fredag 20. februar 2015

Glittre Lungesanatorium neste?




I går var jeg på sykehuset for å sjekke lungene. Og det ble egentlig ingen overraskelser der. I hvert fall ikke med tanke på pusten. Jeg fikk bekreftet det jeg allerede visste: Det står dårlig til, og slik vil det fortsette med å være. Nå er jeg inne i en påtagelig bedre periode enn for bare en måned siden da undersøkelsen ble bestilt, men likevel ble lungekapasiteten målt til kun en tredjedel av forventet. Men om det ikke går å gjøre så mye med selve lungene, så kan det visstnok gjøres noe med hvordan jeg forholder meg til det å leve med lite surstoff. Som for eksempel trening og kosthold og livsstil generelt. Og her hadde legen et forslag. Han vil sende meg til et opphold ved det som før het Glittre Lungesanatorium, men som nå heter LHL-klinikkene Glittre. Grunnen til at jeg kaller det Glittre Lungesanatorium, er at det het det da jeg lå der til sammen et år for snart førti år siden. Den gang var jeg ca. tyve år, diagnosen var astma, i dag er diagnosen utvidet med emfysem og Kols.

Da jeg ble innlagt på syttitallet var astmaen relativt ubehandlet, og jeg hadde det ikke så godt i verden. Jeg mener å huske at jeg rundt den tiden en periode veide ca. 54 kg. Så jeg var vel stort sett hud og sener, hiving etter pusten og forvirring. For å sette det i perspektiv, så veier jeg i dag 75 kg, men er vel ikke akkurat det som kalles feit nå heller, selv om noe har begynt å sige og vi nok snakker mer tønne enn sixpack. Det var også slik at på grunn av den vanskelige familiebakgrunnen min med vold og psykiske overgrep, hadde jeg ikke et hjem jeg kunne ty til når ting ble for vanskelige for meg til å håndtere. Så jeg var rimelig alene i verden.

Avdelingssøster der jeg skulle ende opp med å være et år, fortalte mange år senere at hun aldri hadde møtt et menneske som utstrålte mer ensomhet enn jeg gjorde da jeg ble innlagt. Da hun første gangen kom mot meg i korridoren jeg skulle trå så lenge, opplevde hun at ensomheten slo fysisk mot henne. Og det var for meg en veldig rar ting å få høre, mange år i etterkant. Jeg er ikke sikker på om jeg noen gang tenkte på meg selv som ensom. Jeg tror jeg var mer opptatt av å ikke gå i stykker, og å få puste.

Da legen i går lanserte forslaget om opphold på Glittre, ble jeg litt skeptisk. Det var som å skru på en bryter. Alle forsvarverk ble satt i alarmberedskap, men jeg sa ja til at han kunne søke for meg selv om alarmen hylte. Nå, et døgn etter, har jeg nok likevel blitt enda mer skeptisk. Mitt forrige opphold ved Glittre var jo i en periode av livet mitt som var ganske kaotisk, med veldig dårlig pust pga av astmaen, og en angst jeg ennå ikke hadde fått definert som angst. Samtidig var det slik at jeg under oppholdet innledet en kjærlighetsaffære som skulle strekke seg over to år. Som ved så mange slike kjærlighetsforhold inneholdt dette også mye godt, men gitt mitt kaotiske forhold til verden og meg selv, ble det også ganske vanskelig for meg etter hvert, og jeg brukte mange år på å bearbeide det etter at det opphørte. Så det å begynne å tenke på Glittre igjen har brakt fram mye følelser og mange tanker i meg nå, og verre tror jeg det vil bli om jeg skal bo der noen uker. Jeg klarer heller ikke helt å se hvordan jeg skal kunne fikse den sosiale delen av et slikt opphold, gitt min sosiale angst og hvor begrenset og forutsigbart jeg har levd de siste årene. Så nå vet jeg ikke. En slags fornuftsorientering forsøker å forklare meg at et opphold på sykehus er unødvendig. Fornuften min tyr ofte til slike krumspring når utfordringer dukker opp. Og jeg vet jo etter mange år med lite surstoff relativt mye om det som dreier seg om pust og utfordringer rundt dette, så litt sannhet er det i det. Men det å ha kunnskap er ikke det samme som å kunne nyttegjøre seg den. Sett fra et slikt perspektiv kan vi alle trenge litt hjelp fra tid til annen. Dette vet jeg jo, men tankene og følelsene jobber på spreng for å overbevise meg om at jeg kan klare ting på egenhånd likevel.

Det er nok noen måneder fram til at jeg eventuelt får plass ved Glittre. Så jeg trenger ikke å ta en beslutning her og nå. Likevel går hodet på høygir. Og slik vil det gjerne fortsette, til jeg tar en endelig avgjørelse. Den avgjørelsen kan komme i morgen, eller om noen måneder. Men akkurat nå føles det som om jeg vil takke nei til tilbudet og at jeg like godt kunne avgjort det med en gang. Har man invalidiserende angst, så har man invalidiserende angst. Det er ikke noe en leker, og bare kan slutte med.

Hvordan er det med deg? Har du noen gang takket nei til noe du trodde du kunne ha godt av fordi du ikke vågde å ta det i mot? Og har du noen gang klart å rasjonalisere bort vissheten om at det er usikkerheten din som styrte skuta da du sa det fra deg, og ikke et manglende behov?

Jeg tror at vi på mange felt i livet lar oss styre litt av følelsene våre, selv om vi ikke vedkjenner oss det eller er oppmerksomme på det. Fordi vi er så gode til å rasjonalisere bort erkjennelsen. Vi vil jo gjerne se på oss selv på en måte som styrker egoet vårt. Og ikke bare forsøker vi å overbevise oss selv, vi forsøker også å overbevise de vi har rundt oss. Kraften i oss er sterk når det kommer til det å opprettholde et selvbilde. Det er ikke kun de som legger ut skrytebilder på Facebook som har det slik. En trenger ikke Facebook i det hele tatt for å forkle et ærlig og nyansert bilde av seg selv.

Selv om oppholdet på Glittre henger i en tynn tråd, så våger jeg likevel noen ting i livet mitt. Det er ikke så mye jeg gjør helt alene, men over helgen skal kjæresten og jeg på kino. Bare en slik liten hendelse er et merkbart innslag i hverdagen min.  Og om ikke lenge skal vi på et lite ”formiddagsseminar”. Temaet er moral og etikk fra et filosofisk perspektiv. Seminaret er i utgangspunktet ment å rette seg mot næringslivet, men det vil bli holdt en slags førpremiere for å teste det ut på et publikum, og siden vi tidligere tok et lite filosofikurs hos foredragsholderen ble vi invitert. Et lite sammentreff er at kjæresten har samme filosof som lærer på universitet. Så verden er ikke alltid så stor, den bare virker slik i blant. Noe som får i hvert fall meg til å ville begrense den litt. Jo mindre verden, jo mindre angst, tenker jeg. Men jeg tar nok veldig, veldig feil.

Til vanlig legger jeg kun ut bilder av mine egen arbeider her på Vannlandet, eller bilder jeg har innhentet tillatelse til å legge ut. Bildet av Glittre plukket jeg likevel fra nettet uten mer dikkedarier. Men hallo, en er jo ikke akkurat underlagt sine rutiner, hmpf.

Ha en fin dag.

Bjørn





8 kommentarer:

  1. Glitre som institusjon har huset min mormor som relativt ung enke med 8 barn. Så verden er ikke stor. :)
    Jeg kjenner igjen motviljen til å gjøre noe, ta i mot hjelp til noe som jeg vet jeg burde, både for egen og andres del. Men som man avslår fordi det trigger for mye vondt fra fortiden.
    Angre i etterkant? Jo da. noen ganger.

    Fniser litt:
    Men hallo, en er jo ikke akkurat underlagt sine rutiner, hmpf.

    Håper det kommer en beslutning som er god,
    klem :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Annemor.

      Din mormor - da snakker vi kanskje tilbake til da Glittre handlet mye om tuberkulose? Det henger igjen en del lidelse i de gamle veggene i Nittedal,
      tenker jeg.

      Litt historikk: http://www.nittedalsporten.no/index.php/annet/glittre-sanatorium

      Bra du fikk fniset litt. En må forsøke å ta vare på humoren.:)

      Ha en fin helg.

      Bjørn

      Slett
    2. Jeg så på den lenken, min mormor var der tidlig i 1930 årene, hennes yngste sønn ble født etter mannens død i 26. Men hun og barna kom seg gjennom dette også. Ikke ubeskadiget, tror jeg .
      Tenker du lander på en vettug tanke :)
      God helg.

      Trenger et fnis i blant.

      Slett
    3. Veldig hyggelig av deg å dele dette, Annemor.:)

      Bjørn

      Slett
  2. Hei Bjørn, skjønner du har utfordringer for tiden.

    Forstår ambivalensen din til dette oppholdet. Lignende situasjoner er kjent for meg også. Da opplever jeg at jeg må ivareta motstridende behov hos meg selv, og de må balanserer.

    Synes ikke du skal snakke ned deg selv og rasjonaliteten din i dens ulike variasjoner. Håper du tåler at jeg sier dette. Oppfatter bare at du forsøker å ta vare på deg selv.

    Ønsker deg en god helg.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei gamle ugle.

      Jeg har fått noen tilbakemeldinger på dagens blogg via mer private kanaler enn det denne er, så det virker som om problemstillingen er gjenkjennelig for flere.

      Jeg forstår veldig godt dette du sier med å imøtekomme motstridende behov, og at de må balanseres. For meg blir det likevel slik at jeg tolker alt jeg ikke vil som en negativ greie ved meg selv, på den måten at det er mitt ansvar. Det blir derfor som å reåpne en erkjennelse over mangel ved meg selv, når slike problemstillinger oppstår. Dvs si at jeg er et dårlig menneske. Og derfor har jeg lett for å snakke ned meg selv og rasjonaliteten min, som du nevner. Så takk for påminnelsen om å ikke gjøre det. Livet er egentlig utfordrende nok, om en ikke skal prate ned seg selv også.:)

      Det er forresten ingen som har sagt at jeg selvfølgelig må reise. Og det overrasket meg litt.

      Ha en fin helg.:)

      Bjørn

      Slett
  3. Hei!
    Kjenner veldig godt igjen dillemmaet.
    Jeg liker å si ja til utfordringer jeg har lyst til og nei til det jeg ikke har lyst til. Det har vært nok pekefingere med må, bør og skal.
    Men noen ganger gaper jeg for høyt. Som da jeg trodde et år på Nansenskolen på Lillehammer skulle gjøre meg godt, Det var et fantastisk sted med masse spennende mennesker i ulike aldere som av ulike grunner hadde tatt seg et annerledes år. Men jeg holdt bare i 14 dager. Det var veldig skuffende å måtte reise hjem igjen og innse at jeg var utslitt av å være sosial med så spennende mennesker.
    Det kommer vel an på hvor lenge oppholdet på Glittre skal vare. Det er jo lov å prøve, og så er det ingen skam å snu, om det blir for tøfft.
    Lykke til!

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei KKvinneblogger.

      Det var kipt med den korte turen til Lillehammer, men noe fikk du sikkert med deg på veien videre likevel. Om ikke annet lærte du noe om deg selv og dine egne grenser. Her er det positivisten som svarer deg, som du skjønner.;)

      Det med å takke ja eller nei til det man vil, alternativt ikke vil, kjenner jeg meg igjen i. Jeg har også blitt flinkere til å sette grenser med årene. Men jeg er ikke bestandig så glad over hva som får meg til å ikke ville. For veldig ofte går ikkeville hånd i hånd med ikkevåger. Og ikkevåger er ingen god venn.

      Ha en fin helg.:)

      Bjørn

      Slett