Ligger du flatt, faller du ikke langt.

Regnet har kommet tilbake til Bergen, og snøen er på vei bort. Og selv om det ikke plaget meg nevneverdig med noen solskinnsdager, plager det meg heller ikke at snøen forsvinner. Snø er Djevelens verk, spør du meg, men det gjør du nok ikke.

Nordpå er været annerledes. Der er det storm på gang. For oss som ikke kommer til å bli berørt for mye av ekstremværet, kan jo Sirkus Regjeringen være vel så interessant å følge med på. Sirkus for folket er jo er jo alt vi trenger, sammen med brød, sies det. Og sirkus får vi. Det er lenge siden det var så morsomt å følge med på nyhetene som etter regjeringsskiftet. Det siste er at det skrikes opp om avtalebrudd fordi SP trakk tilbake støtten i saken som gikk på å kriminalisere både tiggere og givere til tiggerne. Men når Frp skriker opp om avtalebrudd, så bør en vel se det i perspektiv av de avtalene de selv gjorde med velgerne da de gikk til valg. Det var mye som ble lovet den gangen, men som ikke har blitt holdt.

I dag kan jeg lese at Krf vil ha justisminister Anders Anundsen til å gå av. For det fantes visst en avtale i forhold til asylbarn som også har blitt brutt. Disse barna har jo blitt skuflet ut av landet nesten raskere enn regnet får snøen til å forsvinne i Bergen. Bare med litt større konsekvenser for barna det gjelder enn at et akebrett blir liggende ubrukt. Det begynner å bli et kaldere land å leve i dette her, synes jeg. Hvor de som har skal få mer, og de som mangler skal få mindre. Og mye av det rettferdiggjøres ved å peke på svake grupper, og fortelle folk flest hvor skyldige eller farlige disse gruppene er. Enten det er de som ødelegger økonomien fordi de ikke vil jobbe, som for eksempel de trygdede som egentlig bare er late, eller det er de som bare vil bombe oss hele tiden, alle muslimene. Også var det tiggerne da. Der kjøres alle over en kam. Fordi det kan være noen av dem som er ofre for menneskehandel. Og ofre for menneskehandel vil vi jo ikke ha her. Unger og kvinner som blir utnyttet til å tigge og prostituere seg og alt det der. Så i stedet for å hjelpe dem og heller fokusere på dem som utnytter dem, er det er langt bedre å få dem ut så de kan være ofre i et annet land. Det er ikke rart at politiet blir bevæpnet for å passe på oss.

For de fleste av oss er likevel ikke politikk og sirkus eller skremselspropaganda alt. Livet foregår på den hjemlige arena også. Det gjelder også for meg. Og for et par dager siden tok jeg turen for å ta en kaffe hos barnebarnet og datteren min. Og det var kjempekoselig. Jenta vokser og smiler og utvikler seg. Og jeg fikk hjemmebakt kake. Mens i går tok kjæresten og jeg oss en tur ut på kafé og tok oss en kaffe. Noe vi ikke gjør så ofte. Man har jo angst, og ikke alt er like lett å få til når den kommer på banen. Bare spør Putin, som vissnok skal ha Aspergers, og av den grunn kjenner på uroen og kontrollbehovet når ting tilspisser seg. Sånn sett er Putin og jeg ikke så forskjellige, selv om jeg ikke har Aspergers syndrom. For jeg også liker kontroll. Og forutsigbarhet. Men der Putin fosser fram og tramper hardt for å oppnå kontrollen, har jeg en tendens til å ville trekke meg tilbake for på den måten å begrense verden, og gi meg selv en illusjon av kontroll. Noen ganger så mye at verden ikke blir større enn min lille leilighet. Derfor blir det verdt å nevne små ting som en kopp kaffe sammen med noen en bryr seg om, i en blogg som dette, som ikke handler om dyre damevesker eller annen overflatelykke.

Livet mitt er annerledes nå enn det var for en tid tilbake. Da jeg stort sett lå på sofaen og knasket lykkepiller og søtsaker, og etter hvert følte at det egentlig var ganske greit å ha det sånn. Sett bort fra litt heftige bivirkninger. Jeg følte jo ikke noe særlig. Du kunne tatt meg på øyet uten at jeg ville reagert. Og det betyr at jeg heller ikke følte på noe vondt. Nå når lykkepillene er long gone, føler jeg igjen. Både på godt og vondt. Depresjonen har reist for å besøke noen andre, og livet mitt har begynt å tikke litt raskere enn det gjorde en stund. Noe som har ført til at jeg synes det er greit å skrive litt blogg igjen, fra tid til annen.  

Mens jeg var deprimert og skrev lite, forsvant ca halvparten av leserne mine, viser telleverket mitt. Og det er litt trist, men ikke så mye å gjøre noe med. Ikke får jeg så mye tilbakemeldinger lenger heller, men det skyldes nok at jeg ikke er inne og svarer på andres blogger. En svarer jo gjerne litt på hverandres. Og de fleste av dem som la igjen en tilbakemelding hos meg, var de samme som jeg la igjen tilbakemelding hos. Man høster med andre ord som man investerer. Slik jeg opplevde da jeg tok turen for å drikke litt kaffe i godt selskap. Jeg fikk noe tilbake. Både i forhold til tilhørighet og gode følelser. Opplevelsen av tilhørighet er vanskelig å få oppleve om jeg bare sitter inne i min lille leilighet. I stedet får jeg opplevelsen av å stå utenfor. Noe sikkert flere enn meg har erfart.

Nå kan det jo hende at for noen er det å stå utenfor en grei ting. Eller det beste av to onder. Kanskje fordi det er det tryggeste. En risikerer jo ikke akkurat avvisninger, for eksempel, om en ikke forholder seg til annet enn tv og chipsposen. En risikerer heller ikke konfrontasjoner. Eller å bli utsatt for vold, trakasering, mobbing. Eller at temaer en synes er vanskelige blir tatt opp. Også er det alle følelsene da. Alt fra sorg, smerte, angst, til automatiske følelsesreaksjoner fordi en har blitt utsatt for ting i barndom eller voksenliv som en aldri klarer glemme, videre til det gode som en kanskje blir oppmerksom på at en kan miste igjen om en åpner opp seg selv for andre. Har man ingenting så mister en ikke noe heller. Ligger en flatt, faller en ikke langt. Det er bare det at det kan jo bli litt stusselig da, med trynet ned i parketten. Om en ikke har noe piller en kan døyve det meste med. Slik jeg hadde. Men ikke har lenger.

Og nå synes sikkert du at dette er nok å lese for denne gangen, så da runder jeg like godt av. Tudelu.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Har spilt den før, spiller den igjen. Med litt velvilje kan en tenke på dem som strir verre enn oss selv, de som ikke strekker til, de som aldri fikk eller mistet det de hadde, de som ble syke, barna vi sender ut av landet, og andre vi ikke vil hjelpe, når en spiller denne sangen.