lørdag 28. februar 2015

Take this longing




Det er helg, og stille i leiligheten på morrakvisten. Vanligvis starter dagen med å lese en sms fra kjæresten, som stort sett er tidligere oppe enn meg, og så svare på den. Dette er en rutine, og et viktig innslag i dagen min, har jeg nå forstått. For nå funker det ikke. Kjæresten har forflyttet seg halvveis rundt kloden. Ikke på grunn av ferie, men på grunn av alvorlig sykdom i familien. Og kontakten oss i mellom begrenser seg til litt prating på Skype før hun legger seg om kvelden.  Et tidspunkt som langt fra er i nærheten av min egen leggetid. Så godnattmeldingen vi til vanlig sender hverandre har også stoppet opp nå. Som meldingene ellers om dagen også har gjort. Og det å være sammen. Noe som får meg til å føle meg litt ensom, for nettverket mitt er veldig begrenset.

Samtidig som at jeg føler meg ensom og savner kjæresten min, kjenner jeg på en liten skam over at jeg i det hele tatt har slike selvsentrerte følelser. For hun har nok langt større utfordringer enn meg, og jeg kjenner at jeg heller burde ha fokus på utfordringene hun har fått. Og det har jeg, ikke missforstå, men det fritar meg ikke fra å kjenne på andre ting også.

Slike problemstillinger er jeg ganske sikkert ikke alene om å dumpe opp i fra tid til annen. Vi kjenner rimelig sikkert alle på følelser vi helst ikke vil vedkjenne oss, når noe ender opp med å påvirke oss. Kanskje noen som skulle kjøre deg fikk problemer med bilen, som igjen medførte at du mistet en viktig avtale. Da er det vanskelig å ha fokus på verkstedsregningen og alle problemer bileieren eventuelt måtte få.  Trøsten får være at dette med følelser ikke er en konkurranse, der den som føler politisk korrekt får en eller annen premie. Det å føle det en føler slipper en ikke unna, selv om en bruker krefter på å fortrenge det aldri så mye. Slik er det og slik vil det bli. Det gjør deg ikke til et dårlig menneske. Det som kan påvirke om du er et godt eller dårlig menneske handler mer om hva du gjør enn hva du føler. Følelsene har vi ikke så mye kontroll over. Det samme gjelder tankene våre. Men vi har ofte kontroll over valgene vi tar. For eksempel trenger vi ikke å velge en utskjelling av den uheldige bilføreren. Selv om han eller hun uteble, og du selv fikk problemer på grunn av det igjen. Å få problemer med bilen er ikke et valg som ble tatt, og er derfor heller ikke noe vi bør bruke mot sjåføren. Om det da ikke er slik at det hele bunner i ting som dårlig vedlikehold av bilen eller andre dumheter. Det kan en selvfølgelig kritisere. Men begynner en å gå folk etter i sømmene på den måten, kommer en ikke så veldig langt uansett. Det dårlige vedlikeholdet handler jo ikke om deg. Om du da ikke er en liten narsissist, da handler i blant det meste om deg.

Jeg gleder meg til i ettermiddag. Da skal jeg snakke med kjæresten på Skype igjen. Det betyr at jeg ikke bare har fått et savn ved at kjæresten er langt vekke en periode, jeg har også fått noe å glede meg til. Samtidig kjenner jeg på styrken i den kjærligheten jeg føler for henne, når hun nå er fysisk utenfor rekkevidde. I hverdagen blir ofte ting tatt som en selvfølge. Mye blir rutiner. Det er sjelden jeg kjenner sterkt på ting som savn i forholdt vårt, selv om vi har valgt å ikke bo sammen, og har hatt det slik i åtte år. Det tar bare noen minutter å kjøre bort til henne. Så mulighetene for samvær er ikke nødvendigvis et problem. I stedet er det slik at forholdet vårt er tjent med at vi også har stor frihet, og slipper de daglige, små irritasjonsmomentene som det å leve hele tiden under samme tak kan medføre.
   
Nå håper jeg at ting går bra for alle der hun er, og at hun snart kommer hjem igjen. Det er uansett langt bedre å ha noe å vente på enn å ikke ha noe å vente på. Så egentlig er jeg heldig.

Og mer enn dette hadde jeg ikke på hjertet i dag. Jeg ville bare si litt om at det du føler skal du ikke være redd for å vedkjenne deg. Tanker og følelser har det med å sprette litt veggimellom. Det gjelder for meg, for deg, og for Beate og søsteren som sitter ved en sykeseng nå. Og kanskje er det egentlig helt greit at det er slik. Så får vi heller ha litt mer fokus på valgene vi tar. For der har vel både du og jeg en jobb å gjøre.

Damen på bildet er kjæresten, og bildet er en stor skisse jeg lagde i forbindelse med utsmykningen i Bergen Rådhus i fjor.  Utsmykningen endte opp med to barnebilder i stedet.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Take This Longing





fredag 20. februar 2015

Glittre Lungesanatorium neste?




I går var jeg på sykehuset for å sjekke lungene. Og det ble egentlig ingen overraskelser der. I hvert fall ikke med tanke på pusten. Jeg fikk bekreftet det jeg allerede visste: Det står dårlig til, og slik vil det fortsette med å være. Nå er jeg inne i en påtagelig bedre periode enn for bare en måned siden da undersøkelsen ble bestilt, men likevel ble lungekapasiteten målt til kun en tredjedel av forventet. Men om det ikke går å gjøre så mye med selve lungene, så kan det visstnok gjøres noe med hvordan jeg forholder meg til det å leve med lite surstoff. Som for eksempel trening og kosthold og livsstil generelt. Og her hadde legen et forslag. Han vil sende meg til et opphold ved det som før het Glittre Lungesanatorium, men som nå heter LHL-klinikkene Glittre. Grunnen til at jeg kaller det Glittre Lungesanatorium, er at det het det da jeg lå der til sammen et år for snart førti år siden. Den gang var jeg ca. tyve år, diagnosen var astma, i dag er diagnosen utvidet med emfysem og Kols.

Da jeg ble innlagt på syttitallet var astmaen relativt ubehandlet, og jeg hadde det ikke så godt i verden. Jeg mener å huske at jeg rundt den tiden en periode veide ca. 54 kg. Så jeg var vel stort sett hud og sener, hiving etter pusten og forvirring. For å sette det i perspektiv, så veier jeg i dag 75 kg, men er vel ikke akkurat det som kalles feit nå heller, selv om noe har begynt å sige og vi nok snakker mer tønne enn sixpack. Det var også slik at på grunn av den vanskelige familiebakgrunnen min med vold og psykiske overgrep, hadde jeg ikke et hjem jeg kunne ty til når ting ble for vanskelige for meg til å håndtere. Så jeg var rimelig alene i verden.

Avdelingssøster der jeg skulle ende opp med å være et år, fortalte mange år senere at hun aldri hadde møtt et menneske som utstrålte mer ensomhet enn jeg gjorde da jeg ble innlagt. Da hun første gangen kom mot meg i korridoren jeg skulle trå så lenge, opplevde hun at ensomheten slo fysisk mot henne. Og det var for meg en veldig rar ting å få høre, mange år i etterkant. Jeg er ikke sikker på om jeg noen gang tenkte på meg selv som ensom. Jeg tror jeg var mer opptatt av å ikke gå i stykker, og å få puste.

Da legen i går lanserte forslaget om opphold på Glittre, ble jeg litt skeptisk. Det var som å skru på en bryter. Alle forsvarverk ble satt i alarmberedskap, men jeg sa ja til at han kunne søke for meg selv om alarmen hylte. Nå, et døgn etter, har jeg nok likevel blitt enda mer skeptisk. Mitt forrige opphold ved Glittre var jo i en periode av livet mitt som var ganske kaotisk, med veldig dårlig pust pga av astmaen, og en angst jeg ennå ikke hadde fått definert som angst. Samtidig var det slik at jeg under oppholdet innledet en kjærlighetsaffære som skulle strekke seg over to år. Som ved så mange slike kjærlighetsforhold inneholdt dette også mye godt, men gitt mitt kaotiske forhold til verden og meg selv, ble det også ganske vanskelig for meg etter hvert, og jeg brukte mange år på å bearbeide det etter at det opphørte. Så det å begynne å tenke på Glittre igjen har brakt fram mye følelser og mange tanker i meg nå, og verre tror jeg det vil bli om jeg skal bo der noen uker. Jeg klarer heller ikke helt å se hvordan jeg skal kunne fikse den sosiale delen av et slikt opphold, gitt min sosiale angst og hvor begrenset og forutsigbart jeg har levd de siste årene. Så nå vet jeg ikke. En slags fornuftsorientering forsøker å forklare meg at et opphold på sykehus er unødvendig. Fornuften min tyr ofte til slike krumspring når utfordringer dukker opp. Og jeg vet jo etter mange år med lite surstoff relativt mye om det som dreier seg om pust og utfordringer rundt dette, så litt sannhet er det i det. Men det å ha kunnskap er ikke det samme som å kunne nyttegjøre seg den. Sett fra et slikt perspektiv kan vi alle trenge litt hjelp fra tid til annen. Dette vet jeg jo, men tankene og følelsene jobber på spreng for å overbevise meg om at jeg kan klare ting på egenhånd likevel.

Det er nok noen måneder fram til at jeg eventuelt får plass ved Glittre. Så jeg trenger ikke å ta en beslutning her og nå. Likevel går hodet på høygir. Og slik vil det gjerne fortsette, til jeg tar en endelig avgjørelse. Den avgjørelsen kan komme i morgen, eller om noen måneder. Men akkurat nå føles det som om jeg vil takke nei til tilbudet og at jeg like godt kunne avgjort det med en gang. Har man invalidiserende angst, så har man invalidiserende angst. Det er ikke noe en leker, og bare kan slutte med.

Hvordan er det med deg? Har du noen gang takket nei til noe du trodde du kunne ha godt av fordi du ikke vågde å ta det i mot? Og har du noen gang klart å rasjonalisere bort vissheten om at det er usikkerheten din som styrte skuta da du sa det fra deg, og ikke et manglende behov?

Jeg tror at vi på mange felt i livet lar oss styre litt av følelsene våre, selv om vi ikke vedkjenner oss det eller er oppmerksomme på det. Fordi vi er så gode til å rasjonalisere bort erkjennelsen. Vi vil jo gjerne se på oss selv på en måte som styrker egoet vårt. Og ikke bare forsøker vi å overbevise oss selv, vi forsøker også å overbevise de vi har rundt oss. Kraften i oss er sterk når det kommer til det å opprettholde et selvbilde. Det er ikke kun de som legger ut skrytebilder på Facebook som har det slik. En trenger ikke Facebook i det hele tatt for å forkle et ærlig og nyansert bilde av seg selv.

Selv om oppholdet på Glittre henger i en tynn tråd, så våger jeg likevel noen ting i livet mitt. Det er ikke så mye jeg gjør helt alene, men over helgen skal kjæresten og jeg på kino. Bare en slik liten hendelse er et merkbart innslag i hverdagen min.  Og om ikke lenge skal vi på et lite ”formiddagsseminar”. Temaet er moral og etikk fra et filosofisk perspektiv. Seminaret er i utgangspunktet ment å rette seg mot næringslivet, men det vil bli holdt en slags førpremiere for å teste det ut på et publikum, og siden vi tidligere tok et lite filosofikurs hos foredragsholderen ble vi invitert. Et lite sammentreff er at kjæresten har samme filosof som lærer på universitet. Så verden er ikke alltid så stor, den bare virker slik i blant. Noe som får i hvert fall meg til å ville begrense den litt. Jo mindre verden, jo mindre angst, tenker jeg. Men jeg tar nok veldig, veldig feil.

Til vanlig legger jeg kun ut bilder av mine egen arbeider her på Vannlandet, eller bilder jeg har innhentet tillatelse til å legge ut. Bildet av Glittre plukket jeg likevel fra nettet uten mer dikkedarier. Men hallo, en er jo ikke akkurat underlagt sine rutiner, hmpf.

Ha en fin dag.

Bjørn





søndag 15. februar 2015

Folk er brutale.




Det er søndag. Og Fastelavn. Så i dag blir det hjemmelagede, glutenfrie boller med krem. Jepp, glutenfrie, for både jeg selv og døtrene mine har cøliaki. Noe som har gitt noen utfordringer opp igjennom årene. Men i dag er dette med glutenfritt mye lettere å forholde seg til enn for tjuefem år siden. Det har kommet flere og bedre produkter på markedet, så for egen del er det til vanlig ikke noe problem å ha cøliaki. Det at maten er dyrere enn den folk flest spiser, blir kompensert via grunnstønad. Noen utfordringer finnes det likevel. Skal en ut og spise, er det ikke alt på menyen en kan velge. Slik var det også i går, da kjæresten og jeg feiret Valentines day med en middag på byen. Men mat ble det, det smakte, og vi koste oss. Selv om det var mye folk. Halve byen skulle visst feire  Valentines ved å ta en middag ute.  

Et annet problem med cøliaki er om en blir invitert hjem til noen. Jeg føler alltid at jeg skaper merarbeid for folk, om jeg sier at jeg ikke kan spise ting med hvetemel i. Et alternativ er at jeg velger å ikke spise. Men det å ikke spise er ingen god løsning.  For det får meg til å føle meg annerledes og litt utenfor. Noe som ikke akkurat virker dempende på angsten min. Det igjen kan føre til at jeg velger å takke nei til en invitasjon. Det at jeg er voksen gjør likevel sitt til at disse tingene er lettere for meg å forholde seg til enn for barn. Her kan du lese om Petter (4) som ikke ble bedt i bursdagsselskap på grunn av sitt lille handikap. Folk er brutale.

Da mine egne barn var små, spurte vi alltid foreldrene til de vi skulle ha på besøk om det fantes allergier eller andre utfordringer, og vi brukte å sende med døtrene våre glutenfrie kaker i bursdagsselskaper om vi var usikre på hva som ble servert. Og dette med at noen mødre sender boller eller lignende med barna sine på skolen for at de skal dele med klassen, løste vi ved å bake opp ting som vi hadde i skolens fryser. Problemet var bare at frøken ikke alltid gadd å tine det. Så der satt det et lite barn da, og så på at de andre spiste og koste seg. Folk er brutale.

Leser en nyhetene i dag, er det vanskelig å ikke få med seg terroren i Danmark. Folk er brutale. Ikke fullt så feite overskrifter preger nyheten om at politimesteren i Bergen trekker seg etter skandalen med Monikasaken. Har nok vært mye prestisje som har styrt en del valg her. Noe som dessverre gikk kraftig utover den døde pikens mor. Folk er brutale.  

Morsommere var nyheten som kom her en dag, om at en barnefamilie regjeringen ville sende til Afghanistan ble sendt tilbake av myndighetene der. Må ha vært surt for Anundsen. Om han føler noe skam i denne saken med utsendeleser er jeg likevel usikker på. På meg virker det som at det handler mer om regelrytteri og prestisje enn om noe annet. ”Du få’kke leke mer i våres gård”. Politikere kan være brutale.

Og da har jeg ikke tid til mer i dag. Boller skal bakes og spises, og familie samles.

Bildet er fra en tidligere bollebakst.


Ha en omtenksom og lite brutal dag.

Bjørn





søndag 8. februar 2015

Snart er det Valentines Day.




Nå skal jeg ikke jeg begi meg utpå og påstå hvordan du er som menneske, men selv er jeg flink til å finne på unnskyldninger når det kommer til ting jeg vil utsette, unngå eller ting jeg gjorde feil. Men unnskyldningen som framføres her slår de fleste av mine med flere kilometer, tror jeg.

Men det var nå det. En ny skrape i lakken for Erna & Co., men ikke av de verste kanskje. Muligheten til, og sannsynligheten for, at ansvaret blir sittende fast ved noen langt nede på stigen, slik artikkelen viser muligheten for, er vel rimelig stor. For ansvarsfraskrivelse er vi gjerne også flinke til, de fleste av oss. Det gjelder nok ikke kun meg. Eller regjeringer.

Fredag hadde kjæresten min og jeg en alenehjemmekveld. Ingen unger. Bare litt god mat og fredagsløypa på tv. Og lørdag sov vi så lenge vi ville og spiste middagsrestene til frokost. Ikke verst. Det er ikke ofte vi får så mye alenetid sammen, og anledning til samtaler uten nysgjerrige ører i nærheten. Nå betyr ikke dette at unger nødvendigvis må være en belastning bestandig og kun det, men foreldre eller kjærester som sjelden får alenetid sammen vet nok hva jeg snakker om. Det er greit å få være litt kjærestepar noen timer, og ikke så mye mer enn det.

I dag er det morsdag. Det betyr at i noen familier vil en komme sammen og kose seg litt med kaffe og noe attåt. Min mor er død, så for meg er muligheten for å vise henne at jeg bryr meg borte. Og med å bry seg mener jeg ikke at alt som har vært vanskelig legges dødt. Å vise at en bryr seg er å gjøre noe på tross av. At det vanskelige som måtte finnes i en familie legges bort for en dag, slik at noe annet for rom og luft. For ofte finnes det noe annet også, i skyggen av de utfordringer foreldre måtte ha påført oss. Så kanskje går det an å lyssette dette positive som kanskje endte opp i skyggen, om ikke annet så i det minste en dag i året. Alt vil en gang bli for sent. Og vi har null kontroll over akkurat når.

Snart er det Valentines Day. Jeg har ingen mor i live lenger, men jeg har en kjærest. Uten sammenligning for øvrig. Jeg har aldri hatt en kjærest for at hun skal vaske tøyet mitt eller smøre skiva mi og slike ting som mamma gjorde. Jeg er stor gutt nå, så slikt klarer jeg selv.

Valentines Day innbyr til å gjøre litt stas på forholdet og sin kjæreste, selv om noen henviser til at blomster og kjærlighet kan en gi resten av året, ikke bare fordi en MÅ på denne dagen. Og det er jo vel og bra, men denne vinklingen henger vel heller ikke helt på greip, og hører kanskje heller hjemme i sekken for unnskyldninger og unnvikelser enn i den som inneholder ting som åpner for verdifulle muligheter. For hvor ofte setter vi av tid til å berømme vår partner. Og hvor ofte handler det du faktisk gjør for din kjære om dine kontra partnerens behov. Å verdsette noen er ikke det samme som å bringe til torgs et par roser og ei flaske vin eller to om det bakenforliggende motivet handler mer om å sikre lørdagsknullet, søke unnskyldning for noe eller å få avsluttet en ubehagelig krangel.  

Det er noe spesielt med Valentines, synes jeg. Slik har det blitt. Selv om også jeg kjenner på impulsen til å forbigå hele greia i stillhet. Noe som handler mer om at jeg er lat enn at jeg er prinsipielt i mot å gjøre noe. Såpass må jeg innrømme.

 Det er noe med det å virkelig sette av en dag. En time. Eller bare noen minutter for å vise at en setter pris på noen denne dagen da så mange andre også får oppleve det samme. Akkurat som når en gir gaver til jul. Gaver på linje med julegaver kan en også gi resten av året, så ikke alt blir bortforklart ved at en ikke vil bli manipulert til å gi noe.

Nå er det ikke slik at en trenger å kjøpe noe heller. Og da faller dette med at hele greia styres av kapitalinteresser bort. Noe som gjerne får en til å stå tilbake med noen ikke helt gode unnskyldninger. Gir en sin kjære frokost på senga så handler det ikke om handelsstanden. Vasker en huset for sin kjære handler det heller ikke om handelsstanden. Mulighetene til å markere noe er uendelige. Akkurat som på mors- og farsdag. Der snakker vi sjeldnere om at vi ikke vil markere noe fordi det er forventet. De fleste ville neppe møte opp på morsdagen for å proklamere at en er i mot å feire sitt opphav bare fordi andre gjør det på samme dagen hvert år. Akkurat som vi kanskje heller ikke blånekter å spise boller med krem på Fastelaven, fordi det er forventet.

I år har kjæresten og jeg bestemt oss for å gå ut og spise en middag sammen på Valentines day. Bare oss to. Litt i tråd med det jeg nevnte om alenetid tidligere. Å få eller gi alenetid er minst like verdifullt som en bukett roser plukket opp i en butikk på vei hjem fra jobb er. Det er ikke roser eller smykker eller søte bamser med hjerter både her og der en trenger å satse på, om en ikke vil. Det viktige er å ville noe i det hele tatt, og ikke bare å slippe unna. Noe som kan styrke et bånd, kanskje.  Jeg vet at ikke alle er enige med meg i dette tenkesettet rundt Valentines Day, men det en ikke er enig i og hva en fokuserer på går det også an å tenke over. Det meste har sin grunn.

Det er mye det går an å tenke over. Som for eksempel dette med at en utsetter ting. Eller prioriterer bort noe. Skylder på alle andre og unnskylder seg selv. Eller det at en tror en er verdens navle og at alt handler om meg meg meg og de behov en selv har. Dette vet også mange foreldre noe om. De vet ikke bare noe om at alenetid er verdifullt. Når ungene har kommet til verden så er det stort sett dem det handler om. Da har en kommet til et veikryss i livet sitt. De færreste har blitt tvunget til å pule fram en unge. De valgte sexen selv. Så step up. Det er ingen vei tilbake når en har lagt egget. I hvert fall bør det være slik. Når nurket har sett dagens lys forandrer livet seg, og en bør begynne å ta ansvar. 



Ansvar i denne sammenhengen betyr ikke bare å skifte bleier og å mate arvingen. Ansvar betyr at mor og far er villige til å gå den ekstra milen for å dekke barnets andre behov. Slike behov kan være følelsesmessig og økonomisk trygghet, forutsigbarhet og det at kjærlighet pleies og vises i familien. Det kan være at tilstedeværelse prioriteres framfor selvrealisering eller det en "har lyst til", eller at det å få fortsette med de lekene en lekte før barnet kom til verden nedprioriteres.Det er ikke i alle sammenhenger "sannheter" som at en bør ta vare på barnet i seg gjelder. En kommer til et punkt hvor en bør bite i det sure og bli voksen.

Om de voksne klarer å finne måter for hvordan de kan styrke forholdet seg i mellom, tjener kanskje barna mer på det enn om foreldrene får dekket alle sine mer eller mindre flyktige og oppkonstruerte behov og begjær. Slikt som for eksempel å måtte vinne alle diskusjoner eller eie Sannheten. Sannhetene er likevel ofte tilpasset våre behov. Knadd og formet og eltet for at vi skal få noe, slippe å gjøre noe, slippe å miste noe eller bare det å ha makt. Det å vise hverandre litt hengivenhet på Valentines Day kan derfor kanskje være som ei lita flis i det lille byggverket som en familie er, ikke kun i den ruvende konstruksjonen du ser deg selv som. Samtidig blir det da også ei flis i den framtiden et barn får. Ikke den største flisa, jeg skal medgi det, barn er ikke avhengige av Valentines Day, men likevel, det skader nok ikke i hvert fall, om de får se at mamma og pappa feirer kjærligheten seg imellom. Og om en tenker litt bakover husker en kanskje at det kan være godt å gi og godt å få og godt å bare være sammen. Både for voksne og for barn.

Det øverste bildet har tittelen "To", og det lagde jeg til kjæresten min til Valentines Day for et par år siden.

Det andre bildet er av eldste datteren min og barnebarnet, på deres første babysvømming. Jeg er kjempestolt av datteren min, og hvordan hun fyller mammarollen.


Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link: Allways On My Mind



fredag 6. februar 2015

Ligger du flatt, faller du ikke langt.




Regnet har kommet tilbake til Bergen, og snøen er på vei bort. Og selv om det ikke plaget meg nevneverdig med noen solskinnsdager, plager det meg heller ikke at snøen forsvinner. Snø er Djevelens verk, spør du meg, men det gjør du nok ikke.

Nordpå er været annerledes. Der er det storm på gang. For oss som ikke kommer til å bli berørt for mye av ekstremværet, kan jo Sirkus Regjeringen være vel så interessant å følge med på. Sirkus for folket er jo er jo alt vi trenger, sammen med brød, sies det. Og sirkus får vi. Det er lenge siden det var så morsomt å følge med på nyhetene som etter regjeringsskiftet. Det siste er at det skrikes opp om avtalebrudd fordi SP trakk tilbake støtten i saken som gikk på å kriminalisere både tiggere og givere til tiggerne. Men når Frp skriker opp om avtalebrudd, så bør en vel se det i perspektiv av de avtalene de selv gjorde med velgerne da de gikk til valg. Det var mye som ble lovet den gangen, men som ikke har blitt holdt.

I dag kan jeg lese at Krf vil ha justisminister Anders Anundsen til å gå av. For det fantes visst en avtale i forhold til asylbarn som også har blitt brutt. Disse barna har jo blitt skuflet ut av landet nesten raskere enn regnet får snøen til å forsvinne i Bergen. Bare med litt større konsekvenser for barna det gjelder enn at et akebrett blir liggende ubrukt. Det begynner å bli et kaldere land å leve i dette her, synes jeg. Hvor de som har skal få mer, og de som mangler skal få mindre. Og mye av det rettferdiggjøres ved å peke på svake grupper, og fortelle folk flest hvor skyldige eller farlige disse gruppene er. Enten det er de som ødelegger økonomien fordi de ikke vil jobbe, som for eksempel de trygdede som egentlig bare er late, eller det er de som bare vil bombe oss hele tiden, alle muslimene. Også var det tiggerne da. Der kjøres alle over en kam. Fordi det kan være noen av dem som er ofre for menneskehandel. Og ofre for menneskehandel vil vi jo ikke ha her. Unger og kvinner som blir utnyttet til å tigge og prostituere seg og alt det der. Så i stedet for å hjelpe dem og heller fokusere på dem som utnytter dem, er det er langt bedre å få dem ut så de kan være ofre i et annet land. Det er ikke rart at politiet blir bevæpnet for å passe på oss.

For de fleste av oss er likevel ikke politikk og sirkus eller skremselspropaganda alt. Livet foregår på den hjemlige arena også. Det gjelder også for meg. Og for et par dager siden tok jeg turen for å ta en kaffe hos barnebarnet og datteren min. Og det var kjempekoselig. Jenta vokser og smiler og utvikler seg. Og jeg fikk hjemmebakt kake. Mens i går tok kjæresten og jeg oss en tur ut på kafé og tok oss en kaffe. Noe vi ikke gjør så ofte. Man har jo angst, og ikke alt er like lett å få til når den kommer på banen. Bare spør Putin, som vissnok skal ha Aspergers, og av den grunn kjenner på uroen og kontrollbehovet når ting tilspisser seg. Sånn sett er Putin og jeg ikke så forskjellige, selv om jeg ikke har Aspergers syndrom. For jeg også liker kontroll. Og forutsigbarhet. Men der Putin fosser fram og tramper hardt for å oppnå kontrollen, har jeg en tendens til å ville trekke meg tilbake for på den måten å begrense verden, og gi meg selv en illusjon av kontroll. Noen ganger så mye at verden ikke blir større enn min lille leilighet. Derfor blir det verdt å nevne små ting som en kopp kaffe sammen med noen en bryr seg om, i en blogg som dette, som ikke handler om dyre damevesker eller annen overflatelykke.

Livet mitt er annerledes nå enn det var for en tid tilbake. Da jeg stort sett lå på sofaen og knasket lykkepiller og søtsaker, og etter hvert følte at det egentlig var ganske greit å ha det sånn. Sett bort fra litt heftige bivirkninger. Jeg følte jo ikke noe særlig. Du kunne tatt meg på øyet uten at jeg ville reagert. Og det betyr at jeg heller ikke følte på noe vondt. Nå når lykkepillene er long gone, føler jeg igjen. Både på godt og vondt. Depresjonen har reist for å besøke noen andre, og livet mitt har begynt å tikke litt raskere enn det gjorde en stund. Noe som har ført til at jeg synes det er greit å skrive litt blogg igjen, fra tid til annen.  

Mens jeg var deprimert og skrev lite, forsvant ca halvparten av leserne mine, viser telleverket mitt. Og det er litt trist, men ikke så mye å gjøre noe med. Ikke får jeg så mye tilbakemeldinger lenger heller, men det skyldes nok at jeg ikke er inne og svarer på andres blogger. En svarer jo gjerne litt på hverandres. Og de fleste av dem som la igjen en tilbakemelding hos meg, var de samme som jeg la igjen tilbakemelding hos. Man høster med andre ord som man investerer. Slik jeg opplevde da jeg tok turen for å drikke litt kaffe i godt selskap. Jeg fikk noe tilbake. Både i forhold til tilhørighet og gode følelser. Opplevelsen av tilhørighet er vanskelig å få oppleve om jeg bare sitter inne i min lille leilighet. I stedet får jeg opplevelsen av å stå utenfor. Noe sikkert flere enn meg har erfart.

Nå kan det jo hende at for noen er det å stå utenfor en grei ting. Eller det beste av to onder. Kanskje fordi det er det tryggeste. En risikerer jo ikke akkurat avvisninger, for eksempel, om en ikke forholder seg til annet enn tv og chipsposen. En risikerer heller ikke konfrontasjoner. Eller å bli utsatt for vold, trakasering, mobbing. Eller at temaer en synes er vanskelige blir tatt opp. Også er det alle følelsene da. Alt fra sorg, smerte, angst, til automatiske følelsesreaksjoner fordi en har blitt utsatt for ting i barndom eller voksenliv som en aldri klarer glemme, videre til det gode som en kanskje blir oppmerksom på at en kan miste igjen om en åpner opp seg selv for andre. Har man ingenting så mister en ikke noe heller. Ligger en flatt, faller en ikke langt. Det er bare det at det kan jo bli litt stusselig da, med trynet ned i parketten. Om en ikke har noe piller en kan døyve det meste med. Slik jeg hadde. Men ikke har lenger.

Og nå synes sikkert du at dette er nok å lese for denne gangen, så da runder jeg like godt av. Tudelu.

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link: Har spilt den før, spiller den igjen. Med litt velvilje kan en tenke på dem som strir verre enn oss selv, de som ikke strekker til, de som aldri fikk eller mistet det de hadde, de som ble syke, barna vi sender ut av landet, og andre vi ikke vil hjelpe, når en spiller denne sangen.


mandag 2. februar 2015

Vold løser lite.



Sola skinner på sitt mest velvillige over Bergen by. Og det er godt med litt lys, etter lang tid med nedbør og halvmørke. Likevel, alt kommer med en pris. Og i Bergen øker luftforurensningen på kalde vinterdager. Det legger seg et lokk over byen som holder giften på plass. Så fra tirsdag ble vi forespeilet at det ville bli datokjøring. Dvs at de med oddetall som siste siffer i bilskiltet kan få kjøre ene dagen, og de med partall den andre. Til værforholdene forandrer seg og forurensningen avtar. Men dette tiltaket ble utsatt. Som det ofte gjør. Hos oss er det ikke noe bedre-føre-var-prinsipp som gjelder. Så det blir sure dager for dem som sliter med pusten nå. Selv bor jeg litt utenfor byen, så jeg slipper heldigvis det verste når jeg er hjemme. Men atelieret hvor jeg arbeider tre dager i uken ligger i sentrum.  Så jeg får følge med på målingene og ta avgjørelsen om tur inn for å jobbe etter dem.  For kald og forurenset luft påvirker meg merkbart. Ikke kun mens jeg puster den inn, men også i dagene som kommer etterpå.

Søndag var jeg og så teater sammen med bonusdatteren min. Vi så stykket Våryr, du kan se kritikken her. Det var kjekt å gjøre noe sammen, bare vi to. Sett bort fra at jeg måtte parkere et stykke unna, og at jeg derfor fikk slite litt med lungene før og etter happeningen, der vi subbet oss fram i sludd og sørpe. Men forestillingen var til gjengjeld verdt å se, så litt motstand får en leve med om en skal høste noe. Jeg kan ikke slutte med alt som måtte medføre noen utfordringer. Da ville livet mitt stoppe fullstendig opp. Og det hadde vært kjedelig. Det får holde med at det går på sparebluss.

I en periode hvor jeg var deprimert og dopa av lykkepiller, var jeg ikke like flink til å stelle med akvariene mine som jeg til vanlig er. Og her en dag kom konsekvensen, da våknet jeg opp til massedød i et av rekekarene. Årsaken var trolig at det ved for sjeldne bytter av vann, hoper seg langsomt opp med giftstoffer. Og etter en tid vil den opphopningen komme til et kritisk punkt. Når de rekene jeg har i tillegg er svært vare på forurensning så er katastrofen et faktum. Så nå ble det tynnet litt ut i rekkene, kan man si. Akkurat som statistikken også viser at det skjer under dager med sterk forurensning i byene våre. Flere folk dør enn vanlig. Fordi giftstoffer hoper seg opp, og ingen tar tak i problemet. Min unnskyldning overfor rekene mine er depresjonen. Hva årsaken til de vedtaksberettigede i byene våre bunner i, er vel mer på linje med unnvikende personlighetsforstyrrelser eller feighet. Kall det hva du vil. Men som sagt, folk dør fordi våre folkevalgte vegrer seg. Det er en konsekvens de ikke kan prate seg bort i fra. Så for meg som har så dårlig lunger som jeg faktisk har, blir det til at jeg må telle på knappene i forhold til å dra på atelieret i perioder som nå. Samtidig må jeg forholde meg til dem jeg selv tenker ville sagt ”det kan da ikke være SÅ ille å gå ut noen timer”, om jeg holder meg hjemme. Men så ille er det faktisk for noen. 

I avisen i dag kan en lese at Krekar ble dømt til å ta seg en tur nordover til Kyrksæterøra. Selv om saken blir anket, og kanskje derfor likevel ikke ender opp med at flyttebil blir leid inn. Det gjenstår å se. Selv om det er friskere luft der enn i Oslo, så er det ikke sikkert at det med frisk luft er det som veier tyngst for han. Det som er mest interessant for meg i denne saken her og nå, er likevel det en kan lese i kommentarfeltet under denne nyheten. Mange av kommentarene henviser til Meling. Og jobben han gjør som advokat og forsvarer av Krekar. Nå er ikke jeg motstander av at Krekar finner seg et annet land å bo i, men etter hva jeg har fått med meg, så straffes han denne gangen for noe han kan komme til å gjøre, og ikke for hva han har gjort. Og det går jo an å tenke litt over om det er slik vi vil ha det i vårt langstrakte og karrige land.
  
Det er ikke smårusk Meling blir beskyldt for å la seg motivere av i kommentarfeltene i dag. Meling er tydeligvis en kjeltring som meler sin egen kake (ok, dårlig ordspill: Mele/Meling, ha, ha.). At det er bra vi har et system hvor enhver har rett på forsvarer, blir det lagt lite vekt på. I stedet blir det mye følelser, og i denne saken virker det som om den mest framtredende følelsen er hat. Noe som ofte skjer i kommentarfeltene i avisen våre. De er en skikkelig yngleplass for usaklige og uintelligente ytringer hvor hatet ofte kun overgås av nedrighet.

Når det kommer til hat, så har den følelsen en tendens til å virke litt som giftstoffene i akvariet mitt og forurensningen i byene våre. Det sprer seg rundt i omgivelsene og hoper seg opp. Og når det blir nok av det, dukker det opp en konsekvens. Enten det er brenning av moskeer eller stygge blikk mot islamister/jøder/troende i sin alminnelighet, eller hatuttrykk mot homser, trygdede eller andre som kan peke seg ut som lettvinte mål. (Kvifor drap du far min? Han sto så laglig til for hogg.) Og dette er jo verdt å tenke litt over i disse dager, hvor en markerer at det er 70 år siden Holocaust.

Det er ikke slik at alle muslimer ønsker å gå med bombebelte. Like lite som vi i kristne Norge ønsker å restarte korstogene. Det er heller ikke slik at nordmenn ønsker å ta til våpen for å gjenerobre Jemtland og Herjedalel og drepe alle svensker som bor der nå. Men det ER slik at i noen av oss gror hatet friskt. Det ER slik at noen fyrer opp under det av ulike årsaker. Og det ER slik at det ikke alltid skal så mye til før noen dør rundt oss når gift har fått bygd seg opp en stund. Men vold løser lite, uansett hvordan man forsøker å rettferdiggjøre den.

Dagens bilde viser en skulptur jeg har kalt "Argument", og den handler for meg om vold mot barn. Vold mot barn løser like lite som vold blant voksne.

Og med det runder jeg av dagens blogg.

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link: Vold løser lite.