søndag 26. april 2015

Sharkmusic.




Fredag fikk jeg satt ræva i gir og omsider ble vinduene vasket. Noe som trengtes, etter en vinter med mye regn og vind. Samtidig fikk jeg stramma opp kåken på litt andre felt også, blant annet ble gulvene vasket og oppvasken tatt, så det ble etter hvert rimelig trivelig og velduftende her. Dette feiret jeg med å kjøpe meg ei lita flaske med noe godt i, noe jeg til vanlig gjør nesten enda sjeldnere enn å vaske vinduer. Og til kvelds lagde jeg meg en deilig torskemiddag med hvit saus og bacon til. Og det må innrømmes – komboen av en liten whisky innabords, rein kåk, fredagløypa på tv og god mat, gjorde meg ganske lykkelig. Så lykke kan være så mangt.

I dag leser jeg på nett at folk blir lykkeligere av ”likes” på Facebook, og det kan jeg godt forstå. De fleste ønsker jo å bli sett. Og det å bli sett på fb inkluderer jo å bli sett på et felt du har kontroll over. Du kan skape din egen lille illusjon av en virkelighet, der du luker bort alt du føler kan oppleves som negativt. Eller du kan gå for bilder av søte katter og andre ting som koster enda mindre av deg selv.

Selv om jeg ikke akkurat jakter på den oppadvendte tommelen, kjenner jeg at det er morsommere når folk legger igjen et spor, enn når de ikke gjør det. Likevel har jeg ikke hengt meg på trenden som ville ført til at jeg på fredag la ut bilder av min lille whisky og fiskemiddag.  Når jeg legger ut linker på fb er det helst fordi jeg finner noe interessant, ikke for å fortelle hvor deilig livet mitt er eller for å få "likes". Det betyr ikke at jeg ikke forteller om livet mitt på nett, for det gjør jeg jo så det holder her på Vannlandet. Vannlandet er likevel drevet av en litt annen motivasjon enn å skryte på meg lykke, selv om jeg påberoper meg å ha vært innom følelsen på fredag.

I artikkelen jeg henviste til, kan de som ikke opplever så mange ”likes” på fb, kanskje finne trøst i at det er samvær med andre som tross alt gir mest lykke. Venner og sånt. Og det er vel og bra, men jeg satt helt alene på fredags kveld og kjente at lykken var påtagelig tilstede. Så derfor vil jeg nå slå et slag for de som ikke alltid har folk rundt seg, og samtidig slenge ut en vill påstand: Det går an å være lykkelig alene.

Lykke er ikke en konstant opplevelse, men toppene i det som er livet ditt. Og topper kan en ha på egenhånd. Når en går en tur på fjellet, sitter ved et fiskevann, maler et bilde, lager seg et godt måltid osv, osv. Selvfølgelig er det godt å være sammen med venner og familie og kollegaer og slikt, men en går glipp av noe om en ikke klarer å nyte sitt eget selskap også. Og det tror jeg kan bli et problem for mange av de unge som vokser opp i dag, blant annet fordi de er koblet opp mot et nettverk stort sett hele døgnet. Enten det er på skolen, i familieselskap, når en ser på tv eller sitter på bussen er telefonen, nettbrettet eller dataen innenfor rekkevidde og må sjekkes flittig. Livet har blitt en vegg av bråk som stjeler inngangen til deg selv, og også døren til det som så fint heter kontemplasjon. Stillheten blir en fiende, og det å konfrontere seg selv med hvem en er, skaper ubehag og stress. Så i stedet for å søke innover søker en utover. I stedet for å kjenne etter hvordan en har det forsøker en å avlede seg selv på de måter en klarer, for å slippe å kjenne det. Noe som leder til at om du spør noen om hvordan de har det, får du gjerne til svar hva de holder på med, hva de har fått til eller rett og slett at de har det helt fint. Fordi de ikke våger å kjenne etter og enda mindre dele det de føler. 

Nå er det selvfølgelig ikke slik at det jeg nå har sagt gjelder alle. Det er få sannheter som er absolutte. Men det er kanskje verdt å tenke over dette med lykke likevel, hvor den kan være tilgjengelig og hvor en henter den. Lykke er jo også så mangt. Noen får det av adrenalin, noen ved et øyeblikks smertefrihet, andre ved å se tilbake på en vel utført jobb, mens noen kjenner på det når ungene har lagt seg og stillheten får levevilkår etter en hektisk dag. Og fredag fikk altså jeg oppleve litt lykke, fordi jeg gjorde noe for meg selv. Noe som også er viktig å gjøre. Det er ingen god løsning å leve kun gjennom andre. Gjør en det, kan tomheten og meningsløsheten bli overveldende i det øyeblikket de ikke er der lenger, og en blir overlatt litt til seg selv, sine tanker og følelser. Enten fordi de en lever livet sitt gjennom forsvinner for godt, eller bare er borte en stund.

Jeg har i det siste tenkt mye på dette med å romme sine egne følelser. Og jeg har forstått at det er noe vi lærer som barn. Selv lærte jeg det ikke. Jeg lærte i stedet at det å føle det jeg følte ga negative konsekvenser, noe som førte til at jeg i stedet for å være meg, forsøkte å være noe som ga minst mulig negative reaksjoner. Til slutt visste jeg ikke hvem jeg var, og endte opp med å leve ungdoms- og tidlig voksenliv som en ball i et flipperspill. Det meste var kaotisk og uoversiktlig, og jeg opplevde å ikke ha en egentlig kjerne, eller ledestjerne. Nå, i en alder av seksti år, og selv om jeg har en klarere idé om hvem jeg er og hvorfor, sliter jeg fremdeles med å romme følelsene mine. De har en tendens til å overvelde meg, jeg vil de skal opphøre, og når de bli sterke nok ender de opp med å samle seg i én eneste dominerende kraft - angst. Da isolerer jeg meg, og så kommer sorgen. Likevel har jeg lært meg til å være alene med meg selv og det jeg føler. Om ikke hele tiden, så har jeg likevel lært å finne verdi i stillhet og i mitt eget selskap. Og det tror jeg er viktig å kunne finne.  Men det er avhengig av at en ikke alltid forsøker å løpe fra alt som er vondt eller vanskelig eller utfordrende. Slik barn gjør, når de begynner å stresse deg, mase og sier de kjeder seg. Kanskje de ikke alltid kjeder seg. Kanskje de bare kjenner på noe de ikke klarer å gi uttrykk for, noe de vil skal opphøre. Og derfor ønsker å bli avledet, eller at du skal gjøre dem trygge på sitt indre liv.  

Og da får det vel være nok for deg å lese for denne gang.

Dagens bilde tegnet jeg på åttitallet. Og grunnen til at jeg valgte det nå, er at jeg nylig kom over et uttrykk som på engelsk kalles Sharkmusic. På norsk blir det haimusikk. Haimusikk er støyen fra tidligere erfaringer og de følelser de utløser. Noe som gjerne leder til at opplevelsene og valgene våre farges av disse tidligere opplevelsene. Gjerne uten at vi vet om det.  Om du ser nøye etter, ser du haikjeften i bildet som truer med å sluke gutten.

Låta under dagens link kan du høre på med utgangspunkt i det å miste noen, men du kan også tenke på det som at det som ble borte var en verdifull del av deg selv. Det er ditt valg. Som så mye annet også er.

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link: Stay With Me



4 kommentarer:

  1. Lest og la igjen en klem :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for den, og en klem tilbake.:)

      Bjørn

      Slett
  2. Hei Bjørn, mye jeg nikket til da jeg leste teksten din.
    Tror kanskje flukt er nødvendig noen ganger, det må bare ikke bli for mye av det. Og det gjelder å finne fluktmåter som ikke er direkte skadelige.

    Alene trives jeg godt, også her gjelder det å finne en god balanse.

    Ønsker deg en god uke -

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei gamle ugle.

      Så kjekt at du nikket litt gjenkjennende. Det å føle at en deler noe med andre kjenner jeg gjør godt.

      Og apropos lykke, den fungerer jo sammen med noen rent fysisk også. Nå er yngste datteren min en liten tur i byen, og både hun, den eldste med barnebarnet, kjæresten og hennes barn pluss meg selv, skal ha en stund sammen i kveld. Og det er ikke alltid så lett å få til at alle er samlet, for alle har jo sitt eget liv, forpliktelser og prioriteringer. Men i kveld klaffer det altså. Så da får jeg bare løpe i gang vaffelpressa.:)

      Ha en fin uke.:)

      Bjørn

      Slett