søndag 17. mai 2015

Smått liv er også liv.




Så var det 17.mai, og tradisjonen tro regner det i Bergen. For tradisjoner skal en jo verne om. Selv om ordføreren visstnok har kuppet feiringen ved hjelp av en skipsreder, og skal bruke dagen til å døpe et cruiseskip. Noe som har vekket til dels sterke følelser i tradisjonstro bergensere. Og det hjelper ikke at de nevnte pamper har leid inn Sissel for å kaste glans over seg selv og happeningen. Pengenes makt er likevel makt, uansett hva våre herrer pakker dem inn i. 

Hva jeg selv mener om saken? Veldig lite. Jeg henger meg ikke så mye opp i sånt. Selv om ordføreren i sitt til tider lett klovnepregede rollespill ikke akkurat er en av mine favoritter. Jeg stilte for et par år siden opp for psykisk helse i forbindelse med kulturdagene i Åsane - Bergen, og viste en utstilling/installasjon. Og det var ordføreren som offisielt åpnet kulturdagene. Det ble gjort mens hun sto midt i min installasjon. Men av hensyn jeg ikke hadde kontroll over, ble utstillingen likevel ikke nevnt med et ord av henne, fordi det ble bestemt at en annen utstiller i et annet lokale skulle ha hovedfokus, og de som bestemte mente at vedkommende kom i skyggen av det jeg viste. Politikk er politikk, selv på et plan som dette, så jeg ble tiet ihjel. Det som gjorde det litt ekstra spesielt og faktisk tilførte installasjonen min et ekstra element, var at den het synlig/usynlig, og var laget for å sette fokus på mennesker som lett blir oversett, mennesker som har vært utsatt for overgrep og svik. Så det ble en litt tragikomisk forestilling fra ordførerens side, spør du meg. Men det var nå det.



Dagen i dag blir for meg ikke akkurat feiret med hui og hoi. Kjæresten er i byen for å se på datteren som går i morgenprosesjonen, og senere skal vi samles for litt pølser, rømmegrøt, spekemat og jordbær. Akkurat det er tradisjon hos oss, men der stopper det. Sterkere tradisjonsbærere er vi ikke. Senere på dagen skal jeg vel ut og gå turen min. Jeg har blitt ganske flink til å ta den hver dag. I går var det likevel tungt å gå i gang, men jeg fullførte likevel. Turen går tre runder rundt et vann i Åsane. Første runde føler jeg meg sprek som en fole, halvveis i runde to begynner jeg å lete etter unnskyldninger for å slippe runde tre. For i runde tre har jeg det vondt. I beina, men mest i lungene. Det føles som å inhalere piggtråd, og de siste meterne er tunge. Trøsten er at det nok blir bedre etter hvert. Jeg trenger bare litt mer tid. Jeg har tross alt ligget flat på ryggen mesteparten av dette året, etter at en depresjon kicket inn forrige sommer.  



Nå er depresjonen over. Og den har vel vært det en stund. Men det tar tid å finne fram til et nytt levemønster og noe jeg opplever som verdifullt igjen. Tomheten preger meg en del. Det har for eksempel vært vanskelig å finne glede i å skape kunst igjen etter smellen, og der butter det i mot fremdeles. Men turgåingen min har gitt meg en del de siste ukene. Og det å bevege seg litt skal jo være godt for både kropp og sjel. En trenger jo heller ikke yte som en ungdom om en skal ut. Ikke alle trenger å bestige fjell for å føle at de har gjort en innsats av verdi. Og et tre er et tre uansett hvor det står, så det kan en se på og nyte uansett. Der jeg går, er jeg omgitt av urbant strøk på alle sider. Det lille vannet jeg går rundt er som en oase i byen. Og slike steder finnes det sikkert på andre kanter også. Så det er bare å komme seg ut. Det å gå hjelper både på angst – for dem som sliter med det – depresjoner og dårlig kondis. Dette er noe som er forsket på, og bevist.



Nå vet jeg av erfaring hvor tung dørstokkmila i blant er. Det å få ræva i gir kan være en bøyg som virker nærmest uoverkommelig, spesielt om en har det vanskelig på andre plan også. Og tiden går, mens vi utsetter det til i morgen og til i morgen og til – slik vi gjør med så mangt i livene våre. Men erfaringen min tilsier også at det å sette seg i bevegelse ikke er umulig. Det umulige får finne andre felt å regjere på enn dette. Valgmulighetene for det umulige er jo flerfoldige. For det er mye som er umulig for de fleste av oss. Men det å gå noen steg er det mange av oss som kan. Det å kjenne litt på sol og vær og vind er det mange som kan. Det å nyte synet av et vann, et tre, en sti, litt gress, og høre fuglene kvitre er det mange av oss som kan. Det å kjenne at en klarer noe, er det mange som kan, selv om en kjenner på en utfordring samtidig.



De solfylte bildene som følger dagens blogginnlegg er fra turen jeg går for tiden, de ble tatt for et par dager siden (klikk på dem så forstørres de). Så med bildene fra Liavatnet ønsker jeg alle en fin 17.mai. Det finnes synsinntrykk en kan glede seg over også på en slik liten tur som jeg går. Alt trenger ikke å være storslagent for å nytes eller å ha en verdi. Smått liv er også liv.

Hepp, hepp!

Ha en fin dag.

Bjørn






2 kommentarer:

  1. Svar
    1. Takk, takk. Ble en liten tur i dag også, sammen med Beate.

      Klem.:)

      Slett