søndag 26. oktober 2014

Livets mange ansikt.





Livet har mange sider, og det er lite som er absolutt.  Vi tror vi vet veldig mye, men vet langt mindre enn vi tror. Og det vi ikke vet, sloss vi gjerne i mot å ta inn over oss i form av en mulighet, mens vi murer oss inne blant egne sannheter. Vi tror vi står støtt og trygt i livet der vi er, med vår tro, kunnskap og de rammer vi har opparbeidet oss. Og vi klarer ikke å se at alt plutselig kan bli forandret.  Mange tror for eksempel at mye kan løses ved å ta seg sammen, om noe skulle butte i mot. For eksempel ved sykdom. Enten det nå handler om noe fysisk eller psykisk. Og siden det er slik, blir den syke tillagt skyld om han eller hun ikke lever opp til kunnskapen den friske påberoper seg å eie om sykdommen. Noe som ofte kommer fram i tilbakemeldinger under innlegg i avisene, der for eksempel uføre i disse tider får sine pass påskrevet av mer eller mindre ondskapsfulle og dømmende forståsegpåere.  

Selv er jeg ufør. Og for tiden er jeg i tillegg deprimert. Deprimert er ikke det samme som å ha en dårlig hårdag, eller å være litt trist over en konkret ting. Det er heller ikke nødvendigvis en tilstand hvor det meste handler om å stå i mot trangen til å ta livet av seg, mens en lever dagene nede i et svart hull og har det stort sett vondt. En depresjon kan ha flere ansikt. Selv har jeg det ikke så vondt. Men jeg har det heller ikke godt. Det føles mer som om jeg har ingenting. Følelsene mine er borte. Det samme gjelder all energi og tiltakslyst og evne. Sinne, sorg og de fleste andre følelser er borte. Selv om jeg innimellom kan kjenne på det som er godt. Men jeg vet ikke om det er fordi jeg faktisk kjenner det, eller om jeg lurer meg selv, fordi jeg vet jeg har kjent det før, og husker hvordan det var. Og slik har det vært en stund nå. Men i går kjente jeg noe.

            Jeg lå på sofaen og så på tv som jeg gjør det meste av tiden jeg er våken nå, og i programmet Stjernekamp sang Nora Jabri en sang som fikk tårene fram i øynene mine. Det samme gjorde Reidun Sæther. Dessverre funket ikke videoene på youtube i dag, men du kan se dem inne på NRK sin side. Spol deg fram til riktig sted på videoen. Nora starter på 1.06. 35 og Reidun på 0.53.36 på telleren. Du finner dem her.  

            Nå skal jeg ikke si med hundre prosent sikkerhet at det handlet om selve sangene, samtalene før og etter opptreden, eller om det handlet om de følelsene sangerne viste at de selv følte på og at jeg adopterte dem og gjorde følelsene til mine egne. Men jeg tror jeg ble smittet av det de viste minst like mye som av hva de sang. Uansett så kjente jeg på noe, og samtidig kom tanken om at nå begynner jeg å bli friskere. For det er lenge siden noe har rørt meg.

            Å ikke ha tiltak til å gjøre selv små ting i hverdagen er ikke slitsomt. Ikke for meg, ikke nå. Det er heller ikke fylt med spesielt mye sorg. Det bare er. Slik er det også med fraværet av følelser. Men jeg kan kjenne på en forundring. At det er merkelig. For intellektet er ikke dødt, selv om følelsene er borte. Så jeg analyserer meg selv flittig og prøver å forstå. Fornuften min sier at jeg ikke vil ha det slik lenger, men noe i meg sier også at det er fordelaktig å ikke kjenne på så mye vanskelige følelser som jeg til tider har når jeg ikke er deprimert. Angsten min er mindre nå, og jeg har ingen lengsler som legger seg som klumper i magen eller nevneverdige savn. Jeg kan tenke på lengsler eller savn, men kjenner egentlig ikke på det. Når jeg ikke ser på tv er jeg mye inne i en drømmeverden, som ser helt annerledes ut en min egen virkelighet. Men jeg har ingen problemer med å gå ut av den igjen.

            Jeg har heller ingen store forventninger eller krav til mennesker rundt meg, jeg er tålmodig som et fjell overfor dem. Og det finnes tilnærmet null sjelelig smerte i meg nå. Mesteparten av tiden er det bare tomt. Selv om jeg i korte øyeblikk kan føle på en rastløshet. Men den går fort over, og skyldes gjerne at jeg ikke finner noe på tv som jeg ønsker å se. Og det jeg ønsker å se er programmer fra virkeligheten hvor jeg beskuer andre menneskers følelser, og livene de lever. Jeg tror at det hjelper til med å fjerne meg litt fra erkjennelsen av tomheten i meg selv og i mitt eget liv. Å se en film fungerer derfor ikke. For der handler følelsene om skuespill.

            Jeg vet ikke hva som skal til for at jeg skal komme ut av tomheten, eller om det er mulig så lenge jeg går på medisiner. Å ta seg sammen er ikke et alternativ, selv om FRP truer med å ta fra meg det lille av penger jeg har om jeg ikke gjør som de mener jeg burde gjøre. Om jeg går for å forsøke den løsningen, vil jeg snart måtte leve med alle nederlagene som nødvendigvis vil måtte komme, og jeg risikerer å havne i det svarte hullet i stedet for det tomme. Og det svarte hullet stjeler alt verdifullt ved deg. Alle rettigheter og alt håp. Og omskaper virkeligheten din til en smerte som kan ende opp med å bli uutholdelig.  Been there done that. Så jeg satser denne gangen mer på å la ting være det de er, og å la meg selv være slik jeg er den tiden det tar. Og satser pengene på at noe skjer når jeg slutter med lykkepillene. At en nedtrapping gradvis vil få meg til å kjenne noe igjen, uten at alt kommer rasende over meg samtidig. Og deretter at jeg vil få trang til å gjøre noe konstruktivt igjen. Så jeg har satt meg selv en dato for når nedtrappingen skal starte. For om jeg ikke kan gjøre alt nå, så klarer jeg i hvert fall å sette en dato.

            Fotoet er et portrett min yngste datter lagde av meg en gang, og det har tittelen "My beautiful dad.

           Ha en fin dag.

           Bjørn


           Dagens link: Disguise


fredag 17. oktober 2014

Trust me.




Et lite livstegn fra en østlending vestpå:

Sola skinner over Bergen by. Og jeg klarer nesten å glede meg over det. I dag skal jeg liten tur bortom atelieret, ellers beskues verden mest via tv-skjerm og via horisontal stilling fra sofaen fremdeles. Men lungene har blitt litt bedre. Og prøver bekrefter at jeg reagerer på lungemedisin. Noe som er positivt.

Bivirkningene fra lykkepillene henger ved, og er merkbare fremdeles, noe som gjør at jeg ikke føler så mye og så sterkt som til vanlig. Det gjør at jeg kan prate om vanskelige ting med for eksempel kjæresten uten at følelsene tar overhånd. Og den delen av bivirkningene liker jeg. Om jeg kunne velge ville jeg hatt det slik veldig lenge. For selv om jeg ikke føler på det som er vondt på samme måte som før, klarer jeg å kjenne på ting som kjærlighet til mine barn, kjæresten og hennes barn. Faktisk har det blitt mer rom for slike følelser, opplever jeg. I det minste kommer de i blaff. Forrige helg var min yngste i Bergen en tur, og hjertet mitt flommet nesten over da hun og den eldste datteren min med barnebarn var sammen med oss. Jeg kjenner øyeblikk hvor jeg blir nyforelsket i kjæresten også, og ømheten for henne får rom i meg der. Ikke verst. Problemet er tiltaksløshet og energitap, delvis impotens og diverse andre diffuse plager.  Det er ikke alltid så lett å si hva som er depresjon og hva som er bivirkninger. Men jeg lar tiden gå, aksepterer hvor jeg er nå, og sloss ikke mot tiden det måtte ta å komme til et annet sted. 

Det er mange som opplever en depresjon. Men ikke alle lager film om den. I helgen skal vi på kino og se filmen Snill pike, og det ser jeg litt fram til. Ellers ga denne historien meg mange minner. I blant føles det bekreftende på ens egne tanker og følelser knyttet til minner, at andre har det på samme måten. Det får en til å forstå at barndommen en fikk ikke var kun ens egen feil, og at den ikke nødvendigvis gjør en til et dårligere menneske enn andre mennesker.

Og til deg som måtte slite litt med selvbildet eller mening i disse høstdager: Du er mye, mye mer, enn du selv ser. Trust me.

Og med det ønsker jeg alle en god dag.

Dagens link: Et eksperiment




søndag 5. oktober 2014

Fra et venterom.

            




             Det har blitt søndag. Og utenfor vinduet mitt kan jeg se blå himmel og at sola skinner. Og det gjør jo ikke akkurat vondt det. Slik som for eksempel et av ribbenene mine gjør. For jo da, jeg hostet på meg en brist. Som den skarpe leser har fått med seg sliter jeg litt for tiden, blant annet med noen lungeproblemer. Og det har medført en del hoste av den heller langvarige og kraftige sorten. Men at jeg skulle hoste på meg en brist så jeg ikke komme. Så nå har jeg fått oppleve det også.

             Ellers skjer det lite på min front for tiden. Depresjonen jeg dro på meg henger i, og jeg knasker lykkepiller til den store gullmedalje, med den flora av bivirkninger de kan gi. Alt fra muskelspenninger, skjæring av tenner og gjesping, tretthet, tiltaksløshet og tap av matlyst, til impotens og tap av libido. Festlige greier det der. Trøsten er likevel at jeg vet det går over. Så jeg lar meg ikke overvelde av problemene.

             Gjennom mitt etter hvert relativt lange liv, har jeg opplevd noen depresjoner. Noen har vart over år, og endt opp med å bli veldig dype. Andre har tatt kortere tid. Depresjoner og angst er en del av tilværelsen min, akkurat som nesa mi er det. Ikke noe å gjøre med det. Det eneste jeg kan gjøre noe med er hvordan jeg forholder meg til meg selv.

             Depresjonen jeg fikk nå, opplever jeg som annerledes de jeg har hatt før. Når en er deprimert ender mange opp med å bli suicidale. Det har jeg ikke blitt denne gangen. Jeg bruker heller ikke dagene til å rakke ned på meg selv. Så noe har skjedd. Én slik ting er antagelig at jeg snakket med legen min før ting tok helt av. Så det er et tips å ta med seg: Raser du ned i stemningsleiet og blir der, så snakk med noen. Det samme om du har seget ned over tid, så langsomt at du nesten ikke har merket det, men likevel kan se forskjellene om du ser deg tilbake til da livet ga noe annet. Da du var glad, og hadde energi. Og gledet deg til ting. I stedet for å tenke at det hadde vært like greit om du var død.

             En annen ting som har vært annerledes for meg denne gangen, er at ingen maser på meg. De siste årene har rammene i livet mitt blitt annerledes. Jeg har truffet nye mennesker. Og ingen av dem er utålmodige eller krever at jeg skal klare å gjøre mer enn jeg føler jeg orker. I stedet får jeg lov til å være der jeg er nå. Og det er veldig bra, opplever jeg, for da slipper jeg å se på meg selv som et dårlig menneske som ikke stiller opp eller på andre måter gjør det som kunne være forventet, og hele tiden måtte forholde meg til nederlag. Det er ingen som ber meg om å ta meg sammen, eller henviser til de behov de vil ha dekket av meg. Det medfører at jeg selv heller ikke trenger å bruke energi på den delen, men heller kan tillate meg selv å være der jeg er nå. Og akkurat det gjør en veldig stor forskjell. Jeg går ikke og kjenner så mye på at jeg svikter noen. I stedet føler jeg at jeg får omsorg, uten at det vipper over i medlidenhet. Det er ingen som sykeliggjør meg. Jeg opplever at jeg blir sett på som mer enn depresjonen. At de som står meg nært skiller mellom depresjonen og meg. Og det gjør at selvmedlidenheten heller ikke får grobunn. Så jeg lever dagene slik de er nå. Og føler at ting langsomt går i riktig retning.  Mens jeg venter.

             Mens jeg venter forsøker jeg samtidig å gjøre i det minste et minimum av det som livet krever. Som for eksempel å betale regningene mine, pusse tennene og vaske meg. Mange som blir deprimerte får problemer med slike ting. Og enkelte ender opp med og ikke åpne posten, eller slutter å gå i postkassa i det hele tatt. En skyver ting foran seg, og klarer i perioder å fortrenge det meste. Til en møter seg selv i døra og oppdager at unnvikelsene har gitt store tilleggsproblemer. Heldigvis har jeg ikke havnet der. Noe som kanskje handler om at jeg har fått litt innsikt gjennom erfaring, og tydeligere kan se hva jeg må gjøre enn jeg gjorde i yngre alder. Slik at det ikke blir for stort å forholde seg til. Så her er dagens tips nummer to: Om du får problemer med dagligdagse ting, så be om hjelp, i stedet for bare å skyve det ut av syne. Så slipper du kanskje noen problemer senere som du kunne unnvært.

             Selv om livet mitt minner litt om en boble for tiden, gjelder ikke det samme for alt og alle andre rundt meg.  Jeg er ikke verdens navle. I går var jeg en tur ute og fikk kjøpt dåpsgave til barnebarnet. Og det var godt å få unna, selv om det fremdeles er en uke til dåpen. Ting har som nevnt lett for å bli utsatt når en er der jeg er nå. Men jeg klarte å finne noe som betyr litt for meg selv å gi bort, i stedet for å satse på det første og beste jeg fant for å slippe å forholde meg til det, og så komme meg raskest mulig hjem igjen. Så jeg er godt fornøyd med den. Seire trenger ikke å være gedigne for å oppleves som en seier. De små tingene en får gjort kan bety veldig mye når livet stopper opp.

             Det er ikke så ofte jeg våger å gå ut for tiden. Men etter at jeg har skrevet ferdig dette, skal jeg bort til kjæresten en tur. Hun ville lage stekte epler med vaniljesaus til oss. Også skal jeg ta meg en dusj. Vanligvis dusjer jeg selvfølgelig hjemme, men legen skar vekk en hissig føflekk fra ryggen min før helgen, og jeg klarer ikke å skifte til vannfast plaster på såret på egenhånd. Neste uke får jeg elektronisk selskap, da skal jeg gå med en dings koblet til kroppen min her hjemme, som over tid skal måle blodtrykk og hjertefunksjoner. For de fant noe der også, som de ikke likte. Jeg er jo ingen ungdom lenger. Men pytt, pytt, selv om jeg er midlertidig impotent og det gjør vondt å hoste, så fungerer avføringen. Så der har du den, det finnes alltid et lyspunkt å oppdage om en ser seg rundt. Yeiii!

            Ha en fin dag.

            Bjørn

            Dagens link: Hjernen er aleine