mandag 2. februar 2015

Vold løser lite.



Sola skinner på sitt mest velvillige over Bergen by. Og det er godt med litt lys, etter lang tid med nedbør og halvmørke. Likevel, alt kommer med en pris. Og i Bergen øker luftforurensningen på kalde vinterdager. Det legger seg et lokk over byen som holder giften på plass. Så fra tirsdag ble vi forespeilet at det ville bli datokjøring. Dvs at de med oddetall som siste siffer i bilskiltet kan få kjøre ene dagen, og de med partall den andre. Til værforholdene forandrer seg og forurensningen avtar. Men dette tiltaket ble utsatt. Som det ofte gjør. Hos oss er det ikke noe bedre-føre-var-prinsipp som gjelder. Så det blir sure dager for dem som sliter med pusten nå. Selv bor jeg litt utenfor byen, så jeg slipper heldigvis det verste når jeg er hjemme. Men atelieret hvor jeg arbeider tre dager i uken ligger i sentrum.  Så jeg får følge med på målingene og ta avgjørelsen om tur inn for å jobbe etter dem.  For kald og forurenset luft påvirker meg merkbart. Ikke kun mens jeg puster den inn, men også i dagene som kommer etterpå.

Søndag var jeg og så teater sammen med bonusdatteren min. Vi så stykket Våryr, du kan se kritikken her. Det var kjekt å gjøre noe sammen, bare vi to. Sett bort fra at jeg måtte parkere et stykke unna, og at jeg derfor fikk slite litt med lungene før og etter happeningen, der vi subbet oss fram i sludd og sørpe. Men forestillingen var til gjengjeld verdt å se, så litt motstand får en leve med om en skal høste noe. Jeg kan ikke slutte med alt som måtte medføre noen utfordringer. Da ville livet mitt stoppe fullstendig opp. Og det hadde vært kjedelig. Det får holde med at det går på sparebluss.

I en periode hvor jeg var deprimert og dopa av lykkepiller, var jeg ikke like flink til å stelle med akvariene mine som jeg til vanlig er. Og her en dag kom konsekvensen, da våknet jeg opp til massedød i et av rekekarene. Årsaken var trolig at det ved for sjeldne bytter av vann, hoper seg langsomt opp med giftstoffer. Og etter en tid vil den opphopningen komme til et kritisk punkt. Når de rekene jeg har i tillegg er svært vare på forurensning så er katastrofen et faktum. Så nå ble det tynnet litt ut i rekkene, kan man si. Akkurat som statistikken også viser at det skjer under dager med sterk forurensning i byene våre. Flere folk dør enn vanlig. Fordi giftstoffer hoper seg opp, og ingen tar tak i problemet. Min unnskyldning overfor rekene mine er depresjonen. Hva årsaken til de vedtaksberettigede i byene våre bunner i, er vel mer på linje med unnvikende personlighetsforstyrrelser eller feighet. Kall det hva du vil. Men som sagt, folk dør fordi våre folkevalgte vegrer seg. Det er en konsekvens de ikke kan prate seg bort i fra. Så for meg som har så dårlig lunger som jeg faktisk har, blir det til at jeg må telle på knappene i forhold til å dra på atelieret i perioder som nå. Samtidig må jeg forholde meg til dem jeg selv tenker ville sagt ”det kan da ikke være SÅ ille å gå ut noen timer”, om jeg holder meg hjemme. Men så ille er det faktisk for noen. 

I avisen i dag kan en lese at Krekar ble dømt til å ta seg en tur nordover til Kyrksæterøra. Selv om saken blir anket, og kanskje derfor likevel ikke ender opp med at flyttebil blir leid inn. Det gjenstår å se. Selv om det er friskere luft der enn i Oslo, så er det ikke sikkert at det med frisk luft er det som veier tyngst for han. Det som er mest interessant for meg i denne saken her og nå, er likevel det en kan lese i kommentarfeltet under denne nyheten. Mange av kommentarene henviser til Meling. Og jobben han gjør som advokat og forsvarer av Krekar. Nå er ikke jeg motstander av at Krekar finner seg et annet land å bo i, men etter hva jeg har fått med meg, så straffes han denne gangen for noe han kan komme til å gjøre, og ikke for hva han har gjort. Og det går jo an å tenke litt over om det er slik vi vil ha det i vårt langstrakte og karrige land.
  
Det er ikke smårusk Meling blir beskyldt for å la seg motivere av i kommentarfeltene i dag. Meling er tydeligvis en kjeltring som meler sin egen kake (ok, dårlig ordspill: Mele/Meling, ha, ha.). At det er bra vi har et system hvor enhver har rett på forsvarer, blir det lagt lite vekt på. I stedet blir det mye følelser, og i denne saken virker det som om den mest framtredende følelsen er hat. Noe som ofte skjer i kommentarfeltene i avisen våre. De er en skikkelig yngleplass for usaklige og uintelligente ytringer hvor hatet ofte kun overgås av nedrighet.

Når det kommer til hat, så har den følelsen en tendens til å virke litt som giftstoffene i akvariet mitt og forurensningen i byene våre. Det sprer seg rundt i omgivelsene og hoper seg opp. Og når det blir nok av det, dukker det opp en konsekvens. Enten det er brenning av moskeer eller stygge blikk mot islamister/jøder/troende i sin alminnelighet, eller hatuttrykk mot homser, trygdede eller andre som kan peke seg ut som lettvinte mål. (Kvifor drap du far min? Han sto så laglig til for hogg.) Og dette er jo verdt å tenke litt over i disse dager, hvor en markerer at det er 70 år siden Holocaust.

Det er ikke slik at alle muslimer ønsker å gå med bombebelte. Like lite som vi i kristne Norge ønsker å restarte korstogene. Det er heller ikke slik at nordmenn ønsker å ta til våpen for å gjenerobre Jemtland og Herjedalel og drepe alle svensker som bor der nå. Men det ER slik at i noen av oss gror hatet friskt. Det ER slik at noen fyrer opp under det av ulike årsaker. Og det ER slik at det ikke alltid skal så mye til før noen dør rundt oss når gift har fått bygd seg opp en stund. Men vold løser lite, uansett hvordan man forsøker å rettferdiggjøre den.

Dagens bilde viser en skulptur jeg har kalt "Argument", og den handler for meg om vold mot barn. Vold mot barn løser like lite som vold blant voksne.

Og med det runder jeg av dagens blogg.

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link: Vold løser lite.



4 kommentarer:

  1. Vold løser veldig lite og føleri kommer til overflaten når man ser seg rundt, i kommentarfelt og slikt.I alle fall når det kommer til Najumuddin Faraj Ahmad. Dumt å kalle det føleri, dette hatet, men det er det jeg gjør, når det hagler mot Meling. Han gjør jobben sin og hadde våre folkevalgte gjort jobben sin like godt, hadde det vært bra.
    Håper på mindre fyvær for Bjørn(er) i Bergen.
    Klem

    SvarSlett
    Svar
    1. Det blir nok litt mye føleri i blant ja, Annemor, selv om det gjerne framstilles som sannheter.

      Når det gjelder været så liker jeg det egentlig når det er slik som nå. Sol og et par kuldegrader. Det er mye bedre enn regn og slaps. Men blir det kaldere blir det utfordrende for pusten.

      Det jeg ikke liker er forurensningen som legger seg over byen ved finvær.:)

      Ha en fin uke.:)

      Bjørn

      Slett
  2. Ei tankevekkande tekst på fleire områder.Skulpturen din,- FLOTT!

    Videoen,-tidlegare og no,-nokre lever i eit helvete! Tragisk korleis vi menneske kan bli når ein veit at vi alle ein gong har vore nyfødde.
    Marieklem

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Marie,

      og takk for hyggelig tilbakemelding.:)

      Det er ikke alle som har det så godt som vi i Norge. Likevel klager vi over tiggerne. Og kriger finnes det jo mange av. Likevel hjelper vi til med å gi volden friere spillerom, når vi hekter pistoler på hofta til politiet. Men vi får glede oss over det vi kan. Og heldigvis er det mye vi kan velge mellom der også.

      Ha en fin helg.:)

      Bjørn

      Slett