ting vi ønsker å tro. Det henger ikke alltid på greip.

I dag er kjæresten min og steker vafler på en fotballturnering sammen med søsteren sin og moren. Selv må jeg prøve å komme meg ut og gå turen min. Etter at jeg er ferdig med bloggen. For noe må jeg jo prøve. Jeg kan ikke rulle meg sammen i en knute for å stenge verden helt ute. Selv om trangen kan være der i blant.

Hva du har tenkt å bruke denne dagen til får være opp til deg. For selv om det står en kø foran deg med krav du føler du er nødt til å etterleve, så er det ikke sikkert at du må underkaste deg dem alle. Ikke alt må alltid leves opp til. Naboen driter i deg og din skam likevel, de har nok med sitt og regninger som skal betales. Selv om du gir dem noe å snakke om, så er det ikke slik at du blir dømt for alt du gjør litt annerledes enn dem. Og blir du dømt likevel, er det gjerne fordi noen trenger å stå på deg for å heve seg selv. Noe som dermed ikke har noe med deg å gjøre, utover at du er myk å stå på. Så kanskje det er slik at du kan velge litt, tross alt. Akkurat slik som jeg kan. For jeg kan velge. Blant noe. Jeg kan ikke spise en hvetebolle, men jeg kan spise et eple. Jeg kan ikke velge alt jeg vil. Men det er det jo egentlig ingen som kan. Så vi får alle forsøke å ha fokus på det som er viktig i livet.

Alle bildene som følger dagens blogg, ble tatt av min yngste datter.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: