fredag 29. august 2014

T T T = Ting Tar Tid







Det er kjøligere om morgenen nå, snart kommer høsten. Jeg kan ikke si at jeg gleder meg til det. Ikke at jeg gruer meg så fryktelig heller, men det vipper nok en grad eller to over på den negative siden av en skala, i hvert fall. Høst er ikke så gøy. Jeg går ikke mesteparten av året og tenker, åh, snart er det høst. Sånne lengsler er forbeholdt sommeren. Mens den verste gruingen er forbeholdt snø.

For et par dager siden måtte jeg til legen. Lungebetennelsen jeg har slitt med blusset opp igjen, første antibiotikakur var tydeligvis ikke nok. Så nå er jeg i gang med nummer to. Samtidig ble jeg satt på antidepressiva. Stemningsleiet mitt har vært litt nede noen måneder. Og jeg har det med å få en depresjon fra tid til annen. Men ting tyder på at jeg nå har lært å være litt i framkant og kjenne igjen signalene, så jeg ikke lar ting gå så langt at alt blir helt svart før det blir tatt tak i.

Antidepressiva, eller lykkepiller som de også blir kalt, gir ikke mye lykke. Men de gir ganske mye ubehag. Potensielle bivirkninger er mange, og første tiden når en begynner å bruke dem er langt fra behagelige. I hvert fall opplever jeg det slik, her jeg sitter og svetter kjemi ut av skrikende porer. Det føles som om jeg har fått i meg noe jeg ikke tåler, og kroppen oppleves ikke god. Jeg håper det går seg til rimelig raskt, for jeg er ikke mye glad i ubehag, jeg har absolutt ikke en masochistisk side.

Fallet i stemningsleiet mitt kom etter siste utstillingsåpning. Det var i mai. Og jeg var forberedt på en nedtur. Det får jeg alltid etter en utstilling. Jeg opplever en tristhet og en tomhet og en meningsløshet i det jeg holder på med, og jeg gruer meg til å gå i gang med neste prosjekt. Kanskje handler det litt om at prosjektene mine alltid er knyttet til vanskelige tema, som krever at jeg må kjenne på ting over lang tid. For selv om ikke alt jeg lager handler om min private historie, så ligger det alltid en gjenkjennelse i følelsene knyttet til historiene som jeg må forholde meg til. Min neste utstilling skal handle om å strekke seg mot en gud når livet blir for vanskelig, men også om selvskading, tatovering og andre bastante uttrykk for smerte, søken og identitet. Og jeg hadde håpet på å være godt i gang med bildene til den utstillingen nå. Men jeg har ikke fått gjort ferdig første bilde en gang. Alt jeg kjenner på er motstand, ingen glede over arbeidet. Jeg håper gleden pluss litt energi kommer tilbake snart.  Det bruker ikke å gå så lang tid før jeg er oppe etter en ferdigstilt utstilling igjen som denne gangen. Og jeg liker det ikke.

Det er mange kunstnere som opplever en nedtur etter å ha ferdigstilt et arbeid, mener jeg å ha lest. Forfattere og billedkunstnere og andre. For egen del minner følelsene litt om de en kan få om en mister noe. Eller noen. Et eller annet som har vært intenst og har strukket seg over tid. Plutselig er det borte, og det er ikke bare å plukke noe nytt ut av lufta som skal erstatte det.

Vi opplever alle at noe blir borte for oss gjennom et liv. Det kan være materielle ting, ting som har affeksjonsverdi eller gir oss status, eller dødsfall. Og vi kan for eksempel ende opp med kjærlighetssorg. Og den skal en ta på alvor. For heller ikke ved slike følelser går det å plukke en annen følelse ut av lufta som skal erstatte den. T T T, ting tar tid. Og for enkelte kan den tiden være krevende å komme igjennom.

Fordi ting tar tid, er det lett for de som står rundt den med svartsinn å bli utålmodige. Og kanskje begynne å pushe litt.  Komme med all verdens forslag om hva som bør gjøres. For eksempel si at en må ta seg sammen. Men hadde det vært så enkelt hadde det jo ikke vært et problem. Her kan du lese litt om depresjon, og hvordan forholde seg til det.

Og dette var dagens statusrapport. Tid for frokost og en dusj, og så får jeg ta meg en tur på atelieret. Kanskje det er akkurat i dag det oppstår et bånd mellom lerretet og meg selv igjen. Alternativt er det jo ikke dumt å bare prate litt med folk.

Dagens bilde har tittelen "Regresjon".

Ha en fin dag.

Bjørn





6 kommentarer:

  1. TTT til de grader enkelte ganger.
    Tomhet tar også tid, for det skal fylles opp igjen.Så blir det ofte rart, for selv om man tror å ha funnet hva man skal fylle opp med, behøver ikke det stemme..
    Og etterpå er en merkelig tilstand. Frokost og kjemikalier, så gå nok dagen i dag også.
    Klemmer på vei :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Etter hva du skriver tror jeg vi forstår hverandre.:)

      Men atelieret dropper jeg i dag. Bivirkningene fra lykkepillene kicket skikkelig inn nå, og jeg er svimmel, skjelver og føler meg dopa. Samtidig "låser" ting seg litt, så jeg kan bruke tid på for eksempel å rekke handa ut etter kaffekoppen. Bevegelsen stopper opp før den har kommet i gang, så jeg må konsentrere meg for å bryte "låsen". Eller bevegelsen blir repeterende uten at handa når fram. Den bare går fram og tilbake som av seg selv før jeg omsider får til å gripe koppen. En merkelig opplevelse. Og helt sikkert ikke spesielt kompatibel med å kjøre bil.:)

      Klemmene nådde fram. Takk.:)

      Ha en fin dag.

      Bjørn

      Slett
    2. Konsentrer deg om kaffe og fisk :)

      Slett
  2. Gjenkjenner dette med å oppleve tomhet eller nedtur etter at et skapende prosjekt er fullført.

    Jeg har forstått at mange opplever høsten som du beskriver det. Selv er jeg mere blå når våren styrer som verst.

    Ønsker deg bedre dager og at lungebetennelsen forsvinner for godt. Kanskje kan betennelser i kroppen også påvirke stemningsleie, jeg mener jeg har lest noe om det et sted. Synd med alle bivirkningene, får håpe det ordner seg snart.

    Gode tanker til deg -

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk, takk, gamle ugle. Det går seg nok til. Ting gjør oftest det.

      Ha en fin dag.:)

      Bjørn

      Slett