søndag 31. mai 2015

Til Nissen.




Det er søndag, men det er jo en god nok dag det. Dagene i seg selv forholder seg jo neppe til godt eller vondt i det hele tatt. Den greia er det vi selv som står for, gjennom hva vi fyller dagene våre med.

Selv fikk jeg en melding fra eldste datteren min på begynnelsen av denne søndagen. Den lå og ventet på meg da jeg sto opp. Og det gjorde sitt til at denne dagens innhold begynte sin oppbygging på en god måte for meg. Hun har nettopp flyttet inn i nytt rekkehus sammen med barn og samboer, og da har det vel dukket opp en del greier i forbindelse med flyttingen. Slik som talen til Nissen du kan se over her. Det var den hun sendte i en melding. Selv kjente jeg at jeg ble rørt av å lese den lille talen, det gjorde godt. Men jeg ble på en måte også konfrontert med hva jeg etterlot da moren til mine barn og jeg skilte lag, og jeg flyttet ut. Og også det at jeg tok noe av julen til mine barn med meg. Jeg tror aldri jeg har tenkt over at jeg tok med meg nissen. Selv om barna mine og jeg har feiret jul sammen også etter at familien ble splittet, ble det jo aldri det samme igjen. Klikk på bildet så blir det lettere å lese. Og ja, jeg spurte selvfølgelig om lov til å vise det her før jeg la det ut.

Å få slike små glimt av det ens barn har følt og opplevd kan gjøre både godt og vondt. Det kommer selvfølgelig an på hva de har opplevd, og hva vi selv husker, eller vil huske. Og i den forbindelse er det viktig å ha det klart for seg at det våre barn opplever og bærer med seg, ikke nødvendigvis er det samme som vi selv opplever, eller opplevde. Så om du eller jeg noen gang blir konfrontert av våre barn, og de forteller oss ting om oss selv vi ikke kjenner oss igjen i eller ønsker å vedkjenne oss, så skal vi likevel ta deres opplevelse på alvor. Og vi skal akseptere den som deres virkelighet.

Det er ikke slik at det er vi selv som eier all sannhet. Og det er ikke slik at våre følelser eller syn på ting alltid er det viktigste. Det samme gjelder i forhold til den rollen vi har overfor våre barn. Mens de er små, er de helt avhengige av oss, og vår stemme er viktig i forhold til både grenser og muligheter. Men etter hvert som barna blir eldre forandres de, og derfor også behovene deres. Noe som burde tilsi at vi foreldre også bør søke å utvikle oss, i stedet for å klamre oss til den nærmest allmektige rollen vi hadde mens de var helt små. Hver alder i et barns liv har sine utfordringer og muligheter, og det at vi foreldre ikke henger med, kan i blant gi seg nærmest groteske utslag. Noe en i blant kan se i historier om menn i trettiårene som fremdeles tillates å bo på gutterommene, mens mamma lager mat og vasker klærne deres.

En annen greie en i blant kan se, er foreldre som ikke klarer å akseptere at barna blir voksne. Og derfor bruker fraser som at ”barna mine vil alltid være barna mine”, for å sette en slags standard og en rollesetting, som de samtidig frembringer som en følelsesytring og noe vakkert, men som i blant er en bortforklaring når en har gått litt over streken. Likevel, det er jo sant, vi har gjerne et slikt følelsesbånd til våre barn. Men følelser er ikke det samme som et fritak for ansvar når det kommer til valg og handlinger. Så ved et punkt er det kanskje på tide å kutte navlestrengen og la dem får ta sine egne valg og leve sitt liv slik de selv ønsker og evner det, uten at vi foreldre skal fortsette med å bestemme over dem. Det at de alltid vil være våre barn, sier jo heller ingenting om hvordan vi behandlet dem som barn, eller hvordan barna opplevde det vi ga dem. Det sier heller ikke noe om hvilke veivalg vi hjalp dem til å se, og til å ta. I stedet er det en slags blindgate hvor vi tviholder på en slags rettighet vi har fordi vi satte dem til verden, mens vi samtidig leder blikket deres bakover i stedet for framover.

Når dette er sagt, så mener jeg ikke at vi skal la barna våre bare seile sin egen sjø i det de flytter ut. Men i blant er det kanskje nok at vi er en øy de kan søke mot om de trenger det, og ikke tviholder på en oppdragerrolle og en maktbalanse langt inn i grava.

Det er ikke slik at vi alle er perfekte foreldre. Kanskje er det heller slik at om vi får til 30% av det vi forsøker, så bør vi være fornøyde. Livet sliter i oss og krever av oss på alle bauger og kanter, og ofte kommer vi til kort. Slik er det med deg, og slik er det med meg.  

I mitt og ungene mines liv, så tenkte jeg at alt har sin tid. Småbarntiden, pubertet, ungdom og etter hvert voksenalderen. Jeg hadde forskjellige roller på alle disse trinnene, og måtte forsøke å la verden, livet og virkeligeheten få åpne seg opp mer og mer for barna mine.  Og nå, når jeg har blitt seksti, har jeg begynt å kjenne at tiden hvor ungene mine begynner å fortelle meg noen sannheter i stedet for at jeg forteller dem, har kommet.  Så jeg opplever nå at de for eksempel kan be meg skjerpe meg, få ræva i gir, og ikke bare la livet skure mens jeg bortforklarer alt jeg ikke tar tak i med angsten min. Og dette kjenner jeg er godt, selv om de ikke bruker akkurat de ordene jeg selv valgte nå. Budskapet er uansett der. Jeg opplever det ikke som om de forsøker å ta styring på livet mitt ved å ikke akseptere alt jeg gjemmer meg bak, men at de er omtenksomme og at de bryr seg om meg. Og stort mer enn det trenger en kanskje ikke ønske seg.

Nå når jeg har blitt bestefar, må jeg nok en gang forholde meg til at alt har sin tid. Da mine barn var små, var det tiden for å være der for dem, og forsøke lære dem det jeg ønsket å lære bort, og det dreiet seg mye om verdier og selvrespekt, slik jeg selv tenker om det i dag. Samtidig handlet det også mye om å være tydelig i min papparolle, og å sette noen grenser. Men dagen i dag er ikke en tid hvor jeg skal innta samme rolle overfor barnebarn. Jeg er ikke det nye barnets forelder. Jeg kan formidle verdier når den tid kommer, men ikke nødvendigvis være den som bestemmer hvor grensene skal gå, eller hvilke dører som skal åpnes og når. Derfor skal jeg heller ikke fortelle min datter hvordan hun skal oppdra barnet sitt, mens jeg påberoper meg alle rettigheter ved å hevde at jeg må da få si min mening. For jeg må ikke få si min mening bestandig. Jeg kan si litt, og jeg kan gi råd om jeg blir spurt, men bør ikke mene noe om alt hele tiden. Noe som for meg er en utfordring, siden jeg har mange meninger om så mangt. Så jeg må forsøke å være bevisst på hva jeg gjør, og ikke slenge rundt meg med sannheter uten sperrer i det hele tatt.

Gitt alle mine meninger, så er det selvfølgelig slik at dette lille blogginnlegget ikke er i stand til å romme dem alle, og ikke en gang i forhold til det temaet jeg var innom i dag. Så videre meninger overlates herved til deg. Og jeg er ganske sikker på at du sitter på noen.

Datteren min skrev en gang en tale til Nissen. Det jeg selv har skrevet i dag, er kanskje mer rettet mot nisser på lasset. Og en slik har vi kanskje alle, som en blindpassasjer i det livet vi lever. Kanskje uten av vi er oss bevisst den. Og den nissen kan jo også ha mange navn. Ett av dem er Arvesynden. Et annet er Jegvetbest.

Til slutt i dag legger jeg ut et lite dikt jeg skrev til mine barn da de var små:


SANNHETER

Virkeligheten er som den er
epler vokser på trær

dag følger alltid natt
is er kald og glatt

kjærlighet er noe vi trenger
ikke alt kan kjøpes for penger

havet er stort og vått
sjokolade og brus er godt

i dag kommer aldri igjen
alle trenger en venn

gjerrighet er liv med skall rundt
og grønnsaker er faktisk sunt

Elton John er gay
pappa elsker deg.

***

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link (Barnebarnet mitt ble døpt Aria. Det betyr Løvinne): 







fredag 29. mai 2015

Jesus, Satan, kultur og ukultur.




I går begynte jeg på to nye malerier, i en serie bilder som skal bli til en utstilling, hvor alle bildene skal ha en eller annen form for link til kristendom/tro og variabler rundt utøvelse/opplevelse av dette. Og dagens bilde er altså den spede begynnelsen på ett av disse to bildene. Det er 100x120cm stort, og har foreløpig fått arbeidstittelen Hedning. Andre alternativer til tittel har vært Jesus eller Beelzsbub. Beelzebub er et alternativt ord for Satan. Den unge mannen på bildet er en av mine nevøer, bror til han jeg viste bilde av i går, og jeg kjenner av den grunn at det er lettere å kalle bildet hedning enn det er å kalle det Satan, siden min nevø selvfølgelig har en mor, som i tillegg er min søster. Et annet bilde i utstillingen skal handle om det synet enkelte kretser innenfor kristendommen har på homofili. Som for eksempel Norges samemisjon.

Uansett, bildene kommer inn under en fellesbetegnelse som kalles kultur. Kunst er kultur, selv om ikke all kultur er kunst. At Bergens ordfører og havnesjefen sammen med sine ektefeller får et gratis cruice, etter å ha kuppet 17.mai i Bergen sammen med en reder, er også en form for kultur, vil noen si, men da snakker de kanskje om ukultur. Mens ordføreren sier hun ville betale for seg, men ikke fikk lov på grunn av regler for kjøp av cruise innenlands, eller noe slikt. Men det var jo ingen regler som hindret henne i å takke nei til smøret, så den unnskyldningen blir vel egentlig rimelig tynn på skiva hun vil ha oss til å svelge.

Andre som ikke helt har klart dette med å sette grenser for seg selv, er en del medlemmer av FIFA. Som du sikkert har fått med deg, i det miste om du har en liten interesse for fotball. Min egen interesse for denne delen av vårt utvidede kulturbegrep, er så liten at den er knapt merkbar. Men jeg har likevel fått med meg litt av hva som forgår i maktens korridorer. 

Ikke all kultur setter grenser for seg selv på grunn av en fornemmelse av rett og galt, eller folks følelser. Det gjelder derfor for kunst også. Og kunstens oppgave er vel kanskje mer å utfordre grenser, enn å sette grenser for seg selv. Noe som noen vil påstå den heller ikke gjør, om de for eksempel går og ser på skulpturene av selvsugende mennesker, som en kunstfestival på Voss viser fram. På den annen side handler andre innslag på kulturfronten nettopp mye om hva folk føler, slik forestillingen Det var engang et menneske, som vises på  Den Nationale Scene i Bergen og blir spilt av helt vanlige mennesker, også antagelig gjør:

Hva har dere gjort i dag?

Jeg har booket hotell på en gresk øy.

Jeg har komponert.

Jeg har stuet spinat og brokkoli.

Jeg har fått elektrosjokk.


Det politiet i Bergen holder på med om dagen, faller nok ikke inn under begrepet kultur. Om det er en ukultur som ligger bak valg de tar, får noen andre uttale seg om, men at ting ikke virker som om alt er helt på stell, kan jeg også uttale meg om. Det har vært mye dårlig jobb fra denne kanten den siste tiden, om en tar utgangspunkt i det media skriver. Snuten driter så jævlig på draget at møkkaskodda ligger bruntjukk, ville vi sagt der jeg kommer fra. De gir faen, ville kanskje de som ikke får hjelp av dem sagt. Hva Varg Vikernes/Greven ville sagt, hadde vel også berørt noe om Faen, gjerne ispedd noe om død og Helvete. Mens Sissel hadde antagelig sagt gosh a meg, om hun fikk siste ordet.  Men siste ordet i føljetongen Bergen Politi er nok neppe sagt enda, så hun får nøye seg med å synge Vestland, Vestland.

Til sist vil jeg ta med en liten historie om en kvinne som påberoper seg å ha misbrukt sin mann. Og det hun sier burde vi tenke over både noen og enhver, uansett kjønn, legning, tro eller levd liv. For i blant blir det slik at vi tar eiendomsrett på rett og galt, og drar på korstog mot dem vi elsker høyest i en maktkamp som egentlig er helt unødvendig. Slik korstog gjerne er. Korstog handler mer om skylapper enn kampen for den endelige sannhet. Og med en bomba, avslutter jeg dagens blogg og tar med meg apostlenes hester ut i Guds frie, for å utfordre litt lunger og leggmuskler.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Imagine











onsdag 27. mai 2015

Blessed is he who, in the name of charity and good will, shepherds the weak through the valley of darkness.



I dag startet dagen litt over sju. Utenfor begynte et arbeidslag med å klargjøre for maling av lavblokka jeg bor i. Stillas skal opp og huset skal spyles og ingenting av dette foregår selvfølgelig lydløst. Så da ble det dårlig med søvn på meg. Og jeg regner med at det blir flere tidlige morgener på meg framover en stund. Etter hvert må jeg også forholde meg til malere som titter inn av vinduene mine, og det er en litt uvant opplevelse å forholde seg til, siden jeg bor i andre etasje. Jeg tror jeg vil få en følelse av å bli litt vel mye sett, noe som igjen vil få meg til å føle meg litt ufri. Jeg kan selvfølgelig trekke for gardinene, men da får jeg jo følelsen av å være innesperret. Så vi får nå se. Jeg får håpe det ikke tar for mange ukene med denne malingen. Trøsten er selvfølgelig at huset blir fint av litt vedlikehold. I utgangspunktet er fargen her gul, men kanskje blir den en annen nå. Er jo litt spennende bare det. Sebrastripete hadde vært litt gøy. Er jo lov å håpe.

Som den jevne leser kanskje har fått med seg, har jeg begynt å gå turer, i et lite forsøk på å bremse hastigheten på forfallet en smule. Og det har jeg holdt på med hver dag i en måneds tid nå. Noe som har medført at jeg opplever å ha fått mer energi. I tillegg føles rompa fastere og ryggen rettere. Og sånt skal en ikke kimse av.

Å gå disse turene koster selvfølgelig litt, men det er kjekt at det begynner å gi en smule gevinst også. Angsten min er for eksempel ikke like merkbar når jeg går lenger. Noe som sikkert skyldes at jeg går samme stedet hver gang. Nå er det også slik at jeg har kun en tredjedel lungekapasitet igjen på grunn av mange år med røyk og leirestøv og ting som for eksempel kvarts, og dette er en tilstand som ikke er reversibel. Ett navn på denne tilstanden er Potters Rot. Men jeg kan trene opp restkapasiteten til å fungere litt bedre. Det er målet. Og jeg merker allerede at lungene verker mindre under seansen nå, pluss at jeg ikke puster fullt så tungt når jeg går lenger, som jeg gjorde i begynnelsen. Det er selvfølgelig marginale forskjeller, men hallo: Lite, men godt, sa gutten, han patta katta.

Bildet jeg har på toppen av bloggen i dag, er ikke ferdig enda, men skal hete ”Stigmata”. Ut av såret i hånden tenker jeg å male blod som renner, men det skal være i regnbuens farger. Og hvem er det som bruker regnbuefargene som symbol? Jo det er homsene. Så får vi se da, hvordan det blir seende ut etter hvert. Det er ment å bli del av en utstilling hvor jeg tar elementer fra kristendommen og putter dem inn i det livet vi lever i dag. Symbolikk kan jo brukes til så mangt. Og det brukes. Det skal ikke stå på det. Symboler har blitt brukt til krig med korset på korsfarerens bryst, og av abortmotstandere som for eksempel Børre Knutsen. Og i dag er det jo litt vanskelig for homofile kristne å få de samme rettigheter og den samme respekt som heterofile, så da tenkte jeg at jeg kanskje kunne si noe som den som betrakter bildet kunne tenke noe på egenhånd om, når jeg brukte dette med stigmata i en slik sammenheng.

Bildet av den unge mannen på bilde nummer to, er så godt som ferdig nå. Det har fått tittelen Ezekiel 25:17, som viser til et bibelsitat som blant annet ble brukt i filmen Pulp Fiction.



 "The path of the righteous man is beset on all sides by the iniquities of the selfish and the tyranny of evil men. Blessed is he who, in the name of charity and good will, shepherds the weak through the valley of darkness, for he is truly his brother's keeper and the finder of lost children.
And I will strike down upon thee with great vengeance and furious anger those who attempt to poison and destroy my brothers. And you will know my name is the Lord when I lay my vengeance upon thee."

Planen min nå er å begynne å male et bilde av en annen ung mann, og det skal hete ”Bønn”. Bønn er jo noe mange kan ty til i blant, spesielt om livet blir veldig vanskelig, noe det jo blir i blant. Av forskjellige årsaker. Vi skal alle før eller siden kjenne på smerte, sorg, savn, meningsløshet og ikke minst hjelpeløshet. En kan jo også be om så mangt, og på så mange måter, og hvor som helst. En kan gjøre det i stillhet bak mørke gardiner, i et gudshus, eller en kan rope fra en fjelltopp. Mitt neste bilde skal ha en link til den form for tradisjon som selvpisking/selvskading/selvkorsfestelse er enkelte steder i verden, ofte i forbindelse med påske. På engelsk kalles utøverne av denne formen for tilbedelse/deling av Jesu lidelse, for Flaggelants.

Begge de to unge mennene jeg maler er nevøer av meg. Og jeg bør vel for min søsters sjelefred nevne at de har ingenting med bildenes innhold å gjøre. De er kun modeller.

Hvilke andre motiv jeg skal ha i denne serien med bilder knyttet til kristendom/symbolikk, vet jeg ikke enda. Men jeg finner nok på noe. Hvis ikke får jeg male noe helt annet. Et tre. Eller en bil. Eller kanskje hus, som folka utenfor vinduet mitt skal gjøre.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Take Me To Church



  


søndag 24. mai 2015

Vil du stå oppreist, må du samtidig våge å falle.



I dag måtte jeg dra på smilebåndet da jeg leste litt nyheter på nett. Erling Gjelsvik er er ute med skarp tunge, og  kritiserer fiffens kupp av 17.mai i Bergen. Så får jo de som syntes at sirkus er sirkus og at sirkus er moro uansett, heller irritere seg litt over at alle ikke ser like lett på ting.

Ellers kan en lese om et rungende ja for homofile ekteskap i Irland, og det må jo være bra. Selv om noen homofober kanskje finner støtte for sine følelser i gamle bøker, og sikkert vil skrike litt opp om hva som er naturlig eller unaturlig. Selv om naturen i seg selv ikke forholder seg til naturlig/unaturlig. Den er bare er. I alt sitt mangfold. Om ikke vi kommer og dreper den.

Det som fikk meg til å ville skrive noen ord i dag, var likevel historien om en mann som kastet asken etter sin kone i dass på et kjøpesenter. Noe som skyldtes sterke følelser. For slik er det jo, ekteskap kan by på litt følelser. Enten de er heterofile eller homofile. Og enten de er gode eller dårlige. I denne historien om asken og dassen hellet visst følelsene ganske tydelig mot det vonde.

Dritten med dårlige følelser mellom ektefeller/samboere er at de ofte får en konsekvens som strekker seg over til barna. Og det stopper ikke nødvendigvis om de voksne velger å gå fra hverandre. Barna står i mellom dem likevel.

Løsningen blir ofte skissert å burde være en form for våpenhvile mellom foreldrene.  De får beskjed om å ta seg sammen, og tenke på barna, slik at de for eksempel skal kunne feire bursdager og høytider i sammen. Det vil i klartekst si at de skal underkue de følelsene de sitter på, og oppføre seg pent i dannet selskap. Form er viktigere enn innhold, er en sannhet som gjelder for mange. Men så er det det da, sannheter er ikke alltid så entydige som en skulle tro. For hva med kvinnen som ble mishandlet av sin mann gjennom år, og gjerne mens barna så det. Er moren en god rollemodell om hun stiller i festlig lag sammen med overgriperen av hensyn til barna, eller viser hun barna sine at det er greit at hun ble banket opp, og greit at en spiller en rolle som ikke er i samsvar med det en føler? Livet går jo videre, og vi må alle være venner.

Og hva om det var snakk om overgrep rettet mot barna? Er det da riktig å ”ta seg sammen og være voksen”?  

Om det som hovedsannhet er riktig å plassere barn sammen med foreldre hvor de later som om overgrep ikke skal gi konsekvenser, hvilken form for overgrep kvalifiserer i så fall til å si nei er et nei, nok er nok, dette stiller jeg ikke opp på? Er det nok at vi kjenner på grensen selv og respekterer den, eller skal noen andre bestemme det oss? Går grensen i så fall ved seksuelt missbruk? Vold? Neglisjering. Utnytting? Hva med alkoholisten som over år veltet seg i sitt eget spy og brølte til barna i fylla, truet og skapte utrygghet og angst? Er det han du skal dele en likør med i familieselskapet omkranset av barna og din prektige evne til å være tilgivende? Eller er det noe annet vi framstår som i et slikt scenario?  Hva med moren som manipulerte, truet, serverte løgner og ikke unte barna noe, knapt nok mat eller klær? Er det henne du skal sitte sammen med og skåle eller nippe til kaffen av hensyn til barna? Hva med psykopaten og narsissisten, som aldri så annet enn sine egne behov, og trampet alle i sin nærhet ned for å få det hen ville eller følte seg berettiget  til å ta. Er det hen en skal sitte og smile til over et bord som om ingenting har skjedd? Enten det var en selv eller barna som over år hadde fått unngjelde for en manglende empati hos et voksent menneske som samtidig satt på en makt og mulighet til å velge annerledes? Finnes det i det hele tatt en grense for hvor "voksne" vi skal være?

Oppløste familier sitter gjerne på mye vondt som ikke blir borte. Og jeg tenker at barn kjenner på det uansett om foreldrene sitter og smiler til hverandre i en bursdag og spiller et skuespill.  I hvert fall om de vet litt om hva konflikten består i. Og konflikter kan være bunnet i så mangt. Det må ikke nødvendigvis være mannen som er overgriperen, eller han som har mishandlet noen. Noe den japanske mannen på dass sikkert kan underskrive på.  Menn som blir utsatt for ting over år, blir gjerne sinte. Og sinne er i blant en så tydelig ting at det kan framstå som om det er det som er problemet. Det blir litt som når barn kommer hjem for sent, og foreldrene møter dem med trusler om straff. Ikke fordi de nødvendigvis er kun sinte, kanskje var de mest redde, og følte seg hjelpeløse. Det vil si at de underliggende følelsene blir dekket over av noen som er lettere å forholde seg til. På samme måte blir kanskje grunnleggende problemer mellom voksne partnere også gjemt bort bak noe annet. Den mest klassiske er kanskje tannkremtuben som blir klemt på feil. En bagatell kanskje, men det underliggende kan minne om et isfjell. Der de virkelige størrelsene ofte blir skjult under et teppe av dannelse, maktkamp, anklager eller raseri.

Det er lett å se på sannheter som noe uangriperlig. Det som er sant, er sant. En stein er en stein, osv. Men jeg tenker at alle sannheter er som et dyr med hale. Og denne halen kan lede til mye rart om en griper tak i den, og får sett litt nærmere på de sannhetskroppene vi er omgitt av på alle bauger og kanter. Det er kanskje ikke slik at det er sant at det bare er til det beste at Bergens befolkning får litt sirkus på den 17. Det er kanskje ikke slik at homofile ikke har samme rett til å elske den de elsker, og ikke har samme rettigheter som mennesker som heterofile par har. Og det er kanskje ikke nødvendigvis sant at barn alltid har godt av at foreldrene eller foresatte spiller en rolle som ikke er tuftet på det virkelige liv, historie, verdier og tydelighet.

Da var dagens blogg kommet til sin ende. Den besto kanskje ikke av uangripelige sannheter, men kanskje av noen spørsmål det går an å tenke over. For det går an å tenke over  det vi bygger våre sannheter på, vi trenger ikke bare å bruke energien vår på å forsvare dem. 

Nå skal jeg straks feie over til Beate og ungene hennes i min nyreparerte, lille bil, og løpe i gang noen kjøttkaker. For jo, jeg tenkte å dra i gang en liten middag for oss i dag. Det er jo pinse, og koselig å være sammen når en selv velger det. Og jeg lager tross alt det som nok er verdens beste kjøttkaker. Jepp, for i all beskjedenhet, noen sannheter står støtt som fjell – kanskje.

Maleriet på toppen av dagens blogginnlegg, finnes ikke i virkeligheten lenger. Det er malt over. Men temaet i det var det lille rommet som oppstår mellom en overgriper og offeret. Det blir som en liten boble som kun de to kan dele. Om du ikke ser det med første øyekast, så titt etter på nytt, så vil du se en enorm tommel som presser hodet til personen i bildet ned. Og dette møtet er lukket inne i en boble. Bildet hadde tittelen "Macro".

Over overgrepsbildet har jeg malt et nytt. Og det kan du se under her. Dette nye bildet var en gave til Beate, kjæresten min. Det ble malt med utgangspunkt i noe vi hadde sammen, interessen for akvariefisk. I dette tilfelle Krobia Xingu red cheek.



Jeg liker tanken på at min historie ligger skult under noe nytt, noe som er bare Beate og mitt sitt. Og at det nye ble gitt som en gave. For det betyr ikke samtidig at jeg forsøker å late som ingenting i forhold til hva jeg har opplevd, for å opprettholde en fasade. Fiskene ble ikke malt for å skjule over virkeligheten, men for også å gi plass for noe annet. Min historie blir likevel delt med Beate. Enten det handler om meg som barn, eller voksen. Hun later ikke som om den ikke finnes. På samme måte forholder jeg meg til hennes historie og hennes liv. Det som var, det som er, og det vi skal møte sammen.  

Skal du stå oppreist, må du samtidig våge å falle. Vil du bli sett, må du samtidig våge å stå for den du er og det du mener. 

Ha en fin pinse.

Bjørn

Dagens link: Falle fritt.





fredag 22. mai 2015

Livskriser, avstand og nærhet.




I går skrev jeg om overgrep mot barn. Det skal jeg ikke gjøre i dag, tror jeg. I hvert fall ikke så mye. I stedet skal jeg legge ut denne linken - Ti spørsmål og svar om seksuelle overgrep -  så du kan lese noe som andre har skrevet. Og så kan du selv velge om du vil vise det du fikk lese til barn du har i ditt liv. Enten det er ditt eget barn, en slektning sitt barn, eller et barnebarn. Og synes du det er vanskelig å forholde seg til det og helst vil glemme hele greia, så tenk litt over hvorfor du føler det slik. Og med det mener jeg hvem sine følelser du egentlig beskytter om du velger å være taus.

I dag har jeg bilen på verksted. Ingen big deal i seg selv, er det lett å tenke, utover de tusingene det kommer til å koste meg. Men her jeg sitter føler jeg meg litt låst. Ikke fordi bilen og jeg ville gjort så mye om den var tilgjengelig for meg, men valgmuligheten er uansett tatt bort. Og det å miste valgmulighetene våre er det jo ikke så lett å rope hurra for. Skal jeg gjøre noe utenfor husets vegger nå, må jeg ta i bruk apostlenes, eller buss. Og buss er ikke et tema for meg lenger. Buss og min form for angst er ikke kompatibelt. For selv om jeg på en god dag kanskje kunne fikset å ta en tur med bussen, er det ikke sikkert jeg ville klart å ta den hjem igjen. Og om jeg klarte det, kunne det likevel komme til å koste meg mye mer enn smaken er verdt. Så da blir det til at jeg sitter her i dag. Og jeg kommer meg ikke til vannet jeg bruker å gå min daglige tur rundt nå. Da må det i så fall bli i kveldingen, nå jeg får bilen igjen. Det vil si når datteren min har kjørt meg for å hente den. For jo, jeg er så heldig at hun stiller opp når den skal leveres og hentes igjen. Ikke alle er like heldig som meg. Ikke alle har noen som stiller opp i livet sitt. Enten det er egne barn eller andre.

Å miste tilgangen til bilen en dag er ikke verdens undergang. Folk mister ting som er mye verre enn det. Ofte også noe som ikke går å få tilbake. Som for eksempel helsen. Noen mister også jobben. Eller en de er glad i dør. For noen er det opplevelsen av egenverdi som faller utfor et stup. Da kan de komme til å få oppleve noe som kalles en livskrise. Å være uten bilen en dag er ingen livskrise. Like lite som en dårlig hårdag er det samme som en depresjon. Selv om jeg hører mange påberope seg å være deppa i både hytt og pine. For å skille mellom ting har derfor begrep som å møte lettveggen oppstått. Selv om lettveggen også blir brukt litt for lett. For i blant dreier det seg bare om litt tåke, en bump i veien eller ei uregjerlig kvise på de bakre regioners mer eller mindre voluminøse former.  

Livskriser er noe dritt. For vi slipper ikke unna dem. Folk skiller seg, folk dør, økonomien går til helvete osv osv. Og opplever vi det ikke selv, så har vi gjerne noen i vår nærhet som får utfordringene. Da må vi møte dem. Og vi bør møte dem med noe annet enn å be dem ta seg sammen. For den løsningen har de ganske sikkert tenkt på selv mer enn én gang, og forsøkt å gjøre om til handling minst like mange ganger, og trenger derfor ikke å få det gnidd inn i trynet av folk som alltid vet best. Da jeg selv møtte veggen, og mistet både familielivet, jobb og helsen, det vil si hele livet slik jeg kjente det, sa en kamerat en del ting som fikk meg til forandre det synet jeg hadde på han ganske ettertrykkelig. Han sa blant annet at han ikke håpet jeg ville bruke det mot han at han var mer vellykket enn meg, siden han hadde både god jobb, hus og hjem og dyr bil, mens jeg nå hadde kun det å være syk. Noe jeg nevner her og nå, for å illustrere at empati eller hjelpsomhet handler om fokus. Om alt alltid handler om oss selv, gjør vi sjelden den som sliter en tjeneste. I stedet hjelper vi heller kanskje til med å trykke hen enda lenger ned i gjørma hen har havnet i.

En annen løsning en del folk tyr til når noen i deres nærhet møter veggen, er å trekke seg vekk. Det vil si at de føler de må velge en enten eller løsning. Men en trenger ikke å agere på den hjelpeløsheten en kan kjenne på når noen sliter, på et slikt vis. Det er likevel ikke vår oppgave å ”helbrede” noen fra seg selv og det de føler eller å bære alt ansvar for dem. Det er nok å være der for dem. Og ikke en gang hele tiden. Vi må ikke glemme å være tro mot våre egne følelser og grenser oppe i en annens krise.  Blir det vanskelig og tungt er litt likevel langt bedre enn ingenting. Og så får vi bare forsøke å huske at noen ganger tar ting tid. Kanskje blir livet til den som fikk en livskrise aldri det det var igjen. Men noe blir det. Og dette noe har vedkommende rett til å eie. Og du har muligheten til å ta del i det, i stedet for å skyve hen vekk bare fordi det er den letteste løsningen for deg.

I vår familie har svigerfar fått en kjempeutfordring. Etter et hjerneslag er han lam i venstre del av kroppen, og han ligger nå på sykehus for rehabilitering. Noen prognose er vanskelig å stille. Men det det medfører her og nå, er blant annet at hans to døtre har fått en stor jobb å gjøre. De kan ikke bare trekke seg bort. Det er heller ikke slik at sykehuset sørger for alt. De pårørende må vaske klærne hans, sørge for at han følger opp avtaler, være med om noe skal gjøres utenfor sykehuset, ta del i den mentale og sosiale biten, osv. Og de pårørende er altså kjæresten min og søsteren. De har dermed blitt en del av sin fars livskrise.

Når det kommer til familie, strekker vi oss gjerne langt, selv om det skulle komme til å koste oss mye. Men det er ikke alltid så selvfølgelig som vi skulle tro, at den som møter veggen får forståelse og omsorg fra sine nærmeste. For eksempel kan familier ende opp med å bli splittet, om det blir satt fokus på ting som overgrep gjort i barndommen. Ikke alle klarer å akseptere at den overgrepsutsatte legger opplevelsene sine på bordet. Og de kan komme til å velge overgriperens ”side”, eller påberope seg retten til ikke å ta standpunkt og bare la ting surre videre som om ingenting har skjedd. Noe som i mitt hode gjerne er en unnvikelse. Ofte med begrunnelser som at dette med overgrep jo bare er påstander, det mangler bevis. Og de har jo lest om falske anklager så de vet det finnes. Så kan det oppstå press som at nå er det på tide å legge det bak seg - gammelt søppel stinker. Og plutselig kan den som ble sviktet i barndommen, ende opp med et nytt svik, og beskyldninger som at de ødelegger familien og slike ting. En annen og minst like vond greie, er om noen dør, og det oppstår en arvestrid. Da er det lite medfølelse å finne for sin sorg. Og slik fortsetter det. Livskrisene griper om seg i livene våre, og berører alle som står den rammede nær. Noe som selvfølgelig ikke skal legges på ryggen til den kriserammede som en sekk full av skyld. Livet er slik livet er, og dette er en del av det.

Dagen sklir videre her jeg sitter og hakker på tastaturet. Klokka har nå blitt tolv snart, og det er vel på tide med lunsj. Lunsj er ikke det verste en har i livet. I det hele tatt er det lite som er det verste en har, og enda mindre som er det potensielt vanskeligste en kan komme til å møte. Men noe har vi alle å slite med. Og så får vi gjøre det beste ut av det, og nyte et måltid, eller noe annet, og forsøke å ikke glemme at noe godt finnes det også i livet vårt - uansett. En må bare forsøke å legge merke til det. 

Det at jeg skriver blogginnlegg som det i går og det i dag, er et valg jeg tar. Ikke fordi det er det letteste valget jeg kunne tatt, men bloggen har blitt en stor del av livet mitt slik det er nå. På et vis har Vannlandet blitt som en jobb. Om du lytter til sangen som ligger under Dagens link, blir det formidlet noe der som jeg kan kjenne meg litt igjen i. Kanskje kan du også kjenne deg igjen.

Bildet er en detalj fra utstillingen Innerst.

Ha en fin dag.

Bjørn





torsdag 21. mai 2015

Heldige meg, som i dag kan velge mye selv. Heldige deg, som også kan.




Det er mye rart å finne om en skummer litt igjennom nyhetene på nett. Og noe av det som skjer blant folk er ikke spesielt bra. Nå er en forretningsmann i Bergen under etterforskning for overgrep mot flere mindreårige jenter. En barnehageansatt er siktet for overgrep mot både jenter og gutter. I England er en stor sak under opprulling hvor 1400 personer er mistenkt for overgrep. Flere hundre av dem skal være profilerte mennesker. Og selv om det ikke gjelder barn, er en pleier dømt for overgrep overfor en pasient i psykiatrien. Å tro at det ikke har skjedd flere enn den ene pasienten ved Blakstad ville vært latterlig. Selv har jeg opplevd å bli befølt og forsøkt forført av en mannlig psykiater, uten at det ledet til noe. Det ble med den ene konsultasjonen, for å si det sånn. Men jeg har to ganger i livet innledet forhold til kvinnelige pleiere. En gang på somatisk sykehus og en gang på et psykiatrisk. Begge forholdene varte i to år. Jeg skal ikke påstå at jeg var uskyldig i disse forholdene, for det er det ikke opp til meg å gjøre. Det er ikke pasientens oppgave å vurdere slikt. At jeg ikke motsatte meg det, men i stedet var villig så det holdt, er egentlig ikke et tema. Det kan jeg se i dag, selv om jeg lenge ikke så det. Jeg vil påstå at jeg har gode minner fra disse forholdene, selv om de også ga meg utfordringer. Jeg ser det derfor ikke slik at jeg nødvendigvis ville vært dem foruten. Det siste forholdet hadde jeg i godt voksen alder. Det første som ung mann. Og det er nok det første som har preget livet mitt mest. Men jeg savnet det etter hvert mindre og mindre, det kom noe annet og la seg i mellom. Og det er bra. 

Det er mye som dukker opp i media om overgrep. Enten det er mot voksne eller barn. Russetiden er jo blant annet en tid da mye skjer, som ikke burde få skje.  Det vi derimot ikke kan lese noe om, er alle de overgrep som aldri blir sagt noe om. Enten fordi den som utsettes for det ikke har vilje eller mulighet til å forholde seg til det på annen måte enn ved taushet, eller fordi det som skjer ties i hjel av andre. I blant også av nære slektninger, som vet hva som foregår, men likevel velger å være tause.

Selv ble jeg utsatt for både psykiske og fysiske overgrep gjennom hele barndommen. Og det var ikke slik at ingen visste. Mine besteforeldre visste, min mor visste, naboer visste, venner visste, venners foreldre visste, lærere visste, helsevesenet visste. Til og med sosialsjefen på stedet hvor jeg bodde i noen år visste, fordi jeg gikk for å søke hjelp. Men ingen gjorde noe.  Alle var tause.

Overgrepene som jeg ble utsatt for var ikke av seksuell karakter. I stedet var det trusler og redsel og vold som ble min virkelighet. En total mangel på trygghet. Og jeg har vondt for å tro at slike ting har opphørt å eksistere, slik at alle barn i dag lever opp i trygge og forutsigbare rammer. Det snakkes ikke så mye om det, fokus er mest på det som handler om seksuelle overgrep, men det finnes nok barn som vokser opp med vold og frykt i dag også. Og taushet er trolig fremdeles disse barnas verste fiende. Folk vet, men gjør ikke noe med det.



Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men å lese om barneskjebner påvirker meg. Minner popper opp, og sorg pipler fram fra hjertet eller et eller annet sted hvor slikt er lagret. For noe lagres. Selv om det ofte er bare bruddstykker av ting som har skjedd. Hos meg har mye forsvunnet. Jeg kan huske øyeblikkene før og etter episoder, men selve episodene er for det meste borte. For eksempel kan jeg huske at jeg måtte gå i skogen og selv kappe den grenen jeg skulle slås med, jeg husker jeg gråt, men jeg husker ikke selve slagene. En av søsknene mine husker lyden av beltet til min far da det ble dradd ut av beltehempene når jeg skulle piskes, selv husker jeg det ikke. Men likevel er det noe i meg som husker. Enkelte kaller dette noe for kroppen. Og kroppen får sine symptomer av hukommelsen den blir gitt. Så livet mitt har mye vært preget av angst.  Angst er ikke noe som sitter kun i hodet. Angsten kan en kjenne i hele kroppen. Noen ganger blir angsten det eneste en er i stand til å kjenne. Slik at en griper i fortvilelse etter alt eller alle som kan dempe den. 

Så sånn var det med det. Ikke det lystigste å skrive om på en torsdag formiddag, men alt trenger jo ikke å være så jævlig gøy bestandig. Nå får jeg lage meg en kopp kaffe til, og så får jeg finne en låt som kan følge dagens blogginnlegg, før jeg legger det hele bort, og for eksempel går meg en tur. For jo, jeg går fremdeles. Hver dag. Og jeg begynner å kjenne at det hjelper på så mangt. Heldige meg, som har kommet til en alder hvor jeg nå kan velge mye selv. Heldige deg, som også kan.

Fotoet er av meg selv som gutt. Maleriet ga jeg tittelen Taus.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens råd: Snakk om det. 

Dagens link: Hjernen er alene







mandag 18. mai 2015

Jakten på mening og trøst




Dagen startet litt tidligere enn planlagt i dag, men sånn er det i blant. Trøsten er at ute skinner solen. I hvert fall foreløpig. Trøst kjennetegnes jo sjelden av å vare så lenge. Om en er på jakt etter trøst hele tiden har en havnet i en ond sirkel.

Den 17. er over. Og landet har feiret seg selv. På nett kan en lese om russ som er stolte over hvor mye de har spydd,  pingvinunger som blir stjålet fra foreldrene og om Erna som ikke vil høre på dem som er sure, når de ikke er enige i med henne. Mens hun er trist over at politiet må gå med våpen, noe som skal foregå kun mens trusselnivået er høyt, bare at hun ikke kan love at det blir senket igjen. Så der har du den. Og Bergen fikk om ikke brød, så i hvert fall litt sirkus, mens sirkusdirektørene fikk spalteplass for sin godhet.

Min egen 17.mai ble feiret i det stille, men spekemat og tilbehør ble inntatt, og en spasertur i det frie sammen med kjæresten fikk jeg også lov til å delta i. Så jeg er fornøyd. Selv om jeg kanskje for noen framstår som litt surmaget når jeg peker på ting som de under linkene over her. Men hallo. Litt kritisk må det være lov til å være.

Siden Vannlandet i utgangspunktet ikke er ment å handle om sminke og interiør, damevesker eller jakt og fiske, men mer det mellommenneskelige og til tider utfordrende, legger jeg også ut en link som omhandler mobbing. For det er nå en gang slik, at mange barn vokser opp med utfordringer de ikke burde ha fått. Og verdier er sjelden å finne i taushet, så da bør jo noen snakke om det da. Slik at livets verdier kan komme innenfor rekkevidde også for dem som i utgangspunktet ikke var så heldige som folk flest. For bearbeiding og åpenhet er langt bedre enn taushet, og åpner lang flere dører.

Selv om det selvfølgelig er morsommere å lese om spennende middagsretter eller dyre biler, så er slike lettvinte temaer likevel bare en flik av livet. De er ofte kun adspredelser, tankeflukt, materialismerytteri og sovepiller, i tillegg til å være drømmen om status og nytelse. Livets realiteter er ofte noe helt annet enn det. Realitetene vi lever med er unger som blir syke og sykehus som legges ned, folk som kjøres i hjel og fartsgrenser som settes opp, naturvern og snøscootere, ras på vestlandsveier og skilsmisser, vold og hat mot flyktninger, homofile, annerledestenkende og muslimer. De er fysisk og psykisk sykdom og begrensninger på den ene siden, og meg, meg, meg og mitt og bare ligg unna på den andre. I det minste er disse tingene viktigere tema enn hvordan sminke seg til fyldigere lepper. Noe som likevel ikke alltid funker etter intensjonen. For der enkelte har hørt om måtehold og finesse og klarer ting etter læreboka, klarer de fleste det ikke. Og så får vi unge jenter med ei hvit stripe rundt munnen som gir assosiasjoner mer i retning sirkusmanesjer enn noe hjemmehørende i Vouge. Mens noen av de mest uheldige havner her i stedet for på glanset papir. Og grunnen til det er at livene våre ikke kun handler om døtre og sminke og trutmunner, men også om sønner.

Dette ble mye linker. Om noen gidder å klikke på dem aner jeg ikke, men det igjen bør jo ikke være utslagsgivende når jeg velger hva jeg vil formidle. En trenger ikke alltid å velge det folk vil ha. Å leve som en tilfredsstiller er ingen god rolle å skulle bære. I verste fall ender en opp med å utslette seg selv, i et fånyttes forsøk på passe inn eller å ikke utfordre noen. Og da har en jo ikke så mye tilbake. Uten kanskje trangen til trøst fordi en alltid ender opp med å føle seg utnyttet eller usynlig. Men som jeg nevnte tidligere, er en på jakt etter trøst hele tiden, så har en havnet i en ond sirkel. Og det er bare en selv som kan bryte seg løs og gå vekk fra den.





SLANGEMENNESKE

han strakk seg
og strakk seg

tøyde
bendte

til han en dag
så inn i sitt eget blikk

i den stillingen låste det seg

***

Det øverste bildet viser et glimt av bonusdatteren min sin 17.mai. Det er hun som står på toppen med armene i været. Bilde nummer to har jeg hengende over det ene skrivebordet mitt, som en påminnelse om ikke å strekke meg ut av ledd, etter alt som måtte ligne litt på gull.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: 13 hester


  

søndag 17. mai 2015

Smått liv er også liv.




Så var det 17.mai, og tradisjonen tro regner det i Bergen. For tradisjoner skal en jo verne om. Selv om ordføreren visstnok har kuppet feiringen ved hjelp av en skipsreder, og skal bruke dagen til å døpe et cruiseskip. Noe som har vekket til dels sterke følelser i tradisjonstro bergensere. Og det hjelper ikke at de nevnte pamper har leid inn Sissel for å kaste glans over seg selv og happeningen. Pengenes makt er likevel makt, uansett hva våre herrer pakker dem inn i. 

Hva jeg selv mener om saken? Veldig lite. Jeg henger meg ikke så mye opp i sånt. Selv om ordføreren i sitt til tider lett klovnepregede rollespill ikke akkurat er en av mine favoritter. Jeg stilte for et par år siden opp for psykisk helse i forbindelse med kulturdagene i Åsane - Bergen, og viste en utstilling/installasjon. Og det var ordføreren som offisielt åpnet kulturdagene. Det ble gjort mens hun sto midt i min installasjon. Men av hensyn jeg ikke hadde kontroll over, ble utstillingen likevel ikke nevnt med et ord av henne, fordi det ble bestemt at en annen utstiller i et annet lokale skulle ha hovedfokus, og de som bestemte mente at vedkommende kom i skyggen av det jeg viste. Politikk er politikk, selv på et plan som dette, så jeg ble tiet ihjel. Det som gjorde det litt ekstra spesielt og faktisk tilførte installasjonen min et ekstra element, var at den het synlig/usynlig, og var laget for å sette fokus på mennesker som lett blir oversett, mennesker som har vært utsatt for overgrep og svik. Så det ble en litt tragikomisk forestilling fra ordførerens side, spør du meg. Men det var nå det.



Dagen i dag blir for meg ikke akkurat feiret med hui og hoi. Kjæresten er i byen for å se på datteren som går i morgenprosesjonen, og senere skal vi samles for litt pølser, rømmegrøt, spekemat og jordbær. Akkurat det er tradisjon hos oss, men der stopper det. Sterkere tradisjonsbærere er vi ikke. Senere på dagen skal jeg vel ut og gå turen min. Jeg har blitt ganske flink til å ta den hver dag. I går var det likevel tungt å gå i gang, men jeg fullførte likevel. Turen går tre runder rundt et vann i Åsane. Første runde føler jeg meg sprek som en fole, halvveis i runde to begynner jeg å lete etter unnskyldninger for å slippe runde tre. For i runde tre har jeg det vondt. I beina, men mest i lungene. Det føles som å inhalere piggtråd, og de siste meterne er tunge. Trøsten er at det nok blir bedre etter hvert. Jeg trenger bare litt mer tid. Jeg har tross alt ligget flat på ryggen mesteparten av dette året, etter at en depresjon kicket inn forrige sommer.  



Nå er depresjonen over. Og den har vel vært det en stund. Men det tar tid å finne fram til et nytt levemønster og noe jeg opplever som verdifullt igjen. Tomheten preger meg en del. Det har for eksempel vært vanskelig å finne glede i å skape kunst igjen etter smellen, og der butter det i mot fremdeles. Men turgåingen min har gitt meg en del de siste ukene. Og det å bevege seg litt skal jo være godt for både kropp og sjel. En trenger jo heller ikke yte som en ungdom om en skal ut. Ikke alle trenger å bestige fjell for å føle at de har gjort en innsats av verdi. Og et tre er et tre uansett hvor det står, så det kan en se på og nyte uansett. Der jeg går, er jeg omgitt av urbant strøk på alle sider. Det lille vannet jeg går rundt er som en oase i byen. Og slike steder finnes det sikkert på andre kanter også. Så det er bare å komme seg ut. Det å gå hjelper både på angst – for dem som sliter med det – depresjoner og dårlig kondis. Dette er noe som er forsket på, og bevist.



Nå vet jeg av erfaring hvor tung dørstokkmila i blant er. Det å få ræva i gir kan være en bøyg som virker nærmest uoverkommelig, spesielt om en har det vanskelig på andre plan også. Og tiden går, mens vi utsetter det til i morgen og til i morgen og til – slik vi gjør med så mangt i livene våre. Men erfaringen min tilsier også at det å sette seg i bevegelse ikke er umulig. Det umulige får finne andre felt å regjere på enn dette. Valgmulighetene for det umulige er jo flerfoldige. For det er mye som er umulig for de fleste av oss. Men det å gå noen steg er det mange av oss som kan. Det å kjenne litt på sol og vær og vind er det mange som kan. Det å nyte synet av et vann, et tre, en sti, litt gress, og høre fuglene kvitre er det mange av oss som kan. Det å kjenne at en klarer noe, er det mange som kan, selv om en kjenner på en utfordring samtidig.



De solfylte bildene som følger dagens blogginnlegg er fra turen jeg går for tiden, de ble tatt for et par dager siden (klikk på dem så forstørres de). Så med bildene fra Liavatnet ønsker jeg alle en fin 17.mai. Det finnes synsinntrykk en kan glede seg over også på en slik liten tur som jeg går. Alt trenger ikke å være storslagent for å nytes eller å ha en verdi. Smått liv er også liv.

Hepp, hepp!

Ha en fin dag.

Bjørn






fredag 15. mai 2015

Grip om det håpefulle, det håpløse klarer seg godt på egenhånd.


I dag skal jeg skrive om fest, men før det skal jeg skrive litt om oppvekst og konsekvenser.

Under linken kan du lese om Camilla, som valgte å gi fra seg omsorgen for sin sønn til barnets far. Og slikt er det lett å mene noe om, spesielt om en ikke vet så mye om årsaken. Er det noe vi er raske til, så er det jo å dømme andres valg. I artikkelen om Camilla kan en lese om både umulige oppvekstvilkår hun hadde, og om hvordan det har gitt seg utslag i voksenalder. Sett ut i fra de opplysningene som kommer fram i artikkelen, forstår jeg godt valget hun tok, og jeg berømmer henne for det også. For noen ganger er det slik at en må svelge noen kameler og ta noen kamper for sine barns beste. Og da handler det ikke kun om å gi fra seg omsorgen, noen ganger handler det også om å kreve den. Og ta det kravet helt fram til rettsvesenet, om nødvendig. Fordi du ser at ting ikke er som de bør være. Slik jeg selv måtte gjøre for noen år tilbake, noe jeg aldri har angret på. Det eneste jeg angrer på i dette tilfellet er at jeg lot det gå så lang tid før jeg reagerte med handling, og ikke bare med ord. Men gjort er gjort og spist er spist, og nå har det gått noen år siden ungene mine flyttet ut for å leve sitt eget voksenliv. Mens jeg selv har blitt bestefar.





I går feiret vi kjæresten min sin førtiårsdag, det er hun som ser ut til å holde en liten tale på bildet over her. Vi feiret den i hagen ved Bestemorhuset i skogen, med grilling og sol og leker. Så det ble noe for både store og små. De minste fikk til og med gullmedaljer for god innsats. En av lekene var at vi alle dekorerte et glass hver i vannbad med neglelakk i forskjellige farger, og så konkurrerte vi om kunstverkene etterpå ved å kaste en ball som skulle falle i et glass. Slik at en fikk med glasset en annen hadde laget som et minne.





Vi måtte også gjette på hvor mange biter snop det var i en krukke, og der var det en av de yngste som vant. Det var så vidt jeg husket ca 270 biter, og hun var altså nærmest med kun åtte biter feil. Selv tippet jeg 150 og kom langt ned på listen.  En annen lek var at vi delte oss i to lag og konkurrerte i å lage tårn av spagetti og marshmallows. Noe bonussønnen min ble så hekta på at han fortsatte på egenhånd i flere timer etter at konkurransen var over.




Jeg er imponert over alt Svigermor og mannen hadde fått gjort i stand. Og ikke minst over kjæresten min. Vanligvis er jeg godt involvert i forberedelser når det er feiringer på gang der hun og jeg er dem som inviterer, men denne gangen var jeg tildelt rollen kun som gjest. Noe som ikke plaget meg et sekund. Det er godt å komme sammen på et slikt vis, hvor det hele ikke vipper over i det pretensiøse fordi noen har noe å bevise, men det i stedet holdes på et lekent og folkelig plan.

I dag skinner sola fremdeles over Bergen, men den forsvinner visst før 17.mai.  Sol gjør godt. Selv om jeg ble en smule solbrent i panna i går. Så jeg får komme meg ut i dag også, og gå turen min, som ser ut til å ha bli en vane nå.  Også må jeg vel ut og kjøpe meg ei ny klokke i dag eller i morgen. Lenken på min gamle ble revet over, og siden den er noen år gammel og lett slitt i glasset, får jeg vel investere i et nytt håndleddsmykke. Uten klokke føler jeg meg naken. For som den jevne leser nok har fått med seg, så ble min oppvekst ikke av de bedre, slik Camilla jeg skrev om over her heller ikke fikk en av de beste. Noe mine arrete håndledd illustrerer på om ikke en god måte, så i hvert fall en tydelig måte. I det minste opplever jeg det slik selv, og føler derfor at det hjelper å ha en klokkelenke som skjuler det verste av herligheten.

Selv om en fikk en vanskelig start på livet selv, får en gjøre så godt en kan i forhold til egne barn. Noe som ikke betyr at en må være perfekt, men at en forsøker. Da mine barn var små, fortalte jeg dem at arrene på håndleddene mine kom fra en hendelse der jeg måtte hjelpe til med å redde en hest løs fra en rull med piggtråd. I dag vet de bedre. For selv om hestehistorien er sann, og selv om både hesten og jeg fikk noen kutt, ble den fortalt for å verne dem mot hva livets realiteter i blant kan vise fram av konsekvenser barn ikke nødvendigvis trenger å forholde seg til. Arrene mine skyldes mer hjelpeløshet og fortvilelse i ungdommen enn heltedåder. Og selv om Ulf Lundell synger at han bærer sine arr som medaljer, ønsker ikke jeg å gjøre det i alle situasjoner.  Selv om det er langt bedre å selv vise fram ting en skammer seg over, enn at det blir oppdaget fordi en ikke klarte å skule det godt nok. For skammen nærer seg på det at ting skal skjules. Ute i solen sprekker trollene. Litt som angsten min gjorde i går, i en solfylt hage i skogen. For jo, den var til stede da dagen startet, men forsvant etter hvert. Selv om den ikke ble helt borte, var den til å leve med. Og ødela minimalt for meg.



Og da var det vel på tide å sette gammelmannsræva mi i gir, og komme meg ut i guds frie. Så tudelu til deg, og grip tak i alt godt som måtte komme i din veg. Det vonde klarer seg utmerket på egenhånd.

Det øverste bildet er av bonusdatteren og barnebarnet mitt.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Beates førtiårsdag, hurra!



video




lørdag 9. mai 2015

Det vi deler og det vi verner om.





Så var det lørdag, og dagen i dag startet med sol ute. Dager som starter med sol har alltid et fortrinn overfor dager som starter med regn og blåst. Men etter det blir det mye opp til oss selv. Eventuelt de vi har rundt oss. Bor du sammen med noen som gjør dagen din til et helvete, hjelper det lite med sol. Er du deprimert og ute av stand til å nyte noe som helst, hjelper det lite med sol. I stedet kan solen gjøre så du blir enda mer deppa, siden du ikke klarer å nyte det du tror alle andre nyter. Og da hjelper det lite å fortelle deg at alle andre ikke er en så homogen masse som vi tror, likevel føler jeg det bør sies. Nesten alle møter før eller siden utfordringer. Og for mange blir de større enn en brukket negl. Så om du tenker deg en sirkel med radius på en kilometer, vil det nok innenfor den sirkelen være langt flere enn deg som sliter med noe.  Enten det er en depresjon, et vanskelig samliv, økonomien, savn, sorg eller annet. Den største fellesnevneren er at de forsøker å skjule det, gjerne av frykt for å bli dømt.

For min egen del startet dagen i dag greit. For selv om det finnes utfordringer i livet mitt, føles det i skrivende stund ikke som om det er de som tar størst plass. I stedet er det slik at det gjør godt å sitte her og skrive med kaffekoppen innenfor rekkevidde, og solen utenfor vinduet. Etter at jeg har skrevet ferdig, skal jeg ta helgehandelen sammen med kjæresten min, og etter det skal jeg antagelig gå en tur. Enten alene, eller sammen med henne.

De siste dagene har jeg gått tur hver dag. Til og med uten at sola har holdt meg med selskap. Og jeg kjenner at det gjør meg godt. Jeg går ikke så langt, bare langt nok til at jeg kjenner det merkbart i beina og i lungene. Planen er å øke på etter hvert, men ikke så raskt at jeg mister lysten.

Å gå tur kan noen ganger være en utfordring for meg. Og den største utfordringen går på angstdelen av tilværelsen min. Men i den tiden jeg har gått nå, har angstopplevelsen vært overkommelig. Noe som har medført at det jeg sitter igjen med på vektskåla, er at det positive veier mer enn det negative. Dette betyr ikke at angstdelen har vært totalt fraværende, det betyr kun at den ikke har fått styre valget jeg står overfor når jeg tenker på å gå en tur. Derfor har jeg kommet meg over dørterskelen og ut i guds frie, noe som i blant er den største utfordringen. For det er mye i meg som krever at jeg skal holde meg inne i leiligheten min.



Jeg tenkte her en dag at om jeg vant i lotto, burde jeg bygge meg et hus som så ut som et festningsverk. En stor, tung uangripelig klump som jeg kunne gjemme meg i. For det er litt slik jeg lever i blant, føler jeg.  Bare at huset er av tre i stedet for betong, slik at jeg ikke kan føle meg helt trygg for ulven. Og forsvarsverkene rundt mitt indre liv er jo til og med mer sårbare enn strå. Hvorfor det har blitt slik at jeg føler trang til å beskytte meg, skyldes nok en redsel som fikk grep om meg som barn. 




 Jeg tenker at var jeg barn i dag, ville jeg blitt tatt fra mine foreldre. Uten at den tanken hjelper meg spesielt mye. Tanker rundt hva som var eller kunne blitt gjør sjelden det. Det som eventuelt hjelper er det som skjer her og nå. De valgene en faktisk tar. Alt annet blir som røykeslutten du skal ta bare du blir klar for det. Fram til da går du rundt og hoster og peser uten at du dufter spesielt godt, mens du forandrer på ingenting.

Selv om jeg i blant tenker på festningsverk, så er likevel ikke livet mitt kun den tanken. Jeg har et atelier å gå til hvor jeg treffer gode kollegaer, jeg har kjæresten min og hennes barn, jeg har mine egne barn og et barnebarn, jeg har søsken.




I tillegg til å ha mennesker i livet mitt som betyr noe for meg, er jeg i stand til å nyte at sola skinner, at løvet har begynt å sprette, og ikke minst - i det siste har jeg nytt litt vel mye av dette. Men hallo, det er bare så jævlig godt!

Selv om kunnskap ikke nødvendigvis løser alt i mitt liv, er det likevel en fordel med kunnskap. Å forstå meg selv hjelper meg. Om ikke på andre plan, så i hvert fall på den måten at jeg ikke trenger å rakke ned på meg selv hele tiden. Alt jeg er i dag er ikke kun mitt ansvar. Angsten min er ikke noe jeg har valgt. Heller ikke depresjonene. Og fordi jeg ikke kan anklages for det, skal jeg heller ikke dømmes for det, og behøver derfor ikke å skjule den siden av meg for omverden. Om noen dømmer meg på for utfordringene jeg fikk, er det deres begrensning som kommer til uttrykk, ikke min. Og de dommerne som skriker mest på rettferdighet har antagelig mer til felles med dem som sier at vi burde la båtflyktningene drukne, enn de har med meg, så de burde ikke angå meg. Dette er noe jeg vet. At jeg likevel ikke alltid opplever det slik, men i stedet føler at jeg står til doms, får så være. De dagene det overvelder meg får jeg bare utholde og forsøke å ri av. Jeg finnes, her er jeg, jeg er. Med hele mitt mangfold. Med alle mine nederlag og alle min seire. Med all min kjærlighet og alt mitt raseri. Med mine håp, mine drømmer og brente broer, mine pensler og mitt tastatur. Og slik er det for deg også. Du er det du ble, du er det du levde, det du ble gitt, det som ble tatt fra deg, det du verner om og det du deler. Og det er nok. Mer enn det kan du ikke være.  Ikke akkurat nå.



Det øverste bildet er fra en utstilling jeg hadde for en tid til tilbake, og ja - det er meg i speilet. Bilde nummer to er fra et prosjekt jeg kalte Vern, som besto av maleri og skulptur bygget rundt tilsvarende former som på bildet. Bilde nummer tre er et foto av meg selv, som jeg tilfeldigvis fant i går, gjemt bort inne blant noen tretti år gamle dikt jeg ikke følte trang til å lese. Det nest siste bildet er av barnebarnet mitt, og det siste av datteren min og barnebarnet.

Noen ganger føler jeg meg veldig heldig.

Ha en fin dag.

Bjørn

søndag 3. mai 2015

Virkeligheten er i blant virkelig så det holder.





Nå er det ikke sikkert noen vil kjenne seg igjen i det jeg skal skrive om i dag, men en vet jo aldri. Min virkelighet er uansett en virkelighet - den finnes. Om jeg er den eneste som opplever livet slik jeg gjør, så får det så være, men jeg tror ikke det er slik.  Folk er jo sprø, mange langt sprøere enn jeg er, og de opplever derfor verden på de merkeligste måter. Det finnes mennesker som liker å tråkke på insekter eller se og høre andre gjøre det, og får seksuell tenning av dette. Denne greia skal visstnok til og med ha et navn, uten at jeg klarte å finne det i farta. Alt jeg fant var noe under Crush fetish. Men for å illustrere mangfoldet av navnsatte ting å bli kåt av, kan jeg nevne at det å bli opphisset av tog for eksempel kalles Kakorrhafiofili. Det at slike merkelige måter å forholde seg til egne følelser på får et navn, tror jeg kanskje handler om at det finnes flere enn en som opplever ting på samme måte. Jeg tror at måten du eller jeg opplever virkeligheten på ikke er kun noe vi selv eier, så da vil sikkert noen kjenne seg igjen i min verden også.

Selv ligger jeg ikke i buskene og smugtitter på tog. Ikke nyter jeg å tråkke på små kryp heller. I stedet forsøker jeg å unngå å tråkke på både insekter og folk. Så dette er ikke viktige tema i min hverdag. Jeg har ikke engang tenkt å snakke om seksualitet, dette med fetisher var bare for å lage en innledning. I stedet har jeg tenkt å snakke om det å ha det for bra. For selv opplever jeg å ha det i blant. Eksempelvis var kjæresten og jeg ute og gikk en tur for noen dager siden. Og jeg opplevde at enkelte ting jeg så i naturen ble så vakkert at jeg fikk problemer med å forholde meg til det. Opplevelsen minner om den sterke opplevelsen det er å få briller første gang, når verden går fra å være uklar til å minne om et fantastisk HD-tv. Alt blir sylskarpt, mens fargene forsterkes. Sammen med denne opplevelsen kommer det følelser. Og følelsene i dette tilfellet kjentes veldig likt den en kan ha om noe gjør så sjelelig vondt at en får lyst til å krøke seg sammen i fosterstilling, selv om den ikke var like sterk. Den samme opplevelsen kan jeg ha om jeg er i en gruppe, og ting blir veldig morsomt. Plutselig vipper det gode over i at det blir for voldsomt. Jeg vil at det skal gå over, men jeg vet ikke hvordan jeg skal få det til, opplever et kontrolltap, og så plutselig blir det til angst. Jeg kan tenke meg at det er noe av det samme som skjer i barn når latteren går over i gråt, om en for eksempel kiler dem litt for lenge. Følelsene blir rett og slett for overveldende til at de klarer å romme dem, og derfor blir det også vanskelig å skille de enkelte følelsene fra hverandre. De blir bare en grøt.

Det at jeg har dette forholdet til egne følelser og hvordan jeg opplever det jeg har rundt meg, gjør at jeg forsøker å kontrollere opplevelsen. Enten ved å unngå følelsene fullstendig, eller ved å avlede dem litt. En bra metode er også å snakke om det, når det skjer. Og jeg tenker ikke nå kun på når de gode følelsene blir litt for gode, men også om de følelsene som ligger på andre siden av skalaen. Som for eksempel sorg, savn, usikkerhet, frykt, sinne, osv.

Da jeg var en liten gutt, sa min bestemor: Du har altfor mye følelser, Bjørn, og det vil gjøre livet ditt vanskelig. Og livet mitt ble litt vanskelig, så kanskje hun hadde rett. Kanskje jeg er utstyrt på en spesiell måte som gjør at det å se på et tre kan oppleves så vakkert at det gjør vondt. Kanskje er det slik at alle fargesjatteringene i et løvverk som solen skinner på kan treffe meg rett i hjertet med en kraft som får meg til å vakle. Kanskje kan følelsen av rom bli for voldsomt, når jeg over tid har murt meg inne i den avgrensede leiligheten min i en depresjon eller bare litt tomhet, og så kommer ut både fysisk og mentalt, og møter en blå himmel. Kanskje kan buen i ett kinn eller hvordan hårene i et øyenbryn legger seg i forhold til hverandre fascinere meg så sterkt at det blir en fysisk opplevelse, og fører til at jeg ser litt for mye eller for lenge på et annet menneske. Kanskje er det også denne egenskapen som gjorde at jeg endte opp som kunstner, og at jeg uten evnen til å ta inn synsinntrykk så sterkt som jeg gjør, ville vært et fattigere menneske. Men kanskje er det også slik at jeg i blant skulle ønske at jeg var litt fattigere, slik at ytterpunktene i livet mitt ikke lå så lang fra hverandre. For det er tungt når depresjonene kicker inn, men det kan også bli litt i meste laget når jeg overveldes av det gode.

Nå kan det hende at du tenker dette kan handle om å være bipolar, men det gjør det ikke. Det er ikke slik at jeg på noen måte ”tar av” når jeg har det godt. Tankene løper ikke spesielt raskere enn vanlig, og jeg ender ikke opp med å ta valg jeg ellers ikke ville gjort. Det handler kun om at jeg tar inn det jeg ser rundt meg så veldig sterkt. Nesten som om jeg mangler et filter, eller bærer hjertet utenpå kroppen, så hvem som helst eller hva som helst kan kjærtegne det, alternativt gi det et spark. Hvorfor jeg har blitt slik, vet jeg litt om. Det handler helt sikkert om at jeg ikke lærte å takle eller forstå egne følelser da jeg var barn, fordi jeg vokste opp med mye redsel og forstillelser i en sterkt dysfunksjonell familie, hvor jeg måtte spille følelser i et forsøk på å dempe de truslene jeg opplevde. Den gang ble i blant redselen så stor at jeg fikk blackouts. Det betyr at jeg etter en episode kunne huske lite eller ikke noe av det som hadde skjedd. Så det eneste beviset for meg på at det faktisk skjedde er andres hukommelse, og smerten og bloduttredelsene etter mishandlingen. For de fysiske sporene husker jeg fram til i dag. Men tiden hvor slagene falt til de opphørte er for det meste helt forsvunnet fra minnebanken min, og jeg håper den aldri kommer tilbake.

Å ha kunnskap er ikke det samme som å kunne nyttegjøre seg kunnskapen.   Å vite hvorfor foten verker, fører ikke automatisk til at en kan ta bort smerten. Noen ganger er det i stedet slik at en må lære seg til å leve med den. Og det er slik jeg forsøker å leve livet mitt. Jeg forsøker å begrense det, få kontroll over det ved selv å velge hvilke inntrykk jeg vil utsette meg for, slik at jeg også får kontroll over alle følelsene. For meg er ikke et adrenalinkick nødvendigvis noe jeg oppsøker, i stedet forsøker jeg å unngå det. Og leter etter mer dempede farger enn skrikende rødt. Men heldigvis har også dempede farger nyanser og godt synlige kontraster. Jeg trenger ikke å satse alle kortene på hvitt, grått og svart.

Så slik har jeg det med følelsene mine. Hvordan du opplever dine, og hvordan du forholder deg til dem, vet jeg ingenting om, men jeg vet du føler noe.  Og kanskje vet du også stort sett hvorfor du føler det du føler. Men det er langt fra sikkert at du vet alt om det.

Et lite dikt jeg skrev for mange år siden, i det jeg kom ut av en depresjon:


Jeg så
ting jeg ikke har sett på lenge
i dag


en helt vanlig dag


på steder jeg har sett
så ofte


vakre ting
nydelige
kanskje bare en farge mellom trærne


eller hvor klare mine døtres øyne er.


Merkelig
hvor vondt det gjør.

***


Fotoet er det min yngste datter som har tatt, og det fikk tittelen "My Beautiful Dad"


Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link: Dette er meg.