Livet har mange sider, og det er lite som er absolutt. Vi tror vi vet veldig mye, men vet langt
mindre enn vi tror. Og det vi ikke vet, sloss vi gjerne i mot å ta inn over oss
i form av en mulighet, mens vi murer oss inne blant egne sannheter. Vi tror vi står støtt og trygt i livet der vi er, med vår tro,
kunnskap og de rammer vi har opparbeidet oss. Og vi klarer ikke å se at alt
plutselig kan bli forandret. Mange tror
for eksempel at mye kan løses ved å ta seg sammen, om noe skulle butte i mot.
For eksempel ved sykdom. Enten det nå handler om noe fysisk eller psykisk. Og
siden det er slik, blir den syke tillagt skyld om han eller hun ikke lever opp
til kunnskapen den friske påberoper seg å eie om sykdommen. Noe som ofte kommer
fram i tilbakemeldinger under innlegg i avisene, der for eksempel uføre i disse
tider får sine pass påskrevet av mer eller mindre ondskapsfulle og dømmende
forståsegpåere.
Selv er jeg ufør. Og for tiden er jeg i tillegg deprimert.
Deprimert er ikke det samme som å ha en dårlig hårdag, eller å være litt trist
over en konkret ting. Det er heller ikke nødvendigvis en tilstand hvor det
meste handler om å stå i mot trangen til å ta livet av seg, mens en lever dagene
nede i et svart hull og har det stort sett vondt. En depresjon kan ha flere ansikt. Selv har jeg det ikke så
vondt. Men jeg har det heller ikke godt. Det føles mer som om jeg har ingenting.
Følelsene mine er borte. Det samme gjelder all energi og tiltakslyst og evne. Sinne,
sorg og de fleste andre følelser er borte. Selv om jeg innimellom kan kjenne på
det som er godt. Men jeg vet ikke om det er fordi jeg faktisk kjenner det,
eller om jeg lurer meg selv, fordi jeg vet jeg har kjent det før, og husker
hvordan det var. Og slik har det vært en stund nå. Men i går kjente jeg noe.
Jeg lå på
sofaen og så på tv som jeg gjør det meste av tiden jeg er våken nå, og i
programmet Stjernekamp sang Nora Jabri en sang som fikk tårene fram i øynene
mine. Det samme gjorde Reidun Sæther. Dessverre funket ikke videoene på youtube i dag, men du kan se dem inne på NRK sin side. Spol deg fram til riktig sted på videoen. Nora starter på 1.06. 35 og Reidun på 0.53.36 på telleren. Du finner dem her.
Nå skal jeg ikke si med hundre prosent
sikkerhet at det handlet om selve sangene, samtalene før og etter opptreden, eller om det handlet om de følelsene
sangerne viste at de selv følte på og at jeg adopterte dem og gjorde følelsene
til mine egne. Men jeg tror jeg ble smittet av det de viste minst like mye som
av hva de sang. Uansett så kjente jeg på noe, og samtidig kom tanken om at nå
begynner jeg å bli friskere. For det er lenge siden noe har rørt meg.
Å ikke ha
tiltak til å gjøre selv små ting i hverdagen er ikke slitsomt. Ikke for meg, ikke nå. Det er heller
ikke fylt med spesielt mye sorg. Det bare er. Slik er det også med fraværet av følelser.
Men jeg kan kjenne på en forundring. At det er merkelig. For intellektet er
ikke dødt, selv om følelsene er borte. Så jeg analyserer meg selv flittig og prøver å forstå. Fornuften min sier at jeg ikke vil ha
det slik lenger, men noe i meg sier også at det er fordelaktig å ikke kjenne på
så mye vanskelige følelser som jeg til tider har når jeg ikke er deprimert.
Angsten min er mindre nå, og jeg har ingen lengsler som legger seg som klumper
i magen eller nevneverdige savn. Jeg kan tenke på lengsler eller savn, men
kjenner egentlig ikke på det. Når jeg ikke ser på tv er jeg mye inne i en drømmeverden, som ser helt annerledes ut en min egen virkelighet. Men jeg har ingen problemer med å gå ut av den igjen.
Jeg har heller ingen store forventninger eller krav til mennesker rundt
meg, jeg er tålmodig som et fjell overfor dem. Og det finnes tilnærmet null
sjelelig smerte i meg nå. Mesteparten av tiden er det bare tomt. Selv om jeg i
korte øyeblikk kan føle på en rastløshet. Men den går fort over, og skyldes
gjerne at jeg ikke finner noe på tv som jeg ønsker å se. Og det jeg ønsker å se
er programmer fra virkeligheten hvor jeg beskuer andre menneskers følelser, og
livene de lever. Jeg tror at det hjelper til med å fjerne meg litt fra
erkjennelsen av tomheten i meg selv og i mitt eget liv. Å se en film fungerer
derfor ikke. For der handler følelsene om skuespill.
Jeg vet ikke
hva som skal til for at jeg skal komme ut av tomheten, eller om det er mulig så lenge jeg går på medisiner. Å ta seg sammen er ikke
et alternativ, selv om FRP truer med å ta fra meg det lille av penger jeg har om jeg ikke gjør som de mener jeg burde gjøre. Om jeg går for å forsøke den løsningen, vil jeg snart måtte leve
med alle nederlagene som nødvendigvis vil måtte komme, og jeg risikerer å havne i det
svarte hullet i stedet for det tomme. Og det svarte hullet stjeler alt verdifullt
ved deg. Alle rettigheter og alt håp. Og omskaper virkeligheten din til en
smerte som kan ende opp med å bli uutholdelig. Been there done that. Så jeg satser denne
gangen mer på å la ting være det de er, og å la meg selv være slik jeg er den
tiden det tar. Og satser pengene på at noe skjer når jeg slutter med lykkepillene. At
en nedtrapping gradvis vil få meg til å kjenne noe igjen, uten at alt kommer
rasende over meg samtidig. Og deretter at jeg vil få trang til å gjøre noe
konstruktivt igjen. Så jeg har satt meg selv en dato for når nedtrappingen skal
starte. For om jeg ikke kan gjøre alt nå, så klarer jeg i hvert fall å sette en dato.
Fotoet er et portrett min yngste datter lagde av meg en gang, og det har tittelen "My beautiful dad.
Ha en fin
dag.
Bjørn
Dagens link: Disguise