onsdag 17. juni 2015

Angst




I dag vil jeg starte med denne lille videoen. Den skal etter hva som opplyses være filmet av en mann mens han har et panikkangstanfall. Hvordan et angstanfall oppleves, er veldig vanskelig å formidle. En kan i videoen se at mannen ikke har det godt, men om en spiller av videoen uten lyd, kunne det slik jeg opplever det like godt vært en skildring av for eksempel sorg vi får se. Det er umulig å se inn i hodet hans hva som egentlig foregår der. Noe som leder oss til hvor viktig ord er, hvor viktig det er å kommunisere på en tydelig måte, i stedet for å tro så jævlig mye bestandig. "Jeg trodde du forsto det", som i; "jeg trodde du så hva jeg føler, hva jeg tenker, hva jeg håper, hva jeg drømmer, hva jeg frykter, hvem jeg er".

I og med at det er så vanskelig å formidle hvordan angst oppleves, blir angsten gjerne en veldig ensom ting. Det er noe en bærer mye alene. En har ingen synlige skader, krykker eller et annet skilt som forklarer noe. Ofte er angsten også enda mindre synlig enn det en kan se på videoen. Gjerne helt usynlig for andre. På den annen side, kan den også bli mye mer synlig.



Jeg har selv hatt anfall hvor jeg havner på gulvet i en krok i fullstendig panikk, hvor det å si noe i seg selv blir umulig. Det føles som om verden oppløser seg, og at jeg oppløses også. Det samme gjør ordene, evnen til å kommunisere klart og tydelig. Det blir som når en kaster en fast form opp i luften, og den plutselig oppløser seg i enten glitrende og små biter som konfetti, eller i noe veldig tyktflytende og organisk. En slik demontering av meg selv og omgivelsene innbefatter også en demontering av ord, formidlingsevne og orienteringsevne. Forsøk å forklare noen et eller annet ved hjelp av en neve bokstavkjeks som ligger hulter til bulter samtidig som at du har panikk, så forstår du utfordringen.



I et slikt anfall er det lite som hjelper, utover tid. Noen ganger varer anfallet kun et øyeblikk, andre ganger er det snakk om lang tid. I dette tidsrommet må jeg utholde det til det brenner seg ut, mens jeg forsøker å holde meg fast i noe. Det være seg noe fysisk, en tanke eller en lyd, for eksempel en annens stemme. Det du eventuelt kan hjelpe meg med, er å ta på meg. For eksempel ved å legge en hånd fast på skulderen min. Berøringen av en annens hånd kan gi meg en tråd til noe som henger sammen og er forståelig.

Det er likevel ingen selvfølgelighet at berøringen skal hjelpe. Den kan også forsterke angsten. Jeg kan oppleve den som truende. Noe som nok henger sammen med vold i barndommen. Angst er derfor ikke noe fullstendig forutsigbart for den som skal forholde seg til den utenfra heller.

På den annen side, om angsten ikke er forutsigbar, så er forutsigbarhet angstdempende. Min løsning på livet blir derfor å leve det så forutsigbart som mulig. Langt mer forutsigbart og regelbundet enn vanlig. Jeg er ingen adrenalinjunkie som kaster meg utfor stup bare fordi stupet er der, for å si det sånn. Et spontant spørsmål fra noen om å gjøre noe jeg ikke så komme, kan være nok til at angsten griper tak i meg. Og det behøver ikke å være store greia. Det kan være et forslag fra kjæresten om å kjøre en annen vei enn planlagt, eller at noen på jobben spør meg om jeg vil løpe ned og kjøpe en pose kaffe. Et slikt lite spørsmål kan bringe fram kaos i meg. Og jeg må forsøke å hente meg inn igjen. Noe jeg gjerne gjør ved å si nei.





Å si nei, er et valg jeg putter i sekken "å være tro mot seg selv". Å være tro mot seg selv er angstdempende. Og det innebærer ikke kun det å si nei. Veldig ofte handler det om å vise det en vil og det en mener om en sak, og ikke minst det en føler i forhold til den, i stedet for å spille en følelse. En spilt følelse kan for eksempel være å smile når en egentlig føler noe helt annet. Og det gjør vi jo alle hele tiden. Vi formidler ikke alltid det vi egentlig kjenner på. Og folk gjør det gjerne glatt uten å tenke noe særlig over det, flere ganger om dagen. Det er en del av det å mestre det sosiale, og det å beskytte seg selv. Enten fra egne følelser, eller i forhold til hvordan en blir oppfattet.



Siden det å være utro mot egne følelser, la være å vise det en egentlig føler er en vanlig del av sosial omgang, blir det å ikke kunne gjøre det samme uten å få angst, en utfordring for folk som meg. Og vi ender gjerne opp med det vi kaller sosial angst. Det betyr at en må velge mellom ensomhet og trygghet. Samtidig er det slik at ensomhet ikke utelukker angst, så problemstillingen minner kanskje litt om Catch-22. Den sosiale angsten er ofte bundet til hvordan andre opplever en, men blir ikke borte selv om ingen opplever deg eller tenker noe om deg. Eller for å si det litt mer spesifikt, det en tror andre tenker. Og det en tror de tenker, er ofte noe negativt. At du er rar, ikke som dem. Og det er jo riktig. En med angst er ikke lik den som ikke har angst. Likevel burde det være mulig å leve sammen, for en er jo ikke bare rar. En har bare angst. De fleste menneskelige sidene som er knyttet til meg, er tross alt de samme som er knyttet til deg.



Sosial angst er ikke det samme som panikkangsten jeg beskrev litt over her. Panikkangsten kan komme også når jeg er helt alene, og har ikke nødvendigvis en forklaring som er synlig for meg. Med den sosiale angsten er det mer situasjonsavhengig. Min løsning på dette med sosial angst, er å være så åpen som mulig om meg selv. Om andre vet jeg har angst, har de en knagg de kan henge sine spørsmål og forklaringer på. Da vet de noe om meg, og det å vite noe gjør det lettere å forholde seg til det. Noe som selvfølgelig gjelder en som ikke har angst også, ikke kun den som har angst – jfr. dette med forutsigbarhet. Mennesker som ikke viser noe av seg selv, er mye vanskeligere å forholde seg til enn de som byr på seg selv. Å by på seg selv, er likevel ikke å tvinge noe på deg, enten det er holdninger, tanker, sannheter eller levemønstre.

Lukkede mennesker er uforutsigbare. De aller mest uforutsigbare er likevel kanskje psykopater eller narsissister. Lukkede mennesker er ikke farlige i seg selv, de er bare vanskelige å se inn i. Mer skumle, det er derimot gjerne psykopatene og narsissistene. Om en blir utsatt for slike mennesker over tid, kan sosial angst bli en konsekvens, i tillegg til andre former for angst. For mennesker med slike personlighetstrekk degraderer deg som individ, skaper frykt i deg og røver din identitet. Vold og andre former for overgrep og svik har en lei tendens til å forme deg på en negativ måte.







Det er få ting i livet som er ensidige. En skulle tro at det å være tro mot det en føler skulle være en god løsning på dette med angst. Men for meg inkluderer det også en ny utfordring, opplever jeg. Fordi det medfører at jeg stikker fram nakken på steder andre kanskje viker unna. Og vi vet jo hvordan det går med enkelte som stikker fram nakken, de får kuttet den over av noen som mener du skal holde deg på plass. Du skal være usynlig, ikke synlig. Du skal være som oss, mene som oss, og ikke tro du er noe. For enkelte er det å møte noen som er uvanlig synlige og selvutleverende som en provokasjon, eller et fokus de kan rette sin negative energi mot, fordi de ikke klarer å stå opp mot sine egne indre demoner, sin egen tilkortkommethet, sin unnvikenhet eller sine manglende evner på diverse felt i livet. 



Å bli kjent med seg selv, å være tro mot seg selv og finne strategier til å meste et liv med angst, er noe vi kan kalle hjelpemiddel. Nesten som en rullestol er det for den bevegelseshemmede. Men en rullestol gjør ikke en lam til en gående. Det er ikke den endelige løsningen som fjerner alle utfordringer. Slik er det med angst og hjelpemidler også. Det er ikke slik at det finnes en oppskrift som alle med angst kan ty til, som fjerner all angst og uro for bestandig. En kan ikke satse alt på ei pille, en dram, ei sprøyte eller shopping. En kan heller ikke satse alt på at noen annen skal fjerne den eller demme opp for den, gjennom å utslette seg selv for at angsten skal dempes i deg. Ingen annen eier din angst. En må i tillegg våge noe selv, om en vil ha et livsinnhold som dreier seg om annet enn angsten. Ikke minst må en våge å møte seg selv. Og så får enhver finne sitt balansepunkt i forhold til dette med å våge og ikke våge, dempe eller ikke dempe. For meg, som har rundet de seksti, vil balansepunktet kanskje være på et annet sted enn det er for en på tjue. Likevel, et balansepunkt må til. En kan ikke få alt, men en kan heller ikke slippe unna alt, og en trenger ikke å miste alt. Finner en derimot et balansepunkt, så kan det å leve med angst oppleves som et liv med mening, og samtidig som et relativt godt et. Og akkurat der, føler jeg at jeg er i dag. Jeg lever med angst, men jeg har også et liv som strekker seg forbi det.

Alle bildene i dag, viser noen av mine egne forsøk på å beskrive angst. Når jeg skal fargesette angsten, bruker jeg ofte gult. For om jeg vipper over fra angst til panikkangst, farges verden samtidig av et gulskjær. Samme farge som barndomhjemmet mitt.

Ha en fin dag.

Bjørn



Dagens link: 





10 kommentarer:

  1. God beskrivelse!
    En som hadde overkommet det meste av angsten sin, mente at den beste metoden var å bare gjøre det hun hadde lyst til. Si nei og ikke ta seg sammen og gjøre det andre hadde lyst til at hun skulle gjøre. So eksempelet du kommer med om å kjøpe kaffe.
    Er det dette at vi har sviktet oss selv, latt andre tvinge oss inn i mønstre og væremåter, som får selvet til å skrike ut i panikk?
    Da må jo medisinen være å lære seg å kjenne etter hvor en selv er, hva en selv ønsker, slutte med å utslette seg selv. Lykke til med det til oss alle!

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei KKvinneblogger.

      Jeg har nok mye av den samme innstillingen som hun du nevner. Ellers er jo den etablerte sannheten at du skal møte angsten, og utfordre den. Men jeg opplever da at jeg hele tiden ligger på grensen av hva jeg tåler, og da blir det lite rom for annet.

      Å kjenne etter hvor en selv er, er nok viktig for alle.:)

      Ha en flott dag i regnfulle Bergen.:)

      Bjørn

      Slett
  2. Hei Bjørn, jeg leser og blir klokere, tror jeg, for dette har jeg aldri opplevd selv.
    Derimot har jeg lang erfaring med å ta seg sammen. Det er kjempevanskelig å ikke ta seg sammen. Og ikke alltid like lett å vite hva man selv har lyst til, faktisk.
    God kveld til deg -

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei gamle ugle.

      Så bra at du fikk noe ut av det jeg skrev, selv om du ikke opplever verden på samme måte selv.

      Det med å ta seg sammen er noe de fleste gjør, men dessverre tar noen seg så ofte og så kraftig sammen at de nærmest mister seg selv. Eller ender opp med å ikke lenger vite hva en selv har lyst til, som du sier. Ofte er det jo også slik at en dras mellom flere lyster. Andre dras mellom det å være grei, flink osv, eller å lytte til egen kropps signaler, som jeg har forstått er noe av din utfordring.

      Ha en fortsatt fin kveld.:)

      Bjørn

      Slett
    2. Hei igjen Bjørn. Glemte å si takk for bildene dine som du flettede inn i dette innlegget. De utdyper virkelig budskapet ditt emosjonelt.

      Slett
    3. Så fint at du fikk noe ut av bildene, gamle ugle.:)

      Bjørn

      Slett
    4. Likte spesielt godt bilde 3, 4 og 5

      Slett
    5. Og de tre bildene ble laget for ca 30-35 år siden.:)

      Slett
  3. Lest, kjent på, nikket til og sier takk for kloke ord.
    Å slippe å ligge sammenkrøpet hvorsomhelst er en velsignelse, jeg synes det å miste ordene og kommunikasjonsevnen ødelegger mer for hver gang- det hjelper liksom ikke å si: "Det eneste vi har å frykte er frykten selv," når hjernen ikke vil tenke det en gang.
    Men vi har da kommet hit i dag også. Selv om vi ikke har gått så langt?
    Klem

    SvarSlett
    Svar
    1. "Å slippe å ligge sammenkrøpet hvorsomhelst er en velsignelse". Veldig bra sagt. Skriver under på den.:)

      At vi ikke har annet å frykte enn frykten selv, hjelper ikke meg heller. Spesielt når jeg ikke klarer å tenke tanken, men heller ikke når jeg klarer det. Det gir like lite mening der og da som å si at det eneste du har å frykte er fjellet som akkurat nå faller over deg. For angsten oppleves like reell som det.:)

      Ha en fin kveld.:)

      Bjørn

      Slett