Snegler, og kviser i ræva på Tiden.

I dag er det siste dagen med antibiotika. Det betyr at en periode er over. Noe de fleste perioder ender opp med å bli. Det være seg raskt, eller etter lang tid. Pusteproblemperioden min tok et par, tre uker, men lungene mine ser nå ut til å være på bedringens vei, og jeg peser her og nå bare litt mer enn en gjennomsnittlig blotter.  Det vil si at noe går mot slutten, mens noe annet er i startgropa.

Dagen i dag skal ikke brukes til så mye. Bloggskriving og litt helgehandel blir nok de største, selvstendige inngrepene i tiden denne lørdagen gir til disposisjon. Resten av tiden ender antagelig opp med å bli spist opp av tv og sulling, og litt tid sammen med kjæresten. Hva jeg skal kjøpe på butikken vet jeg ikke helt enda, men jeg finner nok ut av det. Mat må en jo ha, om en skal ivareta mageflesket.

En ting jeg har lyst til denne helgen er ellers å besøke barnebarnet, datteren min og barnefaren. Jeg har måttet holde meg unna grunnet lungebetennelsen, men nå tror jeg det må gå greit med litt sosialisering. Ungene til kjæresten min har enda ikke fått hilse på den lille, siden de var på ferie da hun kom til verden, men de er jo bonustante og onkel, så det er kanskje på tide å stikke bortom nå så de også blir introdusert for vårt nye familiemedlem.

Å ta initiativet til et besøk er en grei ting, synes jeg. Og både Beate og jeg er veldig klare på at det er vi som skal være limet som trekker oss alle sammen. Vi kan ikke sitte hjemme og bare forvente at de unge drar oss med og inn i livene deres. Vi må gjøre noe selv. Vi har et ansvar. Gjennom for eksempel å lage til litt søndagsmiddager og slikt. Bare så vi får litt tid sammen. Det trenger ikke å være så formelt eller de store greiene. Foreløpig er det kun mine unger som har flyttet for seg selv, men om ikke mange årene følger Beates etter. Og da sitter vi der da, om vi ikke tar litt ansvar. For ikke alt er barnas ansvar. Og ikke alt går seg til av seg selv.

Til vanlig er det jeg som står for det å legge opp til fellesmiddager, og det skyldes nok mye at det jeg som lager maten. Mens vi spiser hos Beate, siden hun har størst plass. Sånn har det blitt hos oss, og det er greit. Men det siste året har jeg vært dårlig til å følge opp. Overskuddet har ikke vært så stort hele tiden, og jeg har utsatt ting. Nå er det på tide med en forandring igjen, føler jeg. Tiden bare går, og jeg kjenner på at jeg vil være med som noe mer enn ei kvise i ræva på den.

For et par uker siden var min yngste datter hjemme en ukes tid i forbindelse med søsterens fødsel, og jeg kjente at det var godt.  Så jeg tror jeg vil ha mer, uten å måtte vente altfor lenge. Og i mer ligger ikke kun retten til å velge selv eller til å kreve, men også i forpliktelsene og i det å investere.  For det handler om investeringer. Jeg får forsøke å få henne hjem en tur i høstferien.

Noen ganger gir investeringen umiddelbar gevinst, andre ganger kommer gevinsten over tid. Men lite kommer av seg selv. Det meste må pleies og dyrkes fram. Sukkererter er godt. Men de blir ikke store og søte om de ikke får vann og næring. Og da er vi kommet fram til kjepphesten min – valg. Vi kan velge. Selv om et hvert valg gjerne har både en potensiell kostnad og en gevinst bakt inn i seg, så er det noe en må leve med. Ikke alt er alltid forutsigbart til ned på detaljnivå, ikke alt går alltid slik vi vil, men vi kan velge å forsøke noe av det som ligger klart til å plukkes. Og et bra utgangspunkt er å snakke sammen. Å sette ord på ting gjør dem synlige. Og å gjøre noe synlig handler også om hva en kan bringe til torgs selv, litt om hva en vil, og hva en er villig til selv, og ikke bare om å kreve.  Du kan ikke kreve noe av sukkerertene, men du kan legge ting til rette for dem. Så får en bare ta kampen mot sneglene om og hvis de skulle komme. Noe de gjerne gjør. Sneglene er bildet på vårt livs langsomt gnagende kjever. De er horden som eter opp tiden vår. De er kampen som aldri slutter. En dag er de der bare. Og så blir det litt opp til oss selv hvor mange av dem som skal få lov til å bli, eventuelt om vi gir dem alle frie tøyler, dropper sukkerertene og kjøper en pose chips i stedet.

Dagen begynner å dra seg utpå. Mens jeg har skrevet har jeg samtidig gjort en avtale med datteren min angående morgendagen. Det er på tide med litt frokost. I minst et par år har den bestått av en kopp kaffe og ei skive med jordbærsyltetøy, og den har vært første post på dagens timeplan. Men mens jeg var syk, la jeg om rutinene litt. Og startet kun med varm solbærsaft med en påfølgende kopp kaffe.  Deretter ble det havregryn med banan, litt lenger utpå. Så slik blir det i dag også. Jeg synes den lille forandringen har fungert ypperlig. Noe små forandringer i blant gjør.

Dagens bilde er fra utstillingen synlig/usynlig, som jeg viste i 2011.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Der aner jeg din hånd.