onsdag 30. desember 2015

Ha en godt nytt år.



Det går mot nyttår. Og ute blæs det så det rister i huset. Snøen er borte igjen, og lyspæra i taket på kontor/akvarierommet mitt har tatt kvelden, så jeg sitter her og skriver i tussmørket. Men det er lite med troll og tusser å se her likevel, i denne blå timen, også kalt Madrugada.

At nyttår står for døren, betyr at snart er det tilbake til hverdagen igjen. Og i år frykter folk at økonomien skal bli dårligere, kan en lese i en nettavis. Jepp, det lot seg gjøre å lese det. For ikke alt er lagt opp slik at du må betale for å lese nyheter enda, selv om det strammer seg til. For ikke lenge siden sto det en artikkel i en avis om hvordan de med dårlig økonomi kunne få det litt bedre. Men du måtte betale for å få lese det som sto av råd, så der har du den. Jeg vet ikke om et av rådene var å ikke bruke pengene på ting som lover noe på nett, for mmmnei, jeg betalte ikke.

En annen ting en kan lese gratis i dag, er at en gruppe gatekunstnere henger opp bilder rundt i Bergen, og oppfordrer folk til å stjele dem. Uten at jeg kan se at det er å stjele om en blir bedt om å ta noe med seg. Hva jeg ellers skal mene om saken vet jeg ikke helt, men de fikk da litt blest rundt seg selv og kunsten sin, noe som ikke er lett i dag. For media liker best å skrive om negative saker, ser det ut til fra mitt ståsted. Noe som igjen er med på å forme oss. Og får oss til å frykte ting som økonomien eller flyktninger eller mat av forskjellige kategorier. Sist var det bacon. Men betale for frykten skal vi.

Nå som det går mot nyttår, er det kanskje for noen slik at de tenker tilbake på året som har gått. Og skal jeg selv gjøre det, så må jeg konsentrere meg litt, for årene og dagene går liksom i ett, og det er litt vanskelig å skille det ene fra det andre. Men sånn jevnt over tror jeg året har gått stort sett greit. Og selv om det har vært noen bumper, så har det også vært noen rette strekninger med fart og vind i håret.

Når det gjelder året som kommer, håper jeg det også blir til å leve med. Både på privaten, med helsa og med tanke på mitt kunstneriske liv. Jeg har kanskje en tendens til å bekymre meg i blant, men på den andre siden er jeg ofte optimist også. Om noen dager skal jeg for eksempel til øyelege, fordi jeg for en stund tilbake fikk påvist en mulig bindevevsykdom de kaller Pseudoxanthoma Elasticum. Denne tilstanden kan i verste fall blant annet føre til tap av synet. Men foreløpig ser det greit ut (ha ha, ser greit ut, tok du den?) så jeg har ikke begynt å bekymre meg altfor mye. Det går nok bra. Og det er jo likevel nok av andre ting en kan bekymre seg over, så det skal nok ikke stå på det i året som kommer.

Selve nyttårsaften blir det kun kjæresten og jeg som feirer sammen. Så den blir ganske rolig, og det synes jeg er greit. Ingen fyllekule, selv om det kanskje blir en juleøl og en liten akevitt til maten. Og raketter og sånt har vi ikke svidd hundrelapper på, så jeg slipper å få en sånn en i øyet i hvert fall. For vi sitter nok inne klokka tolv og ser på showet gjennom vinduet. Men litt pinnekjøtt havner nok på tallerken i løpet av kvelden, og dressen må vel tres på kroppen, selv om øverste knappen i buksa byr på en utfordring, og hvitskjorta kanskje har begynt å gi assosiasjoner i retning en litt trang kondom over noe litt for mykt. Sånn er det, men ingen grunn til å henge seg i slipset av den grunn. Slaget om kiloene er ennå ikke tapt, og snart kommer våren og jeg begynner å gå turer igjen.

Til slutt vil jeg ønske deg som leser Vannlandet et godt nytt år. Jeg håper året som gikk ikke ga deg for mange utfordringer, og at året som kommer vil bringe deg mange gleder. Kanskje mistet du noen du var glad i dette året, kanskje får du fortsette å være glad i noen du har kjær, eller kanskje du vil møte noen du får vokse sammen med i året som kommer. Livet er det det er. Det gir og det tar. Det byr på gleder eller sorger og både og, pluss litt av hvert og enda mer. Det er greit å drømme om et liv, lov til å sørge over et liv, lov til å lengte og til og med lov til å frykte livet. Alt har sin årsak. Men alt har også en konsekvens. Så innimellom alle følelser en måtte kjenne på, er det greit med litt realitetsorientering i tillegg. Tenk litt på det. For ofte ender en da opp med å kunne titte litt nærmere på hvordan en forholder seg til det som er, og kanskje kan en da på en god dag se at det finnes litt å hente der. Uansett får du ha lykke til.

Dagens bilde fikk tittelen Madrugada, og er et av de første bildene jeg malte. Men det finnes ikke lenger. Jeg malte over det. For slik er det i blant, at noe må vike for at noe nytt skal få plass. Slik natt må vike for dag i den blå timen. At maleriet Madrugada ikke finnes mer, betyr likevel ikke at prosessen med å male bildet var bortkastet. Og slik er det kanskje med livene våre også. Det at noe ble borte, betyr ikke at det var bortkastet tid mens det varte. Så ta vare på det du møter eller får gi av verdi i året som kommer. Invester i dagene dine, gled deg over det gode du har møtt, eier eller ser fram til å møte, og ikke bli som avisene, som lever av dårlig nytt. Livet er mer enn dårlig nytt eller skrytebilder på FB. Og det er du også. Samtidig er du mer enn det du kan ta på eller vise til her og nå, du er også alt det du har gjort, tenkt, følt og drømt, alle tårene, alle kjærtegnene, latteren, sinnet, trøsten du ga noen, alt sammen er deg. Og enda mer skal du bli i året som kommer.

Ha et godt nytt år.

Bjørn

Dagens link:





søndag 27. desember 2015

Noen små romjulstanker.




Og så kom den &¤%¤»»# snøen. Da jeg våknet grytidlig i dag, sånn ca halv ett på formiddagen, var det hvitt ute. Og nå, ca kvart på to, glimrer fremdeles brøytebilene med sitt fravær her jeg bor. Eneste trøsten er at snøen nok ikke blir liggende så veldig lenge, om en skal tro det som står i avisen.

Men det var nå det. Inne har jeg det varmt og tørt og det blåser lite, utover luften som måtte settes i bevegelse av de små puffene og rapingen som skyldes fordøyelse av all julematen jeg har stappet i meg de siste dagene. Så jeg får bare roe ned og nyte det som nytes kan. Egentlig skulle jeg vært over hos kjæresten for å spise litt ribberester fra i går, men det ser ikke ut til skje. Jeg har en bakke her jeg bor, som går fra utfor når jeg drar ut, til motbakke når jeg skal hjem igjen, og den kan være utfordrende å komme opp. Til gjengjeld har jeg utsikt over sjøen og hustakene nedfor meg her jeg sitter og skriver romjulsblogg, så alt har sine forskjellige sider. Få opplevelser er så absolutte at de er fullstendig ensidige. Men det skal jeg komme tilbake til.

Hos deg har det nok også kommet til romjul. Og om du har feiret julen, har det kanskje endt litt ribbe, pinnekjøtt, reinsdyr, torsk eller andre tradisjoner mellom tennene på deg, i pausen mellom marsipan, nøtter og julekakefråtsingen. Selv føler jeg magevolumet har økt betraktelig. Og det skjedde fort. Så kjapt at allerede førstedag ble det for utfordrede å få på seg dressbuksa. Men hallo, hvem er ikke glade for å slippe dressbukse uansett. Vi ble ikke alle født inn i mellomledersiktet eller meglerstanden, like lite som vi alle ble født med ski på beina.

Med jul følger det gjerne gaver. Og det igjen medfører nok for de fleste litt spenning, glede eller skuffelser. For mitt vedkommende fant jeg kun fine og artige overraskelser som jeg kunne leve godt med bak det glansede papiret og fargerike bånd. Eneste lille utfordringen var en hettegenser jeg fikk fra døtrene mine. Selv om jeg ikke går med dress til daglig, så er jeg heller ikke på hettegensernivået. Og attpåtil var den den lys grå. Hallo, jeg går i svart. Alltid svart! Men etter å ha prøvd og tittet i speilet og funnet ut hvordan hetta skulle legges når ytterjakka kom på, ble det slett ikke verst. Så nå blir det en ny stil på bestefar framover - oh yeah, motherfucker. For det stoppet ikke der. Jeg fikk også en ulltrøye til å ha nærmest huden. Blå. Himmelblå!  Og kjøkkenredskaper i regnbuefarger! Så dette blir moro. Jepp, det føles faktisk litt greit at ikke alt skal være svart lenger. Så får jeg heller ta jobben med å skille skittentøyet mitt etter fargeskalaen. Uff, alt en skal måtte klare for å henge med på motefronten.

Jeg håper du også fikk en fin jul i år. Hos oss har dagene fram til nå blitt fylt med familieselskaper, men også mye tid for kjæresten og meg i tosomhet. Og det har gjort godt. Plutselig fikk jeg både tid og rom til å kjenne på gode følelser, som lett blir lagt litt på vent, når hverdagens kvernsteiner langsomt, men sikkert maler så mangt til støv. Det å være to voksne sammen og kunne føre voksensamtaler uten avbrytelser er noe vi alle trenger, om vi er over puberteten. Alt blir så rolig og stressfritt oss i mellom når vi er alene, og ingen timeplaner hyler etter oppmerksomhet. Selv om jeg stresset litt i går, da det var tid for sprø svor på ribba. Men det var helt unødvendig stress, for svoren ble sprøere enn den psykeste, og var nok den mest vellykkede ribba som ble servert i dette vårt vinterkledde land denne jula, med god margin. Så der har du meg, jeg er ikke bare gangsta i hettegenser, jeg fikser ei ribbe også – yo, man!

Utenfor har noen barn begynt å leke i snøen nå. Og jeg kan høre frydefulle hyl og latter. Så snø har også denne siden ved seg. Ikke skiller den mellom folk heller, for disse barna kommer ikke fra Gol eller Kirkenes eller Bærum, de er mørke i huden og kommer opprinnelig fra Eritrea. Og faren deres har dradd fram snøskuffa, ser jeg, så da blir det framkommelig utenfor døra også. Sjøl har jeg ikke lenger pust nok til den jobben, så det er godt noen andre har det.



Klokka har blitt halv fire, og det begynner å mørkne ute. Det følelse litt merkelig, siden det bare er tre timer siden jeg sto opp. Brøytebilen har jeg ennå ikke sett noe til, men den kommer vel etter at regnet har fjernet det meste av det hvite teppet om en dag eller to. Gjerne på natten, slik at jeg vekkes. Natten gir jo overtidslønninger. Og er snøen borte kan en jo alltids pøse på med litt salt, bare sånn for sikkerhetsskyld. Merkelig at det skal være så vanskelig å få det til når det virkelig trengs.

Snø eller ikke snø, jeg vil ønske deg noen fine dager resten av denne romjulen. Enten du er frisk eller syk, har smerter, sorg, lengsel, fortvilelse eller angst du kjenner på, så håper jeg det blir rom til noe som føles bra for deg også. Det ligger jo gjerne der til anvendelse, om enn litt stille og bortgjemt innimellom det som kanskje roper høyest.

Det  øverste bildet er tatt av yngste datteren min, og er fra en tidligere jul, da vi måtte stå en stund og vente, for så å kjøre kolonne over fjellet. Bilde nummer to er det samme datter som har tatt, motivet er fra huset vi en gang hadde, og viser grillhytta på verandaen vår. I dag er huset og grillhytta long gone, og jeg selv bor i en liten leilighet alene, etter at ungene mine flyttet ut herfra og etablerte seg på egenhånd. Slik går det i blant for noen og en hver. Det er likevel viktig å huske på at en forandring ikke må føre til noe dårlig, selv om det kan gjøre vondt når en står midt oppe i den. For mitt vedkommende føles det i dag som et lykketreff at det gikk slik det gikk. Ungene mine står nå støtt på egenhånd, jeg selv har funnet fram til nye rom i og rundt meg selv, jeg har har begynt å male, blitt bestefar og har vært sammen med fine kjæresten min i snart ti år, og hvem faen trenger egentlig grillhytte.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:







onsdag 23. desember 2015

Litt om julen - hva den er, og hva den ikke er.




Det er lille julaften. Ute regner det. Mange vil nok savne julesnøen, men det gjør ikke jeg. Jeg savner snø omtrent like lite som jeg savner...eh, la oss stoppe der, kanskje. 

Det jeg imidlertid uten blygsel kan si jeg savner, er bilen min. For den havnet på verksted i går, etter at ladelampen plutselig begynte å lyse rødt kvelden før. Arrgh, jeg hater sånne overraskelser. Denne gangen er det vel dynamoen eller noe som må skiftes. Så nå håper jeg at det blir fikset i dag, for hvis ikke blir jeg uten bil til over nyttår. Og det blir problematisk for meg. I dag og i går var jeg så heldig å få låne bilen til svigerinnen min. Og det sparte meg for en del bekymringer.

Men det var nå det. Jula kommer uansett - bil eller ikke bil. Og i kveld skal kjæresten og jeg pynte treet og kose oss med gløgg og antagelig spille noen julesanger. Den store julestemningen er ikke helt på plass enda, kjenner jeg, men litt tre med glitter og lys og noen nisser strategisk plassert, hjelper vel på, antagelig.

Ellers feires denne jula uten unger på julaften. Sånn er det annen hver jul. Så i år blir vi kun fem voksne rundt bordet. Min yngste datter feirer med samboer og svigerfamilie i Kristiansand, min eldste med samboer og svigerfamilie her i Bergen, mens Beates barn er hos faren sin denne julen. Koselig blir nok julekvelden uansett, selv om jeg allerede nå også kjenner på et savn. Men pinnekjøttet smaker helt sikkert fortreffelig, slik det alltid gjør. En får forsøke å fokusere på det positive. 

Førstedag blir det det tradisjonen tro klippfisk hos svigermor, mens andredag kommer eldste datteren min med samboer og barnebarn til Beate og meg, på ribbemiddag med pølse og medisterkaker. Så vi skal ikke gå sultne. Og selv om det sies at noen velger grandisen i jula framfor mer tradisjonsbærende mat, så gjelder ikke det hos oss. Litt tradisjoner må en forsøke å bevare. En må ikke alltid går for det som er lettvint, selv om en skulle klare å hoste opp noen tvilsomme unnskyldninger for hvorfor en kan tillate seg det. Selv er jeg en ivrig forkjemper for at julen skal være mer enn det en kan slippe unna med, det som er lettvint, eller kun gaver og overfladisk moro. Det går an å tilføre julen et lite snev av både estetikk, ettertanke, alvor og det å se hverandre i stedet for kun egne behov, uten samtidig å dra det til ytterligheter.

I år får jeg jeg høre sølvguttene synge julen inn, siden ingen unger hyler eller skriker eller krangler eller ler eller roper pappa, pappa, jeg har bæsja på meg. Det siste er forresten en stund siden nå.

Sølvguttene har vært en viktig tradisjon for meg. Jeg får likevel nesten aldri fred til å høre på dem slik jeg vil. Men i fjor fikk jeg det. Både voksne og barn holdt seg litt unna og ga meg ro og fred den lille stunden. Men da savnet jeg bråket. Og fellesskapet. Jeg satt jo der alene foran tv, og lette med blikket blant de syngende guttene etter han som har det slik jeg hadde det da jeg vokste opp. Dvs ikke så veldig bra. Så sånn er det i blant, en maser og kjemper for noe en vil ha, men får en det, oppdager en at det kanskje finnes annet som er viktigere. Og da føler en seg litt snytt. Evig eies kun det tapte, sies det i blant. Og slik er det vel kanskje på enkelte plan for noen og enhver av oss.

I morgen synges julen inn. Og du skal møte den. Du skal møte den alene eller sammen med noen. Er du heldig skal du feire den med noen du har et godt og avslappet forhold til. Men enkelte kan kanskje også komme til å feire julen sammen med noen de har et anstrengt og vanskelig forhold til, og med rommet fullt av elefanter eller kameler som skal svelges. Og elefanter kan ta stor plass, i blant så stor at det føles vanskelig å få puste. Mens kameler kan være tungt å få ned. Og skyller en dem ned med for mye juleøl eller akevitt for å få litt mer glid på saker og ting, oppstår det kanskje andre utfordringer i stedet. Så mitt råd er å la elefanter og kameler få være det de er denne ene dagen, og ta det litt rolig med akevitten, krav, gammelt nag og vanskelige følelser, slik at noen gode følelser kanskje også kan få lov til å finne sin plass. Det blir kanskje ikke lett for alle, men spesielt om det er barn tilstede, er det likevel nødvendig.

Det at voksne i blant opplever julen som vanskelig, har gjerne sin årsak i blant annet vanskelige følelser knyttet til minner, og vanskelige minner trenger en ikke gi dem som er barn nå. I stedet kan en forsøke så godt en kan å gi dem gode minner, og solide knagger å henge ting på. Disse gode minnene trenger ikke å bygges på at barna får totalt frie tøyler. Julen er ikke ment å være en fornøyelsespark eller lekeland der barn må få lov til å gå av skaftet fordi vi selv ikke klarer å oppfylle voksenrollen og kjenner på en dårlig samvittighet over mulig grensesetting, like lite som julen er en bar, boksering eller en psykologtime for de voksne, der de etter hvert som akevitten og juleølet tømmes, legger på bordet sin egen opplevelse av urettferdighet, sorg eller sinne.

Det var følelsene. I tillegg til følelser, er julen knyttet til økonomi. Julen er dyr. Og kjøpekortene dras flittig. Noen tar også kredittkortene i bruk. For vi vil jo så gjerne leve opp til barnas ønsker, samfunnets krav og en standard som kanskje har gått litt av skaftet, men som vi likevel gjerne vil eller føler vi må være en del av. Og det er nok slik at det kanskje blir et høydepunkt for et barn å få det de har ønsket seg i gave på julaften. Likevel, ikke alle har mulighet til å gi bort en iPhone, tv, datamaskiner, nettbrett eller andre altfor dyre ting til ungeflokken. Så om du kjenner på dette, så trøst deg med at edruelige, tydelige, trygge og synlige rammer er den aller beste julegaven vi kan gi våre barn og barnebarn.

Og nå ringte de fra bilverkstedet. Jeg får igjen min gamle Golf i ettermiddag, yeiiii! Snakk om julegave! Men det koster meg seks tusen fire hundre for ny dynamo - urk. Så nå er jeg glad jeg ikke kjøpte iPhone til ungene, for da hadde det blitt krise i januar. Og det vil vi jo ikke ha. Kriser er noe herk. Jeg savner kriser like lite som jeg savner snø. Og snø savner jeg like lite som en gaffel opp i ræva. Sånn er det med den saken. Nå er det sagt. Og nå logger jeg av Vannlandet for denne gangen, men kommer nok tilbake i romjulen om jeg ikke har spist meg ihjel. Så om noen får lyst til å titte innom, er jeg nok her.

Jeg ønsker deg som leser dette en riktig god jul, og håper den blir ganske lik det du ønsker deg. Om den ikke blir det, så ønsker jeg deg lykke til med det også. Husk at alt ikke må være perfekt. Inne blant alt det uperfekte ligger det også mye rom, som kan brukes til noe av verdi.


Dagens bilde ble tatt for et par dager siden, og viser barnebarnet og meg selv som spiser pepperkaker. Noen må jo jo ta seg av den jobben også.

God jul til deg.

Bjørn.


Dagens link:





onsdag 16. desember 2015

Og hvem faen er Josef K?




Det går mot jul. Og det har gått fort. I mitt hode er det ikke lenge siden løvet ramlet av trærne. Fordelen med at tiden går kjapt, er at snart er sommeren her igjen. Det ultimate hadde likevel vært at opplevelsen av høst og vinter hadde vært unnagjort i løpet av ei uke eller to, mens sommeren i stedet hadde vært en god del seigere i draget. Men slik er det ikke, og det hjelper lite å drømme. Så tiden slentrer eller løper som den selv vil, og spesielt raskt løper den rett før den treffer kjerringa på julekvelden. Men her er det meste under kontroll. Det gjenstår et par gaver og innkjøp av ribbe og pinnekjøtt, men det skulle la seg bringe i havn uten de altfor store utfordringene. Og etter det er det bare å lene seg tilbake og flyte gjennom romjula og nyttår. Iblandet alt det julen innebærer av mat, fridager, fellesskap med de som lever, og sorg over de en måtte savne. Og på nyåret får vi nye medlemmer ved atelieret hvor jeg arbeider. Tre stykker. Og det skal bli kjekt. Det gjør alltid noe med dynamikken når det begynner noen nye.

Ellers hadde jeg ikke tenkt å skrive så mye i dag. Dagene går og jeg går med dem. For tiden tester jeg ut litt nye teknikker på malefronten, og synes det er ganske spennende og inspirerende. Trikset er å legge bort alt som minner om prestasjonspress, og i stedet prøve å leke litt. Det en leker jo ikke resultere i noe stort. Om det ikke funker kan jeg i dette tilfellet bare male over det igjen, og gjøre noe annet. I blant er det slik at det er prosessen som er det viktigste. Selv om Josef K kanskje ikke ville vært enig i dét utsagnet. Og hvem faen er Josef K, tenker kanskje du nå.

For et par dager siden laget jeg sitronsnipper. Ingen stor kunst dét, kanskje. Kort fortalt er det boller med sitron og smørfyll, og perlesukker på toppen. Den prosessen var også grei, men resultatet kanskje viktigst, tross alt. Og nå har jeg noe godt å sette tenna i en stund framover, om jeg skulle bli fysen utpå kveldingen.  Og det blir jeg nok. Det skal ikke stå på det.

Dagens bilde viser et av brettene med bakverk. Jeg lagde to.

For et par dager siden fikk jeg en privat melding på FB fra en dame som sliter med angst. Hun leser bloggen min, og fikk lyst til å fortelle meg at hun for første gang hadde klart å gjennomføre noe som var ganske vanskelig for henne. Sånt gjør godt å få oppleve. Både for henne og for meg. For hennes del i form av en stor seier, og for meg fordi hun følte at jeg var verdig å få ta del i den gode nyheten.

Og med denne lille hverdagsskildringen fra Vannlandet, runder jeg nå av for denne gang. Dagens planer er en rusletur med kjæresten for å bruke ben og lunger litt, kanskje blir det også handling av julegave til barnebarnet. Og får jeg lyst, løper jeg kanskje i gang en fiskegryte så jeg har til middag noen dager framover. Det begynner å minke på lageret i frysen. Akvariefiskene mine burde vel også få litt rent vann. Det er mange kanskje knyttet til denne dagen, med andre ord, men det er kanskje like greit i blant.

Og helt til sist: 

Josef K er hovedpersonen i Kafkas Prosessen.

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link: 


lørdag 12. desember 2015

Litt om en seljekvist i vårvind, og andre tandre verdier.




Det finnes en tid for alt, nå er det tid for blogg. Litt tidligere i dag var det tid for å stå opp, og så ble det tid for kaffe og ei skive med jordbærsyltetøy. Noe som er en del av en innarbeidet rutine her på berget. Hver morgen, akkurat det samme. Eneste som varierer er tidspunktet for når jeg kvelver meg ut av leiet. I dag ble det tid for denne oppstandelsen ca. halv tolv. Men så var jeg også sent i seng i natt. Etter å ha sittet oppe for å glo på idiotkassa noen timer. Blant annet så jeg på konserten for fredsprisvinnerne. Der gamle AHA var med. Og greit nok det, de har aldri vært mine favoritter, men går an å høre på. Dessverre ble de etter hvert koblet sammen med en ung fremadstormende Kygo, som hakket på noen tangenter med lyd som fra et barns lekepiano, uten at det egentlig tilførte AHA noe å skrive hjem om.  

Men det var nå det. Jeg har aldri vært en dyrker av de sterke eller de som vil framstå som den høyeste eika i skogen, jeg har mer hjerte for det sårbare, og for dem som våger å være det. Jeg påvirkes mer av det tandre enn av bautaer.  Så derfor var det langt bedre med innslagene til Aurora. Det er noe sart og sårbart over den dama, som treffer meg. Samtidig som det også er styrke over henne. Litt som en seljekvist i vårvind. Eller en hvitveis som balanserer sine kronblad på en stilk som kan virke altfor tynn til å bære en slik vekt og skjønnhet. Seljekvister tråkker ikke over noen på sin vei mot lyset. Heller ikke hvitveis. Og om seljekvistdansen med fingre som en eng av hvitveis er en spontangreie for Aurora, eller regissert og tenkt ut på forhånd for å pirke borti en eller annen streng hos meg, vet jeg ikke, men jeg lar meg villig forføre av både musikken og dansen uansett.  

Det at noe er regissert betyr ikke at det er dårlig. Både dans, teater, film og bildende kunst har elementer av målretting, planlegging og tidligere erfaringer i seg. Akkurat som musikk. Det er sjelden noe er totalt spontant og dønn nytt. Og det er kanskje like greit. Om vi alle skulle vært nødt til å spontant finne opp hjulet hver dag, ville det blitt lite tid igjen til videreutvikling og finpussing av det, slik at et tannhjul neppe ville fått se dagens lys. Det eneste vi ville oppnådd var en helvetes masse hjul som vi ikke helt ville visst hva vi skulle bruke til. Hjulet ville blitt verdiløst.

Det å ikke gjøre alt spontant hver eneste dag, hjelper oss til å få et bedre liv, tror jeg. Det ville blitt kjempeslitsomt å skulle være spontan hele tiden. Og vi ville blitt litt for sårbare overfor tilfeldigheter enn godt er. Selv om spontanitetgudenes messende tilbedere nok vil vri seg av smerte over et slikt gammelmodig utsagn, så er det nå en gang slik at forutsigbarhet og litt oversikt over konsekvenser og muligheter må til på de fleste områder. Å kaste seg spontant ut av et fly før en har sjekket om fallskjermen er skikkelig pakket og festet til kroppen er neppe et sjakktrekk som vil lede en til seier i spillet. I stedet blir det nok rimelig kjapt klart at det i stedet blir game over.

Spontanitet er greit. Og til tider veldig bra og forløsende. Spontaniteten gir oss overraskelser og gleder og i blant hjelper den oss til å bryte grenser vi kanskje ikke trenger i livene våre. Men jeg tenker at de som avgudsdyrker dette med at spontanitet og kreative krumspring skal være så mye bedre enn alt annet, er i stand til å hevde slike ting fordi kontrollen og forutsigbarheten kanskje ligger som en motorvei i livet deres. Hele grunnmuren i dem er kanskje en trygg forankring for dem selv og det livet de har. Det vil si at de neppe slipper festet i den kontrollen de eier utover det å vifte litt spontant med lilletåa, eller på annen måte egentlig risikerer noe. Det er en stor forskjell mellom det å vifte med tærne med ræva solid plantet på bryggekanten, og det å skulle gjøre det om du er alene ute i et frådende hav, der du finner dem som virkelig har mistet kontrollen og forutsigbarheten.  Kanskje er det slik at de som ligger slått til jord eller har blitt frarøvet landfeste, gjerne etter hvert vil forstå at det de trenger i tiden som kommer kanskje ikke er spontanitet. I stedet er det forutsigbarhet. Noe trygt og stødig. En form for solid tau å klatre opp ved hjelp av. En trosse. Ikke en hyssing du tilfeldigvis fant. Vi kan ikke alle være Espen Askeladd.

Et solid tau kan komme i mange former. Det kan være i form av andre mennesker, familie, venner eller bekjente, som en våger å stole på at vil være der også i morgen. Det kan også komme i form av et arbeid, rutiner, rotfestede verdier eller konkrete mål. Slike forankringer fungerer langt bedre enn et spontant ennattsknull med en fremmed fordi rastløshet, ensomheten eller angsten ble for stor til å bære alene. På samme måte kan en del rutiner og målsettinger i hverdagen fungere langt bedre enn en et spontant drag av kredittkortet, og så et påfølgende jump over land og sjø til sol oh yeah - paaartytiiime. Alt har sin tid og sin arena, sine muligheter og risikoer. Både spontanitet og planlegging er elementer vi kan bruke til å berike livene våre, men vi må få dem til å fungere i forhold til hverandre. Finne en slags balanse. Porsjonere det. Blir det for mye av enten det ene eller andre, vipper det raskt over i noe som vil få en eller annen konsekvens vi ikke nødvendigvis bør ønske oss. For mye forutsigbarhet og kontroll kan bli som en tourniquet, mens kun spontanitet kan ende som ei åpnet pulsåre. Slik at du blir avhengig av en konstant blodoverføring for å oppnå en fornemmelse av kontakt med liv.

Dette var noen tanker fra Vannlandet en vanlig lørdagsformiddag. De framstår neppe som ei eik i skogen, men kan kanskje for noen framstå som en liten påminnelse om de verdier som ligger i det litt rutinepregede. Det vanskelige. Det utfordrende. Det som krever utholdenhet og vilje.  Det som på sikt kanskje gir livet litt mer innhold enn det som bare skal være spennende eller hysterisk morsomt hele tiden. Jeg kjenner at jeg ender opp med et behov for å uttrykke respekt overfor de som kanskje ikke alltid framstår som best eller størst eller sterkest, men på tross av egne utfordringer står opp hver morgen, får barna på skole eller i barnehage til rett tid, eller hjelper noen gamle eller syke som ikke lenger klarer det selv. De som hver dag sørger for middag på bordet, og er der for noen, eller kanskje bare for seg selv. Selv om det kanskje er andre ting som lokker, og de må overtale eller tvinge seg til å gjør det som er best på sikt, i stedet for spontant å gå for det som virker lettest tilgjengelig eller belønnes med medaljer.

Dette bør videre også være en hyllest til dem som møtte en vegg, men møysommelig og trutt stabler seg på bena igjen. Det er en hyllest til de som har konstante smerter, men utfordrer dem og bruker dagene til å gjøre noe likevel. Selv når det å finnes kan være en utfordring stor nok i seg selv. Det er en hyllest til de som må møte sin egen angst hver enste dag, og gjør det, selv om de gjerne spontant skulle lagt seg ned og vært helt stille så ingen kunne se dem.  For spontanitet er ikke kun noe som hjelper deg framover, spontanitet kan like godt være knyttet til unnvikelser. En spontan flukt fra hverdagens utfordringer. Eller en flukt fra kontemplasjon, stillhet og det å møte sitt innvendige jeg; en rastløshet som har sitt utspring i noe vi ikke vil eller er i stand til å nærme oss. Slik at spontaniteten transformerer seg til selv å bli det toneangivende, forutsigbare og gjentagende, uten at vi kan se det eller våger å se det i vår til tider paniske jakt på mening, syndsforlatelse eller smertefrihet. Noe jeg sikkert også kunne skrevet mye om. Men nå har jeg vel skrevet for mye allerede, så jeg får runde av på min sedvanlige måte, før for mange løper skrikende av utålmodighet vekk av Vannlandet, mens de river av seg håret og stanger seg til blods i hva enn det nå måtte være de bruker å stange i.

Dagens bilde viser noe sårbart, av spagetti og marshmallows.

tander a5 (fra fr., av lat. tener 'sart, sped') sart, sped
se t- og svak ut / t- hud ømfintlig, sensibel / en t- person fintfølende

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:






onsdag 9. desember 2015

Det er ikke julen som skal eie deg, men du som skal eie den.



Dagens øverste bilde i Vannlandet er ikke så veldig spennende å se på. Det skyldes at det viser et maleri der motivet har blitt malt over – utradert - by, by, finito. For slik blir det i blant, at selv om jeg har arbeidet med et motiv i noen uker, må det likevel i blant si takk for seg.

Det å male over et bilde oppleves ikke som spesielt utfordrende. Det er jo en grunn for at det skjer. Og den grunnen veier gjerne tyngre enn den som sier at jeg har brukt tid og energi på det, eller at det jeg har gjort er greit nok, når jeg likevel vet at arbeidet ikke helt holder mål. For greit nok er ikke en standard en bør strekke seg mot, der den ligger og smiler sammen med «Dette kan jeg vel slippe unna med». Likevel har jeg en side i meg, som forsøker å overtale meg til å stoppe nettopp ved det jeg kan slippe unna med, og så gå i gang med et nytt bilde.

Dette betyr ikke at et bilde jeg anser som verdig en utstilling, har nådd et punkt jeg er fornøyd med.  Men det er en forskjell mellom det å slippe unna med, og det å innse at en har kommet dit en evner. En evne er jo kun et potensiale, ikke et begrep som sier at en er i mål, mens det å slippe unna med er en unnvikelse. Det betyr at jeg ved for eksempel en utstilling, kan se at det jeg stiller ut ikke holder samme nivå som det jeg i mitt hode ser på som mulig. Utstillingen viser kun hva jeg var i stand til da jeg malte bildene. Og det må jeg leve med. Mens jeg tenker at neste gang blir det kanskje bitte litt bedre. Og så får jeg ta imot eventuelt ros over hva jeg klarte, og ikke snakke meg selv ned fordi jeg ikke klarte alt.

Jeg tenker at denne holdninger er noe det går an å ta med seg inn i andre deler av livet også. Og ikke minst nå når julen står for døren. Det er lett å kjenne på en trang som sier at alt må være perfekt og tilrettelagt etter diverse regler på julekvelden. Uten at alt er perfekt, blir mye som ellers er bra fort minimert og kanskje ødelagt. Og det er lett å kreve av de en har rundt seg at de må leve opp til denne standarden en har tatt eierskap i, og gi sitt bidrag for at den skal oppfylles. Det finnes jo tradisjoner, må du forstå. Så sånn har vi det hos oss. Noe som kan bli en liten utfordring, når nye personer med egne ønsker om å følge opp tradisjoner kommer inn i bildet, ved for eksempel inngifte. For det handler jo ikke nødvendigvis om en standard, det handler kanskje like mye om eierskap. Og hånd i hånd med kravet om eierskap, går ønsket om makt og underkastelse. Selv om vi gjerne kaller det et ønske om forståelse og respekt. Overfor oss og vårt.

Men er det nå så viktig? Må alt være slik vi selv vokste opp med, til evig tid? Eller er det slik at det er mulig å gi litt slakk, og la imøtekommenhet og samhold veie tyngre enn eierskap?

I julen har mattradisjoner en stor betydning for mange. Det skal gjerne være riktig sort, og riktig tilberedt. Hos oss spiser vi for eksempel pinnekjøtt på julaften. Og det er helt greit, selv om jeg er vokst opp med griseribbe, surkål og medisterkaker. Da barna mine var små, løste vi denne konflikten mellom tradisjoner på den måten at vi serverte begge deler på julekvelden. Det var en løsning som var mye bedre enn en krig og krav. I dag løser kjæresten og jeg det ved å ta ribben andre eller tredje dag. Det har aldri vært noen egentlig kamp rundt dette oss i mellom. En får og en gir, og det bør kanskje være det en har fokus på i julen. Og ikke jeg, jeg, jeg, mine tradisjoner mine, meg, meg, meg. Det er ikke jula som bestemmer over deg, men du som bestemmer over den. Det gir deg muligheter, ikke en innskrenkning av dem. 

Det er ikke den riktige oppskriften på kålrabistappa som gir jul, men det at en spiser den sammen. Og de som holder julen og de som kommer på besøk, er kanskje best tjent med et forsøk på å se på denne ene kvelden som en mulighet til nærhet og fellesskap, i stedet for en arena for oppfyllelse av alle tradisjoner eller ønsker en måtte ha med seg i bagasjen. Og går ikke det for alle, får vi heller la Tanta Pose få rasle litt med sablene, og ikke dra våre egne sverd samtidig. En strid mellom viljer har alltid to parter, og begge har ansvar for å dempe, avslutte eller opprettholde den.

I dag hadde jeg tenkt å skrive om ting jeg leste fra nyhetene, for der kan en lese mye piss en kan skrive blogg om, men så ble det ikke slik. Ikke en eneste rød link fra nyhetsbildet har du fått til å klikke på. Det betyr at ikke alt bestandig blir som en hadde tenkt. Men noe blir det likevel.

I går forsøkte jeg å tegne kroki, med kull, siden jeg etter planen skal lage en utstilling av kulltegninger en gang i en ikke altfor fjern fortid. Kroki er å tegne raske skisser etter modell.  Og det gikk heller ikke slik som jeg hadde tenkt. Tegningene mine ble om ikke en katastrofe, så i hvert fall ikke mye å skryte av. Det betyr at jeg antagelig har en lang vei å gå, før jeg når et nivå jeg kan stå for. Slik det gikk i går, endte alt i søpla, og jeg følte meg både evneveik og tåpelig. Det betyr likevel ikke at timene med kull er bortkastet. For i tillegg til å få se hvor jeg står, fikk jeg se hva jeg trenger, og hvordan veien framover må bli. Den veien handler om å utvikle; stå i noe som ikke kan tvinges fram på et øyeblikk, men som må lirkes fram over tid. Feile, feile, feile, men likevel se at det finnes noe en kan bygge videre på.  En liten strek, et lite element, en liten skygge eller et lysglimt. 

Slik er det med maleriet jeg malte over også. Det hadde arbeidstittelen Bønn.



Arbeidet jeg la ned i dette bildet er ikke bortkastet, selv om det nå ikke eksisterer lenger. For jeg lærte eller fikk bekreftet noe underveis. Noe om penselstrøk, tykkelse på maling, farger osv. Det er ikke kun det en kan legge fram som fullendt som gir deg kunnskap eller mening, også det en ikke fikk til gir deg ballast med videre. Det må ikke nødvendigvis være i form av håpløshet eller en resignasjon, men kan komme i form av nye muligheter. Akkurat som med julen. Den bør vi heller ikke forsøke å tvinge fram, eller nedvurdere om ikke alt er perfekt. Uansett hvordan den blir, så vil den også kunne gi noe, et lite lysglimt, en skygge, et minne eller et håp.

Til slutt: For mange er det kanskje slik at julen skal komme med glede. For meg er det slik at den i tillegg handler om sorg. Mye av sorgen er knyttet til mennesker som har dødd, men mye er også knyttet til barndom og dårlige minner rundt det å feire jul. Kanskje det er slik, at vi kan gi plass til begge deler i oss selv, om vi forsøker. Både glede og sorg, ensomhet og fellesskap. Og at vi lar dem som er rundt oss også få rom til å kjenne det de kjenner på, selv om det ikke alltid er det samme som hos deg selv.

Min mor døde på tidlig nittitall, etter å ha vært syk lenge. Minnet om henne inkluderer mye, på både godt og vondt. I dag blir musikkinnslaget en versjon av den julesalmen hun satte høyest - Deilig er jorden. Ikke fordi jeg kjenne på det den vil bringe fram i meg, men fordi jeg er villig til det. At denne salmen betydde noe for moren min,  betyr heller ikke at hun opplevde sin tid på jorden som deilig, men noe har det nok likevel vært som også ga henne noe. Et lite glimt, en liten skygge, et lite penselstrøk eller to, som på en god dag kanskje kunne minne bitte, litt om et juletre med tente lys. Eller en regnbue.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:





mandag 7. desember 2015

Mens siste rest av noe som minner om sjel blør skrikende inn i panikk.



Dagens bilder er valgt ut for å vise til at livet mitt er mer enn angst, mer enn akvarier, mer enn Vannlandet, mer enn kunst, mer enn Facebook og mer enn alt jeg aldri fikk, eller aldri vil få. De ble tatt under en kveldstur kjæresten og jeg hadde for ikke lenge siden. Det er lite som er glamorøst ved dagens bilder, eller ved turene våre. Noen ganger regner det når vi går, andre ganger er det sol og fint, men det som alltid varmer, er at vi snakker sammen. Det å gå en tur sammen med noen en har kjær er noe som kan kobles til de enkle tingene i livet. Når vi går slik, krever vi ingenting av hverandre, spiser ikke sammen, unngår ikke hverandre eller leter etter hverandre, ligger ikke sammen eller avviser, viser ikke våre beste sider eller skjuler de verste for å oppnå noe eller vri oss unna, vi bare prater sammen. Hele tiden. Om alt mulig. Om ting som gleder oss. Men også om det som kan være vanskelig. Det er lett å snakke sammen når en kommer seg ut og går litt. Langt enklere enn om en sitter inne ved hver sin skjerm. Nærhet er når det kommer til stykket langt mer givende enn trygg avstand.




Så til dagens egentlige tema. I det siste har jeg begynt å irritere meg over Facebook. I utgangspunktet så jeg på dette nettstedet som en fin arena til å kunne dele kunst via, så selv om det finnes familie og bekjente på vennelista mi, er de fleste av «vennene» mine kunstnere fra hele verden som jeg aldri har møtt. Disse kunstnerne legger som meg selv ut bilder av egne og andres arbeid, og på den måten er det mulig å nå et veldig stort publikum.

Nå er det ikke slik at agg mot FB er en ny greie for meg. Først var det all lykken som irriterte meg. Det var ikke måte på hvor mye ufeilbarlighet, vellykkethet og lykke enkelte klarte å svette ut av seg. Middagsbord dandert til verdig en gullmedalje, hvor alt var omkranset av smil og alle var rene og pene. Og Ferieturer som etter hva nøye utvalgte bilder viste, besto av evig sol, kalorier transformert til noe opphøyd, alkohol i fargerike kreasjoner koblet til det meste, og en nærmest grenseløs og ufeilbarlig og fullendt lykke. En himmel som overstrålte alt av hva glanset papir og reklameguruer kunne presse ut av seg på en inspirert dag, men som samtidig styrte godt unna magesjuke, pliktoppfyllende slapp eller fraværende feriesex, solbrente unger og et hav av småting som kjapt blir utfordrende i en reell verden utenfor hjemmets regulerte og bomulldempende forutsigbarhet. Det er ikke mye en kan lese om feriekrangler på FB, om alle de som plutselig må forholde seg til hverandre 24 timer i døgnet og oppdager at de har lite å dele, om gamle og sovende konflikter som med ett får tid og rom. Det er også lite en leser om kranglete søsken som går foreldrene på nervene, sjalusi, maktuttrykk, tvang, manipulering, underkastelser for husfredens skyld, eller kredittkortregninger i etterkant. Men i virkelighetens verden utenfor internett finnes nok litt av dette i tillegg. Så snakk om det også på FB. Kjenn at du ikke er alene, og la noen andre også få kjenne det.



Selv om det er mye vellykkethet som legges ut på FB, så føler jeg at slike ting i det siste overdøves ved hjelp av en flom av kattebilder og dets like. Og ikke minst ferdigsnekra visdomsord. Gjerne til en bakgrunn av solnedganger og kulørte motiver verdig et jubelnummer av Jehovas Vitners Vakttårn. Selv om vokterne over tilgjengelighet og utvelgelse rundt i de tusen hjem, viser til lite annet vakthold enn over alt som er festlig og lettvint. Om det ikke skjer en og annen katastrofe i vår nærhet (les utenfor Afrika eller Midtøsten). Da menes det ting i tillegg. Sterkt. Det er ikke måte på til meninger og påstått viten og kunnskap som trykkes opp i trynet på en aldrende stakkar. Så kunsten og bildene jeg er interessert i drukner i klisset og aggresjonen og hatet og rasismen og englefortreffelighetsuttrykkene og bibelvers og sannheter om koranen og muslimhat og dette vet jeg alt om, din forpulte negerelsker. Slik at jeg må scrolle med pekefingern til krampa tar meg, øyet verker og siste rest av noe som minner om sjel i meg blør skrikende inn i panikk, før jeg finner noe interessant eller sannferdig nok til å påvirke annet enn lukkemuskler. Og dette skyldes ikke nødvendigvis at det er lite kunst eller andre ting av verdi som legges ut, men etter hva jeg har forstått, at FB bestemmer hva jeg skal se og hva som skal vises først. Så da blir det mye intetsigende videoer og annet ræl som slipper til. Sammen med en helvetes mengde reklame forkledd som konkurranser. Likevel sitter jeg her, og scroller, på jakt etter noe jeg føler kan gi meg noe. Et lite glimt. Før jeg faller totalt sammen under vekten av nettroll, katter og lykke. 




«Alt faller. Før eller siden faller alt», sier Juha i boken «En komikers oppvekst», av Jonas Gardell. Eller i hvert fall sier han noe lignende. Og nå faller slik jeg ser det altså kvaliteten på FB også - og muligheten til fritt valg – splætt, sier det - hele tiden - spætt, splætt , splætt - stå på, lavmålet er snart innenfor rekkevidde.  Så kjenner du i blant på en tomhet, eller en trang til å se på annet enn videoer av katter som smiler, katter som patter bikkjer eller giraffer eller oldemor, alternativt ungdommelig overmot på rullebrett som faller seg til knuste baller, så mal et lite bilde, finn noen å snakke litt med, gå en tur sammen med noen, kjøp den nevnte boka. Eller lån den på biblioteket. Ta deg ei lita pause fra nettets bombardement. Boka er verdt å lese for alle som har hatt en barndom, og det har jo de fleste, selv om enkelte kan framstå som om de ble født gamle når de hater alt som ikke er innenfor reaksjonærismens  tydelige og ubrytelige gullrammer. Eller alternativt rimelig grå og resignerte i sin jakt på uoppnåelig lykkeferniss, tynget under en aktiv fortrengning av alt som koster mer enn å ta i mot.

Selv brukte jeg mange år på å bli voksen. Og egentlig er det vel kun en flik av meg som har blitt det. Barnet eller ungdommen ligger et eller annet sted inni meg med foten klar over gasspedalen, mens venstre hånden ligger på ratt og høyre på stake, og titter fram fra tid til annen. En spontanitet, barnlig- og nysgjerrighet jeg må true tilbake så regningene blir betalt og fartsgrenser overholdt, og som står i sterk kontrast til eskalerende, rynkete hud og påtagelig muskelsvinn. Men sånn er det. Kjøpekortreklamenes lykkeferniss må i blant rubbes ned litt så en får mulighet til å oppleve annet enn speilbildet av sitt drømte jeg.  Overflater gjenspeiler ikke nødvendigvis et dyp eller et mangfold. Overflater er og blir overflater. Til tider glinsende eller fulle av kliss, men som nevnt også rynkete.

Og når vi nå er inne på overflater, så kan jo det være så mangt. I dag kan en lese i avisen at de er isete og glatte her jeg bor. Biler har kjørt i ting av mer eller mindre fast karakter, og folk har havnet på ryggkulen med beina i været, men likevel uten andre likhetstrekk med ei vårkåt budeie enn akkurat stillingen. Om noe ryker i denne glatte bevegelsen, er det nok ikke jomfrudommer, men heller ei gammel hofte. Dette er en realitet. Og slik er det med realitetsorientering, at den fungerer i blant som en bremsepedal, og fremmer ikke nødvendigvis verken det villige eller ungdommelige og potente i for eksempel undertegnede. I stedet kommer voksne meg fram og sier ting som at det ikke er så lurt å sette seg i bilen min akkurat nå, det er klokere å vente til i morgen, for da er det meldt ti varme og regn. Mens barnet i meg husker beksømsko med lærsåler og en kontroll på glatta som i et lite opphøyet øyeblikk imponerte de smukkeste av de smukke, før de snudde seg bort for å se etter han som alle visste var tøff nok til å ha kondom i lommeboka. Selv hadde jeg ikke lommebok en gang.



Slik var det i hine dager. Håpene var uendelige, lengselen sterk. Mens sjelen var ren som en Lanounge,  kroppen spent som en seljekvist og myk kvae på en og samme tid, og fungerte til helt andre ting en lagring av skit fra FB, forbudsskilt og en diett med eneste mål å holde mageflesket i sjakk; lett panisk akkompagnert av et motiv som i bunn og grunn handler om å få leve et år ekstra som pleietrengende, ivaretatt av et sviktende helsevesen som likevel ikke har tid til å skifte bleie på folk som framtidige deg og meg. Akk o ve, jeg får sjekke hva som går på tv.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:






søndag 6. desember 2015

Det var ikke min skyld.




Så går det mot jul i igjen. Og ute høljer regnet ned, uten at det har noe med det øverste bildet her å gjøre. Det bildet handler om en dusj, ikke om regn. Og ikke om jul. 

I mitt hode er regn langt bedre enn snø, mens sol er best. I natt drømte jeg at det var sommer og at jeg lå på en plen og solte meg, selv om plenen burde vært klippet. Så der har du meg, evnen til prokrastinering følger meg til og med inn i drømmeland. Selv om det kanskje kan diskuteres om det er en evne. Det vi ser på som evner har jo stort sett et litt positivt anslag ved seg. Det er koblet til noe en får til, noe en behersker. Så for eksempel det å ha hard mage er ikke en konsekvens av evner, vil jeg påstå. Det samme gjelder det å snuble, eller hele tiden miste og knuse ting. Men noen ganger ligger virkeligheten vår i grenseland, og merkelappene vi er villige til å sette på ting verdt et spørsmål eller to før de festes for solid.

Det å være en suksessfull massemorder, vil ikke nødvendigvis være noe en ser på som en evne, men det å bombe et land effektivt sønder og sammen kan av noen hylles som om det er en evne de er glad for at noen har.  Ellers kan evner være så mye. Til og med det å sitte her og skrive blogg kan kanskje kobles til en form for evne, selv om det i noens øyne nok heller mer mot evneveikhet å bruke tid på slike temaer som jeg gjør. Noe sier meg også at enkelte menn nok ville hostet opp en mer kritisk holdning enn kvinner, om de leste det jeg for eksempel skal skrive i dag. Selv om det ikke gjelder alle menn.

I går var kjæresten og jeg og så på et idrettsstevne som datteren hennes var deltaker ved. Grenen var cheerleading. Og der var det mange evnerike ungdommer, fulle av spenst og kraft og mot og idrettsglede. Mest jenter, men også noen gutter. Det er veldig lett å tillegge andre mennesker ting. Og spesielt gutter som ikke liker fotball, men i stedet begynner med cheerleading, kan kanskje få det til å starte noen tanker i hodet til enkelte. Men ingen av guttene så spesielt femi eller homo ut. Jeg tror ikke det å være homofil er et av kriteriene for gutter som må oppfylles for å få lov til å drive med denne idretten. I stedet er det styrke og spenst, som er det toneangivende ved dem. Det samme gjelder innenfor dans. Like tåpelig som merkelapper av en slik karakter på gutter, er det at kvinner må være lesber for å drive med vektløfting eller beherske lange kast av tunge ting. Som om idrett reguleres ut ifra legning. I stedet er det vel slik at det finnes en del folk som sitter og ruger med sin brede godt foldet utover en del gamle holdninger og kjønnsrollemønster, så lite lys slipper til, noe som i bunn og grunn sier mer om dem selv enn om idrettsutøvere.

Jeg har en opplevelse av at slike dømmende holdninger sitter mest i menn, der homofobien blant enkelte veves inn i det meste som ikke bærer snekkerbelte. Mens ungdom som begynner med en sport gjør det fordi de har en evne som kan passe til den idretten de velger, ikke til en legning. Og evner er jo i utgangspunktet positivt ladet, som nevnt over her. Så la det få lov til å fortsette med å være det, i stedet for at det av en eller annen grunn skal nedgraderes.

Nå dette er nevnt, så bør det også nevnes at jeg i blant opplever et vanskelig forhold til enkelte menn, selv om jeg er mann selv. Noe som ikke skyldes at alle menn er kritikkverdige eller like, men at jeg i barndommen opplevde ting som i dag gir meg mye angst og symptomer på posttraumatisk stresslidelse. Både i heimen, og på skolen en periode fra jeg var ca. 9 til 14, hadde jeg en del utfordringer ikke alle andre hadde. Mye av det følte jeg skyldtes meg selv, at det var noe feil med meg, og at det var rimelig at jeg ble straffet for en slik synd. Og slikt kan henge igjen. Gjennom hele livet, til en er moden for pennalet og legger seg til rette med et siste lite, stille ønske om at helvete ikke finnes, og at Gud er en kvinne.



Det å delta på evenementer som kjæresten og jeg gjorde i går, får meg til å kjenne på ting. Det samme skjer ved for eksempel avslutninger på skoler, osv. Det ene jeg kjenner på, er det jeg føler enkelte menn utstråler. Spesielt arroganse overfor andre mennesker, voksne som barn, i tillegg til tilbakeholdt aggresjon, er jeg flink til å spotte. Og kommer jeg for tett innpå slike menn, aktiveres forsvarsmekanismer i meg. Adrenalin fosser gjennom kroppen og muskler forbereder seg på å spennes. Jeg går inn i et modus hvor jeg ser en mulighet for at jeg vil bli fysisk angrepet. For selv om hodet mitt vet dette ikke er en reell trussel, vet dessverre ikke kroppen min det. Den lever plutselig sitt eget liv. Dette kan vare fra et par sekunder til mange minutter, mens er jeg uheldig kan jeg kjenne på det til jeg forlater situasjonen jeg er i. Jeg kan også ta det med hjem, men da mest i form av en transformasjon mot sorg.

Dette var de voksne, men så var det barna. Det jeg er mindre flink til å se, er hvilke barn som har det slik jeg hadde det. Men jeg ser etter dem hele tiden. En slags unnvikenhet i kroppsspråk eller blikk, underkastelsestendenser eller for mye klovnefakter. Og når jeg mener å oppdage det i noen - en glo i magen på dem, eller et svart hull i blikket -  så bringes jeg rett tilbake til egen barndom, der alt jeg den gang følte ligger og venter på meg, og reaktiveres. Slik at jeg kjenner på en angst og en hjelpeløshet, som jeg igjen projiserer inn i de barna jeg opplever ikke har det helt bra. Så det er ikke bare moro å stille på slike arenaer vi nå snakker om. Det kan bli ganske sårt. Likevel må jeg jo gjøre det til tider. Og jeg klarer det, fordi jeg har en evne som i hvert fall innimellom tillater meg å skille mellom det som var og det som er, det jeg føler og det som er virkelig. I stedet for at jeg lar meg overvelde fullstendig av fortiden.



Jeg vet ikke hvor mange det er som har det slik som jeg. Men noen er det nok. Kanskje det til og med er noen blant de som leser dette som kjenner seg igjen i det jeg har skrevet i dag. Det kan være i form av å sitte på gamle holdninger som kun er der for å glorifisere deg selv eller dine ståsted, eller at du selv er en voldsutøver, fysisk eller psykisk, at du er en som sviker de som stoler på deg og ikke ser andres behov enn dine egne, enten du er mann eller kvinne. Men det kan også være noen som leser dette som bærer på utfordringer knyttet til vold og/eller andre overgrep, i form av å være mottaker av det. Enten da de var barn, eller etter at de ble voksne. Og til dere eller deg, vil jeg si:

Det var ikke din skyld. 

Uansett hva du gjorde eller ikke gjorde, så var det ikke din skyld. Overgrep er aldri mottakerens ansvar, enten de foregår på skolen, i hjemmet eller andre steder. Det eneste som er ditt ansvar, er å deale med det du ble utsatt for i etterkant, forsøke å se på det, forstå det og leve med det, på en måte som hindrer at du fører det videre, og selv blir den som ødelegger en annens liv.

Det er ikke noe gøy å kjenne på de tingene som vekkes i meg når jeg er i sammenhenger der barn og voksne samles. Men jeg kan likevel ikke vike unna alles slike happeninger. Om jeg skulle vike unna alle vanskelige følelser i livet mitt, måtte jeg stengt meg selv fullstendig av. Jeg måtte lukket den døra i meg selv der følelser flyter fram og tilbake, og kaste nøkkelen. Men det vil jeg ikke. Gjorde jeg det, måtte jeg skjermet meg fra alle andre mennesker, og ville gått glipp av både den kjærligheten jeg kan gi og den jeg kan få. Og jeg måtte slutte som kunstner. Å være kunster uten å kunne kjenne på følelser klarer jeg ikke å se på som en mulighet.

Det å forsøke på å stenge av for alle vanskelige følelser, vil frarøve også deg muligheten til å kjenne på det som gjør godt, om det har blitt din overlevelsesstrategi. De gode og de vonde følelsene bruker jo samme dør. Det gode du gir og det gode du får, det vonde du gir, og det vonde du får. Alt må over samme terskel. Og den eneste dørvakten i ditt liv må være du. Ikke de som en gang utsatte deg for ting du ikke skulle blitt utsatt for.



Om jeg lukket døra i meg, ville jeg for eksempel tatt fra meg selv muligheten til å glede meg over bonusdatteren min sin prestasjon i går, og i stedet la de som utsatte meg for ting da jeg var ung gå av med seieren. Men det fikk de ikke, seieren ble min i går. På samme måte som ungdommene fikk medaljer, kom jeg også på en pall. På samme måte som det at jeg skriver til deg om dette, er en seier i dag. Hadde jeg ikke hatt mot til å vise noen hva som er meg, hadde det vært et tap. 

Seieren min i går, var at selv om jeg kjente på ting som var vanskelig å forholde seg til, så tok gleden over å kunne delta og være tilstede størst plass. Mye større plass enn det vanskelige, selv om jeg også kjente på det som var utfordrende. Jeg koste meg sammen med kjæresten der vi satt og så på hva barn og ungdom fikk til eller ikke fikk helt til. Og selv om jeg ikke nødvendigvis kjente på et felleskap med alle som satt på tribunen, så betydde ikke det mest. Det som betydde mest, var det jeg klarte å verdsette. Det jeg evnet å få til. Det at jeg var der. Det at jeg klarte å romme meg selv.

Jeg vil til slutt nevne at jeg skriver ikke om slike ting som i dag fordi min historie er så interessant at den bør skrives. Jeg skriver fordi det kanskje finnes enkelte der ute som trenger at noen setter ord på noe for dem. At de har ting de bærer på, men ingen å dele det med. Nå jeg setter ord på det, er vi i hvert fall to om noe.

Bildene i dag er laget under terapi, for mange år siden. Det øverste bildet handler om en mobbesituasjon jeg opplevde gjentatte ganger i barneskolen.

Bildet nummer to handler om vold og overgrep i hjemmet.

Bilde nummer tre handler om angst, når jeget oppløses og alt rundt meg og i meg fragmenteres.

Og bilde nummer fire viser en åpen dør.



Ta deg tid til videoen, og til å se på ansiktene i den. Selv skal jeg løpe i gang en hjemmelaget pizza. Ikke fordi jeg må, men fordi jeg vil.


Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link:


onsdag 2. desember 2015

Nakenkalendere, transpersoner, Bruce Willis og andre riddere.





Klokka er ti på formiddagen, men fremdeles er det ikke lyst ute. Inne, derimot, er det ikke så verst. Mens nyhetsbildet, det har også noen forskjellige opplevelser ut ifra hvor du står. Noen av dem mørke, men ikke alle. Blant annet kan du lese at Nakenkalenderen til Pirelli som er kjent for foto av lekre kvinner uten for mye klær, går nye veier. Om alle bilmekanikere verden over er lykkelige over den vrien er kanskje diskutabelt, men det driter jeg glatt i. Kvinnfolk er tross alt mer enn ei lekker bløtkake vi kan stikke en finger eller hva vi har for hånden i, for så å slikke i oss kremen. Uten at jeg skal gå nærmere inn på dette med krem og slikking denne gangen.

En kan også lese at Frp fosser fram på en meningsmåling nå. Selv om 5,5% i mitt hode gir litt andre assosiasjoner enn en foss, men desto klarere bilder av at det har lurket seg fram en del fremmedfrykt fra noen mørke kroker, som nå får enkelte til å tro på Nissen, eller på at de som faktisk sitter på regjeringsmakten og regulerer flyktningestrømmen skal redde oss fra sine egne valg og beslutninger med alle løftene sine. Litt på samme måte som når de hevder at de skal verne om de små, og fjerne bompenger. Noe som nok ikke ser ut til å gjenspeile virkeligheten, men nå er det ikke sikkert at det virkeligheten alle er interesserte i. For virkeligheten kan være rimelig fjernt fra populistiske løfter. Noe de stomiopererte nå får kjenne på kroppen, siden støtten til hjelpemidler blir fjernet for denne gruppen. I hvert fall om du ikke har god råd i utgangspunktet, kan dette bli en utfordring. Har du godt på bok, betyr det mindre. At biler til rundt et par millioner nå blir billigere hjelper nok heller ikke om du er for eksempel en barnefamilie med gjennomsnitts eller mindre lønn, mens de som har godt med grunker gnir seg nok i hendene. Så der har en ivaretagelsen av grasrota i praksis. Jeg blir nesten litt forundret over hvor blinde enkelte er, når de fremdeles tror på løfter, og ser fullstendig bort fra det som faktisk skjer rundt oss. Ikke minst i forhold til ting som holdninger og kjerneverdier jeg trodde var rotfestet i oss. Her kan du lese et hjertesukk fra en mann og far.

Mer enn dette skal jeg ikke skrive om ting rundt meg. Og inni meg skjer det heller ikke så mye det er verdt å skrive om. Den lille forkjølelsen jeg fikk er på vei ut, og på det mentale plan står det heller ikke så verst til. I går gikk Die Hard 4 på tv, og det fikk meg til å smile. Det er ingen som kan lide så maskulint og oppofrende som Bruce Willis, og samtidig glorifisere Uncle Sam og cowboyer og maktbruk. For cowboyer står sterkt i den amerikanske folkesjela. Selv om det kanskje ikke inkluderer alle som beveger seg over lerretet i Brokeback Mountain. Noe som likevel er en antagelse fra min side, for jeg har ikke sett filmen og har lite omgang med cowboyer generelt. Så utsagnet støtter seg kun på en forestilling om at koblinger mellom cowboyer og homofili kan falle noen tungt for hjertet. Men verden går jo framover, så holdninger forandres. Og nå kan en lese at transpersoner i Columbia får anledning til selv å velge hvilket kjønn de vil kobles til i offisielle dokumenter. Når det samme skal skje i Norge er vanskeligere å lese seg til i dagens situasjon.

Det er ikke alltid det er så mye å smile av, men både dette fra Columbia og filmen med Bruce Willis fikk munnvikene mine til å heve seg litt fra sitt noe halvdaue, men stødige sideleie i går. Og det gjorde godt, en sen nattetime før jeg gikk og la meg, merket jeg.

Godt er bra. Også for smakløkene. I går forsøkte jeg meg i mangel av krem på Arme Riddere. Sånn er det, alt til sin tid. Denne gangen endte jeg med å steke ridderne med ost på begge sider til slutt, slik at de fikk en myk eggebrødhet pakket inn i crispy rustning. Og det smakte godt.

Og så bare en liten ting helt til slutt, som et lite ps. Du blir ikke transe av å støtte transenes kamp for menneskeverd. Du blir ikke homse av å støtte de homofiles kamp, eller kjerring av å være feminist. Du blir ikke kristen av at naboen din er det, eller hedning av at han ikke er det. Like lite som at du blir muslim av å ta imot en flyktning, uansett hvilket kjønn/legning/identitet de eller du kjenner er det mest riktige og naturlige. 

Livet er herlig. I blant. I det miste i korte øyeblikk. Men nå får jeg heve ræva fra stolen min, og svippe bort til kjæresten med litt kaffe. For der har det gått tomt, forteller en sms meg. Og sånn kan vi jo i hvert fall ikke ha det blant oss kjemper i Noreg. Dermed må det trås til med om ikke arme, så i hvert en liten hvit ridder i nøden. Oh yeah, Bruce og jeg.

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link:



   

mandag 30. november 2015

Alt trenger ikke å være så forpult perfekt hele tiden.



I natt haglet det så jeg ble holdt våken. Litt. Ikke så lenge. Jeg skal uansett ikke klage, for jeg sov i nærmere elleve timer. Hva det skyldes, skal jeg ikke mene noe veldig sikkert om, men jeg er forkjølet, så den greia kan jo ha noe å si. Forkjølelsen gjør sitt til at det har blitt vanskeligere å puste effektivt nok, og jeg får litt for lite surstoff i meg, så jeg blir sliten i løpet av dagen. Noe som igjen skyldes at lungene min er ganske herpa, og nok ikke ville gitt mange kronene på Finn. Det er litt kipt å bli såpass påvirket av en liten forkjølelse som jeg blir, så jeg håper influensaen ikke får tak i meg i vinter. Vaksinen er i hvert fall tatt nå.

I går feiret vi bursdag for bonusdatteren min. Og vi ble mange rundt bordet, elleve tilsammen med smått og stort. Vi har plass til fjorten hos kjæresten min når vi plusser på med kjøkkenbordet, pluss at vi kan plassere fem - seks rundt salongbordet i tillegg. Da er vi oppe i rundt tjue stykk, så vi er klare for babyboomen når den tid kommer.

Jeg liker å ha familie rundt meg. Både min egen og kjærestens, og gjerne sammen. Det gir meg en tilhørighet, og tilhørighet fungerer som en forankring i livet. Det å løpe i gang familieselskap krever likevel litt forberedelser, både for kjæresten og meg. Jeg tar meg av maten. Mens hun er langt mer opptatt av at huset skal være på stell enn jeg. Slapp av, sier jeg, det er bare familie. 

Denne gangen trådte bonussønnen til og støvsuget høyt og lavt for oss, men det mangler jo ikke på oppgaver uansett. Noe som med min nå enda mindre lungekapasitet enn til vanlig, førte til at jeg for egen del ble litt mer sliten enn vanlig etter hvert også. Ting og tang skal jo i tillegg til forberedelser holdes i gang og drives framover underveis. Og det skal bæres inn og ut av bord og kokes kaffe og det skal sosialiseres og ryddes etterpå og bæres bord og stoler før og etter og helst skal litt oppvask tas hånd om før en kan kalle det kvelden. Så kanskje det var derfor jeg endte opp med å sove såpass lenge i natt som jeg gjorde. Gudene vet.

I det siste har vi innført en skikk der vi i tillegg til kaker og kaffe, også serverer middag når det er bursdag på gang. Og så får den som skal feires også velge hva som skal spises. Det blir derfor ikke alltid servert så veldig fancy mat. I går var det Mac & Cheese som sto på menyen, for det var det bursdagsbarnet valgte. Noe som ga litt utfordringer, siden vi beregnet at vi trengte tre store former, men ikke kunne ha mer enn én i ovnen samtidig. Men jeg fikk det til å funke, og maten ble servert varm.

Nå er det slik at skal ungene få velge, så skal de det. Enten det blir grøt eller hot-dogs eller noe annet de velger, så er det deres valg som gjelder.  Og da må resten av besøket bare ta til takke med det som blir servert, og så får vi vente med steika til en annen gang. Så i går endte det med at det ble rimelig mye rester. Noe som ikke plager undertegnede nevneverdig, for da kunne vi fryse ned litt til et par dager med dårlig tid, hvor både kjæresten og jeg slipper å lage middag. Og ungene liker jo Mac & Cheese, så da slipper en sukk og stønn fra den kanten.

Det å fryse ned rester er en grei ting. Langt bedre enn å hive dem. Selv kaster jeg nesten ikke mat i det hele tatt. Det skjer innimellom at en melkeskvett står litt for lenge, men stort mer enn det hiver jeg ikke. Selv om det hender at døtrene mine går berserk i skapet mitt en gang eller to i året, og stempler ut litt gamle tørrvarer, jeg i mitt stille sinn tenker kunne fungere fremdeles. Utfordringen når en bor alene slik jeg gjør, er at ikke alt lar seg handle i små kvanta. Men når det er på den måten, får en spise leverpostei til boksen er tom, eller la være å kjøpe den inn, tenker jeg. Og middager kan en lage i større porsjoner, og så fryse ned det en ikke spiser der og da.

I det hele tatt er det mange små ting en kan gjøre for å spare miljøet og dempe pengeflommen litt, uten at en føler at levestandarden senkes. Lyset trenger for eksempel ikke å stå på i de rommene der det ikke er noen. Og en kan slå av panelovnen før det blir så varmt at en må lufte ut. Selv har jeg en liten leilighet med åpen kjøkkenløsning, så jeg slår av panelovnen når jeg bruker komfyren. En annen ting som stjeler mye strøm, er varmtvann. Så om en ikke bruker dusjen som spa og blir stående med fullt trykk til tanken er tom, så teller det litt i lengden. Er en mange i familien teller det mer enn hos meg.

Her kan du lese litt om hvorfor de rike er rike. Og ja, det handler om å ta noen riktige valg, selv om det nok skal litt mer til enn å spise opp leverposteien før du kan kjøpe deg en Porsche.

Nå skal jeg avslutte. Dagens blogg har ikke handlet om kunst. Den har heller ikke handlet om angst og depresjoner eller så mye om de utfordringer mange kan ha som en daglig realitet, som Vannlandet i utgangspunktet er ment å dreie seg rundt. I stedet handlet den om livets små gleder, eller det å se at noen grep i hverdagen gir en positiv uttelling på forskjellige plan. Uten at en må være perfekt av den grunn. Uten at alt rundt oss må være perfekt. Ingen er perfekte, ingen lever perfekte liv.

Det viktigste jeg skrev om i dagens blogg var nok likevel dette med å komme sammen med andre. Enten det er familie eller venner, bursdag eller ikke bursdag. På et folkelig vis. Uten å legge lista oppunder taket. For livet har jo slike sider og muligheter i seg også. Alt handler ikke om hva du ikke klarer eller det å leve opp til noe, det handler om hva du klarer også. Og du klarer mye mer enn du tror, det er bare det at du tror det ikke er bra nok. Men det er det. Du er bra nok. 

Det vil alltid være noen utfordringer når det kommer til det å samles. Det kan handle om sosiale utfordringer, i mitt tilfelle sosial angst, eller det kan hende at en ikke orker å stelle i stand så mye av en eller annen grunn. Men forsøker en å møte utfordringene med fokus på det potensialet en har og ikke kun begrensningene, åpner det seg gjerne en dør mot noe bra i tillegg. Og tilleggene er viktige. Det er de som skaper vekst, ikke grunntonen. I grunntonen ligger det som forteller deg at alt må være perfekt sammen med mye annet ræl vi har samlet i løpet av et liv, og den kan også formidle at du ikke bør eller trenger å forsøke på annet enn å verne deg selv og dine følelser. Men stå på, og forsøk. Noen ønsker ganske sikkert å tilbringe tid med deg, selv om du ikke har vasket ned hele huset først eller serverer fire retter.

Dagens bilde er ikke av de mest glamorøse, det illustrerer ikke noe perfekt på linje med strålende middager som i blant ligger avfotografert på Facebook, men viser noen av de frosne middagene mine i en ellers overfylt liten fryser. Tre forskjellige retter å velge mellom i dette tilfellet. Enkelt og greit. Og både sunnere, billigere og mer smakfulle enn ferdigretter er de også. Enkelte av dem krever i blant poteter ved siden. Men det går jo kjapt å koke et par av den sorten. Selv skreller jeg dem først, og deler dem i fire. Da tar det ikke mange minuttene før de er kokt myke.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: 




   

lørdag 28. november 2015

Tid.




For et par dager siden sa bonussønnen min på 14, at han i blant leser det jeg skriver på Vannlandet. Og det er ikke verst, for temaene mine er ikke alltid de mest interessante for ungdom, tror jeg. Han sa også at innleggene mine ofte ble veldig lange, så etter et par avsnitt endte han gjerne opp med å scrolle nedover for å se hvor langt det var igjen. Så denne er til deg, Daniel,  i dag skal jeg formidle noen tanker uten for mange ord.

Jeg tenker at en ikke trenger å være ung for å kjenne på at ting i blant blir litt langt på enkelte felt. Vi lever jo i en tid der veldig mye går fort, og bilder og inntrykk flagrer forbi, sammen med krav og fristelser. Det er det vi er vant til. Så jeg kjenner ofte på en utålmodighet jeg også. Om jeg zapper mellom tv-kanaler, går jeg fort videre om noe ikke umiddelbart fenger meg. Og det jeg mister i dette jaget, er ro, og en følelse av tilfredshet. Det er tid til å kjenne etter, og til å komme i kontakt med noe inni meg som på sikt kanskje har større verdi enn mye av det som er rundt meg og hele tiden sloss om min oppmerksomhet.

Det går en serie i reprise på tv nå, som viser hvordan livet var på sekstitallet. Og noe av det som slår meg når jeg ser på det, er hvor langsomt ting i blant går. Folk prater til og med langsommere enn de gjør i dag. Og en får ikke følelsen av at mest mulig skal presses inn i minst mulig tid. Jeg kjenner at det gjør godt når ting ikke må gå så fort. 

Og med det, var dagens blogg ferdig.

Bildet er av bonussønnen og meg, tatt for ca. 7-8 år siden.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:





torsdag 26. november 2015

Litt tanker rundt gammel og ung.



I dag skulle jeg vært på atelieret, men jeg holder meg hjemme. For ute er det speilglatt, og området hvor jeg bor er i avisen nevnt som spesielt utsatt. Om noen var avhengig av at jeg møtte et eller annet sted, ville jeg nok vurdert å forsøke meg på glatta. Men det er ingen som er avhengig av at jeg svinger penslene akkurat i dag. Så etter også å ha sett på nyhetene hvordan det gikk på Østlandet da ishinna kom dit for en dag eller to siden, fant jeg ut at bilen min kan få stå i dag. Én ting er å kjøre på snø, noe annet å leke Bambi på holka.

Nå kan en kanskje kalle dette pinglete, men selv kaller jeg det konsekvenstenkning, og det er en egenskap en utvikler med årene. Det er ikke alt en trenger å gamble på, selv om det er mulig. For eksempel trenger en ikke å løpe ned en lang trapp med hendene i lomma. Må en absolutt løpe ned en trapp, er det best å ha hendene fri. Det er også lurt å undersøke hvor dypt det er, før en stuper, men sekstiåringer og eldre stuper vel sjelden ut i noe som helst. Enten det nå er det ene eller det andre. Men er det vann vi snakker om, så ramler vi vel til nød uti som en sekk poteter, mens vi tror vi ser unge og spenstige ut.

Dette med konsekvenstenkning er ikke alltid like velutviklet i yngre år. Så de unge opplever de som er litt mer voksne som redde eller feige eller at de bekymrer seg for mye. Så våre håpefulle nekter å gå med refleks, fordi det ikke er kult, eller fordi de tror de har full kontroll. Mens vi som er eldre sier at det er lov å tenke seg om. En forskjell som i praksis kommer til syne ved at folk over femti sjelden ender opp med å teste ut forskjellige narkotiske stoffer, mens en del ungdom tar sjansen. 

Når dette med konsekvenstenkning slår inn for fullt, har jeg ikke noe endelig svar på, men kanskje det kommer sigende. Så da jeg var førti var jeg nok hissigere på gasspedalen enn jeg er som sekstiåring. Og mens en attenåring gjerne tror at det å kjøre som en gris viser at han har kontroll og at det er kult å kjøre på grensen, vet han etter noen år bak rattet at kontrollen ligger i å tilpasse seg de andre trafikantene og å være forutseende. Som førtiåring kunne jeg også fremdeles forsøkt å stå på et rullebrett, mens i dag vet jeg det ville vært en ganske dårlig idé. Mens brodder, derimot … ok, jeg sliter litt med brodder på skoa, men de blir nok kjøpt inn en dag.

Nå er ikke dette et angrep på ungdom. For det er også ofte ungdommen som driver ting framover, mens vi gamlinger holder igjen. Og denne egenskapen hos ungdom er en bra ting, om en godtar et premiss som sier at alt som drives framover er en udelt positiv bevegelse. Noe det dessverre ikke alltid er. Men om det var, så vil det likevel alltid også være felt som innbyr til å bruke det som bringes framover på en feil måte. For eksempel er det ikke gitt at all tid et barn bruker ved forskjellige skjermer er bedre enn det å klatre i trær eller leke med andre barn. Likevel, det er ofte de unge som på mange felt skaper noe nytt som også har verdi. For eksempel innen kunst. Der er det de mer satte som holder igjen. Det var for eksempel ikke ungdom som dømte Bjørnebo for å ha skrevet og utgitt boka «Uten en tråd», det var en god del eldre og moralistiske herrer som tok seg av den saken.

Det var heller ikke de unge som nektet å spille Inger Lise Rypdals Fru Johnsen på radio, nektet å vise mer enn overkroppen til Elvis på tv, eller som hevdet at Beatles burde klippe seg og ikke visste noe om musikk. Og slik er det nok på mange felt innen kunsten. Inklusive billedkunsten. Eksempelvis var nok både Jackson Pollock og Andy Warhol vanskeligere å svelge for dem med noen år på ræva, enn for de som var yngre og mer på søk etter kunstuttrykk som brøt med det tradisjonelle.

Det er ofte de eldre som har mest å forsvare, mens de yngre gjerne forsøker å bryte grenser, for å se hva som ligger på den andre siden av dem. Og dette er mange ganger bra. Ikke kun for å finne en erstatning, men ofte i form av et mulig tillegg. For det er jo ikke slik at alt vi eldre sitter på er skit. Om du ikke er så gammel at du har begynt med bleie, da.

Så hva skal jeg konkludere med etter dette skribleriet på morgenen? Tja, det må vel være at vi trenger både unge og gamle, og at tåper finnes i alle aldre.

Dagens bilde er fra en av mine første maleriutstillinger. Fremdeles med en tråd til keramikk, i form av skulpturer. Men jeg vet ikke om det er noe poeng i å slippe den delen av meg helt, bare fordi jeg fant noe nytt.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: