mandag 29. juni 2015

Kunst, kultur og psykisk helse.




Mandag, det er ferie. Og ute regner det. Men i løpet av uken skal både solen og varmen vise seg fram. Står det i avisen på nett. For sånn er det med avisene, at det står ting der. Og noe leses av noen. Det er til og med slik at under enkelte nyheter legger vår brave befolkning ut sin respons på det som avisen formidler. Som blant annet under nyheten om at et utested mister bevillingen på grunn av rasisme. Der menes det flittig noe. Under videoen om gutten som står opp mot broren som voldtar han, er det mer stille. Så det er ikke alt som oppleves som like viktig, eller fenger like mye, eller er like lett å snakke om. Hvordan det for eksempel er under nyheter på fotballfronten skal jeg ikke uttale meg om, for dem klikker jeg meg ikke inn på, og leser derfor heller ikke kommentarene. Men gitt spalteplassen media gir fotballen, er det rimelig å tro at den er det viktigste som skjer i landet vårt. Det igjen betyr at jeg ikke klarer å skille det viktige fra det uviktige, siden jeg er mer opptatt av andre ting enn fotball. Så slik er det med meg - jeg er nok ikke helt god.

Her kan du lese en artikkel om nettroll og faren ved dem, og den artikkelen fikk jammen mange kommentarer i hvert fall.

En annen artikkel jeg klikket meg inn på i dag handlet om retten til å definere sitt eget kjønn. En nyhet som kanskje ikke klarer å hoste opp like engasjerende problemstillinger som fotballens, men likevel er interessant nok for noen. Selv er jeg mann, og har ingen planer om å forandre på den benevnelsen. Så jeg hadde nok reagert om noen skulle tatt fra meg retten til å definere meg som mann. Det å definere mitt eget kjønn er noe jeg tar som en selvfølge. Identiteten er rimelig fastspikra, selv om jeg til tider sloss litt med hvordan den stereotype mannsrollen vil at jeg skal være, hvordan jeg klarer å leve opp til den/mot den, og hvordan jeg opplever meg selv og mitt verdigrunnlag i forhold til den. For andre er det desverre ikke like enkelt når det kommer til dette med kjønnsidentitet, som det er for meg. Og det blir vel ikke noe lettere ved at noen andre skal bestemme identiteten din for deg, bare fordi du ikke er A4. I det hele tatt er ikke livet enkelt. Heldigvis må det ikke være enkelt for at det skal være levbart.

For en uke siden ba jeg en psykolog jeg hadde kontakt med for et tiår siden, om en uttalelse rundt min helse, som jeg skal bruke i en sak jeg skal adressere. Og det var rart å lese svart på hvitt hvor store utfordringer jeg faktisk har her i livet. Det er ikke for amatører, skal en tro det som ble skrevet i uttalelsen. Og jeg må jo tro det som står der, siden jeg lever med det som blir beskrevet. Men selv om jeg lever med det, så dunkes det ikke like ettertrykkelig opp i fjeset på meg som for eksempel enkelte katastrofenyheter i media. Hverdagen min er det den er, og det er den eneste virkeligheten jeg kjenner til av erfaring. I seg selv ingen nyhet med overskrift i krigstyper, med andre ord. Slik har det vært siden jeg var atten år, og fikk mitt første panikkanfall. Angsten og uroen startet langt tidligere, men fikk ikke navn før jeg ble voksen. Da jeg var barn opplevde jeg virkeligheten mer som at jeg var unnskyldende, feig, lat, dårligere enn andre og ikke burde vært født. Nå, i etterkant, kan jeg se at depresjonene nok også var tilstede i ganske unge år, og gjorde sitt til egenopplevelsen min. Uten at verken jeg eller noen andre ga navn til det. Alt var min feil – jeg var bare ikke bra nok. Så det å få en diagnose som angst og depresjon var ikke det verste som har hendt meg. Det førte meg fra å oppleve meg selv som en uforklarlig mutant, til noe som kunne defineres og etter hvert forstås. Det hjalp meg til å sette livet mitt i perspektiv, og til å se hva jeg faktisk sliter med. Slike prosesser kan om en er heldig gi retning i forhold til hva en bør jobbe med for at livet skal bli bedre. Og hvordan. For hva en gjør, er faktisk viktig. Det er ikke slik at alt som er viktig bor i hodet. Mye kan også knyttes til hendene. Det er derfor det er så viktig å ha en jobb, eller noe å gå til.

I Bergen er vi så heldige at vi som endte opp med å slite litt mer enn normalt med psyken, har et tilbud på kreativitetsfronten. Vi har blant annet et sted som heter Amalie Skrams hus, og kommunen fronter et tiltak som heter Kunst, kultur og psykisk helse, KKPH. Vi har steder som Linken, vi har Fredheim kurs og aktivitetshus og vi har Hieronimus. Inne på siden til KKPH kan du finne enda flere tilbud. Dette er tiltak hvor brukerne kan komme og arbeide med sin kreativitet og sin kunst, i tillegg til å få oppleve det sosiale. Det finnes med andre ord en plass for veldig mange, og for en stor variasjon i forhold til mestringsnivå og ambisjoner. 

KKPH tilrettelegger for kursvirksomhet og visning av det folk produserer. Både tekst, bilder, film og musikk. De har blant annet en katalog de kaller  Kraftverk, som utgis jevnlig, enten i nettutgave eller på papir. Det som likevel har blitt min hovedarena, er Galleri VOX. Galleri VOX er et litt spesielt tilbud, siden det ikke er åpent for alle. Du må søke, og vurderes utifra en kunstnerisk forståelse og evne for å få plass. Og får du først plass, skriver du en ansettelseskontrakt. Denne binder deg til å arbeide etter avtale. Dvs at det stilles visse krav til deg, du kan ikke bare slenge innom når det måtte passe deg, og du må kunne fungere sosialt på et vis som ikke virker ødeleggende på kunstneriske prosesser de andre deltakerne står i. Det er arbeidet som står i fokus, ikke psyken. Du må også ta jobben din seriøst og følge opp, akkurat som i en vanlig jobb. Galleri VOX er altså en arbeidsplass, ikke et aktivitetstilbud i vanlig forstand. Det er likevel ikke nok at du har kunstneriske kvaliteter. I tillegg til disse er det et krav at du er uføretrygdet på grunn av en psykisk lidelse. I disse dager har jeg arbeidet ved Galleri VOX i ti år, i 50 % stilling, og har i tillegg til diverse felles- og separatutstillinger, levert utsmykninger til steder som Bergen Rådhus, NAV og Klosterhagen Hotell.

Før jeg ble uføretrygdet arbeidet jeg som keramiker. Med fokus på pottemakeri. Jeg ble utdannet til det ved kunsthåndverkskolen i Bergen. I de ti årene jeg har arbeidet ved Galleri VOX, har jeg beveget meg over til maleri, skulptur, installasjoner og utsmykninger. Og nå kommer jeg til poenget ved denne lille oppramsingen over arbeid jeg har gjort. Det at jeg omsider møtte veggen så ettertrykkelig som jeg gjorde, har kunstnerisk sett blitt som et springbrett for meg. Jeg har fått lov til å utvikle meg selv og kunsten min, på en helt annen måte enn om jeg fremdeles hadde sittet ved dreieskiva og laget kopper og vinglass og skåler. Dessverre kan jeg ikke si det samme om det økonomiske, for jeg arbeider nå stort sett med ting som ingen kjøper. Men hallo, kunstens verdi er ikke nødvendigvis koblet opp til kapital, slik livet i seg selv heller ikke er det. I hvert fall ikke for alle. For meg personlig, i arbeidet jeg selv gjør, ligger det meste av verdien i prosesser.

Grunnen til at jeg endte opp med å skrive om disse tingene i dag, var at jeg ble kontaktet av Livelin Remme, mens jeg satt og skrev dagens blogg.  Livelin  er en nødvendig del av den motoren som driver KKPH, og som gjør et formidabelt arbeid for folk som meg. Vannlandets innhold viser derfor i dag at noen ganger styres valgene en gjør av tilfeldigheter. Det igjen betyr at ikke alt er forutsigbart. Noe jeg selv stort sett opplever som utfordrende. Jeg liker forutsigbarhet. Forutsigbarhet er for meg angstdempende på en langt bedre måte enn dop i forskjellige former. Det som likevel er viktigst i det jeg har skrevet om i dag, er at livet ikke nødvendigvis stopper opp om du får en psykisk utfordring. Det stopper ikke ved papiret som definerer deg via en diagnose og dine utfordringer. I stedet er det slik at det finnes muligheter. En må bare se seg litt om. Reorganisere tenkesettet og verdiene sine litt. Forsøke å flytte fokus fra begrensningene over til mulighetene. Og våge noe. Ta ett lite skritt framover. Nye muligheter finnes alltid. En diagnose sier noe om utfordringer, men det sier faen meg ikke mye om verdier, evner eller nye muligheter. Og det leder meg over til dagens ene bilde, som viser en tatovering jeg fikk i gave av barna mine og kjæresten min for noen år siden, etter at jeg lagde en liten film om kunst og psykisk helse, som fikk navnet "Every wall is a door". 


Det andre bildet er det min yngste datter som har tatt, og det er min hånd som vises. Og med dette, var dagens Vannland over for denne gangen.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:









fredag 26. juni 2015

Skal, skal ikke...




Noen ganger må en spørre seg selv om folk er gale. Enkelte vil kanskje nå tenke at jeg burde stille spørsmålet om jeg selv er gal, men det trenger jeg ikke. Jeg har papir på at jeg er det. Så når dette herved er opplest og vedtatt, kan vi gå videre fra eventuelle tanker folk har om meg, til det jeg selv hadde i tankene.

Jeg leste nettopp at det har blitt framsatt påstander om dyremishandling på grunn av lite human transport av et utrydningstruet dyr. En dinosaur. Et annet sted kan en lese at folk er i harnisk over at Spielberg har jaktet på og drept en dinosaur. Og vel kan filmindustrien få til mye som virker troverdig, men hallo – det får da være grenser. På den annen side, så er kanskje ikke grenser noe alle er opptatt av. Så nå kan du i Bergen leie billig ryddehjelp. Bakdelen er kanskje at skrotet ditt kan bli dumpet i naturen, men hallo igjen – det er billig. Og billig er jo nesten like fristende som gratis. Det er prisen på kassalappen som teller, sier Rema 1000. Selv mener jeg det er totalopplevelsen som teller. Men igjen, jeg er jo gal.

Bergen er ellers en ganske grei by og bo i. Selv om det i de siste årene har gått litt skeis med nysatsingen på Fisketorget, og at vi har et politi som kanskje til tider er mer opptatt av seg selv, enn jobben de er satt til. En jobb som handler blant annet om å skille mellom rett og galt. Noe ikke alle politifolk klarer utenfor Bergen heller, dessverre. Og heller ikke innenfor hjemmets fire vegger.



Å skille mellom rett og galt er ikke alltid like lett. Og i hvert fall ikke alltid moro. Så i stedet ender vi ofte opp med en annen rettesnor i livet. Vi skiller i stedet mellom hva vi kan komme unna med, og hva vi ikke kan komme unna med. Noe som kan føre til nærmest latterlige konsekvenser, eller kanskje enda oftere tragiske. I blant til og med tragikomiske. Uten at jeg skal koble ordføreren i Bergen til den siste kategorien. Men fordi hun står laglig til for hogg, er det lett å ty til henne som et eksempel, siden hun så godt illustrerer kanskje det eneste punktet i vår tilværelse hvor det ikke er forskjell på Jørgen Hattemaker og Kong Salomon: En i blant sviktende evne til å ta de riktige valgene. Og historien ruller videre. Nå med et flytte av fokus over på det som skal kunne puttes i kurven med kloke avgjørelser. Men som i stedet minner om å legge noe over trusa med fartsstriper eller blodflekker i skittentøykurven, så ingen skal se sporene. Noe som kan virke både litt manipulerende og litt komisk nå. Men det er ingenting komisk i ordførerens måte å skille mellom ting på, eller håndteringen hennes etter at hun ble konfrontert med valgene sine. Hun valgte feil. Og det er jo slik at mange andre også feilbedømmer eller velger feil. For så å ende i fritt fall. For det leder ofte til et langt mer forutsigbart og stødig resultat om en velger sine handlinger med utgangspunkt i skillet mellom rett og galt, framfor det mellom hva en slipper unna med eller ei. Parkerer du for tett inntil en fotgjengerovergang, kan du slippe unna med det, men du kan også få en bot. Parkerer du langt nok bort, får du ingen bot. Og det er mindre sjanse for at noen blir kjørt ned i fotgjengerfeltet fordi bilen din stenger for utsikten til andre sjåfører og fotgjengere. 

Og dette høres jo vel og bra ut. Men likevel er det ikke alltid like lett. For rett og galt er ikke alltid skrevet i store og tydelige bokstaver for oss. Og vi må uansett velge. Noe familien som vurderer å gi fra seg sin utviklingshemmede datter, nok kan skrive under på at ikke er lett. I hvert fall kan dette med rett og galt føre til en nærmest uutholdelig utsettelse av et tabubelagt valg, med alle de potensielle konsekvenser som gjerne er knyttet til prokrastinering. Noe nok mishandlede kvinner som utsetter å komme seg vekk fra mishandleren nok også kan skive under på.  Eller barn som aldri fikk hjelp. Om de da ikke er døde. Det samme gjelder i situasjoner der det er barna som er overgripere, og foreldrene ender opp som ofre. 


Mens for oss, vi som står utenfor og kun ser omrisset av noe, for oss kan slike problemstillinger lede til både eiendomsrett over sannheter, forenklede løsningsmodeller og en innfallsport til å ta på seg dommerkapper og en skyldfordelingsrett. Å dømme er jo enkelt. Gjerne samtidig som vi toer våre hender. Noe som selvfølgelig leder til konklusjonen om at det er lettest å skille mellom rett og galt når det handler om andre enn oss selv. Det er derfor vi har fått ordtak som å ikke kaste stein i glasshus. Eller om ikke å se skogen for bare trær. Slike ordtak er ikke der for å verne om humoren. De er der for å få oss til å stikke fingeren i jorda. Noe vi alle trenger å gjøre i blant. Og ikke bare når vi dømmer andre. Men også når vi skuer over gjerdet og ser hvor grønt det er på andre siden. 

For min egen del er det ikke nødvendigvis slik at jeg har grønnfargen i fokus når jeg kaster blikket over stakittet. Livet mitt styres mye av angst, så det er heller slik at gresset er skumlere på andre siden av gjerdet. Men slik er det jo ikke for alle. Noen er veldig glade i skigardsforsering fordi de skuet noe fristende på andre siden  - vil ha, vil ha, vil ha! Noe som kan lede til lite velfunderte valg en i etterkant angrer på. Gjerne i utgangspunktet  motivert av et ønske om å stikke fingeren eller noe annet en har for hånden i noe, og da mener jeg ikke jorda, men kanskje i en blomst. Akkurat som biene. Surr, surr. Forskjellen på biene og oss er likevel at der biene må, kan vi velge  Og det er en sannhet som du både kan bringe til torgs og ta deg i ræva på. Gjerne samtidig.



Dagens blikk på verden og livet er over fra Vannlandets side, så nå runder jeg av. Den 26.06.15 har passert middagshøyden, og jeg har fremdeles en lang liste å krysse av på, over ting jeg ikke kommer til å gjøre på en dag som denne. 

Dagens bilder er de første i en utrolig spennende serie over bilder det er null grunn til å legge ut på nett, og som ikke har noen link til dagens tekst whatsoever.


Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: 
















onsdag 24. juni 2015

Sommer




I dag kom skattepengene. Og ja, det ble et par kroner på meg også, selv om jeg ikke ble rik av det. Skulle jeg blitt det, måtte jeg nok betalt langt mer i skatt enn jeg gjør. Antagelig måtte jeg vært rik i utgangspunktet. Og siden jeg har en uføretrygd, er ikke akkurat rik et beskrivende ord for min pekuniære virkelighet. Men jeg har til salt i såret, så jeg skal ikke klage.

Det er mye en kan klage på. Avisene er fulle av det. Det virker som om vi lever i et samfunn hvor alt er bare ræva, med gryende, ny kald krig og overgrep og dritt. Men livet til folk flest er jo mer enn det en leser av dårlige nyheter. Så her skal du få en billedserie fra hverdagslivet slik det fortoner seg for ganske mange, som en liten motvekt til alt som er negativt. Og er ikke det nok, skal du få litt bilder fra en fin hage. Selv har jeg ikke hage. I stedet har jeg en altan. Som jeg ikke bruker. Jeg skulle ønske jeg hadde hage. Før hadde jeg det. Men så møtte jeg veggen. Så nå bare drømmer jeg om å gå barbent i sommervarmt gress i stedet for å gjøre det.

Det er mye jeg drømmer om i stedet for å gjøre det. Jeg har vært en drømmer hele livet. Fantasilivet mitt er frodig, selv om virkeligheten er begrenset. Og siden det å drømme er gratis, drømmer jeg like gjerne stort. For det får jo være måte på til gjerrighet, om en ikke skulle kunne ta i litt på det feltet i det minste.





Neste uke starter ferien min. Jepp, for selv om jeg er trygdet så arbeider jeg ca femti prosent likevel. Og det betyr at jeg kan ta ferie. Hva jeg skal gjøre i ferien har jeg ikke bestemt meg for enda. Det blir vel mye eting. Og noen turer på apostlenes i nærmiljøet. Noen sydentur blir det ikke på meg. Skattepengene rekker ikke til det. Men kanskje blir det til at jeg tar en liten tur østover for å hilse på familien. Jeg får nå se. Bilen er ikke allverden lenger. Og selv om jeg er flink til å drømme, så er jeg enda flinkere til å bekymre meg for ting som kan gå galt. Selv om jeg kaller denne egenskapen hos meg selv for realitetsvurderingsevne. Kjært barn har mange navn.





I går fikk jeg et postkort. Det var fra to av søstrene mine. De er i syden. Og hver gang de er det, så sender de et kort. Utover det ene kortet og et par julekort fra samme avsender, kommer det ikke flere kort i postkassa mi i løpet av et år. Og ingen brev. Før om årene både skrev og mottok jeg brev.
Nå får jeg nesten skrivekrampe etter å ha skrevet handlelappen, og skriver som en gris. Så jeg er nok ute av trening. Det meste en gjør må vedlikeholdes for at evnen ikke skal bli nedsatt eller helt borte. Sannheten om at det er som å sykle – har du lært det så kan du det – stemmer nok ikke i virkeligheten. Før kunne jeg sykle på bakhjulet. Hadde jeg satt meg på en tohjuling i dag, hadde jeg nok ikke forsøkt meg på det. Både spenst og balanse har begynt å lide under vekten av levde år. Sånn er det, det er livets gang. Så om tjue år er det vel rullator som er greia. Den som lever får se, og så får vi se om vi lever. Det gjør vi jo ikke evig. For noen dager siden snakket jeg med en bekjent som fortalte at han hadde sittet ved sengen til en kamerat da han tok det store steget. Og det hadde vært tøft, skjønte jeg. Kanskje også fordi det her er snakk om menn i førtiårene. Plutselig kommer forgjengeligheten veldig brått på.

Min bekjente spurte meg hvordan jeg forholder meg til alder og død, med tanke på at jeg har blitt bestefar og har bikket seksti. Og jeg fortalte at jeg nå stort sett er ganske avslappet i forhold til det. Og det er sant, selv om jeg kan føle et gys om noe hugger til i brystet eller et annet sted, eller at en arm oppleves som litt doven. Men ting trenger jo ikke være enten eller, de kan være både og. Så en kan være både redd og avslappet i forhold til the cirkle of life, tenker jeg. Selv om jeg ikke akkurat ønsker å bikke over enda av den grunn. Jeg har fremdeles ting å gjøre og drømmer jeg skal drømme, og spanderer min vane tro en lottokupong på meg selv hver uke. Sånn er det med oss drømmere.





Dagens bilder er fra tidligere ferier. Det øverste viser min eldste datter og Beate, kjæresten min. Nummer to viser Beate og meg. Nummer tre viser Beates barn, som leker Løvenes Konge. Og det siste viser min yngste datter.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Summertime












søndag 21. juni 2015

Gamledager og nå, tatere og Shakespeare.



Inspirasjonen til å skrive blogg er ikke på topp i dag. Jeg våknet for tidlig og det svir i øynene fordi huset jeg bor i er nymalt. Eller kanskje det er pollen. Er ikke godt å si. Samtidig er kroppen sigen og lite opplagt, så kanskje jeg straffes på grunn av litt for mye sjokolade i går kveld. Selv om jeg spiste en salat også. Med fetaost som har vært nedlagt i olje og chili. Det burde jo balansert seg etter at jeg har spist både sunt og usunt, men neida. Og slik kunne jeg fortsette med å klage, om jeg ville - og det vil jeg.

Nei, det vil jeg ikke. Jeg vet vel egentlig ikke hva jeg vil. I hvert fall ikke med dette. Jeg bare hakker på tastaturet uten mål og mening. Heldigvis er jeg så gammel at jeg ikke må ville noe hele tiden lenger. Veier skal ikke stakes ut og karrierer skal ikke skapes. Livet er ikke så verst. Ikke så mye stress lenger. Og det kjenner jeg er godt, også med tanke på hvordan jeg ser på meg selv. Ting er mer avslappet nå, enn da jeg var ung og det fantes flust å leve opp til både her og der. Noe jeg var lite god på. Eller til. Whatever, kall det hva du vil, rosen dufter det samme selv om den ikke heter Rose, sa visst Shakespeare.

'Tis but thy name that is my enemy;
Thou art thyself, though not a Montague.
What's Montague? it is nor hand, nor foot,
Nor arm, nor face, nor any other part
Belonging to a man. O, be some other name!
What's in a name? that which we call a rose
By any other name would smell as sweet;
So Romeo would, were he not Romeo call'd,
Retain that dear perfection which he owes
Without that title. Romeo, doff thy name,
And for that name which is no part of thee
Take all myself.

Men det var nå det. Shakespeare er dau. Jeg lever i hvert fall, og har lyst til å leve en stund til. Noe ikke alle har.

Her er en videosnutt om en mann som har bestemt seg for å dø. Selv vil jeg altså leve en stund til. Og håper ingen kjører på meg eller kommer og skyter meg. Det er jo så mye som kan skje. Men lottogevinsten uteblir. Så der har du den.

Ofte dreier ting seg om odds. Når en er ung tenker en lite på at en kan styre oddsene litt selv. En er gjerne en smule overmodig. Litt bråkjekk. Eller eplekjekk, som en sa i gamle dager. Gamledager er lenge siden. Gamledager er helt tilbake til krigen, vil noen si. Og noen har begynt å skrive om landssvikerne. For meg er ikke det der så interessant. Så jeg bruker ikke tid på å lese om det. Selv om jeg liker å se på programmer på tv som omhandler krigen. Og fra femtitallet.

Barnebarnet mitt vil en dag kanskje si at i dag var gamledager. For meg er gamledager enda eldre enn femtitallet. Det er da foreldrene mine var unge. Eller bestemoren min. Da bestemoren min var ung var det helt sikkert gamledager, skulle en tro. Men neppe for henne, der og da. I dag er hun død, og mener derfor lite om saken. Hun ble tre-fireognitti, om jeg ikke husker feil. På slutten lå hun bare i en seng på gamlehjemmet, og når jeg kom på besøk grep hun hånden min med en inntørka og beinete klo og hvisket at hun ville dø. Noe jeg følte var ubehagelig å høre. Ikke ville hun slippe hånden min heller. Ikke et lystig minne, det der. Sånn er det med minner i blant. Men ikke alltid. 

Noen minner er gode også. Da jeg var ung likte damene meg. De sa jeg var pen. Først var det voksne damer som sa det. Etter hvert tok de på min egen alder over. De likte huden min, de sa den var så glatt. Jeg likte at jeg var pen. Det fikk jentene til å ligge med meg. De begynte å ligge med meg da jeg var femten. Ingen av kameratene mine fikk ligge med i nærheten av så mange som meg, og i hvert fall ikke da de var femten.. Jeg likte det også. Stort sett. Så jeg lå vel med i overkant mange, selv om det ofte var nærheten som telte mest, ikke selve sexen. Den delen av livet mitt gjør meg litt godt. Hud og berøring. At noen tok på meg. Det føltes nesten som at jeg var verdt noe når damene ville ligge med meg. Som om jeg hadde en verdi. Men noen ganger vippet det over i en følelse av at det var bare en del av meg de ville ha, ikke alt. Og i hvert fall ikke angsten eller kaoset inne i meg. Jeg var som et åpent sår som søkte å bli leget ved hjelp av huden og hendene deres. Nå er ikke alt så kaotisk lenger, men det er ingen som snur seg etter meg lenger heller. Nå er jeg bare gammel, og blir mer og mer som ei sviske. Mens jeg ligger på sofaen og ser på tv om krigen eller skriver patetiske blogginnlegg om alle kvinnene jeg har ligget med.  

Her kan du lese noe en ung dame har sagt om magiske minner. De fleste av oss har både gode og dårlige minner i bagasjen. Slik er det med meg også. Noe husker jeg bedre enn annet. Noen av minnene er knyttet til oldeforeldrene mine. Jeg kan huske å ha møtt fem av dem. Det sies at den ene oldemoren min var tater. Det betyr at jeg også er litt tater. Jeg har tidligere malt et bilde av meg selv, som jeg har gitt nettopp tittelen Tater. For å kjenne litt etter hva det gjør med meg å ha en slik kunnskap om meg selv, og en slik bakgrunn. Da jeg var gutt lærte jeg at tatere var mindreverdige og farlige. Og min far har aldri villet vedkjenne seg denne delen av sin egen historie. Selv synes jeg det er greit med den lille dæsjen taterblod som strømmer i årene mine. Det får meg til å føle meg litt eksotisk.

   

Nå fikk jeg nettopp melding fra kjæresten min. Så da er hun våken også, ikke bare jeg. Vi sender hverandre melding hver morgen og hver kveld. Og gjennom hele dagen også, når vi ikke er sammen, det skal ikke stå på det. Om morgenen sender hun først. For jeg har telefonen på lydløs om natten, men det har ikke hun. Og det ville jo vært kjedelig om jeg vekte henne unødig. Sånt kalles å tilpasse seg. Eller å ta hensyn. Jeg tror årene får en til å ta mer hensyn enn en gjorde som ung. En tenker litt lenger, og alt handler ikke nødvendigvis om en selv hele tiden. Kanskje det er slik at empati ikke er noe en er født med, men noe en utvikler. Uten at en må forstå seg ihjel av den grunn. Empati handler om å kunne ta inn over seg andres opplevelse, ikke å utslette seg selv. Heldigvis gir alder gjerne også et snev av evnen til balansegang. I det minste muligheten til det. Selv om det finnes nok av gamle kjerringer som fremdels tror de er verdens navle og derfor har forskjørsrett i kassa på Rema, bare fordi de er et par år eldre enn meg. Eller av andre grunner. Først i køen vil de i hvert fall - meg, meg, meg...

Jeg har aldri skjønt den frekkheten som får folk til å tro at de kan gå først bare fordi de skal handle mindre enn jeg skal. Jeg skal bare ha dette, sier de, og uten å smile med øynene. Men slipper du dem foran deg skal de først finne pengepungen som ligger bortgjemt et eller annet sted i veska, for deretter å slite med glidelåsen, og så skal de betale med mynter. Gjerne kronestykker. Og noen av dem detter på gulvet. Ikke kjerringene, men myntene. Og tiden går. Og jeg er faen meg ingen ungdom selv, så dette har jeg ikke tid til.

Nå har det gått litt tid med til å skrive disse ordene også. Så jeg får vel runde av og se om jeg får gjort noe fornuftig. Hva som egentlig er mest fornuftig skal jeg ikke henge meg opp i. Jeg tror heller jeg bare lar meg flyte med litt. Er jo ikke det verste en kan gjøre på en søndag det. Etter hvert får jeg vel gå meg en tur i Guds frie. Ta en kaffe med kjæresten. Og kanskje spise litt mer salat. Jeg lagde meg en stor porsjon for to dager siden. En får jo ikke kjøpt en kvart paprika eller bestemme mengden på det en vil ha i grønnsaksdisken. Skal en ha for eksempel ei gulrot må en kjøpe ei hel pakke. Og bor en alene blir det derfor lett noe til overs etter middagen. Så en må lage opp alt og ha samme rett i flere dager eller hive halvparten. Men jeg liker ikke å hive mat. Det er bare derfor jeg er så kjapp til å spise opp all sjokoladen.

Det øverste fotoet viser noen bilder jeg arvet etter bestemoren min.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:









fredag 19. juni 2015

Håp er fremdels gratis




I dag viser værmeldingen mye sol over Bergen. I skrivende stund er situasjonen mer lik null sol. Men en kan jo enda håpe. Håp er fremdeles gratis.

Det som er gratis er vi glade i. Det må ikke alltid være noe vi har behov for. Så lenge det er gratis vil vi ha det. Noe reklamebransjen har oppdaget, og etterlever erkjennelsen gjennom diverse reklamestunt der du kan vinne omtrent alt mulig. Stort sett forlanger de kun et telefonnummer eller en e-postadresse i retur. Hva de bruker nummeret eller adressen din til, har du kanskje ikke så god oversikt over. Men du vil nok merke litt til at det dumper inn en del reklame i etterkant. En kan vel også regne det som ganske sikkert at lister over adresser og nummer gjerne selges videre til andre aktører.

Nå skal jeg likevel ikke uttale meg så mye om dette, siden jeg ikke deltar på slike konkurranser. I stedet er jeg ganske restriktiv hva e-postadressen min angår. Så jeg får ikke så mye reklame. Til gjengjeld oversvømmes jeg jo av den på andre felt. Enten det dreier seg om postkassa mi, tv eller internett. Og jeg må innrømme - stort sett hater jeg det. Spesielt hater jeg ting som sier at noe kan gi en effekt på opptil ett eller annet. For om det gjør det er en helt annen sak, og den saken får vi ikke innblikk i ved for eksempel en sannsynlighetsberegning. Så noen ganger føler jeg at jeg blir forsøkt manipulert, for at noen skal få tilgang på pengene mine. Andre ganger føler jeg at reklamemakerne lyver meg rett opp i trynet.

Former for manipulasjon i hensikt å ta fra deg penger finnes i mange versjoner. Ofte samler for eksempel kristne organisasjoner inn penger. Gjerne ved hjelp av gråtende barn som motivasjonsfaktor for deg. Og mye av det som samles inn går selvfølgelig til gode formål. Men ikke alt. Ofte kan en lese om at de som styrer disse innkomne pengene selv lever et liv i luksus ved hjelp av dem. Og da kan en kanskje lure på hvor kristenheten har tatt vegen. Og har den forsvunnet, så sitter en vel igjen med reindyrka hedendom. For det heter jo også at du ikke skal ha andre guder enn meg, og det må jo da også inkludere Mammon.

Hedninger er det mange av i Norge. Om jeg har forstått det rett, så er alle som ikke ble døpt hedninger. Og dem finnes det jo noen av etter hvert. Så har vi alle de som ikke er rettroende. Uten at jeg skal påberope meg å vite om det kristne synet på saken er at de som ikke er rettroende er hedninger. Jeg mener og tror at de som tilber Tor med hammeren og hans kampfeller pr. definisjon er hedninger, men vet ikke om det samme gjelder for eksempel muslimer eller hinduister. Uansett, i tillegg kommer vel alle dem som ikke lever med budene som rettesnor, og stort sett ikke tenker på tro i det hele tatt. I mitt hode kvalifiserer disse i hvert fall til en livsførsel som er hedninger verdig. Selv om de måtte være døpt. Dette gjør i såfall at blant annet jeg kvalifiserer til hedningestemplet. Jeg går aldri i kirka om jeg ikke må, jeg ber ikke, og jeg har ikke budene eller bibelen som en aktiv rettesnor i livet mitt. Men dette kan sikkert teologer mye mer om enn meg. Det tar jo heller ikke bort at jeg har verdier i livet mitt. Grunnen til at jeg i det hele tatt tar det opp her og nå, er for at jeg trengte en innfallsport til dagens bilde. Som har fått tittelen Hedning, og som skal bli en del av en utstilling med linker til kristendommen slik vi kanskje forholder oss til den i dag.

Maleriet Hedning er ikke ferdig enda, men det nærmer seg. Det er et portrett av den ene nevøen min, og det var et poeng for meg å legge et assosiasjonspotensiale inn i det som ikke nødvendigvis leder deg til Valhall, blod, øl og ofringer av jomfruer. Jeg ville at den unge mannens uttrykk skulle framstå som en kontrast til tittelen. Så jeg håper at det første du tenkte da du så bildet ikke var et gjenkjennende: Ah, en hedning! I stedet håper jeg du kjente på noe litt mykere, noe litt varmere. Kanskje kan du også tenke over om tittelen fikk bildet til å forandre seg, nå som du vet at hva det heter, og om det ville vært lettere å ha det på stueveggen om det het for eksempel Lengsel istedet for Hedning. I så fall fungerte tittelen for deg på samme måte som det vi i blant kaller for Sharkmusic. Et begrep som henviser til hvordan vi lar oss påvirke av gammelt grums, og som har blitt brukt for å klargjøre hvordan vi forholder oss til barn. Enklest forklart gjennom at en skog vist på film, vil virke annerledes på deg om musikken er skummel og truende, enn om musikken er varm og god eller lystig. Selv om filmen i seg selv er den samme hele tiden. 

For meg personlig kan dette med Sharkmusic kicke inn og gi meg angst. For eksempel i møte med en spesiell type menn. Musikken handler med andre ord om volden og truslene jeg ble utsatt for som barn, ikke om mennene som utløser den i dag. De kan jo være kjernekarer. Og dette kan vi lede tilbake til dette med reklamen. Der forsøker de å legge til all verdens Sharkmusic, men med positive anslag. Slik at du skal la deg manipulere ved hjelp av følelsene dine til å kjøpe det de vil selge. Reklame for slankemidler inneholder derfor mer slanke, vellykkede og vakre mennesker enn tjukke, selv om den henvender seg til de tjukke. Og sånn er det over hele fjøla. Vi manipuleres via reklame uten at vi i det hele tatt tenker over det. På alle kanter og bauger og opp og ned og i mente. Skal de selge en bolig, viser bildet av boligen gjerne en blå himmel, og kanskje en dyr bil utenfor. Plenen er grønn og menneskene fine, innredningen midt i blinken, og det står en bolle frisk frukt på kjøkkenet. Alle disse elementene har vi et forhold til. Og er det mennesker inne i bildet, er de gjerne unge og vakre. Men ikke for unge. Således fungerer bildet jeg nettopp tok av det ene akvariet mitt, dårlig som reklame for akvariehobbyen. Selv om det viser rekeyngel, og jeg er overlykkelig fordi det har kommet yngel etter en tids tørke på den fronten, er det gjerne ikke slike bilder som får deg til å dra kortet ditt. Om bildet hadde kommet med en slurpete og boblende lyd i tillegg til at det hørte hjemme i en reportasje om reker som likspisere, hadde det bare vært ekkelt.





Denne erkjennelsen kan vi trekke over mot veldig mange felt i livene våre. Om jeg første gangen jeg treffer deg forteller at jeg er har blitt bestefar til ei søt, lita jenta, popper det opp en sharkmusic for deg. Kanskje har du gode minner om din egen bestefar eller bestemor. Det samme om jeg sier at jeg er kunstner. Men volumet skrus kanskje opp et par hakk om jeg første gangen jeg treffer deg forteller at jeg er psykisk syk. Da blir gjerne musikken annerledes enn ved bestefarminnet ditt. Mer ubehagelig. Alle tre opplysningene gir deg assosiasjoner om meg som menneske, og du mener straks at du eier kunnskap om meg og hva jeg står for. Uten at du vet mer enn akkurat dette. Du vet ingenting om meg som far, som kjærest, som bror eller andre roller jeg har i livet. Du vet ikke om jeg er gjerrig eller gavmild, snill eller slem. Du vet ingenting om verdiene mine. Heller ingenting om hvordan jeg etterlever dem. Det eneste du vet i en slik setting, er noe om holdningene du selv bærer med deg. Din egen sharkmusic. Slik det også blir når du møter en utlending, en muslim, en tigger eller en som noen forteller er hedning. At hedningen i dette tilfellet arbeider med barn, er både myk og omtenksom og varm og snill, vet du jo ingenting om. Slik vi vet veldig lite om det meste vi mener noe om – skulle jeg mene.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: 

Bergen vet vi alle noe om. Bergen er Bryggen og Fisketorget og Sissel og Fløybanen og Ulriken. Det er Den Norske Scene og Torgallmenningen og kultur i mange former. Og litt utenfor bykjernen er det de syv fjell og flott natur, hvor en kan gå tur, stoppe og spise nista si, og bare nyte en sommerdag ved et stille vann slik sånne dager skal nytes. For eksempel ved Svartediket.







onsdag 17. juni 2015

Angst




I dag vil jeg starte med denne lille videoen. Den skal etter hva som opplyses være filmet av en mann mens han har et panikkangstanfall. Hvordan et angstanfall oppleves, er veldig vanskelig å formidle. En kan i videoen se at mannen ikke har det godt, men om en spiller av videoen uten lyd, kunne det slik jeg opplever det like godt vært en skildring av for eksempel sorg vi får se. Det er umulig å se inn i hodet hans hva som egentlig foregår der. Noe som leder oss til hvor viktig ord er, hvor viktig det er å kommunisere på en tydelig måte, i stedet for å tro så jævlig mye bestandig. "Jeg trodde du forsto det", som i; "jeg trodde du så hva jeg føler, hva jeg tenker, hva jeg håper, hva jeg drømmer, hva jeg frykter, hvem jeg er".

I og med at det er så vanskelig å formidle hvordan angst oppleves, blir angsten gjerne en veldig ensom ting. Det er noe en bærer mye alene. En har ingen synlige skader, krykker eller et annet skilt som forklarer noe. Ofte er angsten også enda mindre synlig enn det en kan se på videoen. Gjerne helt usynlig for andre. På den annen side, kan den også bli mye mer synlig.



Jeg har selv hatt anfall hvor jeg havner på gulvet i en krok i fullstendig panikk, hvor det å si noe i seg selv blir umulig. Det føles som om verden oppløser seg, og at jeg oppløses også. Det samme gjør ordene, evnen til å kommunisere klart og tydelig. Det blir som når en kaster en fast form opp i luften, og den plutselig oppløser seg i enten glitrende og små biter som konfetti, eller i noe veldig tyktflytende og organisk. En slik demontering av meg selv og omgivelsene innbefatter også en demontering av ord, formidlingsevne og orienteringsevne. Forsøk å forklare noen et eller annet ved hjelp av en neve bokstavkjeks som ligger hulter til bulter samtidig som at du har panikk, så forstår du utfordringen.



I et slikt anfall er det lite som hjelper, utover tid. Noen ganger varer anfallet kun et øyeblikk, andre ganger er det snakk om lang tid. I dette tidsrommet må jeg utholde det til det brenner seg ut, mens jeg forsøker å holde meg fast i noe. Det være seg noe fysisk, en tanke eller en lyd, for eksempel en annens stemme. Det du eventuelt kan hjelpe meg med, er å ta på meg. For eksempel ved å legge en hånd fast på skulderen min. Berøringen av en annens hånd kan gi meg en tråd til noe som henger sammen og er forståelig.

Det er likevel ingen selvfølgelighet at berøringen skal hjelpe. Den kan også forsterke angsten. Jeg kan oppleve den som truende. Noe som nok henger sammen med vold i barndommen. Angst er derfor ikke noe fullstendig forutsigbart for den som skal forholde seg til den utenfra heller.

På den annen side, om angsten ikke er forutsigbar, så er forutsigbarhet angstdempende. Min løsning på livet blir derfor å leve det så forutsigbart som mulig. Langt mer forutsigbart og regelbundet enn vanlig. Jeg er ingen adrenalinjunkie som kaster meg utfor stup bare fordi stupet er der, for å si det sånn. Et spontant spørsmål fra noen om å gjøre noe jeg ikke så komme, kan være nok til at angsten griper tak i meg. Og det behøver ikke å være store greia. Det kan være et forslag fra kjæresten om å kjøre en annen vei enn planlagt, eller at noen på jobben spør meg om jeg vil løpe ned og kjøpe en pose kaffe. Et slikt lite spørsmål kan bringe fram kaos i meg. Og jeg må forsøke å hente meg inn igjen. Noe jeg gjerne gjør ved å si nei.





Å si nei, er et valg jeg putter i sekken "å være tro mot seg selv". Å være tro mot seg selv er angstdempende. Og det innebærer ikke kun det å si nei. Veldig ofte handler det om å vise det en vil og det en mener om en sak, og ikke minst det en føler i forhold til den, i stedet for å spille en følelse. En spilt følelse kan for eksempel være å smile når en egentlig føler noe helt annet. Og det gjør vi jo alle hele tiden. Vi formidler ikke alltid det vi egentlig kjenner på. Og folk gjør det gjerne glatt uten å tenke noe særlig over det, flere ganger om dagen. Det er en del av det å mestre det sosiale, og det å beskytte seg selv. Enten fra egne følelser, eller i forhold til hvordan en blir oppfattet.



Siden det å være utro mot egne følelser, la være å vise det en egentlig føler er en vanlig del av sosial omgang, blir det å ikke kunne gjøre det samme uten å få angst, en utfordring for folk som meg. Og vi ender gjerne opp med det vi kaller sosial angst. Det betyr at en må velge mellom ensomhet og trygghet. Samtidig er det slik at ensomhet ikke utelukker angst, så problemstillingen minner kanskje litt om Catch-22. Den sosiale angsten er ofte bundet til hvordan andre opplever en, men blir ikke borte selv om ingen opplever deg eller tenker noe om deg. Eller for å si det litt mer spesifikt, det en tror andre tenker. Og det en tror de tenker, er ofte noe negativt. At du er rar, ikke som dem. Og det er jo riktig. En med angst er ikke lik den som ikke har angst. Likevel burde det være mulig å leve sammen, for en er jo ikke bare rar. En har bare angst. De fleste menneskelige sidene som er knyttet til meg, er tross alt de samme som er knyttet til deg.



Sosial angst er ikke det samme som panikkangsten jeg beskrev litt over her. Panikkangsten kan komme også når jeg er helt alene, og har ikke nødvendigvis en forklaring som er synlig for meg. Med den sosiale angsten er det mer situasjonsavhengig. Min løsning på dette med sosial angst, er å være så åpen som mulig om meg selv. Om andre vet jeg har angst, har de en knagg de kan henge sine spørsmål og forklaringer på. Da vet de noe om meg, og det å vite noe gjør det lettere å forholde seg til det. Noe som selvfølgelig gjelder en som ikke har angst også, ikke kun den som har angst – jfr. dette med forutsigbarhet. Mennesker som ikke viser noe av seg selv, er mye vanskeligere å forholde seg til enn de som byr på seg selv. Å by på seg selv, er likevel ikke å tvinge noe på deg, enten det er holdninger, tanker, sannheter eller levemønstre.

Lukkede mennesker er uforutsigbare. De aller mest uforutsigbare er likevel kanskje psykopater eller narsissister. Lukkede mennesker er ikke farlige i seg selv, de er bare vanskelige å se inn i. Mer skumle, det er derimot gjerne psykopatene og narsissistene. Om en blir utsatt for slike mennesker over tid, kan sosial angst bli en konsekvens, i tillegg til andre former for angst. For mennesker med slike personlighetstrekk degraderer deg som individ, skaper frykt i deg og røver din identitet. Vold og andre former for overgrep og svik har en lei tendens til å forme deg på en negativ måte.







Det er få ting i livet som er ensidige. En skulle tro at det å være tro mot det en føler skulle være en god løsning på dette med angst. Men for meg inkluderer det også en ny utfordring, opplever jeg. Fordi det medfører at jeg stikker fram nakken på steder andre kanskje viker unna. Og vi vet jo hvordan det går med enkelte som stikker fram nakken, de får kuttet den over av noen som mener du skal holde deg på plass. Du skal være usynlig, ikke synlig. Du skal være som oss, mene som oss, og ikke tro du er noe. For enkelte er det å møte noen som er uvanlig synlige og selvutleverende som en provokasjon, eller et fokus de kan rette sin negative energi mot, fordi de ikke klarer å stå opp mot sine egne indre demoner, sin egen tilkortkommethet, sin unnvikenhet eller sine manglende evner på diverse felt i livet. 



Å bli kjent med seg selv, å være tro mot seg selv og finne strategier til å meste et liv med angst, er noe vi kan kalle hjelpemiddel. Nesten som en rullestol er det for den bevegelseshemmede. Men en rullestol gjør ikke en lam til en gående. Det er ikke den endelige løsningen som fjerner alle utfordringer. Slik er det med angst og hjelpemidler også. Det er ikke slik at det finnes en oppskrift som alle med angst kan ty til, som fjerner all angst og uro for bestandig. En kan ikke satse alt på ei pille, en dram, ei sprøyte eller shopping. En kan heller ikke satse alt på at noen annen skal fjerne den eller demme opp for den, gjennom å utslette seg selv for at angsten skal dempes i deg. Ingen annen eier din angst. En må i tillegg våge noe selv, om en vil ha et livsinnhold som dreier seg om annet enn angsten. Ikke minst må en våge å møte seg selv. Og så får enhver finne sitt balansepunkt i forhold til dette med å våge og ikke våge, dempe eller ikke dempe. For meg, som har rundet de seksti, vil balansepunktet kanskje være på et annet sted enn det er for en på tjue. Likevel, et balansepunkt må til. En kan ikke få alt, men en kan heller ikke slippe unna alt, og en trenger ikke å miste alt. Finner en derimot et balansepunkt, så kan det å leve med angst oppleves som et liv med mening, og samtidig som et relativt godt et. Og akkurat der, føler jeg at jeg er i dag. Jeg lever med angst, men jeg har også et liv som strekker seg forbi det.

Alle bildene i dag, viser noen av mine egne forsøk på å beskrive angst. Når jeg skal fargesette angsten, bruker jeg ofte gult. For om jeg vipper over fra angst til panikkangst, farges verden samtidig av et gulskjær. Samme farge som barndomhjemmet mitt.

Ha en fin dag.

Bjørn



Dagens link: 





søndag 14. juni 2015

Hva er du redd for?





Søndag.

Dagen min startet som vanlig med en kopp kaffe og ei skive brød. Jeg skiller ikke på søndag og hverdag i så henseende. Ute blåser det litt. Jeg kan se løvet på trærne danse i myke bevegelser, og kaster jeg et blikk mot sjøen kan jeg se at bølgene bryter så smått i hvitt. Himmelen viser et snev av blått blikk der skyene revner, men det blir nok ikke en ligge_og_sole_seg_dag på oss bergensere denne søndagen. For egen del skal jeg i stedet på konsert, etter hvert. Koret bonusdatteren min synger i skal ha sitt årlige, lille evenement, med musikk og salg av kaffe og kaker.

Nå er ikke jeg spesielt glad i slike sosiale greier. Men akkurat denne happeningen pleier jeg å stille på likevel. I blant må en jo utfordre angsten sin litt, og så får en forsøke å holde fast ved at dette handler ikke om en selv. Det er ikke jeg som er i fokus. Folk jeg ikke kjenner driter i hva jeg føler, og legger etter all sannsynlighet ikke merke til det en gang. Fordelen for meg i dette tilfellet, er vel ellers at jeg ikke kjenner noen der, utover kjæresten min og datteren hennes. Hadde stedet vært fylt opp av folk jeg tidligere hadde møtt, men ikke egentlig har et forhold til, ville angsten min blitt utfordret på en mer langt tydeligere måte, tror jeg. Men hallo, noen ganger går ting mye bedre enn det en ser for seg. Og det er jo ikke slik at jeg ikke kan noe om de sosiale kodene. Jeg er både høflig og grei og har meninger om så mangt. Dermed er det ikke den greia som er utfordringen. I stedet er det altså angsten. Og den bunner vel mye i det at jeg må være synlig, som igjen er knyttet til "hva tenker de om meg?" Hvorfor jeg lar et slikt spørsmål dominere tilværelsen min så kraftig som det gjør, skal jeg ikke utdype her og nå. Men det finnes selvfølgelig grunner knyttet til barndommen og livet jeg fikk, som i dag får meg til å føle meg mindreverdig.

Det å føle seg mindreverdig er ingen god følelse. Samtidig er det ikke slik at det er en nødvendig følelse. Det er heller ikke et dyr eller et fjell, det er kun en følelse vi tillater å være der, på samme måte som det du føler når vinden kjærtegner deg en solfylt dag etter at du kastet skjorta. Ikke mye farlig i det, i hvert fall. Og skulle det føles skummelt, kan en ta på seg skjorta igjen. Verre er det ikke med det en føler. I teorien.

Det er mange som ikke føler seg gode nok. Ikke bare jeg. Følelsen av mindreverd oppsto antagelig fordi noen en eller annen gang eller veldig lenge fortalte oss at vi ikke er verdt noe. Enten gjennom fysiske handlinger de utsatte oss for, eller gjennom ord. Enten du husker det selv, eller ikke. Men heldigvis er det ikke kun denne følelsen vi eier. Så greia er vel antagelig at vi gir den for mye plass, i forhold til alt annet vi er i stand til å føle, alt annet vi vet er knyttet til oss. Jeg, for eksempel, er mer enn angst. Jeg er kunstner, pappa, bestefar, kjærest, og mye mer i tillegg. Jeg er dermed mer enn følelsen av at folk dømmer meg, kun fordi jeg ble dømt som barn. Å gi barn en livstidsdom basert kun på at de er barn født inn i en feil familie, er ganske brutalt. Men slik er det med meg. Og for veldig mange andre. Men likevel, vi er mer enn denne dommen, disse barndommens følelser som ble plantet i oss.

Liten liste over noen av de sannheter som ble plantet i meg som barn:

Du er feil.
Du puster feil
Du sitter feil.
Du ser feil ut.
Du går feil.
Du føler feil.
Du føler ingenting.
Du spiser feil.
Du drikker feil.
Du fortjener ingenting, annet enn straff.
Vi beholder deg kun av vår godhet.


Om du mangler opplevelsen av å ha noe verdi, gjør det noe med identiteten din. Og det er veldig lett for at du begynner å se deg selv gjennom andres øyne, på et vis som bekrefter din egenopplevelse. Det vil si at du projiserer. I snart to måneder nå, har jeg gått en daglig tur. På disse turene møter jeg andre mennesker som også er ute og går tur. Forskjellen på dem og meg, er at jeg på et vis mangler samme rett til å gå der som den de har. I stedet er det slik at jeg føler de ser på meg på samme måte som jeg ser på de etterlatenskapene enkelte hundeeiere ikke har plukket opp etter kjæledyra sine.

Nå er det ikke slik at jeg er uvitende om at det jeg føler ikke er er knyttet til den virkeligheten andre mennesker opplever. Det er med andre ord ingen sannhet at jeg ikke strekker til, at jeg ikke er bra nok. Der jeg går, er jeg jo ren og pen i tøyet, jeg plager ingen, jeg ser ikke fullstendig ut som et takras og jeg oppleves etter all sannsynlighet kun som alle andre som går tur. Likevel forventer jeg å bli angrepet, bare fordi jeg er der. Verbalt eller fysisk. Og det gjør antagelig ikke de andre.

Når en har en ballast som min, er det lett å tenke at de menneskene en har et forhold til, står i det forholdet på tross av at en er den en er, istedet for fordi en er den en er. Med andre ord, om du som leser dette har en ballast som får deg til å kjenne deg igjen i det jeg skriver, så lar du antagelig den ballasten få for mye makt. Enten ballasten er angst slik jeg har, eller andre diagnoser. Være seg fysisk eller psykiske. Det trenger ikke en gang å være en diagnostisert greie. Det kan være kun en opplevelse av å ikke være verdt nok. Ikke være bra nok. Men det er du, så det er selvfølgelig en feiltolking.

Mennesker rundt deg er ikke der på tross av at du er den du er, de er der fordi du er den du er. Hvis ikke hadde de gått. Har du en kjærest eller ektemake eller venn, så valgte ikke vedkommende å være sammen med deg på tross av, men fordi. Selvfølgelig betyr ikke det at du er perfekt på alle felt, for alle i en relasjon har utfordringer, egenvilje, behov og forskjeller de må forholde seg til. Og det går begge veier. Men likevel, det finnes noe knyttet til deg, som er så verdifullt at du ble valgt. Det betyr at skulle et forhold gå i stykker, vil det antagelig finnes noen annen som også er i stand til å se verdien i deg. Ikke kun de utfordringene du selv opplever er knyttet til deg. Enten utfordringene går på helse, eller andre ting. Vi er alle mer enn våre utfordringer. I tillegg til hvordan vi forholder oss til det som bremser oss, er vi også muligheter. For oss selv og for andre. Så hold fast ved det, når nissen kommer og pirker deg i nakken og hvisker sine manipulerende og negative ord i øret ditt. Nissen er et rasshøl, og fortjener ikke at du lytter til den i det hele tatt. Lytt til noe annet i stedet.

Da går dagens blogg mot slutten. Og se, det har ikke dukket opp noen røde linker...

enda...

men det er ikke for sent. Så nå skal du få et par.

I tillegg til å stirre mot egen navle, er det jo gjerne slik at vi i blant interesserer oss for andre ting også. Det kan være alt fra strikking til romfart. Det at en interesserer seg for noe, kan føre til at en begynner på et studie. Men ikke alle kan det. Grunnene kan være så mange. Selv begynte jeg ikke på kunststudiet mitt før jeg var tjuefem. Og kjæresten min tok opp igjen studiene sine da hun var 39. Det er ett år siden. 

Det er kjæresten som ga meg lyst til å legge ut dagens linker. Den første viser til et internationalt, tre dagers symposium hun nettopp deltok på. Og dette legger jeg ut fordi jeg er stolt av henne. For også hun sliter med angst, en angst som til tider er invalidiserende, akkurat slik min er, men likevel har hun klart å starte opp med å studere igjen. Ingen ting er nødvendigvis umulig. Så en må våge å prøve. Ligger en helt stille, helt flatt, med trynet presset ned i gulvet, uten å se seg rundt og med sammenknepne øyne, omgitt av solide vegger og låste dører, kan en kanskje oppleve det som en form for trygghet. Omtrent slik har jeg det selv, til tider. Ikke alltid, men litt for ofte, egentlig. Det er fordi jeg forveksler trygghet med det som egentlig er frykt, puttet inn i en form for forklaringsmodell jeg forsøker å leve med. Men jeg ligger ikke nede bak låste dører fordi jeg er trygg i den situasjonen, jeg gjør det fordi jeg er redd. Alt fortjener sitt virkelige navn.

Dagens andre link leder deg til en side med forelesninger på universitetsnivå. Her kan du få ta del i forelesninger i et utall sjangere, om du ønsker det. Og selv om du ikke kommer deg ut. Det er bare å hive seg på, om du finner noe som er interessant for deg. En blir aldri for gammel til å lære noe, og livet består jo av mer enn det en sliter med og det som ikke lar seg gjøre, så også mulighetene fortjener en liten oppmerksomhet.


Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:







fredag 12. juni 2015

Come healing




Tid for blogg. Og det betyr at jeg må finne noe å skrive om. Som igjen betyr at det er lett å ty til avisene, og det de velger for oss. For selv om de velger for oss hva vi skal lese om, er det mye en kan mene noe om blant det vi blir servert. I Bergen, hvor jeg bor, har vi jo ordføreren Trude Drevland som har pådratt seg litt negativ oppmerksomhet. Den saken ruller videre, med nye meninger. Og ikke alle er like oppklarende som denne. Mens ordføreren selv er sykemeldt og helt stille. Og mannen hennes, tidligere advokat Odd Drevland, som ble dømt for bedrageri, anker saken sin til høyesterett.

I VG kan en også lese mye rart. Blant annet en reklame om hvordan en fjerner dobbelthaken sin. Et løfte som nok ikke får meg til å kaste pengene ut av vinduet. Så lettlurt er jeg ikke. En kan også lese at Frp som gikk til valg på løfter som fjerning av bompenger, billig bensin og rettferdighet for de syke og gamle, nå vil ha folkeavstemning om Syriaflyktningene. Men de nevner ikke noe om folkeavstemning om bompenger, dyr bensin, nedbygging av helsenorge eller trygdereformer. I stedet forlenges politiets bevæpning, og Pst gjennomfører razzia hos dokumentarfilmskaper. Målet helliger midlet. Men en midlertidig bevæpning er uansett våpen i gatene. En razzia som den mot filmskaperen er uansett en razzia. Dette er virkeligheten vi lever i nå. Spørsmålet blir om alt som skjer fordi IS er skumle likevel burde skje, eller om vi burde fokusere annerledes, velge annerledes, tenke annerledes. Uten at jeg skal gi en oppskrift på hvordan. Og alt skjer mens de asylbarna som faktisk får komme hit møter forhold som neppe er bra for dem, uten at det i seg selv er en grunn til ikke å la dem komme. For slik er det jo ikke riktig å konkludere. En får forsøke å holde tunga rett i munnen og gi alt sitt riktige navn. Og gjør en det, kan noen kanskje komme til å si ting som at alt var bedre under krigen. Da kunne nordmenn som sto i fare reise til Sverige. Eller til England. Nå skal de redde og de utsatte hjelpes der de er, hit vil vi i hvert fall ikke ha dem. Samfunnet tilspisser seg. Det er typisk norsk å være god, sa Gro, men hun mente flink, ikke omsorgsfull. Så vi verner om vårt og sparker nedover, gjemmer oss bak tujahekkene og slåss mot brunsnegler og romfolks tigging og er gode som bare faen,  mens vi sprer søppelet vårt der det er lettest og synes noen andre kan fjerne det. Det handler ikke om hva som er rett og galt, men hva du kan slippe unna med. Gjerrigheten griper om seg. Og hva er gjerrighet? Jo gjerrighet er liv med skall rundt.

Når jeg skriver blogg om det en kan lese i avisene, blir det mye linker. Om noen gidder å klikke på dem, vet jeg ikke. Men når de blir mange, blir det jo en del tid som går med, om en klikker i hytt og pine. Og folk har vel annet å gjøre. Noe for eksempel kjæresten min også har. Hun deltar på et tredagers seminar på universitetet i Bergen, med foredragsholdere fra både fjernt og nær. Og temaet er Sokrates forsvarstale.

Om motivene og valgene til Siv og Erna kommer til å stå like stødig som Sokrates sine når ettermælet skal sees nærmere på, skal jeg ikke uttale meg om, for jeg vet ikke så mye om Sokrates. Om Odd Drevlands sak kommer til å gå inn i historien som en bauta på samme måte som saken til Sokrates, skal jeg heller ikke mene så mye om, for jeg vet ikke så mye om Sokrates. Heller ikke ordførerens valg og den påfølgende kritikken skal jeg sette opp mot Sokrates. For jeg vet ikke så mye om Sokrates. Om Norge som land og du og jeg som mennesker minner mest om Sokrates eller dem som dømte han, skal jeg ikke mene noe om. For jeg vet ikke så mye om Sokrates. Likevel er det mye jeg kan mene noe om, men mest jeg kan peke på, slik at du selv kan mene noe. For er det noe som er viktig, så er det at vi mener noe. Og ikke bare lar oss leie avsted, som om vi alle var små barn.

Å tro at en liten dings som durer litt, skal få deg til å se yngre ut og stramme opp hud som alderen har satt sitt spor på, er noe de fleste av oss forstår er en løgn som skal lokke oss for penger. Hvilke andre framstøt vi utsettes for som er løgner eller som har et motiv som ikke ligger opp i dagen, er ikke alltid like lett å skille ut. Men en får gjøre så godt en kan, og kjenne litt etter, og gå sine egne valg litt etter i sømmene. Alle kan ikke gjøre noe med alt, men mange kan gjøre litt med noe. Og er alt dette jeg har skrevet nå uinteressant, kan en jo i stedet smugtitte litt på livet til de som er bedre og lykkeligere enn oss, de rike og vakreog drømme litt om å bli som dem.

Bildet på toppen er tatt av yngste datteren min, og viser meg.

Ha en fin dag. 

Bjørn

Dagens link:








søndag 7. juni 2015

Apper, ordførerstrategier, skeive dager og hund til middag.



Det har blitt søndag, og ute regner det. Noe som kjennes kipt ut, etter et par dager med litt sol. Men det er ikke snakk om noen storm, tross alt. Stormer det rundt noe i Bergen for tiden, er det vel ordføreren. Historien om dåpen av et cruiceskip på 17.mai, da hun var gudmor, ruller videre. Og der det ser ut til at hun tidligere mest har vridd seg litt unna hva som faktisk har foregått, har hun nå blitt tatt i direkte løgn, skal en tro avisene. Og slikt tar jo på, så nå har hun blitt sykemeldt. Noe som ikke nødvendigvis forandrer på noen av valgene hun har tatt, men det kan kanskje gi henne et friminutt. 

Nå er det ikke alle som mener at ordføreren har gjort noe galt. Så hun for også støtte fra folk. Blant annet på Facebook. Og selv om støtten kanskje i blant baserer seg på at hun er så grei, så er det likevel en støtte. Hva jeg selv mener om saken er kanskje ikke så viktig, men jeg synes kanskje at hele historien rundt skipsdåpen vitner om litt dårlig håndtering av et tillitsverv, som et ordførerembete jo er, når du tas i direkte løgner. Og akkurat det kan liksom ikke bortforklares med at du er en fargerik person. Likevel, jeg er bare en vanlig borger som leser aviser, og vet ikke mer enn avisene skriver. Men en ripe i lakken må dette kunne betegnes som. Og en selvforskyldt en også. Noe ikke alle riper er. I blant kommer ripene bare fra ondskapsfulle eller misunnelige folk. Slik tror jeg ikke det er med Trude Drevland, etter hva en kan lese, men det kan hende jeg tar feil. Kanskje hun er kun et offer.

"Kvifor drap du far min?"
"Han sto så laglig til for hogg."

På den annen side hadde kanskje ikke kritikken vært så stor om det bare var dette med en dåp av en båt det gjaldt. Men her handler det jo etter sigende både om løgner, dyre gaver og tilrettelegging for en skipsreder, og det må det kanskje være lov til å sette et spørsmålstegn ved. Ikke alt handler bestandig om å stå laglig til for hogg. Noen ganger handler det også om hvordan man reder. 

(Ha, ha, tok du den koblingen? Hvordan man reder - skipsreder).

Selv om det regner ute, blir det ganske sikkert en tur ut i Guds frie på meg i dag likevel. Jeg har jo Bergans. Og det finnes ikke dårlig vær, kun dårlige klær, sies det jo. Men jeg vet nå ikke helt jeg. Titter jeg ut vinduet minner det jeg ser mistenkelig om dårlig vær. Så noen ganger skal en kanskje forsøke å tro på sine egne opplevelser, og ikke ta alt som blir sagt for gitt, bare fordi noen pakker det pent inn. For det er nå en gang slik, at den som selger noe ikke alltid velger å fortelle alt. Og om de forteller det, er det gjerne med så liten skrift at du uansett ikke leser det. Alternativt er ordene så mange at du ikke orker å lese dem av den grunn. Bare se på forsikringspapirene dine. Eller hva du klikker godta på når du laster ned en eller annen app. 

Selv er jeg ikke så inne i appverden. Når kjæresten min går tur sammen med meg, forteller en app henne hvor lang tid det tok, hvor mange skritt hun brukte og hvor mange kilometer turen endte opp med å bli. For henne er slike ting en motivasjonsfaktor. Noe jeg har forstått at det er for mange. Hos meg havner det derimot i kurven "ting jeg ikke har bruk for". Jeg tror til og med appen til kjæresten kan fortelle hvor mange kalorier en forbrente, uten at jeg skal si jeg er skråsikker på akkurat det. Selv er jeg mer opptatt av kiloene enn kaloriene. Og vekta mi viser at jeg nå har tatt av nesten sju kilo etter at jeg la litt om på maten, og begynte å gå turer. Sånt liker vi. Selv om ræva begynner å bli litt skrinn. Og ikke har det kostet så mye heller. Jeg kuttet ut brus, og før jeg begynte å gå turene mine spiste jeg litt gulrøtter i stedet for sjokolade, pluss at jeg spiste litt mindre måltider enn tidligere. Mer enn det gjorde jeg ikke. Nå, som jeg er i gang med å gå, tenker jeg ikke lenger så mye over hva jeg spiser, selv om jeg fremdeles ligger unna brusen. Likevel går vekten fortsatt ned. Så jeg må forsøke å balansere det. Jeg vil ikke stort lenger ned i vekt enn jeg har kommet nå. 

Selv om jeg ikke har en app som motivasjonsfaktor, har jeg melkekartonger. Jepp, jeg tenker på kiloene jeg har kvittet meg med som melkekartonger. Og nå bærer jeg altså på sju kartonger mindre når jeg går på tur enn da jeg begynte. Det er sju kartonger jeg ikke trenger. Og gjør en merkbar forskjell når en som meg har kun en tredjedel av vanlig lungekapasitet.

Det er mye en ikke har bruk for. For mye fett på kroppen er bare én ting. Selv fikk jeg ikke bruk for regntett tøy før for et år siden. Men etter at kjærersten fikk meg til å kjøpe Bergans jakke og bukse og også vanntette Gore-Tex støvletter, måtte jeg innse at behovet nok hadde vært der, jeg hadde bare neglisjert det. Fordi det var viktig for meg hva klærne mine signaliserte. Og jeg ville at de skulle signalisere at jeg er kunstner. Om noen faktisk tenkte at jeg er kunstner bare fordi jeg var våt og kald, skal stå usagt, men jeg tviler kanskje litt på det. Slik er det gjerne med det vi bruker for å signalisere ting om oss selv. Det er kanskje ikke alltid helt vellykket. Folk tolker jo uansett ting forskjellig. Så det en selv tenker på som status eller bare en identitet en kan leve med, kan en annen tenke på som blærete, overfladisk, tåpelig eller egoistisk. Noe som blant annet har ført til at vi ikke lenger ser så mange middelaldrende damer i en sky av for mye parfyme, lilla hår og digre pelser. Pels gir nok ikke like stor status som det en gang gjorde. Noe dyrevernerne sikkert er glade for. Selv om de ikke liker at vi fremdeles aler opp dyr kun for å drepe og flå dem, når vi tross alt både har Bergans og dynejakker store som hus, som sikkert er like varme også.

Dette med hvordan vi behandler dyr burde vel vært noe vi kunne tenke litt mer over. Hvem ville vel gått i kattepels, eller dalmatinerpels av 101 valper, uten at folk flest reagerte. Det hadde kanskje fått regjeringen eller ordførere til å reagere til og med. Om de for eksempel ble invitert på cruice og ble servert hund. En liten pekingneser med sløyfe, for eksempel. Da hadde det nok vanket noen krigstyper i avisene rimelig kjapt etterpå, og det hadde neppe vært snakk om å verne om næringen fordi det finnes en bitte, liten gruppe mennesker som tjener penger på å avle hunder noen kunne ete. Men er det egentlig verre å spise kjøttet av en hund og kaste pelsen, enn det er å bruke pelsen til en rev og kaste kjøttet?

Og da har jeg vel skrevet nok i dag. Kaffen er drukket opp og det er kanskje på tide å sette legemet i bevegelse. Huiii, hvor det går i Bergen! Jepp, det er skeive dager her vestpå, uten at jeg tar del i akkurat den feiringen. Jeg har nok med å gå tur i utkanten, og ikke tog i sentrum. Men at jeg ikke tar del i noe, betyr ikke at jeg må ta avstand fra det samtidig, sette meg på min høye hest eller dømme dem som opplever noe annet jeg selv gjør. 

Dagens bilde har jeg kalt "Hover". Det er et selvportrett, og jeg valgte det maleriet fordi jeg ikke hadde et bilde av en flådd hund eller rev eller av en dame med pels. Noe må en jo velge.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: