Gamledager og nå, tatere og Shakespeare.

Inspirasjonen til å skrive blogg er ikke på topp i dag. Jeg våknet for tidlig og det svir i øynene fordi huset jeg bor i er nymalt. Eller kanskje det er pollen. Er ikke godt å si. Samtidig er kroppen sigen og lite opplagt, så kanskje jeg straffes på grunn av litt for mye sjokolade i går kveld. Selv om jeg spiste en salat også. Med fetaost som har vært nedlagt i olje og chili. Det burde jo balansert seg etter at jeg har spist både sunt og usunt, men neida. Og slik kunne jeg fortsette med å klage, om jeg ville - og det vil jeg.

Nei, det vil jeg ikke. Jeg vet vel egentlig ikke hva jeg vil. I hvert fall ikke med dette. Jeg bare hakker på tastaturet uten mål og mening. Heldigvis er jeg så gammel at jeg ikke må ville noe hele tiden lenger. Veier skal ikke stakes ut og karrierer skal ikke skapes. Livet er ikke så verst. Ikke så mye stress lenger. Og det kjenner jeg er godt, også med tanke på hvordan jeg ser på meg selv. Ting er mer avslappet nå, enn da jeg var ung og det fantes flust å leve opp til både her og der. Noe jeg var lite god på. Eller til. Whatever, kall det hva du vil, rosen dufter det samme selv om den ikke heter Rose, sa visst Shakespeare.

'Tis but thy name that is my enemy;
Thou art thyself, though not a Montague.
What's Montague? it is nor hand, nor foot,
Nor arm, nor face, nor any other part
Belonging to a man. O, be some other name!
What's in a name? that which we call a rose
By any other name would smell as sweet;
So Romeo would, were he not Romeo call'd,
Retain that dear perfection which he owes
Without that title. Romeo, doff thy name,
And for that name which is no part of thee
Take all myself.

Men det var nå det. Shakespeare er dau. Jeg lever i hvert fall, og har lyst til å leve en stund til. Noe ikke alle har.

Her er en videosnutt om en mann som har bestemt seg for å dø. Selv vil jeg altså leve en stund til. Og håper ingen kjører på meg eller kommer og skyter meg. Det er jo så mye som kan skje. Men lottogevinsten uteblir. Så der har du den.

Ofte dreier ting seg om odds. Når en er ung tenker en lite på at en kan styre oddsene litt selv. En er gjerne en smule overmodig. Litt bråkjekk. Eller eplekjekk, som en sa i gamle dager. Gamledager er lenge siden. Gamledager er helt tilbake til krigen, vil noen si. Og noen har begynt å skrive om landssvikerne. For meg er ikke det der så interessant. Så jeg bruker ikke tid på å lese om det. Selv om jeg liker å se på programmer på tv som omhandler krigen. Og fra femtitallet.

Barnebarnet mitt vil en dag kanskje si at i dag var gamledager. For meg er gamledager enda eldre enn femtitallet. Det er da foreldrene mine var unge. Eller bestemoren min. Da bestemoren min var ung var det helt sikkert gamledager, skulle en tro. Men neppe for henne, der og da. I dag er hun død, og mener derfor lite om saken. Hun ble tre-fireognitti, om jeg ikke husker feil. På slutten lå hun bare i en seng på gamlehjemmet, og når jeg kom på besøk grep hun hånden min med en inntørka og beinete klo og hvisket at hun ville dø. Noe jeg følte var ubehagelig å høre. Ikke ville hun slippe hånden min heller. Ikke et lystig minne, det der. Sånn er det med minner i blant. Men ikke alltid. 

Noen minner er gode også. Da jeg var ung likte damene meg. De sa jeg var pen. Først var det voksne damer som sa det. Etter hvert tok de på min egen alder over. De likte huden min, de sa den var så glatt. Jeg likte at jeg var pen. Det fikk jentene til å ligge med meg. De begynte å ligge med meg da jeg var femten. Ingen av kameratene mine fikk ligge med i nærheten av så mange som meg, og i hvert fall ikke da de var femten.. Jeg likte det også. Stort sett. Så jeg lå vel med i overkant mange, selv om det ofte var nærheten som telte mest, ikke selve sexen. Den delen av livet mitt gjør meg litt godt. Hud og berøring. At noen tok på meg. Det føltes nesten som at jeg var verdt noe når damene ville ligge med meg. Som om jeg hadde en verdi. Men noen ganger vippet det over i en følelse av at det var bare en del av meg de ville ha, ikke alt. Og i hvert fall ikke angsten eller kaoset inne i meg. Jeg var som et åpent sår som søkte å bli leget ved hjelp av huden og hendene deres. Nå er ikke alt så kaotisk lenger, men det er ingen som snur seg etter meg lenger heller. Nå er jeg bare gammel, og blir mer og mer som ei sviske. Mens jeg ligger på sofaen og ser på tv om krigen eller skriver patetiske blogginnlegg om alle kvinnene jeg har ligget med.  

Her kan du lese noe en ung dame har sagt om magiske minner. De fleste av oss har både gode og dårlige minner i bagasjen. Slik er det med meg også. Noe husker jeg bedre enn annet. Noen av minnene er knyttet til oldeforeldrene mine. Jeg kan huske å ha møtt fem av dem. Det sies at den ene oldemoren min var tater. Det betyr at jeg også er litt tater. Jeg har tidligere malt et bilde av meg selv, som jeg har gitt nettopp tittelen Tater. For å kjenne litt etter hva det gjør med meg å ha en slik kunnskap om meg selv, og en slik bakgrunn. Da jeg var gutt lærte jeg at tatere var mindreverdige og farlige. Og min far har aldri villet vedkjenne seg denne delen av sin egen historie. Selv synes jeg det er greit med den lille dæsjen taterblod som strømmer i årene mine. Det får meg til å føle meg litt eksotisk.

   

Nå fikk jeg nettopp melding fra kjæresten min. Så da er hun våken også, ikke bare jeg. Vi sender hverandre melding hver morgen og hver kveld. Og gjennom hele dagen også, når vi ikke er sammen, det skal ikke stå på det. Om morgenen sender hun først. For jeg har telefonen på lydløs om natten, men det har ikke hun. Og det ville jo vært kjedelig om jeg vekte henne unødig. Sånt kalles å tilpasse seg. Eller å ta hensyn. Jeg tror årene får en til å ta mer hensyn enn en gjorde som ung. En tenker litt lenger, og alt handler ikke nødvendigvis om en selv hele tiden. Kanskje det er slik at empati ikke er noe en er født med, men noe en utvikler. Uten at en må forstå seg ihjel av den grunn. Empati handler om å kunne ta inn over seg andres opplevelse, ikke å utslette seg selv. Heldigvis gir alder gjerne også et snev av evnen til balansegang. I det minste muligheten til det. Selv om det finnes nok av gamle kjerringer som fremdels tror de er verdens navle og derfor har forskjørsrett i kassa på Rema, bare fordi de er et par år eldre enn meg. Eller av andre grunner. Først i køen vil de i hvert fall - meg, meg, meg...

Jeg har aldri skjønt den frekkheten som får folk til å tro at de kan gå først bare fordi de skal handle mindre enn jeg skal. Jeg skal bare ha dette, sier de, og uten å smile med øynene. Men slipper du dem foran deg skal de først finne pengepungen som ligger bortgjemt et eller annet sted i veska, for deretter å slite med glidelåsen, og så skal de betale med mynter. Gjerne kronestykker. Og noen av dem detter på gulvet. Ikke kjerringene, men myntene. Og tiden går. Og jeg er faen meg ingen ungdom selv, så dette har jeg ikke tid til.

Nå har det gått litt tid med til å skrive disse ordene også. Så jeg får vel runde av og se om jeg får gjort noe fornuftig. Hva som egentlig er mest fornuftig skal jeg ikke henge meg opp i. Jeg tror heller jeg bare lar meg flyte med litt. Er jo ikke det verste en kan gjøre på en søndag det. Etter hvert får jeg vel gå meg en tur i Guds frie. Ta en kaffe med kjæresten. Og kanskje spise litt mer salat. Jeg lagde meg en stor porsjon for to dager siden. En får jo ikke kjøpt en kvart paprika eller bestemme mengden på det en vil ha i grønnsaksdisken. Skal en ha for eksempel ei gulrot må en kjøpe ei hel pakke. Og bor en alene blir det derfor lett noe til overs etter middagen. Så en må lage opp alt og ha samme rett i flere dager eller hive halvparten. Men jeg liker ikke å hive mat. Det er bare derfor jeg er så kjapp til å spise opp all sjokoladen.

Det øverste fotoet viser noen bilder jeg arvet etter bestemoren min.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: