mandag 29. juni 2015

Kunst, kultur og psykisk helse.




Mandag, det er ferie. Og ute regner det. Men i løpet av uken skal både solen og varmen vise seg fram. Står det i avisen på nett. For sånn er det med avisene, at det står ting der. Og noe leses av noen. Det er til og med slik at under enkelte nyheter legger vår brave befolkning ut sin respons på det som avisen formidler. Som blant annet under nyheten om at et utested mister bevillingen på grunn av rasisme. Der menes det flittig noe. Under videoen om gutten som står opp mot broren som voldtar han, er det mer stille. Så det er ikke alt som oppleves som like viktig, eller fenger like mye, eller er like lett å snakke om. Hvordan det for eksempel er under nyheter på fotballfronten skal jeg ikke uttale meg om, for dem klikker jeg meg ikke inn på, og leser derfor heller ikke kommentarene. Men gitt spalteplassen media gir fotballen, er det rimelig å tro at den er det viktigste som skjer i landet vårt. Det igjen betyr at jeg ikke klarer å skille det viktige fra det uviktige, siden jeg er mer opptatt av andre ting enn fotball. Så slik er det med meg - jeg er nok ikke helt god.

Her kan du lese en artikkel om nettroll og faren ved dem, og den artikkelen fikk jammen mange kommentarer i hvert fall.

En annen artikkel jeg klikket meg inn på i dag handlet om retten til å definere sitt eget kjønn. En nyhet som kanskje ikke klarer å hoste opp like engasjerende problemstillinger som fotballens, men likevel er interessant nok for noen. Selv er jeg mann, og har ingen planer om å forandre på den benevnelsen. Så jeg hadde nok reagert om noen skulle tatt fra meg retten til å definere meg som mann. Det å definere mitt eget kjønn er noe jeg tar som en selvfølge. Identiteten er rimelig fastspikra, selv om jeg til tider sloss litt med hvordan den stereotype mannsrollen vil at jeg skal være, hvordan jeg klarer å leve opp til den/mot den, og hvordan jeg opplever meg selv og mitt verdigrunnlag i forhold til den. For andre er det desverre ikke like enkelt når det kommer til dette med kjønnsidentitet, som det er for meg. Og det blir vel ikke noe lettere ved at noen andre skal bestemme identiteten din for deg, bare fordi du ikke er A4. I det hele tatt er ikke livet enkelt. Heldigvis må det ikke være enkelt for at det skal være levbart.

For en uke siden ba jeg en psykolog jeg hadde kontakt med for et tiår siden, om en uttalelse rundt min helse, som jeg skal bruke i en sak jeg skal adressere. Og det var rart å lese svart på hvitt hvor store utfordringer jeg faktisk har her i livet. Det er ikke for amatører, skal en tro det som ble skrevet i uttalelsen. Og jeg må jo tro det som står der, siden jeg lever med det som blir beskrevet. Men selv om jeg lever med det, så dunkes det ikke like ettertrykkelig opp i fjeset på meg som for eksempel enkelte katastrofenyheter i media. Hverdagen min er det den er, og det er den eneste virkeligheten jeg kjenner til av erfaring. I seg selv ingen nyhet med overskrift i krigstyper, med andre ord. Slik har det vært siden jeg var atten år, og fikk mitt første panikkanfall. Angsten og uroen startet langt tidligere, men fikk ikke navn før jeg ble voksen. Da jeg var barn opplevde jeg virkeligheten mer som at jeg var unnskyldende, feig, lat, dårligere enn andre og ikke burde vært født. Nå, i etterkant, kan jeg se at depresjonene nok også var tilstede i ganske unge år, og gjorde sitt til egenopplevelsen min. Uten at verken jeg eller noen andre ga navn til det. Alt var min feil – jeg var bare ikke bra nok. Så det å få en diagnose som angst og depresjon var ikke det verste som har hendt meg. Det førte meg fra å oppleve meg selv som en uforklarlig mutant, til noe som kunne defineres og etter hvert forstås. Det hjalp meg til å sette livet mitt i perspektiv, og til å se hva jeg faktisk sliter med. Slike prosesser kan om en er heldig gi retning i forhold til hva en bør jobbe med for at livet skal bli bedre. Og hvordan. For hva en gjør, er faktisk viktig. Det er ikke slik at alt som er viktig bor i hodet. Mye kan også knyttes til hendene. Det er derfor det er så viktig å ha en jobb, eller noe å gå til.

I Bergen er vi så heldige at vi som endte opp med å slite litt mer enn normalt med psyken, har et tilbud på kreativitetsfronten. Vi har blant annet et sted som heter Amalie Skrams hus, og kommunen fronter et tiltak som heter Kunst, kultur og psykisk helse, KKPH. Vi har steder som Linken, vi har Fredheim kurs og aktivitetshus og vi har Hieronimus. Inne på siden til KKPH kan du finne enda flere tilbud. Dette er tiltak hvor brukerne kan komme og arbeide med sin kreativitet og sin kunst, i tillegg til å få oppleve det sosiale. Det finnes med andre ord en plass for veldig mange, og for en stor variasjon i forhold til mestringsnivå og ambisjoner. 

KKPH tilrettelegger for kursvirksomhet og visning av det folk produserer. Både tekst, bilder, film og musikk. De har blant annet en katalog de kaller  Kraftverk, som utgis jevnlig, enten i nettutgave eller på papir. Det som likevel har blitt min hovedarena, er Galleri VOX. Galleri VOX er et litt spesielt tilbud, siden det ikke er åpent for alle. Du må søke, og vurderes utifra en kunstnerisk forståelse og evne for å få plass. Og får du først plass, skriver du en ansettelseskontrakt. Denne binder deg til å arbeide etter avtale. Dvs at det stilles visse krav til deg, du kan ikke bare slenge innom når det måtte passe deg, og du må kunne fungere sosialt på et vis som ikke virker ødeleggende på kunstneriske prosesser de andre deltakerne står i. Det er arbeidet som står i fokus, ikke psyken. Du må også ta jobben din seriøst og følge opp, akkurat som i en vanlig jobb. Galleri VOX er altså en arbeidsplass, ikke et aktivitetstilbud i vanlig forstand. Det er likevel ikke nok at du har kunstneriske kvaliteter. I tillegg til disse er det et krav at du er uføretrygdet på grunn av en psykisk lidelse. I disse dager har jeg arbeidet ved Galleri VOX i ti år, i 50 % stilling, og har i tillegg til diverse felles- og separatutstillinger, levert utsmykninger til steder som Bergen Rådhus, NAV og Klosterhagen Hotell.

Før jeg ble uføretrygdet arbeidet jeg som keramiker. Med fokus på pottemakeri. Jeg ble utdannet til det ved kunsthåndverkskolen i Bergen. I de ti årene jeg har arbeidet ved Galleri VOX, har jeg beveget meg over til maleri, skulptur, installasjoner og utsmykninger. Og nå kommer jeg til poenget ved denne lille oppramsingen over arbeid jeg har gjort. Det at jeg omsider møtte veggen så ettertrykkelig som jeg gjorde, har kunstnerisk sett blitt som et springbrett for meg. Jeg har fått lov til å utvikle meg selv og kunsten min, på en helt annen måte enn om jeg fremdeles hadde sittet ved dreieskiva og laget kopper og vinglass og skåler. Dessverre kan jeg ikke si det samme om det økonomiske, for jeg arbeider nå stort sett med ting som ingen kjøper. Men hallo, kunstens verdi er ikke nødvendigvis koblet opp til kapital, slik livet i seg selv heller ikke er det. I hvert fall ikke for alle. For meg personlig, i arbeidet jeg selv gjør, ligger det meste av verdien i prosesser.

Grunnen til at jeg endte opp med å skrive om disse tingene i dag, var at jeg ble kontaktet av Livelin Remme, mens jeg satt og skrev dagens blogg.  Livelin  er en nødvendig del av den motoren som driver KKPH, og som gjør et formidabelt arbeid for folk som meg. Vannlandets innhold viser derfor i dag at noen ganger styres valgene en gjør av tilfeldigheter. Det igjen betyr at ikke alt er forutsigbart. Noe jeg selv stort sett opplever som utfordrende. Jeg liker forutsigbarhet. Forutsigbarhet er for meg angstdempende på en langt bedre måte enn dop i forskjellige former. Det som likevel er viktigst i det jeg har skrevet om i dag, er at livet ikke nødvendigvis stopper opp om du får en psykisk utfordring. Det stopper ikke ved papiret som definerer deg via en diagnose og dine utfordringer. I stedet er det slik at det finnes muligheter. En må bare se seg litt om. Reorganisere tenkesettet og verdiene sine litt. Forsøke å flytte fokus fra begrensningene over til mulighetene. Og våge noe. Ta ett lite skritt framover. Nye muligheter finnes alltid. En diagnose sier noe om utfordringer, men det sier faen meg ikke mye om verdier, evner eller nye muligheter. Og det leder meg over til dagens ene bilde, som viser en tatovering jeg fikk i gave av barna mine og kjæresten min for noen år siden, etter at jeg lagde en liten film om kunst og psykisk helse, som fikk navnet "Every wall is a door". 


Det andre bildet er det min yngste datter som har tatt, og det er min hånd som vises. Og med dette, var dagens Vannland over for denne gangen.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:









4 kommentarer:

  1. Hei Bjørn. Så fint det er å sitte nær Kristiansand og se at vi tumler noe med de samme tankene. Finner nesten alltid noe jeg kjenner igjen, noe som gjør godt eller noe å grunne på når jeg leser tekstene dine.
    Her i sør er det sommeraktig, men ikke tropisk. Har slått meg til heime igjen. Blir nok reising om vinteren, men ting skjer som gjør at jeg ønsker være litt mer her.
    Ha fin sommerdag i Bergen da... Og: Det er en glede å høre om slike steder som du er tilknyttet. Tror ikke noe lignende finnes her, men nå skal det sies jeg ikke har vært veldig aktiv med tanke på å finne ut realitetene i den tanken.
    Synnøve

    SvarSlett
    Svar
    1. Hoi, Synnøve Globetrotter.

      Det blide sørland er sikkert ikke et ille sted å være på sommeren. Ikke at jeg har vært der så mye, men ene datteren min bor på dine kanter. Og det må det jo være en grunn til.:)

      Vet ikke noe om tilbud til folk med utfordringer på dine kanter, men noe finnes det sikkert. Alle vi gærningene er jo ikke samlet i Bergen, så behovet er nok tilstede i Kristiansand også. Men Bergen er nok et litt spesielt sted på tilbudssiden. Folk slutter jo ikke med å ha verken behov eller evner eller vilje, bare fordi noen setter en diagnose på dem, eller de ikke får helt til å stå i en vanlig jobb lenger.

      Kjekt at du finner noe du kan relatere deg til i skribleriene mine.

      Ha en flott sommer.:)

      Bjørn

      Slett