Tittei.

Det ble litt stille her på Vannlandet. Energien forsvant, og jeg hadde liksom ikke så mye å formidle, følte jeg.  Slik det ofte blir ved depresjoner. En føler ikke at en har så mye å komme med av verdi for andre, og trekker seg gjerne litt bort. Og skulle en ha noe på hjertet, så er det lett å føle at ingen ønsker å høre det likevel. Noe som selvfølgelig kan stemme, men ikke alltid. Ofte er det depresjonen som snakker i slike sammenhenger, og en projiserer lett tanker og følelser inn i dem en har rundt seg, mens en stort sett føler seg som en belastning.

Men for de som ønsker å lese om slikt som dette, så kan jeg fortelle at bivirkningene fra antidepressiva nå har dempet seg en del, slike at dagene føles litt lettere. Jeg har også fullført antibiotikakur nummer to etter at lungebetennelsen jeg fikk blusset opp igjen, men det virker som jeg må gå en runde til. Dette med lungebetennelser over så lang tid tar litt på, kjenner jeg. Jeg får gi det noen dager til for å bli sikker, og håpe det bare er de vanlige lungeproblemene som krangler litt. En vil jo ikke løpe av gårde til legen i eninga og føle seg som en hypokonder om det ikke var noe likevel. Men en bør jo heller ikke vente for lenge.

Ellers er det ikke så mye å fortelle herfra. Jeg har sett mye skit på tv siste tiden, og sovet enormt mye. Gjerne to, tre ganger på dagen, i tillegg til 8-9 timer om natten. Men nå sover jeg kun en gang om dagen. Det skyldes nok at bivirkningene er på tilbaketog. Mye av tiden har også godt med til å stirre inn i meg selv, uten at jeg akkurat høster så mye å skrive blogg om fra det. Det er mest bomull der, og den kan en stirre seg blind på. Men om jeg ikke gjør så mye selv, så er kjæresten min aktiv. Hun begynte å studere igjen denne høsten, og i går hadde hun en avgjørende prøve som hun måtte bestå for å kunne fortsette på den studieformen hun har valgt. Og hun besto med glans. Noe jeg aldri tvilte på. Så hurra for kjæresten min! Jeg er kjempestolt av henne!

Jeg vet ikke hvor ofte jeg kommer til å skrive på Vannlandet framover nå. Kanskje det at jeg skrev noen ord i dag får meg til å fortsette som før jeg jeg ble satt ut, eller kanskje det vil gå litt i rykk og napp. Men jeg føler at jeg har litt mer energi nå. Jeg har begynt å prate litt mer når jeg er sammen med kjæresten, og klarer lettere å ha en samtale uten å falle ut hele tiden. Grunnen til at det ble noen ord akkurat i dag, er likevel at jeg fikk en liten hilsen på fjesboka fra en annen blogger i går, og det satte jeg stor pris på. Det rykket meg samtidig på en måte litt ut av den selvopptatte og til tider uvirkelige boblen jeg er i nå. Verden er tross alt større enn den bomullen i meg selv jeg stirrer meg blind på, og det er jeg også.

For andre som måtte ha litt kranglete dager der ute, enten det skyldes at du møtte den virkelig store veggen, eller skallet inn i lettveggen, så husk at det går over. Livet er en dynamisk ting, som i tillegg til utfordringer også har masse godt på lur, som bare ligger og venter på deg. Så hold ut, og ta ett steg av gangen. En trenger ikke å fikse alt akkurat i dag.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: En liten motvekt til all krigen, alt hatet og alle fordommene vi fores med via nyhetene.