lørdag 6. desember 2014

Stien





Jeg var ute og gikk, bare for å gå, og det i seg selv må betegnes som en merkverdighet, for jeg går sjelden ut. Og om jeg går ut har jeg et ærend. Slik var det ikke i dag. Jeg gikk for å gå, ikke noe annet. Hvorfor vet jeg ikke. Jeg bare reiste meg midt under middagen uten å si noe, tok på meg skoene, slang på meg ei jakke og gikk. Jeg tok ikke en gang med tobakken.

Det regnet. Ikke mye, men et stille og jevnt regn uten lyd, som også dempet lys og farger. Slik hadde det vært i fjorten dager - to ukers ferie rett i dass, den tredje ville jeg helst ikke tenke på.

Borte ved gamle Fru Andersen gikk jeg inn i skogen - klatret over det hvite stakittgjerdet og gikk over plenen hennes, gjennom det våte gresset og inn mellom trærne. Det luktet våt bark, furu og gran, og dampet jord og uendelighet av skogbunnen.

Føttene gikk så lett, som om de visste hva som ville møte dem hver gang de ble satt ned. Hver rot, hver stein, hver lille dam bar i seg en gjenkjennelse, selv om det var lenge siden jeg hadde gått der - sannsynligvis ikke siden barndommen. Da vi lekte cowboy og indianer, var krigere og blodsbrødre og eide rettferdigheten og idealene. Da alle drømmer var rene og oppnåelige og selvfølgelige, og somrene alltid var solfylte, hver morgen spennende og dagene virket uten ende.

Nå var dagene uten forventninger, forutsigbare som et fritt fall, og skogen like grå som den var grønn - den var kald og våt, naken og forlatt. Bladene på trærne hang ned, som i sorg eller avmakt. Ingen fugler sang for hverandre. Det var så stille. Men det var en suggererende puls i stillheten, den omsluttet meg fullstendig etter hvert som jeg gikk innover, til jeg selv ble samme puls, til jeg selv ble samme stillhet.

Den gamle stien ledet meg inn i noe jeg hadde glemt, noe ærlig og opprinnelig, noe som var hva det ga seg ut for å være og ikke noe annet - den ledet meg forbi gode blåbærsteder, forbi den store furua vi kuttet bark av og lagde båter - den samme furua noen hadde spikret katten til presten fast i, og lagd bål under - den ledet meg forbi tjernet hvor jeg i ærefrykt hadde sett elgoksen bade, sett voldsomheten og spensten i den store kroppen, de tunge hornene, kraften og stoltheten i nakken - ledet meg forbi rotvelt og revehi, og plassen der vi visste noe fryktelig hadde skjedd, men ingen voksne ville prate om.

Jeg gikk til jeg kom til Borgen. Den gamle fjellskrenten virket mye mindre enn jeg husket. Og det var der, i den våte, mørkegrønne lyngen ved den digre steinen som hadde vært porten inn til Borgen, jeg så liket mitt. Jeg lå naken på ryggen med armene langs siden, omkranset av røde tyttebær, med hodet like ved en morken, mosegrodd stubbe og bena pekende mot meg.

Jeg vet ikke hvorfor, men det overrasket meg ikke, gjorde meg ikke urolig. Det virket naturlig, som å oppdage noe selvfølgelig. Som å se mose på stein, og et lite øyeblikk være nær nok til å fascineres av fargespillet en vanligvis ikke tenker over - den lille forundringen over hva som kan være vakkert om en bare tok seg tid til å se etter.

Det lå noe bekreftende i å finne meg der, noe forklarende, noe ufravikelig. Ikke at det var et lik, men at det var meg, og at jeg lå utenfor Borgen - utenfor, ikke innenfor porten - hvor store og blodige slagscener hadde utspilt seg i rettferdighetens navn og en naiv, ubevisst og uangripelig tro på det gode og omsorgsfulle som en seirende kraft. Vi kjempet ikke for oss selv, for gods og gull og begjær, vi var eventyrere som kjempet for hele menneskeheten - i stolthet og ære, helt til kvelden kom. Da tok vi av oss heltekappen og gikk hjem til flanellpyjamaser og hjemmebakt brød med brunost, og leste tegneserier hvor heltene var helter og skurkene var skurker, kjærlighet var noe opphøyet og den eneste riktige veg, og jomfruer alltid ble reddet.

Jeg ble stående og se på meg, den nakne våte kroppen med visne blader og barnåler på - de åpne øynene som så blindt opp gjennom to små dammer av vann, rant over og ble små bekker over den bleke huden på veg mot skogbunnen. Og jeg kunne tydelig kjenne følelsen av de små mørkegrønne, litt stive bladene på tyttebærlyng mot naken rygg, en spiss kvist som skulle vært flyttet på, og kulden fra svart jord gjennomtrukket av regn, regn og atter regn - jeg kunne kjenne et lite vindpust som strøk som tusen innsektben over den nakne huden og krøp inn til margen - jeg kunne kjenne de kalde føttene.

Det var helt tydelig meg selv som lå der, men jeg var ung - kunne ikke være mer enn fjorten, femten, kanskje yngre, uten alderstegnene jeg bærer nå, uten de skarpe linjene i ansiktet, tatoveringene og arret over brystet. Håret var langt og pistrete. Det lå klistret halvveis over ansiktet, og jeg så hvordan vanndråper samlet seg ved hårtuppene til de ble for tunge og slapp taket.

Slik ble jeg stående og se. Så på hendene mine, føttene, skrittet, kragebena og skuldrene, armene, den myke magen, alt dette som var meg. Var meg uten liv, uten håp, uten framtid. Og en ensomhetsfølelse jeg aldri har kjent maken til grep tak i meg, ble til en sorg så stor at jeg ikke lenger klarte å holde tårene tilbake, til jeg ikke lenger klarte å stå oppreist, men sank ned på knærne i den våte skogbunnen, gjemte ansiktet i hendene og hvisket:

Unnskyld, unnskyld … 



***



Denne historien skrev jeg for en del år siden, like etter at jeg forlot et håpløst ekteskap, som jeg av forskjellige grunner hadde forsøkt å holde fast ved i altfor mange år. Jeg tror utgangspunktet for den var tanker om hva en bruker livet sitt til. Som i at dagene bare går, og en selv henger med uten å egentlig strekke seg etter sitt potensiale eller sine drømmer. Det kan være av feighet, latskap, håpløshet eller opplevelsen av ubryteligheten i lenker noen festet deg til. Det kan være fordi en aldri lærte å se sin egen verdi og rettigheter og derfor ble kun et redskap for andre, eller det kan være at alt det en begjærte eller det en trodde en burde, skygget for det mest verdifulle. Som mennesker på dødsleiet gjerne sier noe om, om de blir spurt om det var noe de ville gjort annerledes i livet sitt.

Vi ville alle gjort noe annerledes, tror jeg. Og nesten alltid svarer mennesker på dødsleiet at det de ville fokusert mer på handler om nærhet, verdier, og tid og kjærlighet til de menneskene de brydde seg om. 

Kanskje skulle noen også ønsket at de hadde vært mer tro mot seg selv. Mot sine håp og sine drømmer, evner og sine lengsler. Men greia for dem som ligger på dødsleiet er jo at det er for sent. De hadde valgene, og valgte. Mens greia for oss som ikke ligger på dødsleiet enda, er at vi fremdeles har tid til å velge nytt. Litt mindre tid i morgen enn i dag, dog - men likevel.


Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: If








4 kommentarer:

  1. No kom tårene på mit kinn. Orda dine berører sterkt. Bildet ditt her er vakkert, svært vakkert. Eg tenkjer når eg ser det, at vi har potensiale til å bli frie, vakre, sterke og fargerike, om/ når vi tør å gjere oss synlige, fri oss frå puppen slik sommarfuglen gjer.
    Vi er òg vakre der vi treng trekke oss tilbake/litt inn i oss sjølve.
    Sangen du har lagt ved passar godt.

    Ynskjer deg ein god dag.
    Marieklem

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk, takk, Marie. Det er fint å lese at ordene nådde fram. I blant når en ser seg bakover så er det lett å få for seg at veien framover må ligne den vi har gått. For det er jo slik at det vi bar med oss fram til i dag, må vi også bære videre. Men veien vi skal gå vil likevel by på overraskelser og valg vi kan ta. Noen ganger møter vi noen som kan hjelpe til med å bære vekten av oss selv, andre ganger får vi vinden i ryggen til å hjelpe oss framover. Vi møter nye mennesker og veikryss. Så veien vi skal gå, vil aldri kunne bli et speilbilde av veien vi har gått.:)

      Ha en flott søndags kveld.:)

      Bjørn

      Slett
  2. Teksten tok tak.
    For å "komme ut i farger" må man gjennom skallet, det er arbeid. Det er valg, selv om man tror at slikt bare skjer. Eller man later som om det bare skjer. Redd for å se egne valg, kanskje? Lenkene vi trekker med oss, kan lett bli unnskyldninger for at man ikke "springer ut i farger".
    Vi går samme vei, men aldri samme vei. Fra fødsel til død.
    Takk for teksten og Klem :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Annemor.

      Så fint å få høre at teksten tok tak. Lenker kan fort bli en unnskyldning for det meste, som du nevner. Men ikke alt handler om hva en har på slep. mye handler om hvordan en forholder seg til det. Det vil si at vi også har et ansvar for eget liv.

      Ha en fin dag. Her har jeg nettopp våget meg ut for å handle litt. Er fremdeles svimmel, men det gikk greit. Så i dag blir det sodd til middag. Mmm, lenge siden jeg har gledet meg til noe, men det gjør jeg nå.:)

      Ha en fin dag.:)

      Bjørn

      Slett