En trenger ikke alltid uttale seg om alt.

I dag er jeg grumpy. Lunta er kortere enn på en gjennomsnittsdag. Sånn er det i blant. En sto opp på feil fot, sier en gjerne da, men jeg sto opp akkurat slik jeg bruker å stå opp. I det hele tatt var morgenen mye lik andre morgener. Og dagens gjøremål mye lik andre dagers, selv om noen variabler selvfølgelig finnes. Så jeg er ikke helt sikker på hvorfor humøret sank litt. Egentlig har det vært slik i et par dager.

Når en ikke er sikker på noe, begynner en i blant å lete etter forklaringer. Og oppe i det er det lettest å lete etter forklaringer hvor en selv blir skyldfri. Den mest klassiske er å skylde på andre. Men kanskje har humørsvingninger ikke nødvendigvis alltid en forklaring utover at det handler om kjemi. Og da kan en jo ikke skylde på andre. En eier sin egen kjemi alene. Jeg synes det er noe dritt når jeg ikke kan skylde på noen.

For noen dager siden fylkte jeg seksti. Og det var kjekt. Mye oppmerksomhet og snille betraktninger om hvor ung jeg ser ut. Sånt liker vi. Men selve bursdagsselskapet blir ikke holdt før i morgen. Da blir det kaker og kaffe. Uten at vi tar helt av. Ofte tar vi litt av, og har kakerester i flere dager etterpå. Til noe av det kanskje blir kastet. I år baker kjæresten ei kake, jeg baker vafler også har vi kjøpt noe ferdig. Det får holde. Jeg blir sikkert uvel nok av for mye sukker uansett. For mye sukker får det i blant til å dirre i meg. Og den dirringen minner litt om angst. Så da tolker jeg det som det, og så får jeg  jo angst da. Angst er noe skikkelig ræl.  Men i morgen er jeg heldigvis på trygg grunn i ei kjent stue blant folk jeg kjenner. Det er verre når jeg ikke er på fullt så kjent grunn. Eller på helt ukjent. Da får jeg gjerne angst uten å ta inn sukker også. Så egentlig handler det vel ikke bare om sukkeret. Akkurat som det at jeg er grumpy i dag ikke nødvendigvis må handle om noen andre.

Vi er vel alle litt grinete fra tid til annen. Fordelen med å være litt grinete er at en da klager litt mer enn til vanlig. Og derfor kanskje kommer fram med ting en ellers holder for seg selv, fordi en til vanlig har overskudd til å fortrenge følelsene det frambringer.  Men det gjelder å finne en balanse. Og ikke vippe over i en form for aggressivitet, selv om en har en dårlig dag. For det å bli sint eller å være for mye på hugget fører gjerne til at en får dårlig samvittighet i etterkant. Noe en kanskje har grunn til å ha. For det er jo gjerne slik at det er noen som må forholde seg til klagingen og det sinnet en kanskje ikke en gang selv klarer å forklare årsaken til. Og de har ikke nødvendigvis alltid fortjent det. Så skal en ta opp ting en synes en burde snakke om, er det bedre å gjøre det en dag hvor en ikke er sur. Om en tar opp ting når en ikke er sur, så tyr en kanskje ikke til passiv aggressivitet, i hvert fall. Slik en kan gjøre om en er taus om alt en føler på. Passiv aggressivitet er noe skit. Både for den som blir utsatt for det, og den som benytter seg av det. Det siste er selvfølgelig avhengig av at en er i stand til å erkjenne det en holder på med. Og at en er villig til å erkjenne det. Og det er man jo ikke alltid. For det er som sagt lettere å skylde på andre. Jeg tror at litt synlig irritasjon er bedre enn passiv aggresjon. Det er lettere å forholde seg til. Om aggresjonene blir så synlig at noen blir redd, har det likevel gått for langt. Da har aggresjonen gjerne gått fra å være et uttrykk for en følelse, til å bli et maktredskap. Og har en ikke andre redskap enn aggresjon å ty til når en vil ha gjennomslag for noe, så bør en vel gå litt i seg selv.

Lørdagen siger seg framover. I tillegg til å være grumpy, kjenner jeg at tiltaksløsheten er framtredende. Så hvor mye jeg får gjort i løpet av dagen er usikkert. Hvis da ikke det at jeg skriver om det nå får ting til å snu seg. For slik er det jo i blant. Om en deler det en bærer på, føles det ofte lettere etterpå, fører til at en ser annerledes på ting, og kan ta et nytt, lite veivalg i stedet for bare å gå rett fram med skylapper. Akkurat som når en gråter over noe. Selv gråter jeg lite. I hvert fall om en snakker skikkelig hulking, med snørr og hele pakka. Men jeg blir til gjengjeld veldig lett rørt over ting.  Så det går knapt en dag uten at øynene fylles av væske. På den måten får jeg kvittet meg med noen tårer, og sett fra et kjemisk synspunkt skal visst det være sunt. Så da er jeg vel sunn da. Og det er jo i hvert fall noe.  Om de sunne tårene veier opp for sukkerinntaket jeg har sånn jevnt over skal jeg ikke uttale meg om, men en trenger jo ikke å uttale seg om alt hele tide. Selv om en enkelte dager kjenner trangen. Noen ganger kan en vente med å si sin mening til noen ber om den.

Én ting som rørte meg på bursdagen min, var en bok bonusdatteren min hadde laget til meg. På framsiden hadde hun brukt noen foto fra tiden jeg har vært i livet hennes, og inni hadde hun på hver side skrevet noen ord om hva hun synes om meg og hva hun føler for meg. Og sånt får jo fram tårene hos en gammel nisse.

Om det ikke skjer så mye her hos meg i dag, så har det skjedd noe nytt hos eldste datteren min i uka som har gått. Hun og kjæresten har kjøpt seg rekkehus, får nå mye større plass og gleder seg til å flytte inn i løpet av mai. Og dette har de klart helt på egenhånd, uten at jeg har vært nødt til å mene noe særlig i det hele tatt. Det har vært nok å støtte dem i det de selv mener. Å se at de unge vokser opp til å bli kloke og selvstendige er veldig kjekt å se for en gammel bestefar. 

I dag skinner solen over Bergen. Det virker som om våren er på vei. Jeg håper at jeg får ta del i den i år, og ikke bare beskuer den fra vinduet. Å se på verden fra vinduet er ikke alltid så spennende. Selv om det er trygt. En sommer for ti, tolv år siden, da angsten min var mye verre enn den er nå, malte de blokka jeg den gang bodde i. Og de kledde hele bygningen inn i en blå presenning mens de holdt på. Noe som varte i flere uker. Da kunne jeg ikke se ut heller, jeg kunne kun høre. Barn som lekte, bølgeskvulp fra sjøen rett nedfor, måker som skrek og musikk fra et sted i nærheten. Selv om det var kipt å ikke kunne se ut, var det også noe trygt over det. Den dagen de tok vekk presenningen skrev jeg dette lille diktet:

MACRO 

lyset
flommet over
da presenningen ble revet ned

verden ble stor
og angstfylt

men ut av lyset
kom en blomsterkrone i blått og lilla

nær nok til å krype inn i
og finne et dikt
hvor noen smiler til meg

***

Det øverste bildet viser en blomst jeg fikk av kollegaer til bursdagen. Det er den eneste blomsten jeg har nå, så jeg får forsøke å ta vare på den. Det nederste bildet er av eldste datteren min og barnebarnet. I juli er vesla ett år. Tiden går fort

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Årets første dag.