I går skrev jeg om overgrep mot barn. Det skal jeg ikke
gjøre i dag, tror jeg. I hvert fall ikke så mye. I stedet skal jeg legge ut denne linken - Ti spørsmål og svar om seksuelle overgrep - så du kan lese noe som andre har skrevet. Og så kan du selv velge om du vil
vise det du fikk lese til barn du har i ditt liv. Enten det er ditt eget barn,
en slektning sitt barn, eller et barnebarn. Og synes du det er vanskelig å forholde seg til det og helst vil glemme hele greia, så tenk litt over hvorfor du føler
det slik. Og med det mener jeg hvem sine følelser du egentlig beskytter om du
velger å være taus.
I dag har jeg bilen på verksted. Ingen big deal i seg selv, er
det lett å tenke, utover de tusingene det kommer til å koste meg. Men her jeg
sitter føler jeg meg litt låst. Ikke fordi bilen og jeg ville gjort så mye om
den var tilgjengelig for meg, men valgmuligheten er uansett tatt bort. Og det å miste valgmulighetene våre er det jo ikke så lett å rope hurra for. Skal jeg
gjøre noe utenfor husets vegger nå, må jeg ta i bruk apostlenes, eller buss. Og
buss er ikke et tema for meg lenger. Buss og min form for angst er ikke
kompatibelt. For selv om jeg på en god dag kanskje kunne fikset å ta en tur med
bussen, er det ikke sikkert jeg ville klart å ta den hjem igjen. Og om jeg
klarte det, kunne det likevel komme til å koste meg mye mer enn smaken er
verdt. Så da blir det til at jeg sitter her i dag. Og jeg kommer meg ikke til
vannet jeg bruker å gå min daglige tur rundt nå. Da må det i så fall bli i
kveldingen, nå jeg får bilen igjen. Det vil si når datteren min har kjørt meg
for å hente den. For jo, jeg er så heldig at hun stiller opp når den skal
leveres og hentes igjen. Ikke alle er like heldig som meg. Ikke alle har noen
som stiller opp i livet sitt. Enten det er egne barn eller andre.
Å miste tilgangen til bilen en dag er ikke verdens
undergang. Folk mister ting som er mye verre enn det. Ofte også noe som ikke
går å få tilbake. Som for eksempel helsen. Noen mister også jobben. Eller en de
er glad i dør. For noen er det opplevelsen av egenverdi som faller utfor et stup. Da kan
de komme til å få oppleve noe som kalles en livskrise. Å være uten bilen en dag er
ingen livskrise. Like lite som en dårlig hårdag er det samme som en depresjon. Selv
om jeg hører mange påberope seg å være deppa i både hytt og pine. For å skille
mellom ting har derfor begrep som å møte lettveggen oppstått. Selv om
lettveggen også blir brukt litt for lett. For i blant dreier det seg bare om
litt tåke, en bump i veien eller ei uregjerlig kvise på de bakre regioners mer
eller mindre voluminøse former.
Livskriser er noe dritt. For vi slipper ikke unna dem. Folk
skiller seg, folk dør, økonomien går til helvete osv osv. Og opplever vi det
ikke selv, så har vi gjerne noen i vår nærhet som får utfordringene. Da må vi
møte dem. Og vi bør møte dem med noe annet enn å be dem ta seg sammen. For den
løsningen har de ganske sikkert tenkt på selv mer enn én gang, og forsøkt å
gjøre om til handling minst like mange ganger, og trenger derfor ikke å få det
gnidd inn i trynet av folk som alltid vet best. Da jeg selv møtte veggen, og
mistet både familielivet, jobb og helsen, det vil si hele livet slik jeg kjente det,
sa en kamerat en del ting som fikk meg til forandre det synet jeg hadde på han
ganske ettertrykkelig. Han sa blant annet at han ikke håpet jeg ville bruke det
mot han at han var mer vellykket enn meg, siden han hadde både god jobb, hus og
hjem og dyr bil, mens jeg nå hadde kun det å være syk. Noe jeg nevner her og
nå, for å illustrere at empati eller hjelpsomhet handler om fokus. Om alt
alltid handler om oss selv, gjør vi sjelden den som sliter en tjeneste. I stedet
hjelper vi heller kanskje til med å trykke hen enda lenger ned i gjørma hen har
havnet i.
En annen løsning en del folk tyr til når noen i deres nærhet
møter veggen, er å trekke seg vekk. Det vil si at de føler de må velge en enten
eller løsning. Men en trenger ikke å agere på den hjelpeløsheten en kan kjenne
på når noen sliter, på et slikt vis. Det er likevel ikke vår oppgave å ”helbrede”
noen fra seg selv og det de føler eller å bære alt ansvar for dem. Det er nok å være der for
dem. Og ikke en gang hele tiden. Vi må ikke glemme å være tro mot våre egne
følelser og grenser oppe i en annens krise. Blir
det vanskelig og tungt er litt likevel langt bedre enn ingenting. Og så får vi
bare forsøke å huske at noen ganger tar ting tid. Kanskje blir livet til den
som fikk en livskrise aldri det det var igjen. Men noe blir det. Og dette noe
har vedkommende rett til å eie. Og du har muligheten til å ta del i det, i
stedet for å skyve hen vekk bare fordi det er den letteste løsningen for deg.
I vår familie har svigerfar fått en kjempeutfordring. Etter et
hjerneslag er han lam i venstre del av kroppen, og han ligger nå på sykehus for
rehabilitering. Noen prognose er vanskelig å stille. Men det det medfører her
og nå, er blant annet at hans to døtre har fått en stor jobb å gjøre. De kan
ikke bare trekke seg bort. Det er heller ikke slik at sykehuset sørger for alt.
De pårørende må vaske klærne hans, sørge for at han følger opp avtaler, være
med om noe skal gjøres utenfor sykehuset, ta del i den mentale og sosiale biten, osv. Og de pårørende er altså
kjæresten min og søsteren. De har dermed blitt en del av sin fars livskrise.
Når det kommer til familie, strekker vi oss gjerne langt,
selv om det skulle komme til å koste oss mye. Men det er ikke alltid så
selvfølgelig som vi skulle tro, at den som møter veggen får forståelse og
omsorg fra sine nærmeste. For eksempel kan familier ende opp med å bli
splittet, om det blir satt fokus på ting som overgrep gjort i barndommen. Ikke
alle klarer å akseptere at den overgrepsutsatte legger opplevelsene sine på
bordet. Og de kan komme til å velge overgriperens ”side”, eller påberope seg retten til ikke å ta standpunkt og bare la ting surre videre som om ingenting har skjedd. Noe som i mitt hode
gjerne er en unnvikelse. Ofte med begrunnelser som at dette med overgrep jo bare er påstander, det mangler bevis. Og de har jo lest om falske anklager så de vet det finnes. Så kan det oppstå press som at nå er det på tide å legge det bak seg - gammelt søppel stinker. Og plutselig kan den
som ble sviktet i barndommen, ende opp med et nytt svik, og beskyldninger som
at de ødelegger familien og slike ting. En annen og minst like vond greie, er
om noen dør, og det oppstår en arvestrid. Da er det lite medfølelse å finne for
sin sorg. Og slik fortsetter det. Livskrisene griper om seg i livene våre, og
berører alle som står den rammede nær. Noe som selvfølgelig ikke skal legges på ryggen til den kriserammede som en sekk full av skyld. Livet er slik livet er, og dette er en del av det.
Dagen sklir videre her jeg sitter og hakker på tastaturet.
Klokka har nå blitt tolv snart, og det er vel på tide med lunsj. Lunsj er ikke
det verste en har i livet. I det hele tatt er det lite som er det verste en
har, og enda mindre som er det potensielt vanskeligste en kan komme til å møte.
Men noe har vi alle å slite med. Og så får vi gjøre det beste ut av det, og
nyte et måltid, eller noe annet, og forsøke å ikke glemme at noe godt finnes
det også i livet vårt - uansett. En må bare forsøke å legge merke til det.
Det at jeg skriver blogginnlegg som det i går og det i dag, er et
valg jeg tar. Ikke fordi det er det letteste valget jeg kunne tatt, men
bloggen har blitt en stor del av livet mitt slik det er nå. På et vis har
Vannlandet blitt som en jobb. Om du lytter til sangen som ligger under Dagens
link, blir det formidlet noe der som jeg kan kjenne meg litt igjen i. Kanskje kan du også kjenne deg igjen.
Bildet er en detalj fra utstillingen Innerst.
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link: Om du vil være med meg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar