Merkevaren Bjørn

Ok, jeg innrømmer det, jeg er lei av å framstå som perfekt, og at livet jeg lever også blir vist fram på den måten. Det er jo også det der med at leserne mine kan føle på et press for å leve opp til det samme nivået som jeg er på, men at de likevel ikke klarer å føle seg like blessed. Så kanskje jeg bør ta et valg, og bli mer bevisst på hvordan jeg framstår, så jeg ikke mister oppslutning. Om dette kommer til å skade Merkevaren Bjørn får tiden vise. Og jeg kan jo uansett ta et nytt valg senere, og gå tilbake til å skildre mitt perfekte liv igjen. Om det er det folk vil ha. For det folk vil ha må jo folk få.

Nå må jeg innrømme at dette ikke ble snytt ut av mitt eget hjerte. Ideen kom etter å ha lest en artikkel der Tone Damli forteller at hun ønsker å legge om bloggen sin, for å framstå som mindre perfekt. Men hallo, det som virker for Tone må da kunne virke for meg også. Så derfor blir det lite badebuksebilder av meg framover, lite bilder fra klesskapet mitt og lite bilder som utstråler pur og glatt lykke.

Dagen i dag startet med å loffe igjennom stua i bokseren for å spyle dassen, hoste opp litt slim og samtidig slippe en brakfis. Etter det var det tid for ei skive med syltetøy og en kopp kaffe inne ved pc-en. Hvor jeg kunne lese fra nyhetene at ordføreren i Bergen bruker millioner på taler som skrives for henne. Det må være noen jævlig gode taler du får, når du betaler slike summer, kanskje kunne gjort jobben sjøl, eller fått en annen som allerede er ansatt på rådhuset til å gjøre det. Jeg lurer på om jeg burde vurdere å få noen til å skrive bloggen min, men det kan kanskje bli litt i dyreste laget om det skulle koste meg i millionklassen, siden jeg er trygdet, og heller ikke har muligheten til å ta fra noen bostøtten for å tjene inn litt fra de som har enda mindre enn meg å rutte med. For jo, noen har mindre enn meg. Noen går på sosialen, det gjør ikke jeg. Så jeg slipper å bli forespeilet en sysselsetting med tvang, og få et stempel i panna. For at jeg gjennom ubehaget ved å bli tvunget til en eller annen meningsløs sysselsetting, som å plukke søppel eller noe annet ingen andre vil gjøre, skal komme meg ut i jobb igjen. Arbeidsgiverne står jo i kø og jubler over sosialklienter som vil ha jobb. Så det skal ikke stå på det. Og der kom jeg på at jeg selv jo faktisk jobber med kunsten min, selv om jeg er på trygd, så jeg burde kunne puste ut en stund til. Jeg er jo ganske så prektig. Ok, sorry, se bort fra det siste, det var en glipp. Jeg skulle jo framstå som mindre perfekt. Men det er ikke lett. Og ennå har de jo ikke sagt at de uføretrygdede skal jages ut i en eller annen form for sysselsetting, så de i rullestol eller de som har kroniske sykdommer som kanskje oppleves som utfordring nok, kan også senke skuldrene en stund. 

(Etter at jeg begynte å skrive dagens blogg, oppdaget jeg at kuttet i den kommunale bostøtten kanskje ikke får flertall likevel. Selv om dette ikke angår meg personlig, så var det var gode nyheter for dem det gjelder. Og alt handler jo ikke om meg. Eller deg.) 

Utover de vante morgenrutinene, har jeg også skypet litt med kjæresten nå på formiddagen. Hun er fremdeles i Thailand sammen med søsteren, for å se til sin far som ligger på sykehus der. Og i dag hadde de fått beskjed om at faren kunne flytte fra intensiven opp på et fellesrom, hvor kjæresten og søsteren ble forespeilet at de måtte ta over den daglige pleien. Det vil si at de skulle bo på sykehuset, og selv sørge for å mate, stelle og vaske ræva på sin gamle far. Men om det foregår slik i Thailand, så er vel ikke akkurat vår kultur helt preget av samme løsninger. Så da tok Beate en Bjørn, som hun sa. Det betyr at hun ble ganske tydelig. Så etter en stund løste det hele seg, så de slipper å bli altfor intime med sin far. Noe ikke minst han var glad for. Dette betyr ikke at de ikke er på sykehuset, for de er der to ganger om dagen i mange timer, og er på hotellet stort sett kun for å spise og sove. Så de gjør en formidabel jobb.

Jeg likte at hun kalte det å ta en Bjørn. Og at jeg blir forbundet med det å være tydelig. For det forsøker jeg å være, uten samtidig å være brutal, og selv om jeg ikke alltid klarer alt jeg forsøker på. Det motsatte av tydelighet er jo utydelighet, og det er sjelden en god løsning. I stedet skaper det gjerne usikkerhet, og gir mindre valgmuligheter. For du vet jo ikke hva du har å velge mellom, når det meste ligger innhyllet i tåka. Utydelighet er heller ikke nødvendigvis det samme som empati, selv om vi kan lure oss selv til å tro det når vi unngår en konfrontasjon eller å stille et krav til andre. I stedet er det ofte unnvikenhet som styrer valgene våre. Jeg liker at ting får sitt rette navn. At en sier ting slik det er. Slik som dette: Jeg heter Bjørn, jeg lever med kraftig ødelagte lunger, livshemmende angst og tilbakevendende depresjoner. Og ikke slik som dette: Jeg lever med litt pusteproblemer og litt uro, og jeg er så glad for at jeg får trygd. 

Ikke alt er som jeg ønsker, selv om jeg fikk en trygd til slutt, etter å ha vært syk lenge. Det var ikke trygd jeg så for meg at jeg skulle ende opp med, og ikke det jeg fantaserte om som barn. I stedet var det slik at jeg ville oppleve verden, være lykkelig og trygg, og arbeide med noe jeg kunne trives med. Nå går jeg sjelden ut om jeg ikke må, fordi jeg er redd. Og her hjemme skinner solen ikke akkurat inn i stua mi for å lyse opp mitt perfekt støvsugde salongteppe, som koster like mye som en vanlig årslønn. Teppet er i stedet billigste sort fra Ikea. Men det skaper trivsel for meg likevel, jeg trives i mitt lille rede, selv om det ikke blir støvsugd hver dag. Og enten du tror det eller ei, så har jeg også rett på et teppe. Og enten du tror det eller jeg, så skinner solen også for folk som meg. Solen skiller ikke mellom rust og polerte overflater, rik eller fattig, syk eller frisk, slik vi selv gjerne gjør når vi gir folk merkelapper for å heve oss selv. Det er dette som er virkeligheten. Og det er virkeligheten som betyr noe. Ikke hvor perfekt overflaten din er.

                              

Så slik som dette startet min dag i dag. Ute skinner sola, og det skarpe lyset gjør stuevinduene mine relativt hvite. De kunne nok trenge en real vask etter vinteren, regnet og stormene. Fra noen av leilighetens hjørner kan jeg høre visking fra storfamilien Hybelkanin, men ikke hva eller hvem de visker om. Så sånn er det. Jeg håper ikke dagen eller livet mitt framstår som altfor perfekt for deg, men at den bevisste og målrettede vinklingen på det uperfekte på en eller annen måte vil styrke merkevaren Bjørn, slik at jeg snart begynner å tjene penger på å vise fram livet mitt. Jeg gjorde i hvert fall så godt jeg kunne. Så får heller du som leser dømme.

Dagens bilde er et selvportrett jeg lagde til utstillingen It's all about love me. Du kan se flere bilder fra utstillingen her.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Money, Money, Money.