Litt om kyllingsalat, men mest om noe annet.

Verden er full av lettvinte løsninger. Som for eksempel denne (se videoen), som gir menn som mister håret ny manke i løpet av sekunder. Hvordan løsningen gjør seg i regnfulle Bergen, var mitt første spørsmål som dukket opp da jeg så annonsen. For slik er det jo gjerne med lettvinte løsninger, at de i blant fører med seg nye problemstillinger. Jeg, for eksempel, som har ganske mye angst, kan dempe angsten med alkohol, eller med medisiner som for eksempel Valium. Men det blir likevel en dårlig løsning over tid, så jeg er veldig forsiktig i den gaten. Ikke kan jeg kjøre bil om jeg doper meg, og jeg blir vel ikke mye morsom å være sammen med om jeg stadig går rundt halvfull. Så nykterhet er nok en bedre løsning.

For å fortsette med tåpelige ting en kan gjøre med utseendet, kan du se det nye på sminkefronten om du klikker deg inn på linken. Eller du kan la være. En har tross alt et begrenset antall sekunder og minutter igjen å leve, og den tiden kan en bruke på noe annet. For eksempel kan en gå seg en tur, eller lese nok en ytring i føljetongen om Finn Skårderud og Villa Sult.

Det går mot slutten av ferien min. Over helgen er det tid for atelieret igjen. Det tror jeg er like godt. For mye dødtid har en tendens til å være like konstruktivt som å stirre på egen navle. Hvis man finner den. Og det gjør jeg. For selv om gåturene mine har blitt færre i løpet av ferien, har jeg ikke satt meg til å trøstespise. Så vekten er omtrent den samme, og navlen er fremdeles synlig, akkurat som før ferien. 

I fare for at dette med Skårderud, spiseforstyrrelser og mat skal få veldig stor plass nå, våger jeg meg likevel frampå med at i går lagde jeg meg salat. Til og med folk uten anorexia eller bullemi eller andre former for spiseforstyrrelser bør jo ha et litt bevisst forhold til det en stapper inn i legemet. Og salat er minst like godt som hamburgere fra Mc'ern. Og langt sunnere enn en daglig pose chips. Selv om du dynker salaten med Thousand Island, slik jeg gjør (se bilde). Jepp, jeg innrømmer det, jeg er en enkel mann med enkel smak.

Når jeg lager salat, så lager jeg så mye at det holder et par, tre dager. Og det blir salat både til middag og lunsj og gjerne til kvelds også. Denne gangen besto salaten av en grillet kylling, en isbersalat, en halv agurk, to tomater, en kvart løk, en liten boks mais og en liten boks ananas, en paprika, litt salt og godt med hvitløksfedd marinert i olje og chili. Alternativt kan en bruke fetaost i olje og chili. Det er nesten best. Men jeg fikk ikke tak i Apetina, butikken hvor jeg handler hadde kun et merke som heter Dagros, og den er mye tammere og ikke verdt pengene, spør du meg. Noe du neppe gjør. Det er jo også det der med smak og behag. 

Til salaten spiser jeg gjerne et rundstykke eller et par rista brødskiver med smør. Smaker helt utmerket. Ikke er det mye arbeid som må legges i et slikt måltid heller. Så til og med eneboende menn som ikke er vant med å lage mat, klarer det uten problemer. Selv er jeg vant til å lage mat, og liker det. Da jeg var gutt ville jeg bli kokk, men det var ikke bra nok for min herre og mester, så jeg ble sendt på en militær skole som et alternativ. For at jeg skulle lære disiplin og å håndtere en maskinpistol i stedet for å lage salater. Der ble jeg ikke lenge. Og etter hvert ble jeg kunstner i stedet. Men det var noen år senere, og da hadde faderen ingen stemme i saken. Nå er han ikke en gang en del av livet mitt, utover i form av de arrene på sjela jeg bærer med meg.

Det er mange som har arr på sjela etter forkastelige og umulige barndommer de ble gitt. Og det kan man ikke forandre. Men en kan forandre på andre ting. For eksempel levesettet sitt. Ikke alt kan unnskyldes med ting som var, selv om det kan forklares med det. Så fremdeles har en noen valg. Jeg, for eksempel, kan velge om jeg vil sitte her og skrive til deg om at du ikke er hjelpeløs. Uansett hva du har opplevd så kan du noe, skriver jeg. Og mener det. Antagelig kan du mye mer enn du tenker over. For eksempel kan du lage en salat. Og du kan lese. Og mens du leser kan du tenke. Og når du tenker kan du føle. Og når du føler, kan du kjenne at det ligger et skille ett eller annet sted mellom gode og dårlige valg. Og da er du godt på vei mot å gjøre en forandring om det trengs, selv om ikke alt er gjort over natta eller fører til at livet ditt blir som i reklamene. Det er få som lever som i reklamene. Ikke en gang Tone Damli lever som i reklamene hun er med i, selv om hun lever av dem.

I dag skinner sola i Bergen. Det kan bli noen dager til neste gang, etter hva værmeldingen forteller. Så kanskje jeg skal forsøke å få satt legemet i beveg-helse og våge meg ut på en liten tur. Selv om angsten kommer til å følge meg, vil den jo ikke gjøre meg noe. Den bare er der, som ei kvise i ræva. Har du ei diger kvise på nesa, så vil kanskje noen se den om du går ut. Men har den på skinka er den usynlig om du ikke mooner noen. Og det gjør du antagelig ikke om du sliter med angst. Så sånn er det. Du bærer jo ikke med deg et skilt, og det står ikke risset inn noe i panna di som sier at du er mindre verdt enn andre, eller at du sliter litt. 

Så det er neppe noen som ser angsten og de andre følelsene dine om du rusler deg en tur, andre enn de som gjenkjenner den fordi de har angst selv. Og de er jo ikke nødvendigvis farlige, i stedet har dere noe til felles. Å ha noe til felles er ikke det verste en kan ha. Å være helt alene om noe er mye verre. Men så spesielle at dét blir det eneste temaet i livene våre, er de færreste av oss.

Maleriet er fra en utstilling jeg kalte "It's all about love me", som besto av ti selvportrett. 

Ha en flott dag.

Bjørn

Dagens link: