I can't get no satisfaction

For en tid tilbake fant bonusdatteren min og jeg ut at vi skulle gå og se en teaterforestilling, kun oss to. For innimellom er det greit med litt tid sammen, hvor ikke for mange skal ha plass samtidig. Men så fikk jeg en depresjon, og det hele ble lagt litt på vent. Men nå er deppingen over alle hauger, og bonusdatteren har funnet en forestilling hun synes vi kan se. Så det blir kjekt. Forestillingen vises ved Fyllingsdalen teater utenfor Bergen, har tittelen Våryr, og handler om det å vokse opp. Dette skriver de om stykket:

Her ser vi ungdom som våkner opp til pubertetens forvirring og spenning. Ungdomstiden blir formidlet rått og ærlig til publikum.

Dette kan bli spennende. Kanskje også litt utfordrende. Selv mener jeg at jeg husker ganske mye om det å være ung, og at mye av det jeg opplevde som ungdom gjelder fremdeles. Noe jeg ikke alltid får medhold i, når jeg lanserer påstanden på den hjemlige arena. Og det kan jo hende jeg tar feil. At jeg ikke har peiling. At jeg ikke forstår noe som helst lenger. Jeg vet jo at rammen de unge i dag vokser opp med er annerledes den jeg hadde, så noe har blitt forandret. Internett har kommet til, og det finnes langt mer og variert påvirkning, både på godt og vondt.  Men jeg vet også at det å føle ting, er det samme som da jeg var ung. Det vil si at for eksempel det mellommenneskelige og de utfordringer som ligger der, ikke har forandret seg så mye som en kanskje kunne tro. Noe teaterstykket på et vis kanskje illustrerer, siden det ble skrevet i 1890.

Da jeg var ung, hadde vi ikke fotballfruer og lignende. Og fotballfruen kan en lese er litt ute og kjører for tiden. I dag leste jeg også at hun er vippet av tronen av en annen blogger. Om dette er til vår alles fordel er jeg litt usikker på, men slike blogger som Lotte Cornelia Fagerheim produserer er kanskje et godt eksempel på hva slags møl ungdom må forholde seg til i dag, men som jeg slapp unna som ung. Du kan se bloggen her.

Livet er ikke lett. Men det var kanskje lettere å leke i skogen med vennene sine, enn på de arenaer som blir tilbudt i dag. Skogen er vel uansett ikke like trygg lenger heller. Alle sorter lusker blant trærne og i parker. I Bergen er hovedparken vår blitt renset for de narkomane som hadde okkupert den noen tiår. Nå jages de rundt som fritt vilt i stedet. Men Parken skal visstnok etter hvert bli et værende sted for både gammel og ung. Selv om det kanskje blir mest gamle, og små barn på søndagstur med foreldrene. Det er ikke godt å si.  Mye av tiden til ungdom foregår ikke i det grønne, men framfor en eller annen skjerm, hvor fra livets mangfold flommer over dem i alle farger og sjatteringer. Fra det mest groteske og syke, via det som lyver for å få pengene deres, og til det som gir rom for positiv etterlevelse, egenutvikling og reelle valgmuligheter. Så det er fort gjort å gå seg bort. Det er ikke for amatører å finne tilfredsstillelse som varer lenger enn et sekund i dag, enten det er på livets overflate eller i vårt indre konglomerat. I can’t get no satisfaction, sang Stones da jeg var ung.

Jeg skrev at deppingen min er over. Og det stemmer. Jeg har til og med fått tilbake litt energi. Denne energien har medført at jeg spiser sunnere, det er både ryddigere og renere rundt meg nå enn for et par måneder siden, pluss at jeg begynner å få tilbake lysten til å lage kunst. Men energien har blitt lite brukt til å skrive blogg, og enda mindre til å lese og å svare på andres blogger. For jo, det finnes mange blogger som i utgangspunktet er verdt å lese. Ikke alle blogger er som de to jeg nevnte over her. Men så var det dette med tid da, og prioriteringer. Og hvilken retning jeg vil livet mitt skal ta nå.

En depresjon lagt bak seg kan en gjøre til et lite veiskille, om en vil. Og det vil jeg. Dette har gjort at bloggverden har havnet litt i bakleksa. Om det vil fortsette å være slik vet jeg ikke, men ting får få lov til å være det de er når de er det. Livet går i bølger, og slik er det også med interesser, evner, helse og alt mulig rart. Noe som har fått meg til å innse at det er på tide å trappe litt ned på akvariehobbyen min også. Så nå har jeg gått fra å ha elleve baljer med fisk og reker, til å ha kun sju. Og mindre skal det bli. Tanken er å ende opp med kun to, tre kar. Det får holde. Ting skal jo stelles og holdes ved like, og også fisk har rett på respekt for sitt lille liv. Noe ikke alle er enig i, om en leser kommentarfeltene på nett så ser en mangelen på empati for det lille liv fra tid til annen. Jeg tror at for noen ligger det et skille i det å være akvariefisk og det å være torsk, for eksempel. Som det også er forskjell på hund og gris. Selv om alle vet at både hunden og grisen kan føle både redsel og smerte, glede og tilhørighet. Men et dyrepoliti er visstnok på vei, kan en lese. Om dette vil bety noe i praksis gjenstår å se, men det er vel som mye annet avhengig av bevilgninger. Ord koster lite. Handling mye mer.

Det er mye dritt og mye løgn og bedrag en kan lese på nett. Men en god nyhet for noen er at Bjørk kommer med ei ny skive. Og det gleder i hvert fall jeg meg til, selv om plata er laget med utgangspunkt i et samlivsbrudd, og derfor kanskje som en bearbeidelse av sorg. Men hallo, vi har vel alle litt sorg vi bærer på. Eller har båret på. Så det skulle la seg gjøre å kjenne seg igjen. Følelser er følelser, i dag som for hundre år siden.

Jeg skulle gjerne ha lagt ut en link til Bjørks siste, men den fant jeg ikke (ligger visstnok på iTunes). Så dagens link blir til en annen liten ting jeg fant hvor Bjørk er med.

Dagens maleri viser Krobia sp. xingu red cheek. Det er en ciklide som blir ca 15 cm stor, og opprinnelig lever i elven Xingu i Amasonas. Xingu River og områdene rundt står i fare for å miste mye av sitt mangfold på grunn av en enorm dam som skal bygges. Selv har jeg seks stykker av denne fisken. Og de er blant dem jeg fortsatt vil beholde. 

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Bjørk & PJ Harvey