onsdag 3. september 2014

Et sted, en gang.






Det har blitt onsdag. Ingen stor nyhet i seg selv, men greit å vite. Om en ikke lenger klarer å skille dagene fra hverandre har en kanskje et problem. I dag er det ca. 1 uke siden jeg begynte på antidepressiva, og bivirkningene ble mange og påtagelige. Men nå har de begynt å dempe seg litt. Det betyr ikke at de er borte, men det betyr at jeg i hvert fall kan kjøre bil nå, og komme meg ut. Og det er jo litt greit. For det har blitt mange timer på sofaen den siste uken. Og mye soving. Hvor lenge jeg skal gå med bivirkninger vet jeg ikke. Men forsvinner de ikke mer enn de har gjort til nå, vil jeg vel før eller siden måtte vurdere seponering.

Det er ikke første gang jeg har brukt antidepressiva. Jeg har hatt store og små depresjoner med jevne mellomrom gjennom livet. Men det er ca. 12 år siden sist gang jeg hadde en virkelig alvorlig en. Jeg kjenner litt på følelsene jeg kjente på den gang, hvor det meste ble mye svartere enn det er nå. Og det til slutt handlet om å overleve. Slik er det heldigvis ikke denne gangen.  Jeg kjente igjen symptomene, og kunne sette inn mottiltak før ting vokste meg helt over hodet. Og jeg vet at ting vil forandre seg igjen. Slik Lene Marlin sier i sin kronikk.

Hele mitt levde liv forteller meg at vi ikke lever totalt statisk. Livene våre er i bevegelse og i forandring. Og vi har muligheten til å gjøre noen valg selv, som påvirker retningen vi skal gå. Noe som forteller meg at selv om jeg fikk en depresjon nå, så må den ikke bli som for tolv år siden. Det er mye som har skjedd siden den gang, rammene rundt meg er annerledes, og jeg er ikke den samme i dag som jeg var da. Så det er heller ikke slik at det jeg føler eller ikke føler i dag vil være slik for bestandig.



På vei over et gulv hører jeg tydelig ingenting.


Glassrutene er store og mørke, danner veggene i en tunnel over bakkenivå, fra ett stort bygg til et annet. Under meg kjører mennesker i skinnende biler på vei til eller fra lykke, sorg, likegyldighet eller whatever - hva vet vel jeg - mens solen speiler seg uanfektet i polert metall og lyser opp rust, uten å bry seg med å skille gull fra møkk.

Noen ungdommer kommer opp langs min venstre side. Huden nupper seg, de kommer for nært. Så er de forbi. Jeg ser de prater sammen, som i en stumfilm, kjenner føttene mine møte underlaget når jeg går, så vidt. Og en svimmelhet av mangel på tyngde. Blikk fra forbipasserende ser rett igjennom meg.

Jeg lurer på når jeg døde, men kanskje lever jeg fremdeles, et sted, en gang.

*** 

Den lille teksten ble skrevet for ca. tolv år siden.

Bildet er fra en liten søndagstur i nærmiljøet vi hadde en god stund etter det, da depresjonen for lengst var lagt bak meg. Slike bilder og minner er ikke så dumt å hente fram i blant, føler jeg, for å få litt perspektiv på ting. Spesielt når dagene går litt tungt, kan det være godt å minne meg selv på at livet kan tilby mer enn tyngde.

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link: What a Wonderful World


6 kommentarer:

  1. Nytt sted og en annen gang.
    Klem :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Jess, sånn er det.

      Ha en fin dag.:)

      Bjørn

      Slett
  2. Følte meg veldig truffet, nok en gang.
    Føles fint :)


    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Frk.M

      Fint du kan kjenne deg igjen i det jeg snakker om. Håper jeg.:)

      Ha en fin dag.

      Bjørn

      Slett
  3. Noen av oss har disse følelsene som overfaller oss, overtar livene våre og slår oss ut innimellom.
    Heldigvis er det hjelp å få for mye av det.
    Bra at du kjenner igjen tegnene og kan sette inn motangrep!
    Lykke til med oppturen! :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei KK.

      Slik du formulerer deg, så tenker jeg at du også har kjent litt på motstanden tilværelsen kan hoste opp innimellom.

      Takk for lykkeønsket for oppturen. Jeg regner med at den kommer langsomt sigende på meg.:)

      Ha en fin dag.:)

      Bjørn

      Slett