fredag 16. januar 2015

Lange ermer og andre håpløse påfunn.




Selv om verden er større enn min egen stue, så betyr stuen min ganske mye for meg. Og det synes jeg den må få lov til. Slik er det også med lokalpolitikk. Den betyr også noe for meg. Livet til verden er ikke bare det som foregår bortenfor det miljøet jeg lever i til daglig. Alt er ikke kun Paris eller Afrika. Og nå står vi på trappene foran det som skal bli rushtidsavgift  i Bergen. Om jeg kommer til å ta bussen av den grunn? Neppe. Angst og buss går dårlig sammen. Noe også en ungdom i Bergen påberoper seg å oppleve som et problem. Men mister en lappen i fylla, så har en vel redet litt selv for hvordan man ligger, og må ta konsekvensene av det.

En annen ting som opptar en del folk i Bergen for tiden, er noen skulpturer som skal pryde Grieghallen en stund framover. Og kunst i det offentlige rom er vel og bra, men i dette tilfellet stilles det spørsmålstegn ved saksgangen som ledet fram til hva som skal vises, og om den som sitter på pengesekken skal styre dette valget. Denne gangen er det GC Rieberfondene som betaler utgiftene. Nå skal ikke jeg ha så mye mening om selve skulpturene, for dem har jeg ikke sett så mye av, men jeg forstår at det kan stilles spørsmål rundt både dem og om saksgangen. Noe som i seg selv ikke er et forsøk på å nedvurdere GC Rieberfondenes gode vilje. For noen år siden nøt jeg selv godt av den, da jeg fikk ta del i utsmykningen av et lite hotell her i byen.

Om en går fra sentrum i byen og enda nærmere senteret i mitt liv, som er meg selv, sendte jeg i dag ut en gratulasjon på FB til en voksen dame, som har bursdag i dag og feirer sin femogsekstiårsdag. Denne damens navn har jeg tatovert på armen min, og der har det stått i snart førti år. Jepp, i ungdommen kan en finne på slike ting. Som så mye annet en kan gjøre styrt av følelser. Konsekvensene av dette valget ble ikke så enorme at det føles nødvendig å skrive bok om det, men jeg har i årenes løp til tider merket en viss misnøye hos andre jenter og kvinner jeg endte opp med å ha et forhold til, så ubemerket har ikke valget jeg tok gått gjennom Tiden. Forslag om å tatovere også deres navn på armen, ble gjerne resolutt avfeid. Noe som kanskje er forståelig, og en grei ting for meg, for det kunne jo blitt trangt på armen etter hvert, om alle sa ja til forslaget. Ikke for det, jeg har jo to armer. Og et par bein har jeg også. Så det hadde vel latt seg løse. Et par kunne vel også fått sin naturlige plass i rasshølet. Men det var nå det. Ikke alt i livet mitt er helt ferdigfølt, kjenner jeg. Noe vil heller aldri bli det. Slik er det, vi får noen arr, og vi gir bort noen.

Nå kunne jeg jo selvfølgelig ha fjernet tatoveringen, eller tatovert noe annet over for å dekke det som var der opprinnelig, men det har jeg valgt å ikke gjøre. De få tatoveringene jeg har er som en liten minnebok, føler jeg. Jeg har levd det jeg har levd. Så jeg får stå for dem. Jeg bærer mine arr som medaljer, sang Ulf Lundell en gang. Det tolker jeg som at han ikke ville skamme seg over dem. Og slik er det med mine tatoveringer og piercinger også. Det handler om min historie. Mye av dokumentasjonen knyttet til historien min forsvant da en sjalu kjærest for noen år siden brant bildene jeg hadde samlet fra livet mitt, så det at jeg har litt blekkflekker på meg får få lov til å være i fred. Det er noe vil jeg ha med meg.

At jeg har møtt en del kvinner gjennom livet er vel naturlig, siden jeg selv også har levd noen år nå. Og det er jeg stort sett glad for, selv om noen av møtene endte med vonde erfaringer og vanskelige adskillelser. Men så får en jo i etterkant forsøke å skille ting fra hverandre. De gode opplevelsene jeg fikk forsvinner jo ikke om de ble etterfulgt av noen som ikke var fullt så gode. Det fine bare skygges for. Og vi er på en måte det vi ser. Noe som for noen kan lede til bitterhet. Likevel er vi ikke hjelpeløst underlagt våre følelser. Vi kan tenke også. Og vi kan velge. Så kanskje det i blant kan være greit å kaste et blikk rundt seg, og kanskje også ta noen skritt til side, slik at det fine som endte opp med å ligge i skygge får litt lys på seg.

Det å ta noen skritt til siden, kan jo for eksempel også få oss til å tenke tanker som at slikt som rushtidsavgift kanskje ikke er motivert av kun det å dempe trafikk. Det vil si at det kanskje finnes et ambulerende motiv, som kan ligge i skyggen av det som vises fram. Bompenger er jo ikke noe nytt, men at det har fått trafikken til å minke er vel kanskje ikke så sikkert. Det blir jo bare mer og mer biler, og det er ikke en gang noen som våger å forby pigger i dekkene. Det skal bare koste litt mer å bruke dem. Som om svevestøv lar seg påvirke av penger i seg selv. Om en virkelig var interessert i å bli kvitt litt biltrafikk og forurensning, ville etter hva jeg tror en massiv økning av det kollektive tilbudet funket bedre. Spesielt om en gjorde det billig for folk flest å ta buss der forurensningen er verst. Eller gratis. Noe som har blitt foreslått i årevis, men som heller ingen våger å gjennomføre. Det bare prates og prates, og loves og loves på alle plan, og lite annet skjer enn at det meste blir dyrere, noe som igjen går hardest ut over dem som har minst. Slik vokser skillene mellom de som har og de som mangler.

Samtidig smiler og smiler Mullah Krekar til oss fra avisene. Utover det skjer det lite med han, etter hva jeg forstår, om en ikke regner med at han kanskje skal plasseres utenfor de største byene nå, og ha en form for meldeplikt. Og dette forklares med at det skal gjøre det vanskeligere for han å gjøre noe vi ikke vil han skal gjøre, siden han ikke skal kunne reise fritt for å treffe sine kampfeller. Men de kan jo fremdeles reise til han, tenker jeg, og kommunikasjon er jo ikke akkurat avhengig av å forflytte seg fysisk i dag. Så hva er poenget? Er det noen som kaster blår i øynene på oss?

Mullahens bosted er ellers ikke så viktig for meg, men hans historie fungerer bra som et eksempel på brutte løfter og overdimensjonerte vyer. Som det er nå, så føler jeg at det blir litt tåke hele denne greia, der regjeringen forsøker å skjule det at den ikke holder det den lovte. På samme vis som en forsøker å flytte fokus når det kommer til dette med for eksempel bompenger og avgifter som skulle bort. For løftene ligger jo der, de blir ikke borte selv om tiden går, akkurat som tatoveringen på armen min heller ikke blir borte om jeg tar på meg noe langermet.

Dagens bilde viser en keramisk skulptur, og skulpturen har fått navnet Arr.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Torn



2 kommentarer:

  1. Tåkefyrster komme og går. Noen har sitt tilhold i politikken også.
    God helg.
    Klem :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Tåkefyrstene har vel relativt greie livsvilkår, så de står vel ikke akkurat på listen over utrydningstruende arter.

      En god helg til deg også Annemor.

      Bjørn

      Slett