søndag 24. mai 2015

Vil du stå oppreist, må du samtidig våge å falle.



I dag måtte jeg dra på smilebåndet da jeg leste litt nyheter på nett. Erling Gjelsvik er er ute med skarp tunge, og  kritiserer fiffens kupp av 17.mai i Bergen. Så får jo de som syntes at sirkus er sirkus og at sirkus er moro uansett, heller irritere seg litt over at alle ikke ser like lett på ting.

Ellers kan en lese om et rungende ja for homofile ekteskap i Irland, og det må jo være bra. Selv om noen homofober kanskje finner støtte for sine følelser i gamle bøker, og sikkert vil skrike litt opp om hva som er naturlig eller unaturlig. Selv om naturen i seg selv ikke forholder seg til naturlig/unaturlig. Den er bare er. I alt sitt mangfold. Om ikke vi kommer og dreper den.

Det som fikk meg til å ville skrive noen ord i dag, var likevel historien om en mann som kastet asken etter sin kone i dass på et kjøpesenter. Noe som skyldtes sterke følelser. For slik er det jo, ekteskap kan by på litt følelser. Enten de er heterofile eller homofile. Og enten de er gode eller dårlige. I denne historien om asken og dassen hellet visst følelsene ganske tydelig mot det vonde.

Dritten med dårlige følelser mellom ektefeller/samboere er at de ofte får en konsekvens som strekker seg over til barna. Og det stopper ikke nødvendigvis om de voksne velger å gå fra hverandre. Barna står i mellom dem likevel.

Løsningen blir ofte skissert å burde være en form for våpenhvile mellom foreldrene.  De får beskjed om å ta seg sammen, og tenke på barna, slik at de for eksempel skal kunne feire bursdager og høytider i sammen. Det vil i klartekst si at de skal underkue de følelsene de sitter på, og oppføre seg pent i dannet selskap. Form er viktigere enn innhold, er en sannhet som gjelder for mange. Men så er det det da, sannheter er ikke alltid så entydige som en skulle tro. For hva med kvinnen som ble mishandlet av sin mann gjennom år, og gjerne mens barna så det. Er moren en god rollemodell om hun stiller i festlig lag sammen med overgriperen av hensyn til barna, eller viser hun barna sine at det er greit at hun ble banket opp, og greit at en spiller en rolle som ikke er i samsvar med det en føler? Livet går jo videre, og vi må alle være venner.

Og hva om det var snakk om overgrep rettet mot barna? Er det da riktig å ”ta seg sammen og være voksen”?  

Om det som hovedsannhet er riktig å plassere barn sammen med foreldre hvor de later som om overgrep ikke skal gi konsekvenser, hvilken form for overgrep kvalifiserer i så fall til å si nei er et nei, nok er nok, dette stiller jeg ikke opp på? Er det nok at vi kjenner på grensen selv og respekterer den, eller skal noen andre bestemme det oss? Går grensen i så fall ved seksuelt missbruk? Vold? Neglisjering. Utnytting? Hva med alkoholisten som over år veltet seg i sitt eget spy og brølte til barna i fylla, truet og skapte utrygghet og angst? Er det han du skal dele en likør med i familieselskapet omkranset av barna og din prektige evne til å være tilgivende? Eller er det noe annet vi framstår som i et slikt scenario?  Hva med moren som manipulerte, truet, serverte løgner og ikke unte barna noe, knapt nok mat eller klær? Er det henne du skal sitte sammen med og skåle eller nippe til kaffen av hensyn til barna? Hva med psykopaten og narsissisten, som aldri så annet enn sine egne behov, og trampet alle i sin nærhet ned for å få det hen ville eller følte seg berettiget  til å ta. Er det hen en skal sitte og smile til over et bord som om ingenting har skjedd? Enten det var en selv eller barna som over år hadde fått unngjelde for en manglende empati hos et voksent menneske som samtidig satt på en makt og mulighet til å velge annerledes? Finnes det i det hele tatt en grense for hvor "voksne" vi skal være?

Oppløste familier sitter gjerne på mye vondt som ikke blir borte. Og jeg tenker at barn kjenner på det uansett om foreldrene sitter og smiler til hverandre i en bursdag og spiller et skuespill.  I hvert fall om de vet litt om hva konflikten består i. Og konflikter kan være bunnet i så mangt. Det må ikke nødvendigvis være mannen som er overgriperen, eller han som har mishandlet noen. Noe den japanske mannen på dass sikkert kan underskrive på.  Menn som blir utsatt for ting over år, blir gjerne sinte. Og sinne er i blant en så tydelig ting at det kan framstå som om det er det som er problemet. Det blir litt som når barn kommer hjem for sent, og foreldrene møter dem med trusler om straff. Ikke fordi de nødvendigvis er kun sinte, kanskje var de mest redde, og følte seg hjelpeløse. Det vil si at de underliggende følelsene blir dekket over av noen som er lettere å forholde seg til. På samme måte blir kanskje grunnleggende problemer mellom voksne partnere også gjemt bort bak noe annet. Den mest klassiske er kanskje tannkremtuben som blir klemt på feil. En bagatell kanskje, men det underliggende kan minne om et isfjell. Der de virkelige størrelsene ofte blir skjult under et teppe av dannelse, maktkamp, anklager eller raseri.

Det er lett å se på sannheter som noe uangriperlig. Det som er sant, er sant. En stein er en stein, osv. Men jeg tenker at alle sannheter er som et dyr med hale. Og denne halen kan lede til mye rart om en griper tak i den, og får sett litt nærmere på de sannhetskroppene vi er omgitt av på alle bauger og kanter. Det er kanskje ikke slik at det er sant at det bare er til det beste at Bergens befolkning får litt sirkus på den 17. Det er kanskje ikke slik at homofile ikke har samme rett til å elske den de elsker, og ikke har samme rettigheter som mennesker som heterofile par har. Og det er kanskje ikke nødvendigvis sant at barn alltid har godt av at foreldrene eller foresatte spiller en rolle som ikke er tuftet på det virkelige liv, historie, verdier og tydelighet.

Da var dagens blogg kommet til sin ende. Den besto kanskje ikke av uangripelige sannheter, men kanskje av noen spørsmål det går an å tenke over. For det går an å tenke over  det vi bygger våre sannheter på, vi trenger ikke bare å bruke energien vår på å forsvare dem. 

Nå skal jeg straks feie over til Beate og ungene hennes i min nyreparerte, lille bil, og løpe i gang noen kjøttkaker. For jo, jeg tenkte å dra i gang en liten middag for oss i dag. Det er jo pinse, og koselig å være sammen når en selv velger det. Og jeg lager tross alt det som nok er verdens beste kjøttkaker. Jepp, for i all beskjedenhet, noen sannheter står støtt som fjell – kanskje.

Maleriet på toppen av dagens blogginnlegg, finnes ikke i virkeligheten lenger. Det er malt over. Men temaet i det var det lille rommet som oppstår mellom en overgriper og offeret. Det blir som en liten boble som kun de to kan dele. Om du ikke ser det med første øyekast, så titt etter på nytt, så vil du se en enorm tommel som presser hodet til personen i bildet ned. Og dette møtet er lukket inne i en boble. Bildet hadde tittelen "Macro".

Over overgrepsbildet har jeg malt et nytt. Og det kan du se under her. Dette nye bildet var en gave til Beate, kjæresten min. Det ble malt med utgangspunkt i noe vi hadde sammen, interessen for akvariefisk. I dette tilfelle Krobia Xingu red cheek.



Jeg liker tanken på at min historie ligger skult under noe nytt, noe som er bare Beate og mitt sitt. Og at det nye ble gitt som en gave. For det betyr ikke samtidig at jeg forsøker å late som ingenting i forhold til hva jeg har opplevd, for å opprettholde en fasade. Fiskene ble ikke malt for å skjule over virkeligheten, men for også å gi plass for noe annet. Min historie blir likevel delt med Beate. Enten det handler om meg som barn, eller voksen. Hun later ikke som om den ikke finnes. På samme måte forholder jeg meg til hennes historie og hennes liv. Det som var, det som er, og det vi skal møte sammen.  

Skal du stå oppreist, må du samtidig våge å falle. Vil du bli sett, må du samtidig våge å stå for den du er og det du mener. 

Ha en fin pinse.

Bjørn

Dagens link: Falle fritt.





4 kommentarer:

  1. Så bare overskriften om mannen som spylte ned asken etter sin kone. Min første tanke og som fikk meg til ikke klikke på artikkelen var at han sikkert ville at hun skulle få være der hun likte seg best. Så feil kan man ta.
    Det du skriver om vold i hjem i nærvær av barn, fikk meg til å tenke på dette: http://www.vg.no/nyheter/utenriks/utrolige-historier/paagrep-faren-soennen-6-ville-ha-autograf-fra-politiet/a/23458181/
    Sannheten har ingen monopol på, selv om mange skulle øsnke det.
    God 2. pinsedag med glad vandring :)
    Klem :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei, Annemor.

      Nå er dagens tur unnagjort, jeg kjenner det i beina, og da jeg kom hjem så jeg at jeg hadde fått nye rekeyngel i det ene akvariet mitt. Har vært ebbe en stund, men dette betyr kanskje at det tar seg opp igjen. Moro.:)

      Leste under linken din. Forstår godt at politimannen ble berørt.

      Ha en fortsatt fin dag.:)

      Bjørn

      Slett
    2. Rekeyngel! Det tar seg opp.

      Slett
    3. Jepp.:)

      http://akvaforum.no/dyr.cfm?id=1191

      Slett