onsdag 18. mars 2015

Tanker, følelser, forsteining og perspektiv.




Førstkommende mandag kommer kanskje kjæresten min hjem, etter å har vært tre og en halv uke sammen med sin søster i Thailand, for å se til sin far, som ble alvorlig syk og ligger på sykehus der. Billetter for hjemreisen er bestilt, og faren blir samtidig sendt hjem på båre for å fortsette behandlingen i Norge.  Nå gjenstår bare en endelig bekreftelse på avreisedato fra sykehuset og forsikringsselskap, så skulle hjemreisen være innenfor rekkevidde.

Tre og en halv uke ved en sykeseng i et fremmed land er en lang tid. Og selv om jeg snakker daglig med kjæresten på Skype, ser jeg nok kun konturene av hva det har kostet henne og søsteren.

Det rare med slike situasjoner som dette, er at det har kostet meg noe også. Selv om det ikke er sammenlignbart og at mine utfordringer selvfølgelig er langt mindre enn den de to søstrene har. Avstanden mellom svigerfars utfordring og det jeg selv opplever er enda større. I tillegg har Beates mor og ektemann stilt velvillig opp i disse ukene og tatt seg av barna til Beate. Jeg tror det var en langt bedre løsning for ungene enn at jeg skulle gjøre det, med de psykiske og fysiske utfordringer jeg har i bagasjen. Alt jeg har bidratt med er en liten hånd i forhold til økonomi. Likevel, selv om alle yter langt mer enn meg, har jeg kjent på det at hverdagen min også har blitt forandret. Samtidig kjenner jeg nå på en dårlig samvittighet fordi jeg i det hele tatt nevner det, siden jeg er i stand til å se forskjellen mellom utfordringer, ytelser og konsekvenser satt opp mot hverandre. Det får meg til å skamme meg.

For en tid tilbake snakket jeg med en dame om dette med skam. Hun sa at hun aldri opplevde å skamme seg. Da jeg fortalte at livet mitt er gjennomsyret av skam, og at jeg kjenner på skam hver eneste dag, så hun rart på meg. Jeg vet ikke om vi snakket forbi hverandre, men slik er det – jeg har alltid kjent på skam, fra jeg var bitte lite. Og det kommer nok av at jeg tidlig forsto at jeg ikke var bra nok. At jeg var en av naturens luner, en feil.  Derfor er heller aldri noe jeg gjør bra nok – uansett – enten det handler om meg som kjærest, far, kunstner eller medmenneske. Lista ligger alltid for høyt. Og får jeg til noe, så hever jeg den, til den er utenfor rekkevidde igjen.

Ser vi forbi dette med skam, så er det jeg har kjent mest på etter at kjæresten reiste, dette med å være alene. Jeg opplever det litt som når barna mine flyttet ut. Plutselig hadde jeg bare meg selv å forholde meg til. Og det tok meg noen måneder å venne meg til det å bo helt alene, men det gikk seg til. Jeg har hatt perioder før i livet hvor jeg bodde alene, jeg hadde jo trening. Så jeg restartet med nye forutsetninger og rammer, lærte meg til at det var slik jeg skulle ha det, og lærte meg sakte med sikkert til å kunne nyte mitt eget selskap litt. Så slik hadde jeg det en stund. Til den ene datteren min flyttet hjem igjen for et par år. Etter det kom det en ny periode, hvor jeg måtte lære meg til å leve med kun meg selv igjen. Og det gikk vel egentlig greit, ved å ta tiden til hjelp. Men da var det plutselig den andre datteren sin tur til å flytte hjem igjen for et år. Så da ble det samme runden en gang til. Og med dette mener jeg ikke at utfordringen nødvendigvis lå ved dette å få dem hjem, den lå ved det at de flyttet ut igjen. Ved dette med at jeg ikke lenger kunne være der for dem på samme måten, og ikke lenger kunne verne dem på samme måten.  Jeg er ganske sikker på at det finnes flere enn meg som har kjent på lignende følelser når barna har forlatt redet.

Nå tror jeg døtrene mine har etablert seg på en måte som ikke tilsier at de skal flytte hjem igjen. Men om de skulle velge å gjøre det, så er de selvfølgelig velkomne, om det er den beste løsningen for dem.

Jeg vet jo at kjæresten min snart kommer hjem igjen.  Men likevel har det at hun reiste bort for en periode satt i gang følelser rundt dette med overganger, forandringer, det å være alene og utilstrekkelighet. Jeg savner henne. Vi har aldri vært så lenge borte fra hverandre. Samtidig har jeg ingen å prate med om det, så derfor prater jeg nå til deg. For det er jo ikke noe poeng i å være helt taus. Tankene tar jo ingen pause, det er kun munnen vi har litt kontroll over. Den kan vi tvinge igjen, til vi sitter der med sammenknepne, stramme, hvite lepper og ruger på vår innvendige smerte, sorg, skam, fortvilelse, hjelpeløshet eller vårt sinne. Hjernen er alene, slik tanker vi ikke deler også tvinges til å være det. Men det vi tvinger til taushet har en lei tendens til å forsteine seg i oss. Det at noe forsteines er ikke det samme som at det blir borte.  Det bare legger seg til rette sammen med andre steiner. En etter en, til vi tvinges i kne under vekten, eller selv blir til stein.

Og da har jeg vel utlevert meg nok for i dag, så nå får jeg forsøke å flytte fokus bort fra min egen navle noen timer.

Dagen bilde har jeg gitt tittelen "Rede".

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Hjernen er alene





6 kommentarer:

  1. Noe av det vanskeligste for meg å høre andre si er: jeg kan ikke forstå hvorfor du skammer deg? Så skammer jeg meg over at jeg syns det er vanskelig å høre….
    gode tanker sendes

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Rønnaug.

      Jeg måtte smile litt av den der. Veldig gjenkjennelig.:)

      Ha en fin dag.:)

      Bjørn

      Slett
  2. Det er så sterkt for meg å lese her inne med deg. Marieklem med ynskje om ei god påske for deg spesielt og for dine

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Marie.:)

      Så fint at du får noe ut av skribleriene mine, og at du forteller meg det.:)

      Dagen i Bergen startet sent i dag, jeg sov til elleve - etter vintertid. Men hallo, jeg har påskeferie nå, og attpåtil er det helg, så hvorfor skal jeg sette på vekkeklokke?:)

      Nå sitter jeg med frokosten. Ei skive med jordbærsyltetøy og koppen med kaffe, og har det rimelig bra. Om ikke lenge skal jeg bort til kjæresten og lage middag. Det blir kun oss to i dag, og to er det kjekt å være i blant. Resten av påsken blir det litt unger, litt bare vi sammen og litt hver for oss. Begge liker litt alenetid. Så påsken ser ut til å bli bra.

      Må du ha en fin påske sammen med dine. Og tusen takk for tilbakemeldingen.

      Bjørneklem.:)


      Slett
    2. Takk for bjørneklem Bjørn :)
      Eg har sløva i dag, skal snart på kveldsvakt.Etter den skal eg hente ynsgstemann på flyet :)
      Påska med meg blir litt fri, litt arbeid. Det er eigentleg "mi" høgtid, Påska. Gi meg lidelse og død,glede og nåden. Livet :)

      Klem igjen og hels kjæresten, dokke er heldige som har kvarandre, hald fast!

      Slett
    3. Hei igjen.

      Så kjekt at du får yngstemann hjem. Her skulle min yngste også komme hjem, men har utsatt det til over påske, på grunn av en annen begivenhet i familien. I blant må en prioritere litt. Både gammel og ung.

      Ha en god vakt. Vi prekæs.:)

      Bjørn

      Slett