fredag 31. juli 2015

Fremdeles er det sommer



Det går mot helg igjen. Denne uken har jeg hatt yngste datteren min hjemme på ferie, og det skal jeg ha i neste uke også. Å ha selskap gjør at det skjer mer enn til vanlig i livet mitt. Vi har feiret bursdag for barnebarnet hos den andre datteren min, vært på kino, og i går var vi ute og spiste middag. Samtidig blir det jo litt avbrudd i rutiner på det mer hverdagslige, så det blir ikke så veldig engasjert bloggskriving på meg nå. Ting henger gjerne i hop. Så nå går for eksempel Netflix foran pc. Heldigvis er det ikke slik at det å ha en datter hjemme er det samme som å ha mer perifere feriegjester som krever sightseeing og full rulle med besøk i akvariet og tur på Fløyen. Så dagene går sin gang i et ganske avslappet tempo, slik de etter mitt hode bør gjøre for barn som er hjemme en tur. Litt omsorg, sovelengemorgener, samtaler, litt latter og et par av pappas middager er ikke alltid det verste en kan oppleve en sommer. Så i morgen blir det torsk med bacon. Det sto på ønskelisten.



Om noen som leser dette skulle føle på et større behov for action i Bergen enn vi gjør akkurat nå, så etterlyses det statister til en film. Har du en skuespiller i magen, så er det bare å hive seg på. I det hele tatt er det nesten alltid noe en kan gjøre i Bergen om en gidder. Sjøl gjør jeg ikke det. En kan for eksempel stå og selge et gatemagasin, men på den fronten er statistikken dalende med tanke på omsetning stort sett over hele landet. Selv kjøpte jeg en periode gjerne et magasin som heter Megafon, av en kar som kjæresten så vidt kjente før han havnet for kjøret. Han sto fast utenfor et handlesenter her, og vi stoppet gjerne og snakket noen ord med han og kjøpte et blad. Men etter hvert gikk jeg litt lei, for jeg følte meg litt låst i det å stoppe og handle. Ved et punkt gikk jo prisen opp fra femti til hundre kroner også, og det syntes jeg ble litt mye, selv om det kan virke lite i forhold til det jeg bruker på andre ting. I dag er det sjelden noen står der og selger uansett, så jeg slipper å kjenne på en dårlig samvittighet når jeg går forbi dem med fulle handleposer i hendene. Heldige meg.



I dag skjer det ikke så mye her heime. Døtrene mine skal ha litt tid sammen i ettermiddag for å gjøre søsterting, og kjæresten min er opptatt, så da blir det litt alenetid på meg også. Hva jeg skal bruke den tiden til vet jeg ikke helt. Men etter noen timer blir den nok brukt til å vente. Å ha noen å vente på er ikke det verste en kan ha. Det finnes langt verre ting en kan ha enn det.

Liten liste over ting som er verre å ha enn noen å vente på:

Å aldri ha noe eller noen å vente på.
Uforutsette regninger.
Utroskap.
Naboer med hammer eller slagbormaskin.
Maur innendørs.
Fuglelopper.
Hår som stikker ut av nesa.
Sopp som ikke er mat.

Lister er morsomme å lage. Lister er ikke det morsomste som finnes, men ikke alt trenger å være det aller morsomste for å være gøy. Det er nok at det er litt artig. På samme måte trenger ikke all mat å være det beste du vet for å være godt. Eller alt å være det aller dyreste som finnes for å oppleves som verdifullt. Selv drikker jeg kaffen min av et flere år gammelt krus som kostet under hundrelappen, og føler det er verdifull ting for meg. Jeg har selvfølgelig andre kopper og krus også, men jeg bruker det samme kruset hele tiden. Så hver morgen vasker jeg det. Det er en del av morgenrutinen min. Flere kaffekrus enn det på morgenen blir det stort sett ikke drukket her hjemme i løpet av en dag. Resten drikker jeg på atelieret eller hos kjæresten min. Det betyr at kaffeutgiftene er små. Noe som ikke forringer nytelsen ved morgenkaffen i det hele tatt.




Som en avslutning på dagens blogg vil jeg sende en liten hilsen. Datteren min og jeg snakket om det i går, og ble enige om at det kunne jeg gjøre. Hilsenen går til Det Blide Sørland, og moren til datteren min sin samboer - Gunvor. Jeg har fått vite at du leser bloggen min fra tid til annen. Og med det rundes dagens blogg av.

Dagens bilder er det datteren min som har tatt, og de er fra en liten ferietur hun og jeg hadde til Sverige for noen år siden, hvor vi besøkte familie som hadde leid seg et sommerhus.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Jeg søkte på Holiday, og fikk fram dette:










onsdag 29. juli 2015

Aha!




Da jeg sto opp i dag, var lå internett nede. Er det noe jeg hater, så er det det. Selv om jeg nå når jeg er inne på temaet hate, må innrømme at jeg hater ganske mye.

Liten hatliste:

At det blåser mens det regner.
Reklame for pengespill
Kviser
Å møte noen jeg må snakke med når jeg har angst
Fisk som ikke er stekt godt nok
Bredbåndsleverandører som ikke kan komme før i morgen for å rette opp en feil på et produkt de krever penger for, og heller ikke kan gi bedre tidspunkt enn mellom 8-12 eller 12-4, slik at jeg må være borte fra jobben for å ta dem i mot.

Liten elskeliste:

Å ha datteren min hjemme på sommerferie
Melkesjokolade som nattmat
Positive aha-opplevelser når jeg maler
At kjæresten min ikke er A4
At du leser dette

Jeg nevnte aha-opplevelser. De klare øyeblikkene. De er kjekke. Og da tenker jeg ikke på gruppen AHA. Følelsene jeg har på det feltet kan være litt ambivalente, opplever jeg. Jeg tenker heller ikke på de aha-opplevelsene som får deg til å skjønne at du tok fullstendig feil, slik at du føler deg ræva, men samtidig uten mulighet til å forandre på noe som helst. Det jeg tenker på er ting som kan bringe deg et lite skritt videre. Og slike opplevelser er det i blant noen av i mitt liv. Den siste store var da jeg blandet litt grønt inn i det som skulle være skygge i en hudfarge, i stedet for å bruke umbra. En kunnskap jeg satt på fra før, men som lå sovende. Oppvåkningen ble en glede. Og slik er det for mange, tror jeg, uten at det for de fleste kan kobles til skygger i et portrettmaleri.

(Umbra er en brunfarge, og betyr skygge på latin) 

Selv om en aha-opplevelse er en allmenn ting, så tror jeg det kan være store sprang i hvordan hver enkelt forholder seg til dem. En kan for eksempel få et lite glimt i hodet som forteller en at livet ville miste noen utfordringer om en sluttet å røyke, for i neste øyeblikk oppleve at en rullegardin trekkes ned framfor lysglimtet. Den rullegardinen er samtidig gjerne full av ord som forklarer for den det gjelder hvorfor hen har rett til eller bør la være å etterleve glimtets budskap. Og slik kan jeg fortsette. Det opplyste forteller at det ville vært hyggelig å sette seg ned i et rent og ryddig hjem om kvelden og se tv mens en koser seg med litt godt mat og vel utført arbeide, mens rullegardinen sier at du kan heller se tv akkurat nå, og kose deg med en pose chips.

Jeg vet ikke når jeg får lagt ut dette på Vannlandet. Det kan hende nettet glimter til med sitt nærvær i løpet av dagen, men det kan også hende at ingenting skjer før kabelmannen har vært her. I mellomtiden får jeg gjøre noe annet enn å sitte foran den skjermen hvor disse ord nå opprinner for meg. Heldigvis virker tv. Eller...

...jeg kan gå meg en tur. Og det tror jeg at jeg skal. Sammen med datteren min. Vi kan jo ikke bare sitte foran tv i ferien hennes. Selv om Netflix gir oss mange gode grunner for nettopp det. Det er jo også det der med å ta seg en seriemaraton med noen en er på bølgelengde med, i stedet for å se alt alene. En ler best når en deler latteren med noen. Men nå har vi uansett ikke Netflix, siden nettet ligger nede, så da får en gjøre noe annet.

Dagens maleri er uferdig, men  fotoet er tatt etter at jeg la grønt i skyggene. Sikkert uinteressant for de fleste, men kanskje interessant for noen få.

Ps.Nettet kom tilbake, og en reparatør er på vei for å sjekke tingenes tilstand her hjemme, så i blant hjelper det å mase litt.

Pps. Reparatøren kom aldri, surprise, surprise, men jeg fikk hjelp over tlf, og litt nytt utstyr vil etter hvert bli sendt meg i posten.

Pps.2 Og nå har jeg funnet ut at hastigheten på bredbåndet mitt forandrer seg merkbart om jeg kutter ut det trådløse overføringen og i stedet bruker kabel. Det gikk  fra ca 30 mbps til 102 mbps. Wow, hadde ikke trodd forskjellen var så stor. Jeg har tross alt en ganske kraftig trådløs router. Blir nok kabel som gjelder mest framover nå.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:


















søndag 26. juli 2015

Noen ganger er litt nok i massevis.





Det er søndag. Og dagen startet med den sedvanlige skiven med jordbærsyltetøy pluss et krus med kaffe. I tillegg til nyheter på nett. Inne blant nyhetene fant jeg også en oppskrift på tacograteng, som jeg kanskje kommer til å nytte meg av en dag om ikke lenge, siden jeg får yngste datteren min hjem på ferie i morgen. Noen ganger er raskt og lettvint helt greit. Og de færreste av oss kan servere indrefilet hver dag.

Om jeg skulle gått for noe annet enn tacograteng, kunne kanskje hvalkjøtt vært noe. Spesielt om jeg bodde på Færøyene. Men selve slaktingen (obs, sterke bilder) hadde jeg nok ikke deltatt i. Det blir for brutalt for meg. Ikke klarer jeg å se at slik killing frenzy kan forsvares med at det er tradisjon heller. Og det sier jeg selv om jeg liker hvalkjøtt.

Ikke alle tradisjoner er riktige å hengi seg til bare fordi forfedrene våre henga seg til dem. Noe en del kjønnslemlestede kvinner nok kan skrive under på, for eksempel. Eller de som da de var barn, ble oppdratt med slag og vold som korreksjonsinstrument.

Folk blir slått ned, folk blir skutt og folk blir mishandlet i sine hjem. Noen ender opp med å dø av det. I Norge drepes det likevel langt mindre mennesker enn for eksempel i USA, så de fleste av oss går relativt trygt rundt omkring i vårt langstrakte. Noe som nok kan sees i sammenheng med forskjellen mellom våpenlover i USA og våpenlover hos oss. Her kan du se en video av et våpen en amerikansk unggutt utviklet, og som han mener er helt ok. Mens presidenten sukker over at han ikke klarer å gjøre noe med våpenlovene. Nå kunne jeg lagt ut flere nyheter som omhandler vold eller drap i vår nærhet også, men det skal jeg la være. For jeg regner med at du får nok av den slags innput via andre kanaler enn Vannlandet.

Livet er mer enn det en leser i avisene. Det er mer enn katastrofer og krig og urett. Livet ditt foregår der du er. I hjemmet ditt eller på jobben eller sammen med venner. Og den virkeligheten som du opplever der, er sjelden den samme som nyhetene beskriver. Det er de færreste av oss som bli slått ned på åpen gate eller opplever vold hjemme. Likevel, noen gjør det. Både voksne og barn. Og liker du ikke dette temaet, bør du surfe videre til et annet sted på nettet nå.

Volden en selv, eller enkelte av våre naboer eller venner eller familiemedlemmer kan ende opp med å oppleve, kan være fysisk, eller den kan være psykisk. Den fysiske blir gjerne lettest å dokumentere, siden en kan ta bilder av blåmerker og kutt, eller vise dem fram på legevakten. Den psykiske volden er derimot vanskeligere å dokumentere. Der blir det gjerne ord mot ord, om en ikke får tatt opp lyden av det som skjer en. Så i slike tilfeller er en avhengig av at noen tror på det en sier, om en søker hjelp. Det gjør de ikke alltid. En kjensgjerning som nok fører til at noen ikke søker hjelp. For i blant går det an å oppleve at det som skjer en, ville bli vanskelig for andre å tro. Gjerne også fordi en har "latt seg selv bli utsatt for det" over lang tid, uten å gå sin vei. Og om noen skulle tro det en sier, er det likevel vanskelig for andre å sette seg inn i hva det gjør med deg som menneske om du opplever å bli minimert over lang tid. Historien din ender opp med å bli fargelagt av lytterens tolkning, mer enn din opplevelse. Dette gjelder for både menn og kvinner. Og barn. Det finnes ikke kun mannlige overgripere eller psykopater. Det finnes også kvinnelige. Så også menn og barn kan ende opp med å sitte fast i forhold hvor de blir degradert, nedverdiget, manipulert eller psykisk mishandlet over tid. Ikke alt er synlig for omverden. Min mor ble i sin tid fortalt hvor heldig hun var som fant en slik prektig mann som min far var. Og han var langt fra prektig, for å si det slik. Men de opprettholdt begge en fasade. Og de som likevel visste noe om vår familiesituasjon gjorde nada med det. Under linken finner du en side som heter Psykopaten.info.



De som får høre om historier hvor psykiske overgrep skjer, kan kanskje forholde seg medfølende til enkeltopplevelser om de er tydelige eller graverende nok, men alle de små detaljene og nyansene en har måttet forholde seg til i et forhold med psykiske overgrep, er det vanskelig å videreformidle. Og ikke minst på en måte som gjør konsekvensene synlige for andre. I det minste er det lett å tro dette selv, om du gjennom år har blitt fortalt og vist at det er deg det er noe feil med. At du er ingenting verdt. Enten det skjedde ting i barneårene eller etter at du ble voksen. For noen handler det i blant om både og, fordi de kanskje blir lette å skille ut i mengden for en viss type mennesker, om de har blitt utsatt for ting før. Enkelte er veldig flinke til å spotte dem som lengter etter bekreftelse og å bli elsket, og samtidig er sårbare for manipulering. 

Heldigvis er det slik at det en tror ikke nødvendigvis er det som er reelt. Det ligger ofte et skille mellom det en tror og det som er virkelig. Det er derfor vi kaller tro for tro, og virkelighet for virkelighet. Så selv om vi i blant kan tro noe så sterkt at vi opplever det som virkelig, så går det an å forandre på det. Og det gjelder på mange områder. Det går for eksempel an å etablere et annet syn på hvem du er, enn det du har i dag. Selv om du tror du er verdiløs, og selv om det på et gitt tidspunkt kan oppleves som en umulighet å skulle kunne se annerledes på det. Du kan dessverre også ende opp med å miste all tro på deg selv, selv om både du selv og livet ditt fungerer i dag. Veldig ofte handler dette om hvem du speiler deg i. Speiler du deg i en overgriper eller et menneske som stadig forteller deg at du har null verdi, vil du etter en stund selv se at du er ingenting verdt. Men finner du noen å speile deg i som vil deg vel og ser verdiene i deg, vil også du etter hvert få se verdiene i deg selv.

Lite skjer over natta i slike problemstillinger. Men mye kan skje over tid. En kan rives ned, eller en kan bygge seg opp. Og om en klarer å bygge seg selv opp litt, men ikke helt dit en vil, så betyr ikke det at det lille som skjer er uten verdi likevel. Ingen av oss kan få alt. Og vi trenger ikke alt. Noen ganger er litt nok i massevis. Det er lett å falle i den fella som sier at kun idealet en ser for seg er bra nok. Men en som sulter sier ikke nei takk til litt grøt, selv om det finnes biff i verden. Og slik burde vi kanskje tenke om livene våre i blant også.

Dagens øverste bilde ble tatt for noen måneder siden. Det viser meg selv sammen med barnebarnet, som fyller ett år i disse dager. Og jeg har det med for å vise en kontrast til dagens andre bilde, som jeg har kalt "I min fars sko". Det er et selvportrett hvor jeg er ikledd min fars uniform og hans holdning og mimikk, i et forsøk på å kjenne etter hvordan det ville oppleves å være han. Det var et tungt bilde å male, og det kjennes vondt for meg å se på det i etterkant. Men poenget med å vise de to bildene sammen, er at så forskjellig kan ett og samme menneske framstå. Begge viser jo meg.

I Bergen finnes en selvhjelpsgruppe som kaller seg Hieronimus, hvor du som sliter med angst kan finne hjelp i samvær med likesinnede. Her kan du også delta i kurs om psykopati/narsissisme. Kurset er åpent for både kvinner og menn. Jeg har selv deltatt, og fått utbytte av det gjennom ny innsikt og plassering av sammenhenger, ansvar og konsekvenser i forhold til både barne- og voksenliv. I tillegg arrangeres det kurs for kvinner som lever i voldelige forhold, enten det er fysisk eller psykisk. Nettsiden til Hieronimus finner du her.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Bare en låt jeg fant, som jeg lyttet til da jeg var ung. Jeg likte å lytte til vakre piker med sensitive stemmer. Det aktiverte følelsene mine. I dag er Linda Ronstadt en eldre kvinne med Parkinsons, og synger derfor ikke lenger, mens jeg er en eldre mann som skriver om livet på nett. Men nå skal jeg ta meg en velfortjent fika.








fredag 24. juli 2015

Til og med du er forskjellig.




Det er mye rart som surrer og går rundt på vår klode. At menn nå skal få delta i synkronsvømming i VM, er ikke det som engasjerer meg mest, selv om jeg synes det er fascinerende at noen faktisk har kjempet for at det skulle skje. Det er likevel et langt mer interessant tema at en lesbisk prest fikk seg en kilevink, siden vi jo gjerne liker å tenke om oss selv at vi har kommet ganske langt i kampen for folks rett til seksualitet, religion og menneskerettigheter generelt, her på bjerget.

Folk er forskjellige. Det er bare ikke til å komme bort fra. Til og med jeg er forskjellig. I blant merker jeg at jeg er forskjellig ved at noen reagerer på tema jeg nærmer meg i en samtale. Og jeg har forstått at noe av det de kan reagere på er at jeg ikke holder like mye inne, som en del andre. Jeg tror jeg i enkelte situasjoner deler både tanker og følelser på en måte som for enkelte kan oppleves som noe de ikke er vant til. Men mest problematisk blir det når jeg inviterer andre til å være like åpne. For å lytte er jo ikke nødvendigvis alltid så problematisk. Det er langt vanskeligere å dele sitt eget, og sette ord på hva en føler og tenker. Spesielt når en beveger seg ut i landskap hvor en oppfatter seg selv som sårbar. Og sårbarhetsgrenser har vi alle, selv om de ikke ligger på samme sted for alle.

Nå er det selvfølgelig ikke i alle situasjoner en kan forvente at den en snakker med deler like mye som en selv. En er for eksempel ikke venn med sin psykolog, og utleveringen av erfaringer, tanker, følelser og personlige ting går nødvendigvis mest én vei. Den samme balansen kan kanskje komme fram mellom en ansatt og en arbeidsgiver. Det vil med andre ord si at det finnes roller vi selv eller mennesker rundt oss innehar, som begrenser eller inviterer til en dialog som strekker seg utover det som måtte handle om været, fotball, jobben, sminke eller naboen.

I blant glemmer jeg selv disse rollene litt. Folk er folk, og slipper de meg litt innpå seg, så åpner jeg meg i blant. Og jeg kommer til tider opp i situasjoner hvor jeg enten deler for mye av meg selv, eller inviterer andre til å dele det de måtte ha av indre og ytre liv på et vis som kanskje ikke alltid oppleves som en mulighet, men noe de blir presset inn i. Noe som nok skyldes at jeg er vant til denne åpenheten, og derfor også til tider spør andre ganske direkte om hva de tenker og føler. Det betyr ikke at jeg selv er åpen om alt. For også jeg har kroker og kriker i meg selv som jeg verner om. Men kanskje jeg likevel er mer vant med å dele enkelte ting ved meg selv, enn folk flest er. For eksempel her på Vannlandet, men kanskje også i RL. I det minste opplever jeg det slik. Men når det er sagt, så er det ikke nødvendigvis et likhetstegn mellom det vi opplever og det andre opplever, mellom det vi tenker, føler eller har som verdier og leveregler, og det andre bærer med seg. Noen ganger kan våre sannheter, tanker og følelser havne på ville veier. Det er for eksempel slik at selv om jeg opplever meg selv som ganske åpen om en del ting, holder jeg meg mye alene, på grunn av angsten min, og på grunn av en del tidligere erfaringer jeg har hatt med andre mennesker. Jeg har med andre ord også sterke forsvarsverk. Noe som nok ikke alle opplever som synonymt med å være åpen og lite sårbar.



Jeg vet ikke hvordan du navigerer i forhold til din sårbarhet, dine tanker og følelser, det ytterst private og det du lar andre få innblikk i. Men jeg håper du har noen du kan dele det meste med. For enkelte finnes desverre fremdeles begrep som at det som skjer innenfor husets vegger er en privatsak. Selv er jeg tilhenger av at det som skjer hjemme bør en snakke med noen utenfor om. Både på godt og vondt. Slik at en kan få andre vinklinger på det som skjer der. Er en låst i en situasjon med taushet på alle bauger og kanter kan en komme til å bli en som enten underkaster seg en annens vilje og behov, eller setter seg over den. Enten viljen som holder en fast stammer fra en person eller et system. Fordi en aldri får påfyll utenfra av tanker som kan sette spørsmålstegn ved hva vi har rett til eller hva vi må finne oss i. En person som holder en fast kan være en ektefelle, foreldre, en venn/bekjent, søsken eller en kollega. Et system som holder en fast kan også ha mange ansikt, men her tenker jeg mest på slikt som for eksempel moral, konvensjoner og skam – mønstre og tenkesett som gjør at en blir sittende litt fast i det å skulle leve opp til noe/underkaste seg noe, fordi en ellers kunne risikere å bli støtt ut av det gode selskap. Eventuelt miste illusjonen om seg selv.

Jeg tenker at i blant er det greit å kjenne litt etter hvorfor en har de grensene en har for seg selv og for andre. Og også tenke litt etter hvorfor det blir vanskelig om en selv eller noen andre tråkker over dem. Går en litt ned i materien Meg Selv, kan en kanskje finne at svarene ikke alltid er de en trodde de ville være.

Når noen deler av seg og sitt, så blir de synlige for meg. Jo mer deling, jo mer synlighet. Og det er lettere å navigere blant det en ser, enn det er å navigere i mørket eller innimellom det en forestiller seg. Når noen derimot beveger seg rundt i et glassbur, er det glassburet jeg ser. Den glatte, litt harde glassflaten, som noen ganger attpåtil er perfekt vasket, er oftest på tross av sin gjennomsiktighet likevel synlig i sitt budskap: Trå meg ikke for nær! Blant annet ved sin kjølighet. I møtet med mennesker jeg opplever på denne måten, blir jeg usikker. Og jeg inviterer dem heller ikke inn forbi mine egne forsvarverk på samme måte som jeg gjør med mennesker som ikke er like avvisende. Noen ganger kan en avstand selvfølgelig være veldig greit, men likevel ikke alltid. På samme måte som det ikke alltid er like greit at folk viser alt ved seg. Det kommer selvfølgelig an på hva de bærer med seg til torgs, og når de gjør det.

Hvor åpen du eller jeg opplever at vi er, er ikke nødvendigvis avhengig av et punkt på en gitt skala som er felles for oss alle, men hvor tett på våre egne grenser vi våger å gå med tanke på å utlevere oss. Derfor kan vi alle oppleve at vi er mer åpne enn folk flest, selv om grensene kan ligge på hver sin ende av skalaen.

Hvor åpen jeg er i forhold til andre, er egentlig ganske uinteressant. Men det er lettere å si noe om meg selv enn om andre, og jeg kan bruke det jeg tenker om meg selv som en innfallsport for å kunne si noe om at det å dele litt av tanker og følelser kanskje ikke er så dumt bestandig.

Vi må alle finne en balanse i livene våre. Gitt min subjektive opplevelse av meg selv og verden jeg lever i,  får jeg i blant opplevelsen av å møte mennesker som jeg tenker kunne hatt godt av å dele mer enn de gjør. Det er tungt å skulle bære alt alene. Og ensomt. Dag etter dag, år etter år. Enten det dreier seg om tanker eller følelser eller den salige grøten de to delene kan bli i sammen. Samtidig er det også slik at jeg i blant møter mennesker hvor jeg føler at jeg ville hatt godt av at de delte – ikke bare de selv. Fordi jeg opplever en form for nysgjerrighet overfor dem. Eller en godhet. Det finnes jo mange spennende mennesker der ute. For oss alle. Kanskje det også er slik at du kan være ett av dem for en eller annen, om du viser mer av den du er, og mindre av den du bør være.

Det øverste bildet har min yngste datter tatt, det andre har jeg malt, og det har tittelen "Vern".

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link: I mangel av noe mer passende bli det denne nok en gang. Bare fordi den er så jævlig bra. Sangen handler om følelsene etter et dødsfall. Ensomheten. Det vil si når mye plutselig er for sent.












onsdag 22. juli 2015

Rett og urett nærer seg ikke av hverandre




I dag er det den 22.juli. Og det står mye om Utøya i nyhetene. På tv skjer det også ting. Selv føler jeg ikke for å gå inn i alt, siden det vekker ganske mye vonde følelser i meg, selv om jeg bare opplevde det som skjedde via tv. Og noe må det jo være lov å skjerme seg fra, i blant. Det som skjedde på Utøya forsvinner ikke fra minnet mitt selv om jeg lar være å ta alt av detaljer inn over meg en gang til.

Tyrifjorden var i barndommen mitt ferieparadis. Besteforeldrene mine bodde der. Selv om det var i den andre enden av fjorden, og ikke der Utøya ligger. Vi brukte å bade på et sted som vi kalte Sandbanken. Det ligger ved Vikersund. Bildet av badenymfene kan være tatt ved Sandbanken, eller i det minste i nærheten. Jentungen til venstre er min mor, og hun som holder rundt henne er Bestemor. Herlige badedrakter.

Jeg har veldig mange og gode minner knyttet til dette stedet. På Sandbanken var det sandstrand, som den brave leser kanskje kunne gjette seg til. Dessuten var det langgrunt. Og jeg husker fremdeles følelsen av sanden mellom tærne, og at vannet var lunkent helt innved stranden, der Kime svømte mellom bena våre. I blant fanget vi dem, og brukte dem til agn. Jeg husker den varme og farlige toglinja vi måtte over, det lille skogholtet vi måtte gjennom for å komme til stranden, og alt ormegresset der. Tyrifjorden var ellers min bestefars lekegrind og fristed, og han tilbragte mange timer i båten med fiskestenger og ei halv pils. Det er han som sitter til venstre på bildet. I min barndom hadde Bestefar ei snekke, men bildet er tatt før dette, og da gikk det i seil. Noen ganger fikk vi være med på turer i snekka. Og av fisk fikk vi ørret, gjedde eller sik. Den største ørreten min bestefar fikk var på ti kilo, og den var han stolt av. Det finnes et bilde av fangsten, men jeg har ikke det her og nå.



Jeg tenker at jeg vil beholde Tyrifjorden som et ferieparadis i minnebanken min, og ikke la det jeg husker bli fortrengt av Utøya og det som skjedde der. For slik er det i blant, at det gode vi husker veldig lett kommer i bakgrunnen for det vonde. Kanskje spesielt for mennesker som har dårlige minner fra en vanskelig barndom, kan det være vanskelig å få tak i det som var godt. Men noe var det jo gjerne der.

Selv kan jeg i blant føle det nesten som at det er blir en form for forræderi å hengi meg til gode minner fra barndommen. For det kan få meg til å stille spørmål ved om livet var så ille som jeg vil ha det til. Men dette er jo bare tanker på ville veier, og handler ikke om hva virkeligheten var. Ei flaske brus eller en solskinnsdag ved stranden veier uansett ikke opp for en knyttneve i ansiktet eller svien fra et belte mot naken hud, skremsler eller terror. Det er to helt forskjellige ting. Hva jeg føler i dag eller ikke føler, forandrer ikke på det som var. Urett som ble begått er heller ikke en størrelse som minker om jeg hengir meg til minner om varm sand mellom tærne. Rett og urett nærer seg ikke av hverandre.

Jeg har skrevet en liten novelle om noen av barndomsopplevelsene mine, som jeg kalte Ingenmannslandet. Om du har lyst og tid kan du lese den her.

I går begynte jeg på atelieret igjen etter ferien. Og det ble veldig kjekt. Noe av det første jeg måtte gjøre, var å finne noen bilder av arbeid jeg har gjort tidligere, som kan brukes i katalogen Kraftverk. Kraftverk gis ut av Kunst Kultur og Psykisk Helse i Bergen, og viser kunstarbeid gjort av folk med psykiske utfordringer. En kan få delt både bilder og tekst med andre på denne måten. Selv bruker jeg å ha med et par foto i hver billedutgivelse, for jeg synes det er viktig å ufarliggjøre dette med å ha en psykisk lidelse. Av samme grunn har jeg også  delt noen bilder på en engelsk side med Outsider Art. Kunsten min passer kanskje ikke helt inn der, men det er mer som menneske jeg velger å gi et bidrag, tenker jeg. Det er viktig å vedkjenne seg hvem en er, og ikke la alt av problematiske heftelser ved en selv bli skjult bak et teppe av skam og forstillelse. Det er jo ikke slik at jeg dør av at noen oppdager at jeg sliter med angst. Og om noen skulle oppleve det som et problem, så er det deres problem. Jeg selv har nok av andre problemer å forholde meg til, så det er bare en fordel om jeg kan minimere litt av den delen som omhandler å skjule meg selv. For denslags koster ganske mye energi.

Og se der, der ble det litt blogg i dag også. Snart er det ettermiddag, og jeg skal ut og gå en liten tur sammen med kjæresten. Men jeg har gått tom for medisiner, så først må jeg en tur på apoteket, for å få meg litt innhalatorer og slik skit. Pusten er jo ikke noe å skrive hjem om, så en får bruke de hjelpemidlene en kan. Hva du har av hjelpemiddel i livet ditt, vet jeg ingenting om. De fleste har i hvert fall en boksåpner, og bruker den uten å skamme seg over det. Det kan også være at du trenger rullestol eller krykker.  Eller litt hjelp til å puste, som jeg er avhengig av. Åpenhet kan også være et hjelpemiddel til et bedre liv. Det er lett å glemme det, men det som er synlig er mye lettere å gjøre noe med enn det vi skjuler. Enten vi bruker krefter på å skjule det for oss selv, eller for andre.

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link:


mandag 20. juli 2015

Om du ikke er alt, er du likevel en bevegelse.




En ny uke er i gang. I det siste har jeg skrevet ganske tett her på Vannlandet, men det vil forandre seg litt nå. For i morgen begynner jeg på atelieret igjen, etter tre ukers ferie. Og det tror jeg kan være godt, selv om jeg alltid sliter litt med overganger.

I år feirer Galleri VOX tiårsjubileum. Og jeg har vært med så og si fra begynnelsen. Det betyr at atelieret har satt sitt preg på meg, og at jeg har satt mitt preg på det. Stort sett har erfaringene mine i løpet av disse årene vært av den gode sorten, selv om det selvfølgelig ikke er til å unngå at det også dukker opp noen utfordringer på en arbeidsplass. I og med at jeg ikke er den som alltid smyger i korridorene, har jeg derfor stått litt oppi det, til tider. I begynnelsen handlet utfordringene mye om "innkjøring", både for de som skulle lede prosjektet, og for oss som skulle arbeide der. Men etter noen utskiftninger på lederfronten og en etter hvert ganske stabil gruppe kunstnere, gikk det seg til. Så nå er utfordringene minimale. Selv om det selvfølgelig kan være utfordrende å være en gruppe på 15-18 kunstnere sammen, når alle attpåtil har en psykisk diagnose som er såpass merkbar for dem at den kvalifiserer til en uføretrygd. Jepp, hos oss er det å ha en uføretrygd et must for å få lov til å arbeide. Slå den.

Den første tiden jeg arbeidet ved Galleri VOX var en tid med mye skam. Jeg hadde gått fra å være en relativt velfungerende keramiker med villa i åssiden, til å miste alt i et samlivsbrudd, samtidig som både fysikken og psyken møtte veggen. I og med at jeg hadde verksted i huset hvor jeg bodde, mistet jeg også jobben. Så det var vanskelig en stund. Alt jeg hadde å starte på nytt med var klærne mine. Noe som bunnet i flere grunner som jeg ikke trenger å legge ut her, men noe dreide seg nok om min troskyldighet. 

Når jeg etter å ha fått plass ved Galleri VOX skulle forholde meg til gamle kunstnerkolleger, ble det vanskelig for meg. Jeg skammet meg over mitt nye liv. Og det tok en stund før jeg bestemte meg for å være helt åpen om meg selv, angsten og depresjonene, lungesykdommen og hva mitt nye atelier var. Men det var også vanskelig å leve helt i skjul, så jeg har ikke angret på valget om åpenhet. Det eneste jeg ikke skriver om, er familiesituasjonen før sammenbruddet mitt, og det er av hensyn til mine døtre. Etter at jeg begynte å være åpen om livet mitt og utfordringene jeg endte opp med, har jeg aldri fått en negativ kommentar på meg selv og den psyke siden av meg. Om jeg får pes for noe, så skyldes det gjerne at jeg engasjerer meg i ting, og det er noe helt annet; det å stikke fram nakken, og derfor bli synlig. 

Heller ikke det at jeg etter anmodning fra ledelsen ved Galleri VOX, startet Vannlandet, for på denne måten å forsøke å fremme åpenhet og vinkling på muligheter med mitt eget liv som bakteppe, har ført til negativitet. Hva majoriteten av de som måtte lese her tenker, vet jeg ikke all verden om. Men for meg personlig har Vannlandet ført til at jeg har fått møte noen flotte folk på nett. Noen har fulgt meg lenge, andre har vært innom en stund, og noen nye kommer også til. Hovedgruppen av de som leser meg sier ikke så mye, men de er der likevel. Og uten denne gruppen er det ikke sikkert jeg ville fortsatt med å skrive. Jeg vet ingenting om dem/dere. Alt jeg har er en teller som forteller meg hvor mange som har vært innom. Og det ligger nå på ca hundre de dagene hvor jeg legger ut noe, deretter noe mindre i dagene som kommer før et nytt innlegg. Noe som er minimalt, med tanke på hva fotballfruer og andre rosabloggere kan vise til. Men de og jeg har nok uansett forskjellig utgangspunkt, og også forskjellige målsetninger med den tiden vi legger ned i våre blogger. For mitt vedkommende, tar det å fullføre et blogginnlegg fra to til fire timer.

Når jeg nå begynner å male igjen etter ferien, skal jeg etter planen flikke litt på en del bilder jeg har malt fra før. Tanken er å sette opp igjen installasjonen  It's all abut love me, og vise den for et lite utvalgt publikum ved et seminar vi skal ha i forbindelse med jubileet vårt. Utover det skal jeg arbeide videre mot en utstilling hvor motivene på ett eller annet plan skal han en link til tro og kristendom. Ikke fordi jeg renner ned kirkedørene selv, men fordi jeg synes temaet er spennende, og fordi religiøse motiver alltid har vært en del av kunsten. Min måte å nærme meg temaet på, blir nok likevel litt annerledes enn det de gjorde for et par hundre år siden.

For ett år siden, i mai/juni i fjor, gikk jeg inn i en depresjon. I hvert fall var det da jeg klarte å definere den som hva det var. Den skulle komme til å vare ca et år. Ikke hele denne tiden opplevde jeg tilværelsen som noe tilnærmet uoverkommelig, slik depresjoner kan på deg til å føle. Noen måneder i dette året med depresjon var jeg helt flat følelsesmessig, av lykkepillebruk. Jeg lå neddopa på sofaen og stappet meg med lette kalorier og lot meg ikke påvirke av noe som helst. Men det måtte jo ta slutt. Jeg måtte ta grep om tilværelsen igjen. Slutte med pillene. 

Fraværet av medisiner førte til at jeg begynte å føle noe igjen. Og etter hvert forsvant depresjonen også. Jeg husker tydelig at jeg forsto at noe helt konkret hadde skjedd, en dag jeg var ute og gikk sammen med kjæresten min. Plutselig så jeg farger igjen. Gress og trær. Og romfølelse – perspektivopplevelsen. Det grep meg så sterkt. Det føltes nesten som en rus. Alt var ikke lenger sentrert i meg selv, og jeg hadde ikke lenger et skall mot omverden. Etter den opplevelsen begynte jeg å gå en liten tur hver dag. Og turene mine går jeg fremdeles, selv om det ikke har vært hver dag i ferien.

Nå, i disse tre ukene som ferien min har vart, har angstdelen av min utfordring økt på, og jeg har derfor ventet på at depresjonsdelen skulle overkjøre meg igjen også. Men det har ikke skjedd. Angsten derimot, har utvidet seg fra å være mest koblet til ting jeg gjør eller skal gjøre som samtidig inkluderer andre mennesker, til også å bli mer flytende, som en generalisert angst. Uten at jeg kan sette fingeren på hvorfor. Siden angsten er der nesten hele tiden nå, har det ført til at gåturene mine har blitt litt færre.

Det at noe ble vanskeligere igjen en periode nå i sommer, betyr at ting i livet mitt ikke er statisk, selv om det er ganske regulert. Det igjen betyr at det ikke skulle være noen grunn til at livet skulle låse seg fast i det jeg opplever i dag - den 20.07.2015 - som her jeg sitter og skriver er et angstnivå som er moderat. Så ting kan bli mye bedre, like mye som at det kan bli verre. Det eneste jeg med sikkerhet kan si, er at det vil være i en bevegelse, slik det har vært i de ti årene jeg har arbeidet ved Galleri VOX. Og slik er det for deg også – om du ikke er alt, er du likevel en bevegelse.

Om du tenker litt tilbake, så kan du se at utfordringene dine ikke har vært statiske igjennom hele livet. Noe av det du har opplevd har gjort deg godt, mens noe har gjort vondt. Derfor vil det etter all sannsynlighet dukke opp noe godt igjen flere ganger, og det gjelder også om du sliter nå. Og med den påstanden og overbevisningen, runder jeg av ferien, og satser på å komme meg ut og gå tur også i dag.

Diktet ble skrevet da jeg kom ut av depresjonen etter det totale sammenbruddet jeg hadde for femten år siden.

*

Jeg så
ting jeg ikke har sett på lenge
i dag


en helt vanlig dag

på steder jeg har sett
så ofte

vakre ting
nydelige
kanskje bare en farge mellom trærne


eller hvor klare mine døtres øyne er.


Merkelig
hvor vondt det gjør.

*


Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link har jeg lagt ut før, men legger den likevel ut igjen:


  


søndag 19. juli 2015

Om jeg bare ikke hadde vært den jeg er.




I et svar under gårsdagens blogg, nevner Annemor det å tilgi seg selv. Og det kjente jeg ble en problemstilling jeg ikke bare kunne legge bort. Når jeg sier kjente, så mener jeg følte. For det er vanskelig for meg å forholde meg kun med intellektet til et slikt tema.

Jeg bærer på mye skyld, og skulle ønske jeg kunne blitt tilgitt. Ikke minst av meg selv. Men det er vanskelig. Vi bærer alle skyld. Når skylden som begrep oppsto, vet jeg ikke. Det kan ha vært en opplevelse som utviklet seg i oss på tiden da vi klatret ned fra trærne, eller den kan ha oppstått med kristendommen og synden i Eden. Jødene fikk for eksempel skylden for korsfestelsen, blir det påstått. Men det er ikke den form for skyld jeg tenker på her og nå, selv om jeg må innom skyld som tema når jeg først nevner tilgivelse. For jo, tilgivelsen er knyttet til skyld. Uten å bære skyld trenger du ingen tilgivelse.

Så hva slags skyld bærer vi, du og jeg? Hva er synden vår, og hva hadde det vært godt å bli tilgitt for?

Det er vel ikke et entydig svar på dette, men det handler jo gjerne om ting vi har gjort eller utelatt. Det kan handle om svik overfor oss selv, men ofte gjerne om noe som berørte en annen. Siden ingen av oss har gått gjennom livet uten å berøre noen, vil vi alle på ett eller annet tidspunkt ha gjort noen vondt. Enten med mål at det skulle gjøre vondt, eller at det ble som en konsekvens av noe som hadde en helt annen målsetting.

A: Vil du være sammen med meg?
B: Nei, jeg skal være med en annen.

I slike problemstillinger er ikke B nødvendigvis ute etter å gjøre A vondt, men A kan ha følt det som en avvisning, og derfor opplevd det som noe som blir gjort mot hen. Opplevelsen kunne også blitt farget av tidligere opplevelser. Om A hadde vært utsatt for mye avvisning, ville det kanskje blitt ekstra vanskelig. Det samme om A opplevde at B drev med passiv aggresjon, og mente å poengtere noe. At avvisningen var en forkledd straff. 

Men hvis A egentlig bare ville være snill mot B, og helst ville slippe å være sammen, kan det hende avvisningen kom som en lettelse. Noe A likevel kunne oppleve skyld i forhold til, for eksempel ved å ikke ha gjort det tydeligere at B's selskap var ønsket, eller ved å ha følt på lettelse. Og sånn kan en spinne videre, og kanskje sette fingeren på noe mange av oss har opplevd, og opplever.

I tillegg til den skyld vi bærer over ting vi vet at vi gjorde eller ikke gjorde, eventuelt hva vi har tenkt eller følt, kan vi ende opp med å bære skyld som ikke er vår. For eksempel kan barn ta på seg skyld over foreldres skilsmisse, men likevel være helt uskyldige i forhold til den. Så hvordan skal en da kunne finne tilgivelse?

Kanskje er det slik at evnen vår til å føle skyld, er tyngre på den vekten som er oss selv, enn grunnen til å føle skyld. Om A tråkker på en blomst i veikanten, behøver ikke skyld å bli et tema. Mens B nærmest kan gå i oppløsning over det, og begynne å spinne tanker rundt retten til liv, hvem andre synet av blomsten kunne gledet, osv. Dette skulle tilsi at det nødvendigvis vil være forskjell i forhold til å ønske tilgivelse også. At trangen til tilgivelse ikke nødvendigvis er knyttet til en handling, men i stedet til det å oppleve. A ville jo ikke trengt tilgivelse, mens B ville hatt godt av det. Selv om "synden" var den samme for begge. Slike skiller vil det også ligge mellom en psykopat og en som ikke er psykopat. Noe alle som har vært utsatt for denne typen mennesker vet mye om. Psykopaten trenger ingen tilgivelse, og vil heller ikke gi en, om det ikke gagner hen selv. Noe for eksempel også barn som blir utsatt for vold eller seksuelle overgrep kan få oppleve. De får ikke lov til å tilgi overgriperen, siden overgriperen gjerne fargelegger det som skjedde med falske farger

- du var jo ikke akkurat skyldfri selv- 

eller nekter for at noe skjedde i det hele tatt. Barnet vil derfor også antagelig ha vondt for å tilgi den synd de pålegger seg selv. For det gjør de ofte, barn pålegger seg selv skyld for det voksne gjør mot dem: 

"Om jeg bare ikke hadde vært den jeg er."

Kjæresten min kunne kanskje fortalt litt om hva de store filosofene tenkte rundt dette med skyld og tilgivelse, og samlet det litt, det er hun som er den beleste av oss. Jeg selv tror ikke jeg kommer til å bryte noen form for målsnor i disse tankerekkene. Utover å si at det er vanskelig å tilgi både seg selv og andre, og at det kan være vanskelig å ta i mot en tilgivelse. I det hele tatt er det vanskelig å være menneske, men likevel så godt at vi er menneskelige. Så får enhver forsøke å ikke la seg tynge for mye under den skyldfølelsen en drar på, og heller tillate å tilgi seg litt av sine uperfektheter. Små eller store. Vi gjør alle feil, eller kunne når vi ser tilbake kanskje valgt ting annerledes, men vi må forsøke å se valgene våre i sammenheng med situasjonen der de oppsto og hva som lå bak, og ikke farget av etterpåklokskapens pensler. Ofte er det slik at vi gjorde det vi klarte der og da. Og slik er det i dag også. Vi gjør gjerne det vi klarer her og nå. Og så får vi forsøke å gjøre bot der bot er naturlig å gjøre, uten likevel å gå i avlatens fotspor, og kanskje tilgi oss selv for at vi ikke klarte bedre.

Dagens bilde ga jeg tittelen "Eden".

*

LITE KJÆRLIGHETSDIKT

blomst i veikanten
lar den stå
kanskje går du her i morgen

*

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: 











lørdag 18. juli 2015

Sex, svik, grenser og håp.



Tid for blogg. Det er lørdag, og ute regner det. Inne er det stille. Kun lyden fra tastaturet høres, sammen med surringen fra noen akvariepumper og litt blupp og plobb der luftbobler bryter vannflaten i det lille karet med reker, som jeg har på skrivebordet. Mens under vannflaten yrer det i nytt liv. De voksne rekene har hatt seg etter en lang periode med lite aktivitet, og yngler som om det sto om livet.

Når det kommer til rekene mine, har de ingen problemer med å finne en sexpartner. Deres verden er liten, og de tar for seg der de kommer til. Noe som ikke er så veldig annerledes det endel folk også gjør, for eksempel ved hjelp av appen Tinder. Et hjelpemiddel som kan føre til tidenes beste ligg, om en skal tro det personen i denne lille ferieskildringen påstår. Noe som nok kan være sant, hva vet jeg om andres ligg. Men ikke alle er like enige i at slike sexapper er bare fryd og gammen og uskyldig moro. Og med tanke på at verden blir mer og mer utseendefokusert, er det uansett ikke et hjelpemiddel som passer alle.

Og når vi først er inne på dette med lettvint sex, så kan en lese litt om faresignalene i forhold til utroskap under denne røde linken. Selv om det brukes mest spalteplass på at menn er utro. Men det er de jo ikke alene om å være. I mitt sekstiårige liv har jeg ikke praktisert den hobbyen, men jeg har blitt utsatt for det flere ganger. Både på det seksuelle og det økonomiske plan. Noe som selvfølgelig er to forskjellige temaer, men som likevel har en fellesnevner kalt svik. Og svik suger. Det gjør vondt langt inn i sjela å bli rævkjørt. Og det er vanskelig å bli helt kvitt følelsene rundt slike erfaringer igjen. De ligger og gnager ett eller annet sted i bakgrunnen, og det skal ikke så mye til før de reaktiveres og du begynner å kjenne på gammelkjente opplevelser av å bli lurt og å være verdt nærmest ingenting. Derfor er det også vanskelig å legge det vekk når en eventuelt måtte forsøke å etablere nye forhold. For innimellom kan det dukke opp noe som trigger en gammel mistenksomhet som ikke handler om din nye partner i det hele tatt. Da blir det viktig å holde tunga rett i munnen, og ikke projisere og mistenkeliggjøre og skape et helvete for den personen du tross alt valgte å være sammen med.

Sjalusi er vanskelig. Det handler om usikkerhet og kontroll. Men det er også en umulig oppgave å skulle ha full kontroll på et annet menneske, så det er bare å legge det bak seg. Noe jeg klarer å se i dag, men som jeg kanskje ikke var like god til å se i yngre år. Da blodet var hett og hormonene raste. Nå er jeg stort sett fornøyd med å sitte i skyggen av et tre, og smile lykkelig over at avføringen fungerer.

Ofte tar blogginnleggene mine utgangspunkt i det jeg kan lese i de forskjellige avisene på nett. Men livet mitt er jo litt større enn det. Og det er livet til dem jeg har rundt meg også. Om ikke lenge kommer yngste datteren min hjem en tur på ferie, og det gleder jeg meg til. Og eldste datteren min skal snart lage i stand bursdagsfeiring for barnebarnet mitt, som om ikke lenge runder ett år. Men min verden strekker seg også mot den andre enden av livssyklusen. Jeg selv drar jo på årene, med alt hva det fører med seg av tanker og følelser. Når en bor alene får en tid til å tenke over både det ene og det andre. Og i dag er kjæresten min og søsteren hennes og henter sin far, som ligger på sykehus etter et hjerneslag. Noe som gjorde han lam i ene siden. Dette skjedde for noen måneder siden, og i dag skal han for første gang få komme hjem i leiligheten sin noen timer. I rullestol. Jeg tenker det blir en følelsesladet opplevelse for både den ene og den andre.

Ingen vet hvor haren hopper, sa mannen, og satte fella i ovnsdøra. Ingen har så god kontroll på livet sitt at overraskelser ikke skjer, sier jeg. Og det gjelder på både godt og vondt. Da jeg forlot et umulig forhold for 15 år siden, visste jeg ingenting om at jeg skulle treffe kjæresten min, Beate, eller at hun skulle gi meg troen på det gode og generøse i mennesker igjen. Men slik ble det. Selvfølgelig opplever vi ting vi må løse vi også, men så lenge det er vilje så er det håp. Og jeg tenker at slik er det for deg også. Livet ditt er veldig avhengig av viljen din. Eller mangelen på den. Akkurat slik som det er for meg. Noen ganger virker oppgavene en blir stilt overfor uoverkommelige, og i blant er grunnen til det at de faktisk er uoverkommelige. Men det gjelder ikke alle oppgaver eller utfordringer. Så det koker i blant ned til å velge sine kamper, og hvor en bør sette inn kreftene sine. For det er veldig fort gjort at en går i gammelkjente spor og bare ender opp med å stange mot vegger en har stanget mot før. Det er tross alt det en kjenner og vet noe om, og derfor også det som er tryggest.

Jeg kan ikke forandre på barndommen min. Jeg kan ikke forandre på vonde erfaringer jeg endte opp med i voksenalder. Men jeg kan gjøre noe med meg selv. Jeg kan forsøke å etterleve mine verdier, og jeg kan forsøke å sette spørsmålstegn ved hva som er viktig og hva som er mindre viktig, og ikke legge alt ansvar for valgene mine over på noen andre. Som jeg sa et annet sted: En kan forstå hva som ledet en dit en er i dag, men en er ikke nødvendigvis tjent med å la de samme opplevelsene unnskylde de valg en tar i morgen. Å forstå, og å gjemme seg bak, er to forskjellige ting, og alt har rett på sitt virkelige navn.

Vi møter alle våre helt personlige svik, utfordringer og kamper gjennom livet. Det meste av det må vi forsøke å legge bak oss. Ikke i form av å glemme, men i form av å plassere det der det hører hjemme.

Every wall is a door, har jeg tatovert på armen min. Men dessverre lar ikke alle dører seg åpne. Så noen ganger må en innse umuligheten i det en forsøker på, og heller gå rundt. Da blir det omveien som blir døren. Og kanskje vil en om en våger og klarer å runde et hjørne, oppdage at et nytt landskap ligger og ventet på en, mens en selv så lenge stirret seg blind på låsen en sto og stanget mot, tynget under vekten av levd liv, svik eller håpløshet. Og så er det opp til enhver hva en gjør i det nye landskapet en fikk oppdage. Sånn er det, og sånn blir det, og dermed var dagens blogg unnagjort. 

Nå skal rekene mine få rent vann, så de forsetter med å kopulere og kose seg. Det samme skal fiskene få. En av mine Paracyprichromis nigripinnis "tygger" for tiden. Det vil si at denne fisketypen er munnrugere - hunnen bærer eggene i munnen og lar dem klekkes der. Deretter bæres også det klekkede ynglet i munnen en stund, så de skal få størst mulig sjanse til å overleve. Moren spiser ikke noe som helst under den måneden dette tar.

Selv om intensjonen er bra, går det ikke alltid godt i fiskeverden heller. Så veldig ofte ender det med at yngel dør før de rekker å bli båret helt fram. Men én gang gikk det bra med mine nigripinnis, så jeg har fire halvvoksne fisk gående sammen med tre voksne nå. Utfordringen for dem alle, er at de jages litt av verdens minste ciklide - Neolamprologus multifasciatus - som også går i samme akvarium, og er rimelig hissige i forhold til sin lille størrelse. Men hittil har det gått bra. 

Fisk er fisk og folk er folk, og noen får større utfordringer enn andre. Dagens bilde er fra utstillingen Innerst, og viser tablået I'm the Outcast. Utstillingen ble laget av skrot og søppel i tillegg til malerier og video, og handlet om forskjellige menneskers møte med veggen og konsekvensen av det. Teksten som fulgte det avbildede tablået kan du lese her.

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link:






fredag 17. juli 2015

Litt om kyllingsalat, men mest om noe annet.




Verden er full av lettvinte løsninger. Som for eksempel denne (se videoen), som gir menn som mister håret ny manke i løpet av sekunder. Hvordan løsningen gjør seg i regnfulle Bergen, var mitt første spørsmål som dukket opp da jeg så annonsen. For slik er det jo gjerne med lettvinte løsninger, at de i blant fører med seg nye problemstillinger. Jeg, for eksempel, som har ganske mye angst, kan dempe angsten med alkohol, eller med medisiner som for eksempel Valium. Men det blir likevel en dårlig løsning over tid, så jeg er veldig forsiktig i den gaten. Ikke kan jeg kjøre bil om jeg doper meg, og jeg blir vel ikke mye morsom å være sammen med om jeg stadig går rundt halvfull. Så nykterhet er nok en bedre løsning.

For å fortsette med tåpelige ting en kan gjøre med utseendet, kan du se det nye på sminkefronten om du klikker deg inn på linken. Eller du kan la være. En har tross alt et begrenset antall sekunder og minutter igjen å leve, og den tiden kan en bruke på noe annet. For eksempel kan en gå seg en tur, eller lese nok en ytring i føljetongen om Finn Skårderud og Villa Sult.

Det går mot slutten av ferien min. Over helgen er det tid for atelieret igjen. Det tror jeg er like godt. For mye dødtid har en tendens til å være like konstruktivt som å stirre på egen navle. Hvis man finner den. Og det gjør jeg. For selv om gåturene mine har blitt færre i løpet av ferien, har jeg ikke satt meg til å trøstespise. Så vekten er omtrent den samme, og navlen er fremdeles synlig, akkurat som før ferien. 

I fare for at dette med Skårderud, spiseforstyrrelser og mat skal få veldig stor plass nå, våger jeg meg likevel frampå med at i går lagde jeg meg salat. Til og med folk uten anorexia eller bullemi eller andre former for spiseforstyrrelser bør jo ha et litt bevisst forhold til det en stapper inn i legemet. Og salat er minst like godt som hamburgere fra Mc'ern. Og langt sunnere enn en daglig pose chips. Selv om du dynker salaten med Thousand Island, slik jeg gjør (se bilde). Jepp, jeg innrømmer det, jeg er en enkel mann med enkel smak.

Når jeg lager salat, så lager jeg så mye at det holder et par, tre dager. Og det blir salat både til middag og lunsj og gjerne til kvelds også. Denne gangen besto salaten av en grillet kylling, en isbersalat, en halv agurk, to tomater, en kvart løk, en liten boks mais og en liten boks ananas, en paprika, litt salt og godt med hvitløksfedd marinert i olje og chili. Alternativt kan en bruke fetaost i olje og chili. Det er nesten best. Men jeg fikk ikke tak i Apetina, butikken hvor jeg handler hadde kun et merke som heter Dagros, og den er mye tammere og ikke verdt pengene, spør du meg. Noe du neppe gjør. Det er jo også det der med smak og behag. 

Til salaten spiser jeg gjerne et rundstykke eller et par rista brødskiver med smør. Smaker helt utmerket. Ikke er det mye arbeid som må legges i et slikt måltid heller. Så til og med eneboende menn som ikke er vant med å lage mat, klarer det uten problemer. Selv er jeg vant til å lage mat, og liker det. Da jeg var gutt ville jeg bli kokk, men det var ikke bra nok for min herre og mester, så jeg ble sendt på en militær skole som et alternativ. For at jeg skulle lære disiplin og å håndtere en maskinpistol i stedet for å lage salater. Der ble jeg ikke lenge. Og etter hvert ble jeg kunstner i stedet. Men det var noen år senere, og da hadde faderen ingen stemme i saken. Nå er han ikke en gang en del av livet mitt, utover i form av de arrene på sjela jeg bærer med meg.

Det er mange som har arr på sjela etter forkastelige og umulige barndommer de ble gitt. Og det kan man ikke forandre. Men en kan forandre på andre ting. For eksempel levesettet sitt. Ikke alt kan unnskyldes med ting som var, selv om det kan forklares med det. Så fremdeles har en noen valg. Jeg, for eksempel, kan velge om jeg vil sitte her og skrive til deg om at du ikke er hjelpeløs. Uansett hva du har opplevd så kan du noe, skriver jeg. Og mener det. Antagelig kan du mye mer enn du tenker over. For eksempel kan du lage en salat. Og du kan lese. Og mens du leser kan du tenke. Og når du tenker kan du føle. Og når du føler, kan du kjenne at det ligger et skille ett eller annet sted mellom gode og dårlige valg. Og da er du godt på vei mot å gjøre en forandring om det trengs, selv om ikke alt er gjort over natta eller fører til at livet ditt blir som i reklamene. Det er få som lever som i reklamene. Ikke en gang Tone Damli lever som i reklamene hun er med i, selv om hun lever av dem.

I dag skinner sola i Bergen. Det kan bli noen dager til neste gang, etter hva værmeldingen forteller. Så kanskje jeg skal forsøke å få satt legemet i beveg-helse og våge meg ut på en liten tur. Selv om angsten kommer til å følge meg, vil den jo ikke gjøre meg noe. Den bare er der, som ei kvise i ræva. Har du ei diger kvise på nesa, så vil kanskje noen se den om du går ut. Men har den på skinka er den usynlig om du ikke mooner noen. Og det gjør du antagelig ikke om du sliter med angst. Så sånn er det. Du bærer jo ikke med deg et skilt, og det står ikke risset inn noe i panna di som sier at du er mindre verdt enn andre, eller at du sliter litt. 




Så det er neppe noen som ser angsten og de andre følelsene dine om du rusler deg en tur, andre enn de som gjenkjenner den fordi de har angst selv. Og de er jo ikke nødvendigvis farlige, i stedet har dere noe til felles. Å ha noe til felles er ikke det verste en kan ha. Å være helt alene om noe er mye verre. Men så spesielle at dét blir det eneste temaet i livene våre, er de færreste av oss.

Maleriet er fra en utstilling jeg kalte "It's all about love me", som besto av ti selvportrett. 

Ha en flott dag.

Bjørn

Dagens link:








onsdag 15. juli 2015

Helsevesen, Ullared, arroganse og brosme.





I går var det vaskedag. Det er det i for seg i dag også. For selv om jeg fikk støvsuget stort sett det som støvsuges kan, og etterpå fikk vasket alle gulvene, så utsatte jeg støvtørkingen til i dag. Men det regner jeg med er fort gjort. Etter det kan jeg si meg godt fornøyd, tenker jeg. Og er det noe jeg liker, så er det å være fornøyd.

Å være fornøyd er det nok ikke bare jeg som liker å være. På samme måte som jeg nok ikke er alene om å være mindre glad i å være misfornøyd. En som kanskje ikke er helt fornøyd om dagen, er Finn Skårderud. Og meningene ruller videre etter Hilde Sandviks første kritiske ytring. Det blir spennende å se hva det hele leder til. Om det brenner seg selv ut og forsvinner i stillhet som en fis en vindfull dag, blir en skyttergravstaktikk som i første verdenskrig, blitzkrig som i andre, skittkasting som i barnehagen, eller en søken etter en kjerne alle ville være tjent med å forholde seg til med åpenhet. Det gjenstår å se. Følg med, følg med.

Noe er alvorlig. Annet er ikke fullt så alvorlig. Og noen ganger blir det vanskelig å skille tingene. Én ting som kan virke ganske uskyldig, er at det å bruke penger blir som en underholdning i seg selv. Vi kan ofte se store handlesentre som reklamerer med underholdning av kjente artister, tivolilignende evenementer eller annet som skal lokke oss til dem. Gjerne med fokus på barna.Til og med tv har gjort pengebruk til underholdning. For eksempel gjennom programmet Ullared, med Morgan og Ola-Conny. Og det er kanskje festlig å se på de litt harry menneskene som vises fram i programmet, og lytte til en litt sarkastisk og nedlatende stemme som minner om den bakenforliggende i Firestjerners middag. I hvert fall kan jeg selv kose meg med slike programmer, mens jeg som programmene er ment å oppfylle, føler meg litt hevet over mennesker som blir framstilt som veldig enkle. Men å videreføre denne opphøydheten i meg selv til at jeg skal ta fly til Ullared for å oppleve noe som på tv framstilles som pur moro og Nordens Disneyland, vil nok ikke bli aktuelt. Vel er jeg lett å manipulere og forføre, men hallo, jeg kan knipe igjen også. Og dette handler kun om nye måter en kan få folk til å bruke penger på, mens en gir minst mulig av solide verdier tilbake.

Andre ting en kan lese om i avisene i dag, er feil gjort av helsepersonell. Kreftprøver ble byttet om, og feil mann operert, og piff, så var prostataen long gone. Noe som skyldes svikt i rutinene. Et annet sted kan en lese om en kvinne som fikk beskjed om å ta taxi, da hun etter å ha brukket både en fot og en arm ringte 113 etter ambulanse. Og igjen er det rutinene som får skylden. Mens det gjerne faktisk skyldes sløvhet eller arroganse. Ikke i rutinene, men hos folk. Det er folk som velger, ikke rutiner. Noe damen som holdt på å måtte amputere foten, nok kan skrive under på. Ved en tilfeldighet fikk hun tilbud om en behandling som hindret amputasjonen. Men da seksjonsoverlegen ved avdelingen som ville kutte foten blir spurt om en kommentar til behandlingen som reddet damen fra øksen, har han ingen kommentar å komme med. Noe som virker en smule arrogant, spør du meg. Som igjen kanskje kan sammenlignes litt med Skårderuds reaksjon på kritikk. Så det å stå på toppen er nok ikke lett, i det minste ikke når det kommer til ydmykhet.

Og se der, da ble det en blogg i dag også, og jeg fikk utsatt den forpulte støvtørkingen litt. Men nå får jeg hive meg rundt.

Takk til alle dere som leser bloggen min. Det er kjekt å tenke på dere, der dere sitter foran skjermen deres og leser ordene jeg hakker fram via tastaturet. Jeg håper dere får noe mer enn en adspredelse på linje med Ullared ut av det. Kanskje en ny tanke, eller en bekreftelse av en tanke dere har tenkt selv, men følte dere alene om. Kanskje kan til og med en eller annen som føler seg alene med sitt liv og sine utfordringer oppleve at hen blir litt sett, om jeg klarer å finne tanker, spørsmål og konklusjoner som en selv føler en har berørt. At det blir som en form for et bånd eller et felleskap mellom deg som leser og meg som skriver. I det minste er det noe slikt jeg forsøker å få til. Samtidig som jeg vil formidle at livet kan leves på mange måter, og at en alltid har noen valg å velge mellom. For det har vi. Både du og jeg. Og det er ingen egentlig holdbar grunn annet enn skam, for oss til å stå med ansiktet mot veggen for å skjule oss, slik artisten Sia gjør under dagens link.

Bildet jeg valgte som illustrasjon til bloggen i dag, er en fortsettelse i serien "Bilder om ikke har noe med dagens blogginnhold å gjøre whatsoever", og viser fiskemiddagen kjæresten og jeg spiste for noen dager siden. Og den smakte fortreffelig. Mat en ikke har spist før er gøy. Denne retten skulle vært med steinbit, men det fant jeg verken hos Rema eller i fiskebutikken, så det ble brosme i stedet. Hah, modig er jeg - wow!



Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: